Som vanlig var det trist å reise fra vår datter Helene, fra Vine og fra familie og venner. Til tross for et hektisk sosialt liv følte vi på ingen måte at fire mnd. var tilstrekkelig tid sammen med dem. Vi reiste avgårde den 26.2 med den vanlige blandingen av melankoli og forventning.

Det er langt fra Oslo til Coffs Harbour, så vi tok noen dager i Singapore. Der fikk vi med oss byen, Raffles og dyrehagen. Vi kan uten forbehold anbefale et nattlig besøk i sistnevnte. Det hele er flott laget, og man føler seg nær innpå dyrene. Stengslene, som vi håper er der, er gjort mest mulig usynlige. I mørket kunne vi knapt oppdage dem. Man blir fort en smule andektig.

På Singapore Airlines var servicen såpass heftig at det var liten tid til søvn. Vi ankom Brisbane en smule trøtte, men bestemt på å besøke Blue Marlin i Yamba. Dette er ca. halvveis til Coffs, og skal jeg være ærlig var det neppe forsvarlig å kjøre lengre enn det. Hedda og Marita på 8 fikk sin nye norske skolebøker, og til gjengjeld fikk vi låne køyene deres. Før køyene hadde vi imidlertid en hyggelig sammenkomst med reker, hvitvin og mye mimring. Vi har hatt følge med dem en stor del av veien fra Europa til Australia og da blir det litt å mimre om.

Nest dag reiste vi de siste milene ned til Coffs.

Coffs Harbour 12.03.08

Båten er tilbake på vannet og vi har dermed flyttet fra 3. til 1. etasje. Det å bo i båten på land er både og. Utsikten er ofte fin, men å klatre ned en vaklevoren stige for å komme på toalettet med søvnen i øynene er mindre enn festlig. Etter 10 dager på denne måten føles det godt å ta en ankerdram etter en 3 minutters båttur fra slippen til marinaen. Der sitter vi i ettermiddagssolen med vår XXXX lager og nyter 28 grader. Ikke før har vi pustet ut så kommer en delfin svømmende inn i den indre havnen for å ta oss i øyesyn. Den føler seg helt trygg for blant seilere er delfiner sett på som nære venner. I Australia er dessuten alt av hval arten sett på som ganske guddommelig. Dagen etter kom Marine Rescue Service på lufta med melding om ”wale in distress”. Den hadde fått en bøye om nakken. Dramatisk nok selvfølgelig, og saken fikk større oppslag en tapet av en fisker litt tidligere i uken. Norsk hvalfangst er ikke populær i et land der Paul Watson har heltestatus (han som har spesialisert seg på å senke norske og islandske hvalbåter). Pussig i grunn i et land hvor de ellers er svært paranoide når det gjelder terror.

Vårt frynsete hvalrykte går ikke ut over oss personlig. I småbyene langs kysten av New South Wales er alle nordeuropeere populære gjester. At mennesker fra andre verdenshjørner og andre hudfarger ses på med større skepsis er en annen sak. Etter noen dager på slippen er vi en slags adopterte medarbeidere i dette tradisjonsrike miljøet. Menneskene her kan jobbe, men de kan også sette seg ned på en stol i skyggen å prate bort en time eller så. Ray Vanderkly, som eier slippen, er som navnet indikerer av hollandsk avstamning og føler seg litt som europeer. Som sagt blir vi veldig godt mottatt. Etter et par dager tar en lokal båteier kontakt: ”Om dere skal handle så bare bruk min bil. Nøkkelen står alltid i”. Da vi skulle sørover kom Ray med hele kartserien sin. ”Det er like greit at dere låner disse. Jeg skal ikke sørover på en stund.” Han hadde antagelig glemt at det er han som selger kart i Coffs Harbour. Vi tok imot med takk og minnet ham ikke på at hollendere er antatt å være mer kommersielle enn som så.

Coffs har for øvrig en norsk fisker. Han kom hit på 60 tallet er nå pensjonert. Han har status blant de andre fiskerne for ingen kan bøte garn raskere enn ham. Vi har enda ikke truffet ham, noe vi har til hensikt å gjøre noe med når vi kommer tilbake til Coffs på vei nordover.

Av ting Ray er litt bekymret over er at det kommer så få internasjonale gjester. ”Det kom mange flere før”. Han ønsker å gjøre slippen mer tilpasset seilermiljøet, og langturseilerne er en viktig faktor. Manglende besøk er i alle fall ikke pga kvaliteten på marinaen. Den er svært fin. Da er nok en annen årsak nærmere sannheten. Australia har fått meget dårlig presse blant langturseilere de siste årene. Immigrasjon og tollmyndigheter har fått mange nye paragrafer å ri. Her, kanskje vel så mye som i USA, er det ”homeland security” det gjelder (eller homeland stupidity som noen kaller det). Det er alltid noen offentlige representanter som er heftigere paragrafryttere enn andre. Etter å ha ilagt noen svære bøter for små forseelser vegrer mange langturseilere seg for denne ”straffekolonien”. Det mest graverende tilfellet var en amerikaner som måtte ut med noen 100.000 kr. (!) for ikke å ha gitt beskjed 96 timer i forveien om at han kom. Også australske aviser sukker tungt over at det går an å gjøre så mye for å skremme bort betalende turister. Også mange australske seilere har gått i de samme fellene.

Men rett skal være rett. Vi har for egen del bare møtt hyggelig myndighetspersoner og gått fri selv om også vi gikk i en aldri så liten paragraffelle. Og vel innenfor er det ren idyll.

Nå seiler vi mot Sydney. Det går unne med 2-3 knops medstrøm. Vi gjør unna de 240 nautiske milene på drøyt 30 timer. Hvordan vi skal komme skal komme oss nordover igjen finner vi nok ut av.

Sydney 18.03.05

Sydney er et ikon, og det er en viktig milepæl å seile inne forbi operahuset og under broen. Bilder yter ikke dette stedet rettferdighet, men vi tar noen dusin allikevel. Ofte er det naturopplevelsene som får nakkehårene til å reise seg, men Sydney sentrum holder også mål i så måte. En time senere ligger vi oppankret midt i byen (Blackwattle Bay). Det meste er innen gangavstand så det er bare å gi seg i vei. Riktignok har vi vært her før, men det er helt annerledes å ha boligen med.

23.03.08
Det ble en meget hyggelig påske med sild, laks og Jansons fristelser samt en smule "snaps" i form av Akevitt. Vi kan takke Christina for at det hele hadde et sterkt svensk preg. Bare en time etter at vi ankret opp gled våre skånske venner inn og ankret ved siden av oss. Riktignok stod vi for akevitten, men "Stina" er en kløpper på sjømat så vi tilbrakte mye tid ombord hos dem. Det hele kuliminerte med påskemiddag på Christina og påskekonsert i operahuset. Den siste var litt krevende med Messiaen og Poulenc, men en opplevelse allikevel.

Da var det mindre krevende å besøke en nøyaktig og seilende replika av Endevour, Cooks så berømte skip på hans første reise. Bortsett fra en noe "high tech kjelleretasje" er dette en helt nøyaktig replika av det berømte skipet. Dekkshøyden er mange steder knapt 1,4meter, så om James Cook og Joseph Banks måtte krabbe rundt under dekk, så må dagens betalende sjøfolk og gjester gjøre det samme. Joseph Banks var forøvrig usedvanlig høy for sin tid (1,90+) og fikk heller ikke plass i sin køye. En av Englands rikeste menn måtte sove på dørken utenfor lugaren.

Såre knær til tross, det var og er et strålende fartøy.

jfm 23.03.08

ps
Med referanse til artikkelen fra Oslo fremstår Sydney fortsatt som usedvanlig ren og velholdt. Taggerne er en beskjeden gruppe som skjuler sine arbeider så godt de kan. Rekkverkene står som de skal og innbyggerne er uendelig stolte av sin by. I helgene er det gateteater og konserter, det hele med barn i fokus. Australere liker å ta en eller mange øl, men det er skjelden leven i gatene.
ds top

Brisbane 19.04

Vi har havnet i en stim. Vi ligger på elven i Brisbane vis a vis botanisk hage. Foran oss ligger to andre norske båter og bak oss ligger to svenske. Litt nordover og litt sørover ligger ytterligere et par norske båter. Kanskje ikke masseturisme, men flere enheter enn vi er vant med. Hyggelig er det også. Etter en strevsom dag som turist her i Brisbane er det flott med middag om bord i Christina. I dag blir det middag i Nabob.

Både som seilere og turister har vi lite å klage over. Som noen vil huske gikk turen ned til Sydney usedvanlig raskt med 3 knop strøm i ryggen. Vi gledet oss ikke til å få den strømmen på nesen. Før vi rakk å sette kursen nordover hadde imidlertid strømmen reist østover. Her var ingen strøm, bare en flott sønnavind. Med storseil og spridd genoa gikk det meget raskt nordover, avbrutt bare av Australske småbyer av ymse slag.

Den første, Port Stevens er en typisk turistby. Her dyrker Australiere sin hobby nr. 1, fisking. Det foregår gjerne fra båt og gjør at andre Australiere kan dyrke den nest mest populære hobbyen langs kysten, nemmelig å passe på de som fisker og andre. Her er ”Volunteer Coast Guard, Voluntary Coastal Patrol, Volunteer Maritime Rescue (alle med og uten Royal foran), Maritime Police og sikkert noen vi har glemt. Ikke tro at frivillig betyr amatør. Her er det bra med opplæring og utstyr. En av nestorene i Royal Volunteer Coatguard i Port Stevens kom på besøk og ga oss en ordentlig omvisning. De benytter de samme store redningsbåtene som i Storbritannia, så dette er ingen spøk. Han kunne imidlertid ikke helt forklare hvorfor det var så mange konkurrerende virksomheter, selv om han fremholdt at Volunteer Coast Gurad benytter større båter enn Volunteer Marine Rescue.

