Fra Port Townsend til San Francisco

Port Townsend er et vakkert sted med gode marinaer og forretninger. Byen ligger i et vakkert landskap ytterst i Puget Sound som går inn til Seattle. Stredet som går fra Port Townsend og ut til Stillehavet heter Straight of Juan de Fuca. Det er også kjent for å være svær vakkert med canadiske Vancouver Island på nordsiden og Olympic Mountains på sørsiden. Det hadde vært hyggelig å kunne berette om hvordan landskapet ser ut - for ikke å snakke om å kunne vise noen bilder. Hele opplevelsen ble imidlertid retusjert - av tåke. Fra vi seilte fra Port Townsend til vi ankom Newport i Oregon har vi praktisk talt ikke sett kysten annet enn på radarskjermen. Ikke akkurat en HD opplevelse. Nattehimmelen var kun synelig ved hjelp av stjerneprogrammet som jeg har på min iPAD. For Jon var det nok en lærerik skuffelse. Lærerik fordi vi måtte benytte alt vi har av hjelpemidler for sikker seilas når vi nesten ikke ser baugen på Necessity. Radar, AIS og hørsel etter motorlyd og tåkelurer. Under slike forhold er jeg svært glad i SeaMe, vår elektroniske radarreflektor. Det er betydelig trafikk, så det er godt å vite at vi har et radarekko som for en lastebåt.

Neah Bay ligger strategisk til like innenfor Cape Flattery, siste fyr før Stillehavet. Fyret er som Færder for Oslo og Marstein for Bergen. Neah er hovedsenteret for Makah indianerne, og formelt sett del av deres reservat. Dette er en selvbevisst stamme som greier seg bra. De er fiskere så det ligger en betydelig fiskeflåte i Neah Bay. De har også et meget flott museum som ble opprettet etter omfattende utgravninger i området. En hel landsby fra 1400 tallet ble gravet ut, og disse indianerne hadde en ganske avansert kultur basert mye på fiske og hvalfangst. Det var i hovedsak et steinaldersamfunn, dog med litt tilgang på jern, antagelig fra asiatiske skipsvrak som drev i land.

Steinalderen er definitivt forbi og stedet preges nå av store firehjulstrekkere og raske båter - og litt rusk og rask. Et par restauranter finnes også, så på Jons fødselsdag så vi frem til et bedre måltid i land. Fisk var det nok av i havet, og båtene kom inn kontinuerlig. På restauranten, stedets beste, hadde vi imidlertid dårlig fiskelykke. Etter å ha spurt etter både det ene og det andre på menyen ble det klart at egentlig hadde de bare hamburgere. Ok, så tar vi en hamburger og en øl. Dessverre, ingen øl, reservatet er tørrlagt - bra for dem, men ikke helt fødselsdagsmiddag for Jon. Heldigvis har vi drikkevarer ombord, og vi hadde fått tak i noen kaker, så noen nød var det selvsagt ikke.

I henhold til seilingsanvisningene er det stabile nordvestlige vinder på denne tiden av året. Ideelt for oss som skulle sydover. Været var imidlertid langt fra normalt. Værmeldingene var ikke direkte lovende. En seilbåt vi møtte hadde vært ute, men fått juling og gått tilbake. De gav opp og returnerte til Seattle. Den lokale værmeldingen som går kontinuerlig på VHF var ikke lovende. Mye sønnavind av det kraftige slaget. Med en strøm som setter mot syd blir det interessante sjøforhold. Det var bare å være tålmodig - og benytte grib filene. Værmeldingene på radio dekker store havområder og blir for unyanserte. Gribfilene blir bedre og bedre for hvert år som går, særlig når man er klar av kysten.

19. september så vi et værvindu såfremt vi kom oss mer enn 60 nautiske av land. Vi dro avsted som eneste båt. De andre tok ikke det værvindet helt på alvor. Ikke så rart når VHF'en øser ut advarsler om kraftig vind fra sør. Vi fikk imidlertid en bra seilas ned til Newport i Oregon. Det gikk til tider særdeles fort, dog med kraftige bevegelser ombord. Ikke behagelig, men svært effektivt.

Newport er antagelig den beste havnen på kysten av Oregon. De andre kan nesten uten unntak være farlige. Sandbankene gir brytende bølger når strømmen går ut av elvene. Selv i Newport kan man kun gå inn når det flør, og strøm og sjø har samme retning. Det er på ingen måte anbefalt å gå inn i mørket. Med vår raske seilas var vi alt for tidlig fremme. Vi måtte bremse kraftig opp for å få innseiling på morgensiden med riktig tidevann. Ut av tåken og inn mellom moloene. Newport har en meget hyggelig havn med mange fritidsbåter og enda flere sjøløver. De siste er en turistattraksjon der de lager et svare leven under og på bryggene.

Newport er i nærheten av Eugene hvor Jon (og kone Astri) har studert og har venner. Det betød at Necessity ble forlatt for noen dager til fordel for en leiebil. Det ble en flott tur til meget hyggelige venner av Jon. Gjestfriheten var enorm og servicen førsteklasses. David, Doug og Linda i Eugene var alle svært bereist, meget samfunnsengasjerte og fantastiske guider. Det samme gjaldt Tom og Jane i Ashland. Tom kjørte i flere timer for å møte oss ved Crater Lake, en imponerende vulkan, med en krystallklar innsjø. Krystallklar betyr egentlig kobolt blå omkranset av brune klipper. Teknisk sett er det noe av det klareste vann man kan finne på kloden. Vakkert og spennende. At luften var klar og tåkefri var behagelig etter så mange dager i tåka.

Vel tilbake i Newport var det kommet inn flere båter, deriblant Shanti, en Seattle båt. Skipper var Emil hvis norsk-tyske foreldre hadde flyktet til USA like før krigen. Det spesielle er at foreldrene hadde med seg N22 (Oslo 2), en av kong Olavs 6 metre som de hadde kjøpt i Norge. Kong Olav vant med båten i Cowes og på Hankø i 1926, og etter krigen hadde han besøkt dem et par ganger for å seile båten på Lake Washington. Båten er visstnok fortsatt i førsteklasses stand.

Langturseilere er aldri ensomme. På brygga møtes vi og det er aldri noen mangel på tema å diskutere. Vær, fjerne destinasjoner og ikke minst tekniske løsninger. Snart er vi gamle kjente som tar en øl sammen og som holder kontakt underveis. Her vi er nå er det canadiere, australiere og selvsagt amerikanere, samt oss (i skrivende stund venter vi en annen norsk båt inn til San Francisco).

Og hele tiden møter vi mennesker som uttaler at "we are Norwegians too". 2, 3 eller 4. generasjon, det spiller ingen rolle. Norsk-amerikanere er stolte av "the old country", og flagget er meget velansett på vestkysten av USA. Seattle har selvfølgelig spesielt mange norske innvandrere, men det er ikke få nedover kysten heller. I betydelig grad har norske fiskere og fiskeindustri satt sitt preg også på denne kysten. Personlig synes jeg det er synd at vi hjemme blir stadig mindre bevisst våre utvandrede landsmenn.

Vi skulle videre, og jakten på et værvindu ble kortere denne gangen. Ut i tåkehavet med kurs for San Francisco. Vi forlot Newport sammen med Panta Rei og Shanti, begge på vei mot Mexico "and beyond". Flere båter ville gå dagen etter. Forholdene var bra, men tåka fulgte oss fortsatt. Etter to døgn passet det med en stopp i Crescent City. Tåka lå tjukk der vi følte oss frem. Innenfor moloen oppdaget vi at kartdybdene plutselig var i fot, og ikke i meter. Det fremgikk ikke av kartet, og betød lite vann under kjølen. Vi famlet oss frem mot det som skulle være en brygge, men det var ingenting der. (Det viste seg at en tsunami hadde tatt dem for et par år siden.) I tåkehavet så vi et par meget slitne båter fortøyd til noen rester. Ikke en levende sjel å se. Dette var en spøkelseshavn, og definitivt "spooky". Etter en times famling blant rester av båter og havneanlegg, fulgte vi rett og slett vår slepestrek fra kartplotteren ut på havet igjen. Da var det tussmørkt i tillegg til tåkete. Det var allikevel en lettelse å være utpå igjen.