Australiere snakker ikke så mye med hverandre på VHF. Det behovet får de dekket ved kommunikasjon med et eller annet som begynner med Volunteer. De frivillige sitter i alle småhavnene oppover kysten og forventer at du melder fra hvor du er og hvor du skal. Her er både vind, sjø og tidevann, så kysten er ikke å spøke med. Har du først meldt deg på nettet deres kan du glemme å sove litt mellom vaktene. Hvis de ikke har hørt fra deg på et par timer vil de gjerne vite hvor du er og om alt er ok.

Mange av de frivillige er rimelig nok pensjonister, og de synes svært fornøyd med sin virksomhet. De sjøfarende har også all grunn til å være fornøyd med ordningen.

Pelikanene er mest fornøyd med alle fiskerne. I parkene langs sjøen er det ikke bare elektriske griller, men også rustfrie bord med vann hvor sportsfiskerne kan sløye fangsten. Straks en liten båt nærmer seg stranden, ”benker” pelikanene seg rundt bordene i påvente av et restemåltid. De er svære, men svært høflige og tålmodige der de fikserer sløyingens gang. Jeg er fascinert av disse svære fuglene som jo fyller samme nisje som måkene, men som gjør det med utsøkt stil og høflighet.

Det neste stedet oppover kysten var Laurieton, en virkelig pensjonistby. Vi har neppe noen gang vært et sted hvor gjennomsnittsalderen er høyere. Her er parkerinsplassene for handikappede alltid besatt, og man skal være litt forsiktig på fortauene. Elektriske rullestoler er ganske tunge og tar det meste av plassen. Foran United Servicemens Club kan det være vanskelig å komme opp trappen for alle rullestolene. United Servicemens Club er klubben for alle som har tjenestegjort i Australias væpnede styrker, men alle andre er hjertelig velkommen. I praksis er det også Laurietons restaurant, bibiliotek, museum, bar(er) og ikke minst kasino. For de mest atletiske av medlemmene arrangeres boccia turneringer (eller bowling som det kalles her). Dette er som dere forstår et meget aktivt sosialt liv med, så vidt vi kunne bedømme, meget tilfredse medlemmer. Det eneste som er litt trist er at flagget over klubben for det meste er på halv stang. Ingen lever jo evig.

Laurieton har også en ås. (Den er høyere en Fløyen, men de kaller den ”hill” til tross for at den er meget bratt.) Endelig skulle vi komme oss i form. En morgen satte vi av gårde med kamera og litt vann. Det var flott terreng, men stien gikk rett opp gjennom forskjellige ”biosferer”. Fuglesangen var overdøvende. Svetten rant og et stykke opp var det en deltager i troppen som helst ville gi seg. Det måtte trues med at hun ville bli etterlatt sammen med de ville dyrene (Wallebys og blodigler) om hun ikke holdt følge. Vi kom oss opp de 500 meterne og ble belønnet med en fantastisk utsikt. Vi så ikke en sjel før vi var helt oppe, så Eva konkluderte med at dette er en tur for de få. På toppen var det imidlertid et yrende liv. Selvfølgelig går det også vei opp. Hvordan skal man ellers få paraglideren opp til toppen? Selv måtte vi nøye oss med å gå ned.

Deretter kom vi til Yamba hvor Blue Marling har holdt til gjennom sesongen. Her var det et livlig båtliv. På reden lå Christina og Nabob, og Hongkong båten Jade var også på besøk hos Blue Marling, dog pr. bil. Det blir noen sammenkomster av slikt, og svært trivelig. Det er ikke mange som har så mye å snakke om som båtmannskaper som har kommet samme vei halve jordkloden rundt.

Siden har vi holdt følge med de svenske båtene. Turen gikk opp langs kysten og inn i innlandskanalene ved Surfers Paradise. Surfers er i sannhet et underlig sted med ferieleilighetene stablet i høyden til 85 etasjer. Jeg skrev underlig, ikke forferdelig. Vi har selv bodd hos vår den gang studerende sønn i en av disse leilighetene. Selv om det ikke sømmer seg for en nordmann må jeg innrømme at vi trivdes. Tårnene er nok høye, men det er mye luft imellom med parklignende anlegg i vanlig høy australsk standard. Og ingen hindrer deg i å gå på stranden. Allikevel blir det ikke helt politisk korrekt for en nordmann med strandleilighet i 85 etasje.

Da er jeg nok mer kritisk til ”Broadwater”, innlandskanalene og sjøene som strekker seg nesten til Brisbane. Vakkert bevares, men her tar Australierne igjen for at det er fartsbegrensning på veiene. Riktignok er det fartsskilt som viser 40 knop, men ingen bryr seg om det. Vi følte oss som rundingsmerker for vannskutere og seriøse fartsuhyrer. For en ”smågrønn” seiler var det en smule irriterende. Men naturen er som sagt vakker, enn så lenge. Og tar man turen over øyene for å ta kysten i øyesyn fra innsiden oppdager man at det er tøft, selv på en godværsdag.

Nå er vi altså i Brisbane, faktisk midt i sentrum. Slik er det når man kan ankre på elven som renner gjennom. Med Botanisk hage som nærmeste nabo føles det litt som Frognerdammen. Her har vi vært på jazzkonsert og shoppet bare noen få kvartaler unna (ikke undertegnede selvfølgelig, men alle de andre). På motsatt bredd er det satt opp et vakkert badeanlegg med kunstige innsjøer og strender. Her kan man bade eller sole seg på stranden. Det er ikke noe gjerde rundt og følgelig ingen inngangspenger. Dette er utvilsomt et mer kapitalistisk land enn Norge, men det er ingen synlig offentlig fattigdom. "Stranden" er kanskje ikke vår type anlegg, men vi er dypt imponert over hvor flott alt er lagt til rette. Det gjelder også for resten av byen.

Bundaberg 24.04

Australia er som mange vet et stort land. Fra Sydney opp til Darwin hvor vi skal forlate landet er det mer enn to tusen sjømil, en skikkelig atlanterhavskryssing. Her gjelder det å stå på og komme seg nordover. Derfor er vi nå allerede oppe i Bundaberg. Dette er på mange måter hovedstaden for langdistanse cruising i Australia, så den måtte besøkes. Men først måtte vi passere Frazer Island. Frazer Island er en stor turistattraksjon særlig om man ønsker å kjøre 4WD på stranden, gjennom elver og på skogstier. Det er det mange Australiere som ”digger”, og for noen år siden har vi faktisk gjort det selv. Nå er vi hevet over slikt og siktet heller på en skikkelig ”surf” med 40fots seilbåt over Wide Bay Bar. Dette er en sandbanke som man må over for å komme innenfor Frazer Island. Slike sandbanker er det mange av utenfor elver og sund på kysten av Australia. De er ikke til å spøke med, og innløpene må ”times” mot tidevann, bølger og vindforhold. Tidlig på morgen stod vi inn i Wide Bay. Tidevannet stemte, men det så da vitterlig veldig hvitt ut inn mot land. En engelsk båt var allerede på vei inn, men snudde i frådende vannmasser. Vi snakket med det lokale Voluntary Marine Rescue som nok mente det kunne være tøft med så mye svell fra sørøst. Selv kom vi nær nok til at beslutningen var enkel: Vi går rundt Frazer. Det er 160 nautiske mil (nesten som fra Bergen til Shetland”), men av og til må man demonstrere sin ansvarlighet. Dagen etter ble det rapportert om fin surfing for 40 fotere.

Det siste stykket opp elven til Bundaberg hadde vi en annen ”nesten” opplevelse: Australsk tollvesen i store, grå gummibåter. Disse er berømt, og det gjelder også den i Bundaberg. Bland cruising båter har de opparbeidet seg et rykte nesten som Josef Stalin. Den i Bundaberg har 4 menn og en kvinne om bord. Vi hadde ikke møtt dem og begynte å føle at vi hadde gått glipp av en turistattraksjon. Alt var fred og idyll da vi kom opp elven mot Bundaberg. Vi var ganske opptatt av en hårnålssving i denne ganske grunne elven. Da kom de nedover i sin vulgære farkost, bråsnudde og spurte om de kunne komme om bord. En formsak, siden de kommer om de ønsker det uansett. Vi spurte om de kanskje kunne vente til vi var ute av hårnålssvingen? Dessuten hadde Necessity vært i Australia i 5 mnd. og hadde ikke noe utestående med Tollvesenet. Det synes som om mannskapet på Necessity har en beroligende virkning på ”officialdom”, for de spurte om de kanskje rett og slett kunne fotografere vår skute. Da Eva spurte om vi til gjengjeld kunne fotografere deres så de litt overrasket ut, men aksepterte etter en kort rådslagning. Antagelig er de ikke fullt så beslektet med Stasi som ryktene tilsier.

Og hva så med Bundaberg? Nok en australsk småby, hyggelig og ryddig og med smilende og hjelpsomme mennesker. Det blir en vane. Det er på tide å komme seg nordover til saltvannskrokodiller og dødelige maneter.

jfm27.04 top

Seisia 01.06.08

Australias østkyst har et litt blandet rykte blant seilere. Årsaken er nok først og fremst at de utenlandske seilerne som kommer hit, kommer via Stillehavets atoller og vulkanske øyer. Det er en meget bortskjemt gruppe som skal seile noen tusen nautiske mil, oftest mellom Sydney og Darwin. Objektivt sett er dette en meget fin kyst å seile. Selv er vi sikkert litt preget av at vi har sløret praktisk talt hele strekket under praktfulle forhold. Sør for Great Barrier Reef er det selvsagt litt sjø, men så er det passatseiling på flatt hav. For oss gjør det ikke så mye at det blåser 30 knop når havet er flatt og omgivelsene vakre. Har vi da ikke lest hva andre har skrevet om det samme strekket? Jo da. Forbausende ofte er omkvedet tøft vær og urene farvann. Dette har helt klart vært et ”silkeår”, og for oss vil seilingen stå som noe av den beste vi har hatt noe sted.