Dagen etter tok vi en kort stopp i Bodega Bay like nord for San Francisco. Det var en stor båthavn med dansk havnekaptein, hyggelig, men ikke med mange severdigheter. Dette er stedet der Hitchcock spilte inn ”Fuglene”. Historien sier at " He chose Bodega Bay, with surrounding bleak treeless hills, quiet fishing harbor and fog". Vi ville heller valgt Crescent City.

Neste dag var det plutselig strålende sol og helt klart med flott seilvind fra nordøst. Slik seilte vi under Golde Gate, utvilsomt et høydepunkt for en langturseiler.

Nå ligger vi på bøye utenfor Sausolito Yacht Club hvor de har gitt oss en god velkomst med alle fasiliteter - kostnadsfritt. Danseløven Jon kastet seg utpå i Yachtklubben og ble sporenstreks invitert med i en lokal regatta. Skipperen brukte "fritiden" til å stelle med Necessity (jeg ble i retferdighetens navn invitert jeg også). Vi har også seilt litt i San Francisco Bay hvor vi har testet vår modifiserte gennaker. Den testen ble kort. For tredje gang de siste fem årene gikk sjakkelet på opphalet rett av. Tydlig tretthetsbrudd. Gennakeren gikk rett i sjøen, men heldigvis uten skader. Fra nå av bruker jeg bare Wichard.

San Francisco Bay er faktisk et alle tiders sted å seile selv om både vind og strøm kan være ganske utfordrende. Her går det også an å ta båten oppover elvene. Napa Vally kan faktisk besøkes med seilbåt - tenk det. Mer om det i neste reisebrev.

JFM 06.10.10

til toppen

Merapi

Det er stille morgenstund i båten. Vi ligger utenfor Sausolito Yacht Club. Jeg har internett i båten og leser om Merapi, vulkanen på Java. For ca. to år siden sto vi selv langt oppe på siden av vulkanen i det området som nå er rammet. Det var dramatisk da også siden vulkanen sist tok liv så sent som i 2006. Vi vandret rund i de enkle landsbyene med blide og optimistiske mennesker og mellom ruinene i en landsby som var blitt utslettet to år tidligere. Vi tenkte litt over at den samme vulkanen for ca. 1000 år siden hadde begravet hele distriktet i aske, inklusive to svære templer, Borobudur (buddistisk) og Prambanan (hindu). De ble faktisk ikke "funnet igjen" før 800 år senere. Nå er noen titall mennesker døde, omtrent som for seks år siden. Skulle denne vulkanen virkelig slå til blir det mye verre, for i området rund bor det hundre tusener av mennesker. Dette er en ganske fatalistisk befolkning, men vi får håpe de tar vulkanen på alvor.

Litt fatalister må vi være selv også. Siden den gangen i 2008 har vi konsekvent seilt i verdens mest geologisk aktive områder. Fra og med Japan har det vært rykende vulkaner med jevne mellomrom og merkede tsunami rømningsveier hele veien. San Francisco / California er ikke noe unntak.

24.10.10

Vi ligger i Napa Valley Marina. Vi skulle vært på vei, men været er pill rottent med skybrudd og sterk vind. Vi er værfast i Napa Valley - ingen vanlig opplevelse. Det er sikkert mange mennesker rundt oss som er bekymret for druene. Det gjelder ikke så mye for oss; vi har allerede kjøpt så mye vin som vi trenger. En magnumflaske god bordvin (Fetzer Chardonney) koster under 9$ (NOK 52).

Vinen kan vi dele med Fredrik og Amanda (sønn og svigerdatter). De er her i bryllupet til en av Amandas venninner, men har litt tid for oss også. Hunden deres, Gretel, er hos oss på heltid. Det er en hyggelig og uendelig sjarmerende terrier av noen slag. I morgen flyr den hjem til Houston sammen med sine foreldre. Da er værmeldingen mye bedre, så vi drar antagelig tilbake til Sausolito.

Vi har hatt mye fin seiling i San Francisco Bay. Strømmen er en utfordring, men strømkartene er gode. Man skjerper seg litt når man seiler her, for det er alltid andre båter ute. Mange av dem trener regattaseiling. De lokale tar sin seiling på alvor.

Vår gennaker har som nevnt tidligere voldt oss noen problemer. Som nevnt i forrige brev var ikke alle problemene over. Her er en mer fullstendig beskrivelse og noen erfaringer:

Det blåste ca. 15 knop da vi dro ut for å teste gennakeren. Den er av rulletypen - når den er i godlune. Rullesystemet har ikke alltid rullet hele seilet. Mange ganger, når det plutselig har blåst opp, har vi endt opp med en ballong i toppen. Det er ingen fordel å ha en ballong i mastetoppen når det blåser kuling. Noen ganger har det vært en kamp å få ballongen ned på dekk.

Nå er seilet imidlertid sydd om med en Spektra line i forliket. Elvstrøm innså selv at det var nødvendig for å få rullingen til å virke. Seilet ble sydd om i Japan, men vi har senere måttet gjøre noen justeringer. Vi dro ut på bukta for å teste. Der var vi sammen med noen hundre andre båter. Genoa og stor på kryss. Vinden økte på til 17-18 knop. Vi falt av 30 grader og rullet ut gennakeren utenpå genoan. Inn med genoa etterfulgt av et smell. Gennaker i stilig bue ut i vannet. Vi hørte ikke akklamasjonen, men vet at mange båter fulgte med. Gennakeren kom som nevnt opp uten revner eller skader.

Dette er opplagt ingen stor sak, men det er noe å lære. Det var nemmelig ikke gennakeren som røk, men vårt rustfrie snapsjakkel. Dette er tredje gang det skjer siden vi dro hjemmefra. Vi satser nå på Wichard og vil bytte det fra tid til annen. Forøvrig ruller det nye systemet seilet inn svært bra.

Vi har også hatt besøk av Jane og Tom som vi besøkte i Oregon. De var på filmfestival i San Francisco området og benyttet litt tid for en seiltur på bukta. Det ble meget hyggelig med god seiling - og masse underholdning. Det har nemmelig vært "Fleet Week" ("Marinens Uke"). Her har marinen også et flyvåpen som stod for underholdningen i flere dager. Flyvningen var spektakulær og til tider nede i høyde med mastetoppene. Det er rart de får lov å drive oppvisningsflyvning over en by som San Francisco. Vi satt (som vanlig) i orkester ute i bukta hvor mye foregikk.

Om det finnes en "Middagsbukt" i San Francisco Bay så er det ved Angel Island. Øya er regulert som park, og den har lang historie -i amerikansk målestokk. Nordstatene befestet øya under borgerkrigen for å hindre sørstatene i å innta området. Øya tjente også som skole for soldater som deltok i indianerkrigene. Senere var Angel Island motstykket til Ellis Island i New York. Her har tusener av innvandrere vært gjennom innsjekking og evt. karantene. I dag er det en vakker park med sikre bøyer for besøkende båter og flotte turveier. Utsikten fra toppen mot byen(e) og de tre viktigste broene er fantastisk. Jeg har overnattet flere ganger i den litte havna, både mens Jon var ombord og etter at familien kom.

På vår tur rundt i bukta har vi besøkt mange marinaer. Alltid blir vi godt mottatt, og prisene er ikke høye. Det siste kan nok ses på bakgrunn av nedgangstidene. California er særlig hardt rammet med 12,5% arbeidsledighet, opp fra 5% som var lavt i USA. For få år siden var det vanskelig å finne plass i marinaene. Nå er de langt fra fulle.

Den politiske kampen om guvernørstillingen og for plassene i Kongressen er hard, men det synes som om "tea party" har mindre innflytelse her enn andre steder. Den republikanske guvernørkandidaten, Meg Whitman, er klassisk republikaner, mens "tea party" støttet en annen kandidat. Meg Whitman er forøvrig den tidligere sjef for eBay, og representerer på mange måter HiTec California. Til tross for et stort budsjett (hun har selv betalt ca. en milliard kr. så langt) ligger hun klart bak sin demokratiske konkurrent. Noe lignende synes å gjelde for konkurransen om en plass i Senatet.