Den største utfordringen med Australia er størrelsen. Når vi ankommer Darwin om en drøy uke har vi seilt 3200 nautisk mil siden vi ankom Australia. Det er mer enn en Atlanterhavskryssing, så om man skal bli kjent i dette landet trenger man masse tid. Kort fortalt så føler vi at det går for fort. Kun i Coffs Harbour ble vi personlig kjent med de lokale. Etter det har vi vært turister. Rent sosialt har vi selvfølgelig de andre båten, for forbausende mange seiler i et slags synkronisert trekk mot nord. Her er svenske Christina og Nabob, norske Blue Marlin, Australske Jeremoh og mange andre. Det blir en del ”sundowners” med de samme menneskene i nye omgivelser. To mennesker alene i en seilbåt har antagelig et mer sosialt liv enn mennesker som går på jobben hver dag. At vi nå også har besøk av Per-Henning som har kommet fra Norge for å seile noen uker er selvfølgelig en bonus.

Noen sider ved kysten er mindre perfekt. Barriererevet er selvsagt enormt og til en stor del helt intakt. Derfor hadde det vært flott om man hadde kunnet se mer av det, men vannet er ikke som på atollene i Stillehavet. Dette er helt naturlig. Rett innenfor ligger et helt kontinent med elver og avrenning.

Det er selvfølgelig også et skår i gleden at man nordover på kysten ikke kan bade uten spesielle antrekk mot maneter. Irikanji og Box Jellyfish er dødelig tilstede. Skiltene på stranden gjør en svømmetur i havet omtrent like fristende som en søndagstur i et minefelt i Afganistan. Allikevel kommer vi oss en stund i havet med spesielt tilpassede ”stinger suites”. Her vi nå ligger utenfor Cape Grenville trenger man imidlertid rustning. Det er kort og godt INGEN som bader. The” Salties er” uhjertelig tilstede i det grumsete vannet. Som de lokale sier: The crocs will get you anytime.

Hvis man gir blanke i sikten, holder seg til steder med få ”Salties” og ifører seg sin nylon drakt er det imidlertid fantastiske ting å se. For oss var det en stor opplevelse å se dusinvis av ”giant clams” (kjempemuslinger) på 1,25 meter på Lizard Island. De fleste steder i tropene er skjellene en delikatesse og de blir derved spist lenge før de når sin praktfulle størrelse. I Australia er de beskyttet og ligger der ganske fargesprakende og lever av å filtrere vann. Kommer man for nær klapper de igjen, men de kommer definitivt ikke etter deg.

Her er noen av høydepunktene fra Bundaberg og nordover – for dem som kommer etter:

På vei nordover passerer vi Rockhampton. Dette er ikke et sted som besøkes av mange turister, men det er verd å nevne at her bodde og arbeidet Collin Archer en del år. Også Australia føler følgelig at de har en del i den berømte båtkonstruktøren. Kanskje er det derfor en Collin Archer 12meter er del av samlingen ved det maritime museet i Sydney – faktisk en gave fra den norske stat til Australia i forbindelse med 200 års jubileet. Selv nøyde vi oss med å besøke Great Keppel Island som må ha vært i Collin Archers nærområde, og som er en øy med flotte strender og naturstier.

Magnetic Island er en meget hyggelig øy med et avslappet backpacker miljø. Dessuten er det hit du skal dra om du vil se Koalaer i vill tilstand. Tettheten er høy så muligheten er god dersom du går på en av de mange naturstiene med blikket rettet mot kronene på de rette ekvalyptustrærne. Vi så ingen som var direkte ville, kanskje fordi vi var for opptatt med å se ned. Det siste kan være lurt siden vi fikk øye på to slanger på vår vandring. Den ene var en ”Death Adder”, noe som neppe trenger utdyping. Vi regner det som en god naturopplevelse i vakre omgivelser med flott utsikt.

I den lille lokale dyrehaven i Horseshoe Bay på samme øy fikk vi dekket vårt behov for koalaer, og de er på ingen måte innesperret. Som guiden sa: Disse koalaene er ikke opptatt av å dra sin vei. De bor jo på Hilton. Det spiller tydeligvis ingen rolle at de deler hotell med noe pytonslanger og krokodiller. De siste hadde munnen tapet slik at vi kunne holde dem og bli avfotografert på riktig turist vis. Men koalaen er i sannhet ”cuddly”.

Cairns området:
”Cuddly” var også ”the rock wallebys” litt inn i ”the Table Land” innenfor Cairns. (Jeg ser av ordboken at wallaby heter ”krattkenguru” på norsk, men hvem i huleste forbinder noe med det? Ikke finner jeg noe godt norsk ord for ”cuddly” heller.) De var vant til besøkende og kom hoppende for bli håndforet. Mange hadde, som det fremgår av bildet, to munner å mette. I området her oppe hoppet det også mange vanlige wallabys til glede for oss som for anledningen var på biltur.
Flere steder underveis i ”the Table Land” var det også muligheter for å se nebbedyr uten at vi var tilstrekkelig tålmodige til å iakta disse meget spesielle dyrene.

Byen Cairns var, som australske byer flest, et hyggelig bekjentskap med griller, badeanlegg og pene parker langs sjøen. Turen opp til Kuranda i ”the Table Land” med den spektakulære kabelbanen var også en opplevelse. Her er det stopp underveis på den 45 min. lange turen hvor guider vil forklare deg om regnskogens planter og kryp.

Lizard Island var neste stopp. Øya er spesiell hva angår tilgjengelighet til revet.
Den ligger relativt langt fra fastlandet så sikten i vannet er bra. De dødelige manetene opptrer nesten aldri, og det bor bare èn saltvannskrokodille der. Den holdes rede på av den lokale forskningsstasjonen og er ingen reell trussel. Det var en lettelse å kunne bade og snorkle uten frykt for en brå slutt. Revet var meget vakkert med en uvanlig mengde anemoner og fisk i tillegg til de tidligere nevnte kjempemuslingene. Turen opp til Cooks Outlook på toppen av øya er også en flott opplevelse som belønner deg med en fantastisk utsikt over revene utenfor. Man bør heller ikke unnlate å besøke den marinbiologiske forskningsstasjonen hvor forskerne villig forteller om revet og dyrelivet. Barriererevet er i sannhet en fascinerende biotop.

Flinders Islands fikk et kort besøk, men er minneverdig. En flott natursti førte rundt en av øyene og til gamle bosetninger. Her har aborginerne dekorert huleveggene med sin historie inklusive malerier av de første seilskutene som kom over havet. Ellers har vi ikke sett mye til Australias urinvånere, men regner med mer nærkontakt i Northern Territories rund Darwin.

Vi har i skrivende stund rundet det nordligste punktet i Australia og ligger i en liten ”settlement” som heter Seisia. Underveis har vi som sagt seilt og dessuten fisket. Status er en 4-5 kilos makrell (?), som ble til mange gode middager, samt en havslange av arten ”dødelig”. Den siste hadde satt seg fast innenfor hakene på kroken og var i god form. Vi lirket den av med stor respekt og lot den seile sin sjø. Dette er et av verdens giftigste dyr, men med en tanngard så liten at den kun kan bite deg i en finger eller lignende.

I morgen starter vi ferden mot vest over Carpentaria bukta mot Darwin. Vårmelidngen er meget bra.

jfm 01.06.08

ps
17.mai da? Jo da, vi feiret sammen med Blue Marlin og Christina i år som i fjor, denne gang i parken i Cairns. I dette internasjonale miljøet blandet vi også inn noen fremmede flagg på kransekaken som i god tradisjon ble levert av Idun på Blue Marlin. Til og med en "sildesalat" (unionsflagg) ble printet ut for å understreke det multi-etniske idealet blant langturseilerne. Men dagen, den var norsk.
ds

top

"Over the Top"

Dette er den gjengse betegnelsen på det å seile rundt Cape York, over Gulf of Carpentaria og videre langs kysten til Darwin (se kartet). Dette er litt mer enn en søndagstur - fra Cape York til Darwin er det over 700 nautiske mil eller litt lengre enn fra Oslo til Dover. Lokalt har faktisk Gulf of Carpentarie et rykte litt a la Biscaya. Det er grunt, det kan bli mye vind og det er mye strøm. Resultatet kan være kaotisk. Sammenligningen stemmer kanskje. Vi har alltid hatt silkeføre over Biscaya, og hadde flotte forhold også over Carpentaria fra Seisia til Gove.

Her er en liten oppsummering: Seisia er et lite handelssted litt vest for Cape York. Her kan man handle litt før man skal over Gulf of Carpentaria. Her er det flyplass, et lite supermarked og 12 km unna er det en aboriginer landsby. På stranden badet småguttene, men det var mens mødrene ikke var tilstede. Da de dukket opp kom gutta på land i en fei. Det var ikke lenge siden en svær krokodille ble fanget og sendt til en dyrehave. De fleste tvilte på at den var ensom. På land står et monument over den siste som ble krokodillemat. Vi holdt med mødrene og badet ikke. Det begynner å bli litt sprøtt: Vakre strender, asurblått hav og 30 grader i vannet. Og så må man være dum guttunge for i det hele tatt å stikke en fot nedi.

Gove, som ligger på den andre siden av golfen i Northern Territory, er et utskipingssted for Bauxitt og aluminiumsoksyd (noe av det havner nok i Norge). Forøvrig var situasjonen den samme. Etter et par øl på yachtklubben var det riktignok noen som mente at "the crocs were small - only six footers. It is safe to swim." Av en befolkning på noen hundre så jeg imidlertid aldri noen som testet den teorien.

Vestover fra Gove så vi heller aldri noen som badet selv om strendene er blandt de beste i verden. Det kan også komme av at det praktisk talt ikke bor noen her. Vi har aldri noen gang seilt langs en kyst så fri for bebyggelse. Flotte øyer, milevis med vakre strender, fisk i havet, men ikke et menneske. Dette landet tilhører aboriginerne. De få som faktisk bor langs denne kysten lever nok heller av støtte fra staten enn av jakt og fiske. Om vi ønsker å besøke dem må vi ha spesiell tillatelse. Slik tillatelse søkte vi om i Nhulunbuy, en slags provinshovedstad ikke langt fra Gove. Det er nå mange uker siden vi søkte, og vi skulle få svar via e-mail. Den har ikke materialisert seg, men vi har tatt sjansen på å besøke noen av de få "settlements" langs kysten uansett.