Arnold Schwarzenegger har nok hatt en tøff tid som guvernør, og har frontet grønn politikk og store omlegginger i budsjettet. Gjenvelges kan han ikke etter to perioder, men til tross for motgang er han fortsatt populær. Noen drømmejobb er det fortsatt ikke etter mine begreper. California er på noen måter USAs Frankrike. Offentlig ansatte har en gullkantet avtale med en pensjonsalder på 55 år. Betingelsene forøvrig er heller ikke dårlige, og de ansatte utgjør en stor gruppe. Her går det mot tøffe tak.

Sausolito har vært vår hjemmehavn og Sausolito Yacht Club vår base i San Francisco området. Yachtklubben har vært meget gjestfri etter at jeg sjekket inn som KNS medlem. De serverer også god mat til en overkommelig pris, og medlemmene er hjelpsomme. Byen Sausolito er blandt de peneste småstedene i området og et kraftsenter for seiling. Bukta her er ypperlig for ankring. Det er lenge siden dette var et hippisted, og det aller meste av den flytende byen er historie. Det er imidlertid forsatt et utbredd kunstnermiljø, og noen flytende hus finnes fortsatt. Ikke alle er billige selv om det fortsatt finnes et par av det enkle slaget. Om noen skulle følge i vårt kjølvann så anbefaler vi å besøke den enorme modellen av San Francisco Bay (et par fotballbaner stor?). Den befinner seg hos US Army Corps of Engineers og ligger langsmed bryggeanleggene. Dette er et flott sted å orientere seg om "Bay Area", og det er gratis adgang.

Det er ikke så mange norske båter som viser flagget i San Francisco bukta, men noen er det. En kveld fikk jeg en telefon fra "Fri". Ombord var aleneseiler Eva Drangsholt. Hun var til havs noen titalls mil fra San Francisco og ønsket litt opplysninger om hvor det var best å ankre i bukta. Forventet ankomst var i to tiden om natten. Turen ned fra Victoria (Vancouver Island i Canada) hadde vært meget tøff, og lang. 13 døgn, delvis med storm, er litt i overkant når man er aleneseiler i forholdsvis ny båt. Noen problemer med ustyr var det også. Etter hvert var imidlertid også Fri på plass foran Sausolito Yacht Club. Eva lager video kortfilmer (litt nettsøk avslører at hun ikke er helt ukjent) så nå venter vi spent på resultatet.

En annen norsk båt, Bika var her for noen uker siden, men de har reist sørover. Kanskje treffer vi dem senere.

ps I skrivende stund ligger vi i Half Moon Bay. Det er ikke langt fra San Francisco, men vi er da på vei nedover kysten. ds

jfm 27.10.10

til toppen

Oslo 04.12.10

Eva og undertegnede er hjemme. Båten ligger igjen i San Diego. Turen fra San Francisco og ned var full av opplevelser. Ikke minst har vi fått avkreftet et par populære norske myter:

1. "Amerikanere er overfladiske og gjestfriheten er bare utenpå ".
Vi er nå blitt invitert hjem, ombord, på restaurant og vi har lånt bil - gang etter gang. Folk er hyggelige og hjelpsomme over alt. Generelt er amerikanere mer oppmerksomme overfor sine omgivelser enn nordmenn, i alle fall om man holder seg til tettbygde strøk.

2. "De har ingen anelse om verden utenfor USA".
Det gjelder ikke for dem vi møter. Et overraskende antall har vært i Europa og mange også Norge. De kan sin historie og de kan sin geografi. Det kan saktens tenkes at de vi møter i marinaer og til sjøs er bedre informert enn de fleste, men allikevel....