Noen er ryddige og ganske ok i stilen "masseproduserte sosialboliger". I mange av "settlementene" bor det nesten bare aboriginer, men alt synes å bli holdt i stand ved offentlig innsats. I landsbyer der staten av en eller grunn er mindre tilstede er førsteinntrykket forfall og apati. I Galiwinku på Elcho Island var noen stammer overlatt mest til seg selv. Disse stammene var en blanding sendt hit fra forskjellige steder etter krigen. Dette er ikke et godt utgangspunkt siden det i uminnelige tider har vært konflikter mellom stammene. Søppel fløt over alt. Standarden var omtrent som vi har sett den mange steder i Stillehavet, men smilet manglet. I utgangspunktet var det nitrist, og statistikken taler sitt tydelige språk: Gjennomsnittlig levetid for urbefolkningen er 17 år mindre enn for de hvite. (Det kommer ikke av at "europeerne" lever sunt. Her er de hvite nå i gjennomsnitt fetere enn i USA.)

De eneste hvite vi møtte her var noen misjonærer, takk og pris. Ikke fordi vi normalt synes det er en fordel, men fordi misjonærene kanskje er de eneste som har stamina til å lære de lokale ordentlig å kjenne, og som yter en personlig service gjennom mange år. De greier derved å bli en del av samfunnet. De forklarte oss mye om hvordan de lokale tenker.
Skal man tro australske media er situasjonen håpløs med fyll, overgrep på mindreårige og generell vold. Våre misjonærer hadde et mer balansert bilde. På Elcho Island håndhever de innfødte selv et absolutt alkoholforbud (de som kommer med fly blir nøye sjekket), og aboriginerne var i følge misjonærene meget omsorgsfulle. De som hadde utholdenhet til å bli i lengre tid ble adoptert inn i de enkelte familier og fikk innfødte navn. De fortalte om en del slosskamper mellom gutta, men ville ikke benevne dette som noe i nærheten av generell vold. Rotete, apatisk og skeptisk til fremmede, ja vel, men under det hele lever mye av den gamle kulturen enn så lenge. Noen er fortsatt dyktige jegere og samlere, men samler nok i praksis mest på stønad.

For oss var det også et stort tankekors at de fleste i Galiwinku ikke snakket enkelsk. Det lokale språket her snakkes kun av ca 2000 mennesker, og eneste tilgengelig litteratur på det språket er antagelig bibelen. Det sies at all undervisning foregår på engelsk (!) Vi håper vi tar feil, men tror ikke det. Det er en lang vei å gå for Australias urbefolkning.

Men det er et helt klart lyspunkt. Mange aboriginerne er meget dyktige kunstnere, og verkene er etterspurt over store deler av verden. I galleriet i Galiwinku var det mye flott, og særlig Per Henning ble kvitt en del penger. Her kan man kjøpe både kunsthåndverk og vakre, tradisjonelle malerier.

Vi er også på vei inn i tidevannets rike. I Darwin dreier det seg om ca. 8 meter, og lengre vest er det vesentlig mer. Kombinert med lange øyrekker gir det noen flotte tidevannsstrømmer. Den mest kjente er "the Gugari Rip", eller ”the Hole in the Wall”. Her kan strømmen komme opp i 10 - 15 knop. Slikt kan man hanskes med når tidspunktet for "slack" samt strømretningen er kjent. Går det øst eller vest når det flør? Et ganske avgjørende spørsmål som australske myndigheter ikke gjør alt for mye for å avklare. Til gjengjeld ses denne strømmen på som litt av en "macho" ting. Drømmen er å bli sugd inn i den ene enden, fare gjennom dette smale sundet med noen tonn båt for å bli spyttet ut i ca. 15 knop. I mangel på god informasjon kjempet vi oss gjennom med 4 knop strøm i mot - nesten slack. Vi trøstet oss med at vi fikk god tid til å studere den vakre naturen.

Turen videre til Darwin gav igjen fantastisk fin seiling, men ingen kulturelle opplevelser. Landet er som sagt tomt - nesten. I en liten fjord som rommer blant annet Essington Harbour (havn, men ingen innbyggere) ligger "ranger" stasjonen ved Black Point. Så kalt pga noen praktfulle sorte klipper på en odde. Vi kom hit fordi guide-boken beskriver en butikk som selger iskrem. Her bor det noen få aboriginere i "bushen", men de viser seg skjelden. Her ligger det også en camping plass hvor en del mennesker fra Darwin kommer kjørende - gjerne for å fiske. Bortsett fra i regntiden er det helt tørt og meget støvete på de dårlige grusveiene som eksisterer. Men hit kommer de altså fra Darwin for en langhelg eller en uke. Det er jo bare 580 km hver vei. Folk fra "the (Northern) Territory" tenker litt annerledes. "Ranger'ene" hadde et lite museum og likte å få besøk, men butikken var stengt så det ble ingen iskrem.

Rundt Cape Don nordøst for Darwin gjelder det å "time" tidevannet. Det lønner seg å runde 4,5 timer før høyvann i Darwin. Vi lå i en bukt på nordsiden til ca. kl. 2300 før vi "satt utfor". Det føles slik når man surfer av sted i 11-12 knop i et par timer. Helt strålende.

Darwin er et samlingssted for seilere, men i det store og hele har byen ryggen mot havet. På denne tiden av året kommer det selvfølgelig et par hundre båter innom på vei nord- og vestover. Befolkningen er ikke så opptatt av det, noe som gjenspeiles i vanskelige forhold for dem som ikke har fått plass i en marina. Vi var tidlig ute så det meste av tiden lå vi i Tipparary Marina, en liten dam innenfor en sluse. Her er det andre seilere og ender å mate. I tillegg er det et lite supermarked og en utmerket liten frokost-/lunsjrestaurant. Slik sett kan man ha det bra uten å bevege seg langt. Byen er 25 svette minutter unna. Skjønt byen? Egentlig mener jeg gågaten, for byen er en samling forsteder uten så veldig mye bykjerne. Disse forstedene er spredd utover rundt en meget sentral flyplass. Det finnes noen få busser som går noen få steder, men hvor og når de går holdes mest mulig hemmelig. Vi besøkte bl.a. en slags dyrehave hvor de først og fremst holder krokodiller for skinnets skyld (stedet anbefales ikke). Da vi skulle ta bussen tilbake var vi sterkt i tvil om hvilken side av veien som gav oss buss retning sentrum. I dyrehaven var de også i tvil. På politistasjonen over gaten kunne de bare fortelle at det hadde de lurt på et par år - minst. For dem som ikke har skjønt det: I Darwin bør man leie bil - med et godt kart.

Sammen med Christina gjorde vi nettopp det. Derved fikk vi handlet, besøkt tollerne (som definitivt ikke befinner seg i nærheten av kundene) og dessuten tatt en tur i en av de lokale nasjonalparkene. Selv om det nå er tørketid var det mye vann i de vakre elvene. Noen av dem har fantastiske badesteder i krystallklart vann som kommer ut av sandsteinsformasjonene. Kjølig og godt, bare 25 grader. Det anbefales å sjekke status for saltvannskrokodiller som av og til selv tar en tur opp her for å skylle av saltet. No worries - de holdes øye med, så om de er observert så er elven stengt for bading. Mellom badene kunne vi observere de fantastiske byggverkene til termittene - deriblant "magnetic termites". For å få riktig inneklima i "tuene" må de orienteres riktig i forhold til solen. Termittene er derfor genetisk programmert og utstyrt med kompass slik at byggverket blir best mulig.

Det nærmer seg avgang til en verden som er helt annerledes. Australia er kanskje tomt, men byene er umiskjennelig vestlige. Neste stopp er krydder øyene, et veikryss for handel med Kina, India, Araberland, Portugal, Holland og Storbritannia. Molukkene er meget tett befolket og har kulturelle trekk fra alle disse stedene. Det har også vært fundamentale konflikter basert på religion og etnisitet. Etter sigende er det nå igjen fredelig og vårt "Indonesia Rally" er organisert av det offisielle Indonesia. Etter sigende er det også litt mindre plass til saltvannskrokodiller, og vi ser nå frem til svømming, snorkling og dykking. Men mer om det ved neste korsvei. Vi kommer til å legge ut posisjoner og kommentarer regelmessig (se startsiden).

jfm 02.07.08

top

08.07.08 Saumlaki i Molukkene - prolog

Darwin er bak oss, og det føles som lysår unna. Vi er i Saumlaki i Indonesia. Australia var nesten tomt, mens det her, bare 500 km unna, er mennesker over alt. Halvparten av dem synes å sitte på en på moped. Lukter, lyder og bilder sier med all mulig tydelighet at vi er i Asia. Det kunne vært skremmende, men med så mange smil er det er ok. For øyeblikket venter vi på at arrangementene skal begynne. Tiden her regnes i "rubber time", så vi vet ikke helt når .

De tre hundre nautiske over "Arafura Sea" gikk kjapt og greit på under to døgn. Timingen ut Dundas Strait forbi Cape Don nord for Darwin ble perfekt. Det er alltid greiere med 4 knop strøm bakfra enn forfra. Over stredet mellom Australia og Indonesia var det en god del vind og humpete sjø. Her er det grunt, og det er mye strøm. Resultatet er sjø, uten at det gav oss problemer.

På denne siden befinner vi oss i Krydderøyene, eller Molukkene (lokalt Maluku). Øyene har vært kilde til rikdom i tusen år, men kanskje ikke så mye i Molukkene selv. Araberne var her i hundrevis av år, det samme var kineserne. Deretter kom portugiserne og så hollenderne. Enorme formuer ble skapt basert på muskat og kryddernellik (nutmeg & cloves). Krydderet ble plutselig noen tusen ganger mer verdifullt når det ble flyttet herfra til Europa. Mennesker og nasjoner kjempet bokstavelig talt til døden for disse rikdommene. Men pengene forble ikke her og det som står igjen er for det meste gamle forsvarsverker. Araberene etterlot seg mer av sin kultur, for øyene er, selv etter noen hundre år hollansk styre, ca. 50% muslimske. Det hollandske Ostindindiakompaniet (VOC) var nok ikke så mye tess som misjonærer. For Indonesia totalt er forholdet enda klarere. av 250 mill. mennesker er 220 mill. muslimer. Resten er fordelt på hindu, kristne etc. Ateistene telles ikke her.