Politisk møter vi folk av mange avskygninger og mange liker en diskusjon. Noen er direkte unnskyldende, "Bush and all that...". Noen er meget religiøse og ser nok med skeptisk på Europeisk sekularisering. Noen er tilhengere av Tea Party og ganske så konservative. Men alle vi møter er sympatiske og mer en villige til en åpen diskusjon. De fleste unnskylder det hatefulle språket i den politiske debatten. Norsk-amerikanerne som vi møter (mange) lurer på hvorfor mange nordmenn og europeere er så negative til amerikanere. Det lurer jeg faktisk på selv også, og det går jo mye lengre tilbake i tid en til Georg W Bush. Når det er sagt finner vi tilsvarende holdninger til Europa generelt og til Frankrike i særdeleshet her i USA.

Nedover kysten:

Et lite hopp fra Sausolito, under Golden Gate og ned til Half Moon Bay. Ved første øyekast var det ikke det vakreste stedet vi har besøkt, men etter tre dager var vi en del av miljøet.
Vi ble først kjent med Ed og Mary på båten ved siden av. De har vært over Stillehavet en gang på 80 tallet - ingen GPS den gangen. De inviterte på restaurant og lurte generelt på alt om nytt utstyr. Flere ganger var de ombord. Ed arbeider for et dansk biotec firma, og hadde også kontakter på universitetet på Ås (vi møtte ham senere i Oslo).
Vi ble også kjent med Sandra og Sid. Han hadde alltid drømt om å seile til Galapagos og hadde alle slags spørsmål. De kom ombord, tok knekken på litt vin og var veldig hyggelig. Dessuten er de faktisk de første svarte langturseilerne vi har møtt.
Her var også Arne fra Bergen. Han var lokal fisker, nå for det meste pensjonist. Båten "Fjord Queen" var definitivt den vakreste fiskebåten i havna. Han tok turen til Norge med jevne mellomrom, og hadde tilgang til et hus ute i Øygarden.
Ikke minst ble vi kjent med Sylvia og Ken i en av de få japanske båtene som seiler omkring. Senere tok vi dem med på vinsmaking utenfor Santa Barbara. Det ble raskt klart at vi hadde felles kjente i det japanske seilmiljøet. Bland annet kjente de Ken og Yoshimi som hadde hjulpet oss mye. Seilverden er ikke stor.

Fra Half Moon Bay seilte vi til Monteray. Det er ikke så langt, men når man starter kl. 1400 blir det mørkt før man kommer frem. I to tiden på morgenkvisten famlet vi oss frem i mørket i den trange havna. Heldigvis kom nattevakten løpende og gav oss midlertidig bryggeplass. Det eneste problemet var at plassen var opptatt - av en enorm sjøløve. Eva var mildest talt skeptisk der hun hoppet iland for å fortøye (det var uaktuelt for meg å ta den jobben). Skepsisen var sund, for dyrene er ikke til å spøke med.

Neste morgen bød på en vakker liten by som blant annet var Steinbecks hjemsted. Som så mange steder langs kysten var Monteray opprinnelig en spansk misjonsstasjon. Det var mange vakre bygninger i søvnige gater. Dessverre var museene stengt, men det verdensberømte akvariet var åpent. På brygga møtte vi igjen Sylvia og Ken og her var også Jon og MaryLou Upton. Han er forfatter blandt annet av seilguider for Alaska, så det var mye å snakke om under en "sun downer" ombord (han hadde også skrevet barnebøker). Langturseilere er aldri ensomme.

Monteray er også kjent for sine havotre. De trives her i stort antall. En morgen vi kom av Necessity holdt vi nesten på å snuble i en som hadde en nyfødt unge. Den følte seg ganske trygg på brygga og ignorerte oss der den pusset og stelte den nyfødte. Deretter var det svømmeundervisning. Den nyfødt kunne tydeligvis ikke svømme, og ikke likte den det noe særlig heller. Den pep og beklaget seg mens mamma vekselvis kastet den i vannet for så å hente ungen opp igjen til puss og tørk. Det ble en morsom video.