Molukkene er følgelig spennende historisk, og sannheten er at det fortsatt er spennende politisk. Her har ikke vært mye besøk de siste årene, mye pga religiøse og politiske opptøyer. Vi føler oss forholdsvis trygge fordi vi er med i "Eastern Indonesia Rally", et svært offisielt arrangement, men akkurat det har tydeligvis ikke overbevist så mange. Seks båter var påmeldt, men bare tre har dukket opp. Dette er i sterk kontrast til Western Indonesia Rally med samme arrangør. Der setter de stopp ved 120 båter, og ventelisten er lang. Litt spennende med andre ord, men smilene virker overbevisende.

12.07.08 Saumlaki

En utrolig opplevelse. På Saumlaki er man kanskje ikke kjent for sitt organisasjonstalent, men da de drøyt ett døgn forsinket satte i gang, var det både vakkert og rørende. Her har de ventet lenge på besøk, og måten vi blir behandlet på er mildt sagt fyrstelig. Mange har sikkert sett bilder der fyrstene sitter under et solseil mens de blir oppvartet og underholdt av de lokale. Nå har vi prøvd det selv. Mannskapet på Blitz og Necessity har definitivt blitt behandlet som fyrster de siste dagene.

Først velkomstseremoni med tale av den lokale "regent". Indonesere elsker å snakke i høytaler, og slikt kan neppe unngås. Derpå den lokale turistsjef som har 30 fast ansatte, alle i uniform. De har knapt sett en turist etter opptøyene på en øy lengre nord for 5-6 år siden. Han hadde mye å ta igjen.

Derpå den første dansen. Den beste måten å forklare den på er å vise til video som kommer. I mellomtiden kan man jo tenke på Bali og drømme seg bort. Dansen var meget grasiøs og danserne vakre. Definitivt gåsehud.

Det var mye dans, og det eneste de forlangte som motytelse var en smule deltagelse. Det var til gjengjeld svært festelig - for dem. Våre fot, hofte og håndbevegelser var tydeligvis ikke helt etter normen, noe som var enormt morsomt. At vår matchvekt selv i slank versjon er omtrent det dobbelte av de lokales bidrar nok også til at dette kunne fortone seg som komisk. Det spilte imidlertid ingen rolle. Vi var celebriteter, og drømmen var å ta oss i hånden samt å bli fotografert sammen med oss.

Det var utrolige mengder latter og smil, og dessuten mat. Punkt tre på agendaen var nemlig en kokekonkurranse hvor Eva var dommer sammen med Bromwyn på Blitz. Maten her er meget god, og ikke på langt når så krydret som noen har erfart på indonesisk restaurant. På krydderøyene vet de nøyaktig hvordan krydder skal brukes. Det må ha vært nær på 50 retter så dommergjerningen var krevende. Undertegnede gikk rundt, fotograferte litt og smakte seg til forspist tilstand.

Dag nr. 2 på det offisielle programmet opprant med fremmøte kl. 0800 for busstur til en tradisjonell landsby. Bortsett fra markedet og moskeen er det imidlertid neppe noe som begynner kl. 0800 på Molukkene. Kl. 1030 var bussen kjørt frem, og det bar av gårde på smale veier mellom mopeder og gående. Mennesker over alt. Hvis man lukker øynene går det stort sett bra (Det gjør det strengt tatt ikke. Ulykker er en av de viktigste dødsårsakene i Indonesia). Vi var 5 gjester og et vertskap på ca. 20 inklusive politieskorte. Første stopp på veien var et brenneri - et enormt destilleringsapparatet som lager sprit fra saften av kokospalmer (andre øyer bruker andre typer palme). Apparatet anslås å ha en kolonne som er 10 meter høyt hvorpå de edle dråper tar en tur ut i jungelen, jeg vil anslå 20 meter. Alt bortsett fra gryten, hvor satsen kokes, er laget at bambusrør. Resultatet blir "Sopi" som har både spirituell (sic) og fysiologisk virkning. Ved besøk i en tradisjonell landsby bør man ha med litt Sopi for å gi til høvdingen. Den skikken fikk vi prøvd noen timer senere. Hele anlegget var nedsotet og ganske skittent, men sprit er sprit. Sopi smaker slett ikke avskylig, med et klart islett av kokos.

Da vi vel hadde sett, testet og fotografert bar det videre mot landsbyen til nok en stor mottakelse. Høvdingen (Raja - småkonge) mottok oss på grensen til landsbyen ved å gni ett eller annet i pannen på oss. Deretter overtok kvinnene, nærmere bestemt de dansende kvinnene. De sang i en slags messende stil mens de, og vi, danset nedover veien mot landsbyens forsamlingshus. Dansen måtte foregå med bøyde knær og bøyd rygg, og nåde deg om du ikke holdt den litt spesielle takten eller raget for høyt opp. Her er man en kjempe om man rager 1.80, så det var tøft ikke å rage. Da var kvinnebrigaden over deg og presset deg ned, mens de messet enda kraftigere. Etter 200 meter i 30 grader og strålende sol så svetten rant, var vi fremme i forsamlingshuset og kunne mottas av høvdingen. Huset var i helt tradisjonell stil på påler og laget av bambus og strå.

Her kom en flaske Sopi til sin spirituell rett. Høvdingen skvettet først litt Sopi på gulvet og rundt seg slik at de lokale gudene fikk sitt. Deretter tok han en god sup selv før det hele ble sendt rundt. Etter det var vi å anse for å være fullverdige medlemmer av landsbyen med rettigheter og plikter (kanskje ikke så mange av det siste slaget). Dette medførte

• mer dans med bøyde knær mens landsbyen stod rund og lo, svært godmodig
• et besøk i kirken for å blidgjøre den litt mer moderne Guden. Kirken er forøvrig en diger katedrallignende sak som lett kan huse hele landsbyen.
• deltagelse i tautrekking som muligens er den viktigste idrettsgrenen i landsbyen.
• mottakelse av gaver i form av vakre treskjæringer
• evt. kjøp av flere trefigurer eller stoffer. Merk at dette er virkelig vakre ting.
• å spise middag direkte fra en jordovn. Her var røtter, blader, fisk, gris og kylling.
• å bli fotografert sammen med hele landsbyen, en og en.

Den observante vil nå ha skjønt at dette var en kristen landsby, som så mange på Yamdena, øya som Saumlaki ligger på.

Etter dette programmet var vi ganske kjørt og lengtet etter noen rolige timer, kanskje med en kald pils. (Den lokale pilsen heter Bintang og har tydelig hollandsk opphav.) Ikke snakk om. Fyrster skal se alt, men på et minimum av tid. Derfor bar det direkte til banketten. Denne foregikk i Saumlakis flotteste hotell. Maten var igjen helt topp, og dansen, utført av jenter på under 10år, noe av det flotteste vi har sett noe sted. Overdresserte barn? Slett ikke. Mens det hele foregikk lot de seg ikke forstyrre av noen ting, bl.a. meget nærgående fotografer. Etterpå var de imidlertid meget stolte barn med enda stoltere foreldre som hoppet, sprang og lo på normalt vis. Å le gjorde de hele tiden. De behøvde bare å se på de besøkende. Deretter var det enda mer gaver samt takketaler og mer musikk.

Denne dagen var vi gjennom et program som andre steder er verd hundrevis av dollar. Fyrster skal imidlertid ikke ha noen lommebok, og vi skulle definitivt ikke betale. De ønsker seg bare positiv omtale slik at det kommer 100 båter neste år. Det fortjener de.

Vi trodde ikke noen kunne toppe Saumlaki, men det skulle vise seg at vi tok feil. Men først skulle vi se litt mer av Yamdena, øya som Saumlaki ligger på.

Hvis du drømmer om en øde øy så er Indonesia ikke stedet for deg. Det er folk over alt, og indonesere er sosiale. Når du ankrer i en bukt prøver du å ligge litt unna de 3 eller 4 landsbyene i nærheten. Det hjelper lite. I løpet av minutter er det kanoer over alt. Først kommer ungene, noen meget små. De smiler og ler, og kanskje er det en som kan 5 ord på engelsk slik at vi med våre 10 ord på Bahasa kan late som vi snakker sammen. Hvis vi selv er på dekk tar de det for gitt at de kan komme ombord. Vi utvider raskt vår ordforåd med "tolong, jangan naik kapal" som betyr noe sånt som "vær så snill ikke kom ombord nå". Det hjelper bar sånn passe. Av og til tar det litt overhånd, og du gir kanskje etter. Da svermer de over båten, og de vil gjerne ned også. Vi har til tider hatt litt for mange, men har aldri savnet selv den minste ting etter slike besøk. Først og fremst er Maluku nysgjerrige. De har knapt hatt besøkende på mange år.

Noen som kommer ombord synes å ha en plan. En jente på ca. 20 planla tydeligvis å bli kone nr. 2 (kom hun fra den muslimske landsbyen?). Hun gjorde det relativt klart bl.a. ved raskt å ta oppvasken. En gutt som kom sammen med henne prøvde å forklare at dette var helt kurant. Vi har aldri sett sult, eller for den saks skyld noe særlig sykdom, på øyene. Allikevel bør man ha i bakhodet at vi, selv i våre relativt beskjedene båter, representerer stor rikdom. Det kan være fristene for en landsby eller enkeltpersoner å skaffe seg en andel.

Fremferden i Maluku er litt uventet. Samfunnet her er materielt på linje med mange andre steder vi har besøkt, men befolkningen i Maluku er mye mer kontaktsøkende. Eller er de bare ikke vant til å ha "personlig rom" slik vi er? Øyene her er definitivt noe av det tettest befolkede som finnes.

19.07.08 Debut på Kapulauan Kai

Sail Indonesia ventet med neste arrangement i den store landsbyen Debut. Turen opp var en typisk "over nighter", og delvis mot strøm og vind over deler av Banda havet. For 200 år siden visste antagelig enhver sjøkaptein hvor og hva "the Banda Sea" var. Den kan være ruskete med mye strøm og store dybdeforskjeller. Her ligger vrakene tett. Vi fikk igjen testet bidevindsegenskapene til Necessity i krapp sjø. Vi seiler i følge med en ren "racer", bokstavelig talt. Blitz er 45 fot, har et dypgående på drøyt 3 meter og veier 7 tonn. Rett og slett en forvokst jolle som elskes av sin eier David fra Yorkshire. Nå er han imidlertid nødt til å ta hensyn til sitt mannskap, og når komfort blir en faktor holder Necessity godt følge. Når det er sagt. Mange hundre sjømil senere på "the Banda Sea" er heller ikke Eva begeistret.

Om Saumlaki var en 10000 meter i fyrstelig behandling, så var Debut og omegn et maraton. Da vi kom frem hadde det dukket opp en båt til i "the Eastern Rally", amerikanske Amante (Interlude var i Saumlaki også, men deltok ikke i festlighetene, tro det de som kan). Det var ikke nok til å gi oss mindre individuell oppmerksomhet. Blitz og Necessity fikk egen mottakelses seremoni, for amerikanerne hadde fått sin dagen før. Du vet at du er noe når du sitter i første rekke i en dyp sofa, med høyere og sterkt dekorerte offiserer bak deg på pinnestoler. Alt under et stort solseil. Du vet at du teller når de asfalterer veien fordi du skal komme. Strengt tatt foregikk det mens vi var der - rubber time, remember. Dette må bli en oppsummering.

• Noen dusin båter pyntet med store flagg og dansere ombord gav assosiasjoner til 1700 tallets feiringer på Themsen. De kom for å hente oss inn til mottakelsen, en båt pr. person.
• Et stort antall danseoppvisninger, noen i Debut, noen i landsbyene omkring. Dansen er distinkt med stor vekt på håndbevegelser. Ungene lærer disse bevegelsene fra de er bitte små. Også litt krigsdans, men generelt er de sørlige øyene i Molukkene inspirert fra dansen lenger øst, eks. Bali.
• Et helt karneval ble arrangert i sakens anledning i den lokale hovedstaden Tual. Turen frem og tilbake foregikk med politieskorte og blålys. Ikke at folk lot seg imponere noe særlig. Gående, mopeder og motorsykler lot seg ikke rikke, men vinket og lo. Karnevalet var fantastisk, og paraden var lang med små og store deltagere og mange tilskuere.
• Mottakelser og banketter, omtrent en pr. dag. Her opptrådte de beste dansegruppene og korene - og vi. Usigelig morsomt og usigelig hyggelig.
• Egen andakt i den katolske kirken med biskopen til stede for å velsigne båtene.
• Utflukt til et strand og snorkleparadis uten landsby (!)

Vi ble hentet tidlig hver dag og levert tilbake lenge etter mørkets frembrudd. Det var enormt slitsomt, men det hele gikk på adrenalin. Det var totalt betalingsforbud. Også her ønsker de kun at vi forteller om dem og at det kommer flere. Om de neste må betale litt så er det vel verd det. Vi ble først og fremst traktert i de kristne landsbyene, men også muslimer deltok. De fleste muslimske jentene her benytter ikke skaut eller liknene, men i de større byene er antallet langt større. Det snakkes svært mye om forbrødring, bokstavelig talt, siden samme familie ofte har både muslimer og kristne. Integreringen går imidlertid bare så langt. Muslimer og kristne bor sjelden i samme landsby eller samme gate. Mange har mistet slektninger i de blodige opptøyene som foregikk for mindre enn 5-6 år siden. Men i Debut og Tual virket det i sannhet svært fredelig.

25.07.08 Banda....

var kanskje det mest ettertraktede stedet i hele Indonesia. Dette er senteret i krydderøyene, og egentlig var det dette Columbus lette etter da han fant Amerika. Opprinnelig fantes "round nutmeg" (rund muskat-nøtt) kun her. Kinesere, arabere, indere, javanesere og europeere var alle gale etter dette krydderet som ble tilskrevet helbredende egenskaper. De fleste nøyde seg med handel. For hollenderne, eller det hollandske Forenede Ostindia Companiet (VOC), var kun monopol godt nok. For å oppnå det benyttet de sin overlegne våpenmakt og etnisk rensing. I dag finnes det knapt nok en opprinnelig Bandaneser. De ble bokstavelig talt slaktet på 1600 tallet (det var delvis japanske leiesoldater som gjorde jobben). Hollendere ble importert for å drive plantasjene og slaver for å gjøre arbeidet. Hollenderne fremstår her som de grådigste og kanskje mest brutale av de gamle koloniherrer. Etter at alle de lokale var utryddet ble stedet kalt Krydderøyenes juvel, men blodet fløt fortsatt i strie strømmer. Stort sett gikk det ut over slaver og importert arbeidskraft, men det var også kontinuerlige trefninger med briter som også kunne tenke seg litt muskat. De bet seg fast på noen små naboøyer, Ei og Run. Etter bitre kamper frem og tilbake byttet britene til seg Manhatten mot at hollenderne fikk disse flekkene på kartet. Da hadde imidlertid hollenderne hugget ned alle trærne for å sikre seg mot handelslekkasjer.

Nå er Banda den glemte juvel. Stedet er muslimsk med et betydelig arabisk islett. De gamle hollandske patriserboligene forfaller, med få unntak, etter at de ble forlatt i 1945. Innbyggerne har ikke helt glemt sin merkantile bakgrunn, så her får vi i alle fall lov til å betale for oss. Vi ankrer med hekken inn mot et hotell med vakker beliggenhet. Forfallent, men med mye sjarm. Det er Banda i et nøtteskall. Antikvitetene gror opp av bakken. De lokale sitter på store skatter, men har ikke skjønt det selv. Vil du ha en bronsekanon fra 15 eller 1600 tallet. Det er flere dusin til salgs. Eller gamle håndvåpen? Mynter? Tradisjonelle javanesiske kniver? Mange hundre år gamle kinesiske keramikkrukker brukes for å samle regnvann. De har antagelig ingen anelse om verdiene de sitter på, selv om noen har samlet en del av antikvitetene i et museum.

I land finner vi noen av de flotteste gjestehusene vi har sett, med atrier med springvann og overdådig beplantning samt en og annen tam kakadu. Maten er glimrende og prisen latterlig. Mutiara Guest House eies og drives av Rizal Bahlawan, og er så sofistikert som det kan bli på Banda. Her treffer vi et italiensk par som er spesielt interessert i mat. De har reist i østen i årevis og er meget erfarne. De hadde bestilt for en uke (tilsvarer flyfrekvensen), men avbestilte flyet og blir en uke til. Rizals bestefar var innflytter fra Oman, men verken han eller kona er særlig opptatt av religion. Dette er moderne mennesker som brenner for å skape et turistsentrum. Nå bygger de et hotell, og om noen fortjener å lykkes så er det dem. Her finnes mer enn antikviteter. Hollenderne rakk å bygge fire fort, plantasjene er fortsatt interessante og vulkanen er stadig passe rykende. Den har et litt frynsete rykte, så Banda ser seg selv litt som et fremtidig Pompeii. Og dykkingen er helt praktfull med vertikale rev på dramatiske vulkanske vegger. At Banda vil kunne bli et fremtidig sentrum for seilere er opplagt, og med litt mer enn ett ikke helt pålitelig fly i uken kommer det sikkert andre turister også. Bare de slipper uroligheter.

Banda vår forøvrig vår "frihelg" uten Rally plikter. Det var ingen offisielle arrangementer. Frihelger tar fort slutt og etter noen opplevelsesrike dager var det avgårde til Saparua.

30.07.08 Saparua....

var hyggelig, men da vi ankom var vi allerede totalt bortskjemt. Et problem er at ankringsplassene er planlagt av mennesker som ikke har noen anelse om seiling. Saparua Bay er ok med nordvest monsun, men ubrukelig i sydvest varianten. Vi måtte trekke til an annen bukt, som til gjengjeld var svært så vakker. Ungene dukket opp som vanlig, og fiskerne var lykkelige over noen fiskekroker fra Mustad. Vertskapet fant oss, selv om vi var på galt sted. Igjen var det mottakelse og dans. Her var de imidlertid fortsatt mest opptatt av sine hollandske røtter. Det gikk i vals og gammel europeisk folkedans. Det gjør de definitivt ikke like bra som sine tradisjonelle varianter. Musikken forventes også å ligge på 120db for at de lokale skulle være lykkelig. Undertegnede legger stor vekt på å være høflig, men her stappet jeg papir i ørene for å forhindre at min smule tinitus skulle bli mer som luftvernsirener. Alt dette foregikk i et pent forsamlingslokale mens noen hundre mennesker stod rundt med muntre tilrop. For dem var det topp.

Da var omvisningen på øya mer spennende, med besøk på et tradisjonelt keramikkverksted og lunsj hos en lokal Raja (de legger selv vekt på at de er konger - så her var det mange fyrster samlet). Raja'en var distingvert og usedvanlig hyggelig. Han ville helst snakke om sine barn som i stor grad har utvandret til USA. Om man er Raja får barna førsteklasses utdannelse, noen som sjelden tilfaller den jevne indoneser. Deretter bar det til en liten hjemmeindustri hvor vi lærte alt om å fremstille brunt sukker fra Sago palmen. Selvfølgelig ble det også tid til å bese ett av de gamle hollandske fortene.

Ombord i den amerikanske båten, Interlude, feiret vi om kvelden Kurts 48 årsdag. På dekket av denne 75 foteren spiste ni mennesker pizza til det svartnet og spilte domino til vi bare drømte om å komme hjem. Hyggelig var det allikevel, men en ganske bisarr opplevelse. Rundt oss i natten satt de lokale i sine uthulete trestammer og betraktet oss som var de på teater. Også tilskuerne ble etter hvert foret med pizza, og stemningen var god.

Neste morgen var vi ferdig med både domino og Saparua. Vi fikk en flott seilas til Ambon, lette 5 timer unna.

03.08.08 Ambon....

har et frynsete rykte med sine to ansikter. Her er det mange kulehull, og før det hele var over for noen år siden hadde muslimer og kristne tatt livet av ca. 5000. Kristne som vi møtte innrømmet at de nok hadde vært på krigsstien de også, selv om muslimene nok stod for de fleste overgrepene. Allikevel traff vi noen av de hyggeligste menneskene her, og hadde noen flotte opplevelser.