Fra Monteray nedover mot Santa Barbara er det ca. 200nm, så dette er en "overnighter" og vel så det. Vi satt kurs sydover og hadde først meget fine forhold. Det gikk unna, men så døde det hen. Santa Barbara ble i lengste laget, så vi satt kurs for San Miguel Island, en av "Chanel Islands" som ligger som perler på en snor utenfor Los Angeles området. På morgensiden holdt vi spesielt god utkikk, for her er det faktisk en del blåval. De er i ferd med å komme tilbake i et visst antall. Den gang ei. Vi så en hval blåse, men den var langt unna og kunne vært knølhval eller gråhval. Det vi imidlertid så var ryggfinnen og halefinnen av noe som bare kan ha vært en hvithai - for absolutt første gang. De fleste ser aldri pelagisk hai (vi har sett tusenvis av revhai).

Så kom tåken tilbake. Vi ble nødt til å navigere inn med radar, kartplotter og dybdemåler. Vi ankret faktisk opp i bukta uten å se land. Stranden og øya kom til syne først noen timer senere. Vi så en enslig elefantsel, men ingen på stranden.

Neste dag var det en vakker seilas over til Santa Barbara. Dette er velstands-USA, selv i dårlige tider, men også her med noen skyggesider. Det er en god del hjemløse her, og det diskuteres i avisene. Delvis er det nok medfølelse, men delvis beklages det at de kan skremme bort turistene (selv må jeg si at disse uteliggerne var mindre skremmende enn de vi møter rundt sentralbanestasjonen hjemme). Selv hygget vi oss sammen med Sylvia og Ken med blant annet en tur til Solvang. Dette er en transplantert dansk by som faktisk kommer ganske nær noen av originalene. Her er bindingsverkshus, bakerier og mange danske flagg (noen norske og svenske også for den saks skyld). Den virkelige forskjellen er at dette er et vindistrikt, så vinsmaking står oftere på menyen enn i gamlelandet. Det hele var kanskje litt kunstig, men fint gjort. Dessuten er fjellene og åsene rundt Santa Barbara vakre.

Marinaprisene skremte oss videre etter et par dager, så vi tok turen nedover til Ventura Yacht Club. KNS flagget gav oss noen dager gratis i denne vakre og meget vennligsinnede klubben. Her lå også "Pelican Express" som vi sist så i Indonesia. Det er en Deerfoot, 65 fot lang og ganske så smal Dashew design. Den er rask både for seil og moter. Her traff vi igjen Jean (mannen Bill var bortreist) og fikk mange nye venner i denne klubben som mest virket som en storfamilie for medlemmene. Mange av medlemmene bor på båtene sine.

Vi var ikke så lystne på Los Angeles, så vi satt kurs for Catalina Island. I noen grad ble det en nedtur med for mye folk og for dyre bøyer. Vi er ganske bortskjemte med vakre øyer, og Cataline ble litt for mye av en campingplass. Vi ble imidlertid invitert ombord i den vakkre motoryachten Galathea. Hvorfor? Bestefaren til Brad Avery kom fra Bergen. Selv drev han stiftelsen "Alaska Eagle" som egentlig er en 65 fots båt som tar betalende elever rundt omkring på kloden - det blir $300 pr. hode pr. dag takk. Oppvasken tar du selv. Kanskje vi skulle få oss en større båt? Uansett så hadde vi en meget hyggelig kveld i den vakre båten.

Neste morgen seilte vi over til Oceanside. Nok en norskamerikaner, Scott Hansen og kona Donna. Denne gangen inviterte vi. Igjen et hyggelig møte og en sen kveld. Det gikk med svært mye av en flaske akevitt. Jeg tror Scott mente at han var genetisk forpliktet til å like innholdet.

Et raskt hopp ned til San Diego og til Chula Vista marina. Det tok tre minutter. En liten dame kommer travende nedover brygga. Er dere virkelig fra Norge. Jeg kommer fra Molde - og litt fra Frogner i Oslo.
Det er ingen mangel på norskamerikanere. Alle er hyggelig, alle er gjestfrie og alle synes stolte over gamlelandet. Det ble innbakt laks hos Rigmor og David på båten deres. De ser etter Necessity mens vi er hjemme i Norge. Vestkysten av USA har vært en orgie i gjestfrihet.

jfm 03.01.11

til toppen

Neste reisebrev