I Ambon pågikk en kulturfestival, og dans og sang var av ypperste klasse. Det var også en egen matfestival, og igjen ble vi imponert. I programmet inngikk også et besøk til noen hellige åler som levde i en elv litt inn i landet. Elven er flerbruks. Her bader ungene, her vasker kvinner og menn seg (mennene øverst), her vaskes tøy så såpen skummer i elven. Og midt i mengden svømmer disse hellige dyrene passet på av en egen vokter som forer dem med rå egg. Når de ikke fores trekker disse usedvanlig fete og glinsende ålene seg tilbake i sine huler langs bredden. Om du hopper uti kommer de i håp om et egg, og da lar de seg villig klappe. Mens skummet flyter. En ganske så underlig attraksjon.

Igjen traff vi mange turistsjefer. Siden Ambon er hovedstad for region var det selvfølgelig en for regionen og en for Ambon. Begge hadde mange ansatte, men ingen gjorde noe særlig annet enn å gripe til mikrofonen hvis det fantes en i nærheten. Det gjør det ofte, for i Indonesia elsker de å synge, og musikkanlegg finnes i de fleste større eller mindre restauranter. Der båten lå ankret var det også utplassert turistpoliti. Heller ikke de gjorde det skape grann annet enn å sitte i det vakre etablisementet som var vår base i Ambon - hvis de da ikke fikk tilgang til mikrofonen.

Jobben som ble gjort for oss var formidabel, men den stod Tilly Sokotta i Spice Island Travel for. Hun jobbet døgnet rundt på frivillig basis, for som hun sa: Noen må få fart på denne regionen. Hun satt opp konserter og omvisninger. Trenger du hotell når du kommer til Bali? Tilly ordner det også. Eller du ønsker å dykke? No problem. En usedvanlig kvinne som kjente de fleste og ordnet det meste. Hun så litt molefunken ut bare når noe gikk henne imot, og det var det stort sett de uniformerte som stod for.

Havnekapteinen ville også bli tatt alvorlig. Det beste er selvsagt å la fire båtmannskap vente i en 4-5 timer. Det gjorde vi mens havnekapteinens folk for det meste var opptatt med å sjaue stereoanlegg og musikkinstrumenter. Også havnekapteiner og noen dusin ansatte er uniformert og har sangstemme som viktigste kvalifikasjon.

Også immigrasjonsmyndigheter krevde litt oppmerksomhet, selv om vi hverken skulle ut av eller inn i landet. Bortkastet tid og både Raymon i Sail Indonesia og Tilly var meget oppgitt. Raymond har gode forbindelser i Jakarta, og jeg vil anta at havnekapteinen har fått en ripe i lakken. Det er første gang Sail Indonesia besøker Ambon, og i Jakarta ønsker myndighetene desperat å få i gang litt turistvirksomhet.

En viktig bidragsyter i så måte er familien Oom Cepu som holder til innenfor vårt ankringssted. Dette er en blanding av storfamilie og underholdningsrestaurant. Hele familien, og mange av naboene, synger, spiller eller danser. Det gjør de på profesjonelt nivå. Den minste deltageren er tre år. Sentrum i huset er en kjempeveranda hvor de utfolder seg, om de da ikke er engasjert andre steder. Når du ankommer dukker Jattie eller Antie opp og tilbyr deg en Bintang (lokal pils), litt mat eller bare vann. Det kan du nyte mens du ser utover den vakre fjorden som går inn til Ambon. Du kan også holde øye med båten, noe som ikke er så dumt, for ankringsstedet er dårlig.

Det finnes også noe som heter Darwin - Ambon Race. Dette var ca. ett dusin båter og de ankom samtidig med oss. De delte den samme elendige ankringsplassen. De fleste fikk unngjelde på en eller annen måte. Båtene i Sail Indonesia hadde i alle fall vett til å holde godt klar av stranden. Vi ble først og fremst våte siden vi måtte i lande med jolla på en strand med betydelig brenning. Vannet som gjorde oss våte hver enda gang, var av det brune og illeluktende slaget. Både søppel og kloakk går rett i sjøen, så det er både-og å ligge rett utenfor en større by. Blant båtene i the Darwin Ambon Race havnet minst to, kanskje tre på stranden. Klokken 0330 om morgenen, i øsende regnvær, hørte vi en fortvilet stemme på VHF. "Pan Pan Sirkler utenfor stranden, roret låst, ingen evne til å styre. Trenger hjelp umiddelbart." Formodentlig var det bare Necessity som hadde VHF'en på. I alle fall var det bare vi som kom til unnsetning. Mens vannet flommet som det bare kan i tropene, brukte vi jolla til å holde Malaika på kurs. Ombord i Malaika er det en hyggelig familie fra Victoria i Australia som vi tidligere har møtt i Darwin. Det var utenkelig å ta en båt uten styring inn mellom andre båter midt på natten, men vi hadde på veien inn sett at det var et litt grunnere område litt lenger ut i fjorden. Der fikk Malaika ankret opp, og etter en time for å se at alt var ok, bar det tilbake til Necessity og litt søvn. Hvordan de evt. fikk reparert rorskaden i Ambon vet vi ikke.

Det gikk 10 min før det kom Pan Pan fra Serenity, også i Ambon Race. De hadde også havnet på stranden og dessuten hadde de fått naboens akterline godt rund propellen. I dette tilfellet ble undertegnede noe provosert. Serenity, en 44 fots Benetau, var ankret opp i pålandsvind med et lettvektsanker og et minimum av kjetting og med line i land. Deretter gikk besetningen og la seg. De våknet ikke før de stod "high and dry". Deretter bredt panikken seg, og det påfølgende sjømannskap er det dårligste jeg har sett blant folk som presumtivt har seilt noen mil. Vel de kom seg til slutt fri og ut i fjorden hvor de var relativt trygge.

En ting er imidlertid litt påfallende. Det var til en hver tid tilstedeværelse av "Polisi", både maritimt politi og turistpoliti. Da ting begynte å skje var de imidlertid totalt fraværende. I Australia hadde det vært minst to konkurrerende redningstjenester på pletten i løpet av 5 minutter. Som sagt, i Indonesia er de mest opptatt av mikrofoner.

Da jeg selv kom tilbake til Necessity var det lyst, og det var tid for å lette anker mot nye mål, men mer om det senere. Molukkene har overgått alt vi har opplevd tidligere. Menneskene der fortjener at det kommer mange flere.

jfm 14.08.08 top

Vestover fra Ambon 03.08.08

Da vi forlot Molukkene, hoppet vi også av Sail Indonesia, i alle fall for en stund. Sammen med Blitz ønsket vi å utforske endel steder som ikke stod på programmet. Et av stedene var Bone Rate, en liten øy hvor de produserer store fartøyer direkte på stranden. Ingen tegninger, ingen metallnagler, bare tradisjon og treplugger. For å komme dit ville vi dra gjennom et langt sund mellom Sulawesi og Butong. Dette området er kjent for å være vakkert og med hyggelige mennesker, men også for å ha en del muslimske fundamentalister. Vakkert var det, og menneskene var hyggelige, inntil vi kom til den store landsbyen T.G. Pohorua. Blitz'erne ville i land for å kjøpe diesel (tankene deres er små). De kom tilbake i en fei, ganske skrekkslagne. De var blitt truet på livet av en type som så ganske skremmende ut. I utgangspunktet var de blitt godt mottatt i landsbyen og de hadde kjøpt sin diesel. Derpå hadde denne typen dukket opp, og stemningen hadde snudd fullstendig. Alle ble truende og det ble gjort tegn som ganske universelt betyr at de ønsket å skjære strupen over på Blitz mannskapet. Det ble en meget rask avgang fra den landsbyen. Årsaken kan man bare spekulere på. Fanatisme? Blitz seiler rundt med et stort engelsk flagg i riggen. Som de fleste vet er dette et stort rødt kors, ikke ulikt det som ofte vises som korsfarernes. Vi kan bare spekulere. Episoden ble anmeldt, og vi får se hva som skjer.

Litt lengre syd i dette vakre sundet var det atter fred og idyll. Vi møtte blant annet en storfamilie som på en vakker øy hentet sjøgress fra havet, tørket det, og solgte det til Hong Kong. Det var ikke mye de fikk opp fra havet, og enda mindre fikk de betalt, men de virket lykkelige i sin virksomhet. Familien hadde åtte barn, og den yngste hadde et infisert kutt i foten. Vi har jo nærmest et apotek ombord, så vi hentet rensevann og sårsalve med litt antibiotika sammen med bandasjer. Ingen blir så takknemlige som bekymrede mødre som får hjelp. Treåringen syntes også ganske fornøyd med sin bandasje. Familien levde under ytterst spartanske forhold i åpne stråtekkede hytter. De fisket også en del fisk, delvis på en temmelig brutal måte. Vi har fått oss noen støkk når en dynamittsalve går av like i nærheten. Den dreper selvsagt mye av den fisken som er igjen og ødelegger revet. I det lange løp ødelegger de for seg selv, men det virker ikke som om de skjønner det.

Bone Rate 11.08.08

Etter noen dager kom vi ut av det lange sundet og satte kurs for Bone Rate. Etter en seilas på ca. 20 timer ankom vi den meget vakre havna mellom to øyer midt i Flores havet. Der var det full virksomhet. Flere halvferdige skuter på drøyt hundre fot lå på stranden og ble rustet ut. Virksomheten drives fra en stor landsby med 7000 innbyggere. Den er ganske velhavende, for hit kommer de fra hele Indonesia for å kjøpe båt. Det var et yrende liv. Da vi hadde vært i land i 3 minutter hadde vi et "hoff" på ca. 40 unger. Når vi vandret rundt i landsbyen oppstod det bokstavelig talt en støvsky.

Her er ingen biler og egentlig ingen veier, men på stiene mellom husene benyttes en del lette motorsykler og skutere. Befolkningen her er stort sett muslimer, men de fleste kvinnene benytter ikke skaut. Med eller uten skaut fartet unge jenter med masse sminke rundt på sine motorsykler. Velstand a la Indonesia. Mange av husene er tradisjonelle og ganske forseggjorte. Mange er så skeive at de ser ut som de skal falle ned ganske snart, men folk bor i dem og smiler og ler. Båtbyggeriet var virkelig imponerende. Som vanlig ble vi snart oppsøkt av stedets engelsklærer og noen elever. Drømmen er å finne noen å snakke med. Egentlig snakket verken læreren eller elevene noen særlig engelsk, men på denne måte får vi allikevel svar på noen av våre spørsmål og en viss innføring i samfunnet.

På Bone Rate bygges nå også en skikkelig molo og et bryggeanlegg. Fremtidens seilende besøkende vil få det litt enklere enn oss, for som over alt i Indonesia er det en utfordring å finne en plass til jolla.

Bone Rate var fantastisk, men vi var på farten. En liten nattseilas og vi var på Flores. Her er det vakre strender og fin snorkling. De første apekattene (Makak) begynte å opptre på stranden. Dem er det mange av langs hele øyrekka. På vestsiden av øya ligger "turistbyen" Labuan Bajo. Her møter vi igjen den hvite verden i form av turister som kommer med fly. Det snakkes tysk, fransk, hollandsk og engelsk. Ingen av disse menneskene skjønner at her skal man smile og hilse. Alle seilerne blir slått av hvilke steinansikter vi er når vi er som hjemme. Selv blir vi forhåpentligvis mer tilpasset lokalmiljøet og også mer akseptert. Ellers er Labuan Bajo en by som har alt, men hvor ting sjelden fungerer. Her var det elektrisk strøm, men den virket bare halve dagen. Dermed virket minibanken også halve dagen, så det gjaldt å gjette hvilken halvdel. Internet kafeen hadde sin egen generator, så at den også bare virket halve dagen må de stå for selv. Dog fikk vi lagt ut vårt reisebrev som hadde ligget å ventet i flere uker. Bensinstasjonen hadde sjelden bensin. Den kunne man imidlertid få kjøpt på mange gatehjørner, i en liters plastflasker. Godt vi har nok både bensin og diesel for flere måneder av gangen. Vi hygget oss allikevel med å spise god indonesisk mat og å vandre rundt i byen. Egentlig var vi litt på vent, for over sundet er Rindja og Komodo. Der lever de siste virkelig store øgler i verden, og dem ville vi se.

Rindja 16.08.08

På ettermiddagen 15.08 dro vi over sundet til den lokale "Ranger Station" på Rindja (ofte skrevet Rinca). Det var en frisk seilas, men ankringsstedet er meget godt beskyttet. Kl. 0645 neste morgen gikk vi i land med øynene på stilk på utkikk etter lurende øgler. Det er ikke ubegrunnet for dyrene var observert ved brygga dagen før. For en mnd. siden tok ett av disse dyrene en tolvåring over på Komodo. De er på toppen av næringskjeden, og vil definitivt prøve seg på mennesker om de føler seg sånn passe sultne (de spiser stort sett bare en gang i uken). Jo da, opp mot stasjonen lusket de omkring. Dvs. de lusket egentlig ikke. De lå flatt ut og slappet av som bare reptiler kan. Men de er noen alvorlig store firfisler. De tre som lå rundt stasjonen var fra 2 til 3 meter lange, de to største noen svære hanner. Siden det er parringstid tok de litt senere en liten oppvisningskamp seg i mellom. Deretter luntet vinneren etter den minste, en hunn. Hun var imidlertid ikke fornøyd med oppvisningen og løp raskere enn ham. Jeg skjønner henne så godt. Han var ikke appetittvekkende. Øglene kan forøvrig løpe omtrent like raskt som en frisk voksen mann, så den vanlige strategien er å være med en gruppe hvor det er noen som er mindre atletisk enn deg selv. Dog respekterer de deg så nogen lunde om du bærer på en stor kjepp. Det var følgelig det noen av oss gjorde på vår rundtur sammen med en meget godt informert Ranger.

Han på toppen vant kampen - ingen ble skadet

”Rangerne” hevdet forøvrig at det var tilfeldig at varanene akkurat da holdt til rundt stasjonen. De blir aldri foret, men antagelig lukter de at det finnes mat der. Rindja og Komodo er naturpark på FNs liste, og ”Rangerne” griper i det hele tatt aldri inn i det som ses som varanenes naturlige levesett, heller ikke om de tar mennesker. Den eneste forholdsregel er at gravene på Komodo dekkes av betong for at ikke de døde skal bli øglefor.

Rindja og Komodo har et ganske oppsiktsvekkende produktivt dyreliv. Her er vannbøfler (men lite vann i tørketiden), villhester, villgris, hjort (Timor Deer), Makak aper og et rikt fugleliv. En av bøflene hadde fått et øglebitt i skinken. Det hadde den antagelig fått ved vannhullet. Her ligger øglene på lur. De har god naturlig kamuflasje og en tålmodighet som er forbeholdt reptiler. Når bøfler, hester og hjort kommer for å drikke slår de til. Et beskjedent bitt er nok, for øglene har spesielle bakterier som dreper byttet etter en uke eller to. Da blir byttet fortært, ofte av en hel flokk øgler. ”Rangerne” var ganske sikre på at det var skjebnen som ventet på den lett skadete bøffelen som vi så.

Rindja er en vakker øy. Deler av øya er dekket av spredd skog, mens deler er savanne preget. Det er like greit å se etter spor i det høye savanne gresset, for også her kan øglene skule seg. Gresset er høyt, og det er bare så vidt vi fikk øye på en bøffel som stod mindre enn tre meter fra oss.

Etter en rundtur på en drøy halv mil kom vi tilbake til Ranger stasjonen. Vi hadde sett minst ett dusin øgler, noen på farten, andre tilsynelatende i dyp dvale. Vi hadde også sett flere bøfler, hjort og et uttall Makak familier, samt villgris på stranden. At vi også fikk se et oppgjør mellom to fotogene øgler var en stor opplevelse. Kan man ønske seg mer?

Kanskje noen forsyninger, for etter Ambon har det ikke vært moderne forretninger. Av og til er det greit med noen slike, så nå er kursen satt for Bali.

Forsyninger på Palau Aer

jfm 220808 top

Benoa, Bali 06.09.08

Vi møtte turismen på en liten øy nordøst for Bali. Palau Aer er et fantastisk lite sted, men hit kommer turistene med fly for å nyte solen. Langs den vakre stranden er det en restaurant- og barstripe. Her dominerer meget lettkledde, tildels overvektige og "lettstekte" mennesker. Det høres sikkert normalt ut. Det spesielle er at 50 meter innover på øya ligger det en tradisjonell muslimsk landsby. Her er kleskoden fundamentalt annerledes, men menneskene tar det med et smil. En del av gutta ligger etter kvinnelige gjester, og noen av dem har giftet seg, et par med norske jenter. Det sies på Aer at det indonesiske miljøet i Oslo er svært godt. Det var jo i all fall hyggelig å høre.

Merkevaren Bali trenger neppe noen introduksjon. Selv seilte vi rett til Benoa Marina sør på øya. Det betydde en underholdende seilas fra Aer. Her går strømmen sørover i opp til 8 knop, og den snur aldri på denne tiden av året. Det blir litt som å sette utfor en elv. Med vind litt imot blir det ganske livlig. Midt ute i disse forholdene er det hver dag hundrevis (det ser ut som tusenvis) av vakre, fargerike fiskerbåter. Egentlig er disse ikke mer enn en kanoer med uteriggere og "crab" seil. De seiler fantastisk bra og går høyt mot vinden. Fiske gjør de også. Det hadde vært hyggelig om alt fiske hadde vært like vakkert.

Vi var raskt nede i Benoa og fikk, mot alle odds og litt hjelp fra Blitz, plass i marinaen dagen etter. Marinaen er til nedfalls, men det er strøm og vann og smilende mennesker. Her er også arbeidskraft. En mann jobber villig med å polere båten en hel dag for $15US. Dette er faktisk ganske bra betalt i et land hvor typisk månedslønn er langt under $100. Vi hadde en person gående i tre dager og han var minst like fornøyd som oss.

Den viktigste grunnen for å gå til en marina var et ønske om å se ting som krevde fravær fra båten i noen dager. Bali er strender, men dem besøkte vi ikke. Bali er så definitivt også kultur, kultur med hinduistisk preg. Det er ikke minst tydelig i den gamle hovedstaden Ubut med vakre restauranter og palasser i en flott natur. Her er også hyggelige hoteller og gode restauranter med et sterkt tradisjonelt preg. Noen av de beste blir drevet av innflyttere som har forelsket seg i balinesere og balinesisk kultur. (Vi bodde på hotellet til en ganske kjent Australsk forfatter.) At de ble glade i Bali er ikke så vanskelig å forstå, og som vanlig er vi heldige. Vi ankommer Ubut under en av de viktigste hindufestivalene, Honingan. Det betyr at de store og meget gamle templene er i full bruk. Undertegnede må igjen anskaffe skjørt (sarong). Det har en tendens til å bli ett sett pr. sesong. Denne gangen kompletteres utrustningen med skjerf og hodepynt. Alt dette er nødvendig i de viktigste templene, og disse templene er viktige for hinduene. Litt utenfor byen ligger Gunung Kawi. Dette er et tempel og mausoleum (?) fra det 11. århundre, nesten alt sammen hugget ut i fjellet. Det ligger langs bratte elvesider med en vakker elv som renner igjennom. Det er et imponerende anlegg og blir enda bedre med tilstrømningen av kvinner som kommer med store offergaver balanserende på hodet. Vi mener store. Dette er vakkert dekorerte fruktfat på 10-15 kg. Disse balanseres nedover bratte veier og trapper. Kvinnene, noen ganske gamle, må virkelig slite. Her er hundrevis av trinn, heldigvis mest nedover. Vi fyller raskt opp minnebrikken på kamera.

Deretter tar vår hindusjåfør oss med til Tirta Empul. Dette anlegget dekker det lokale behovet for Ganges. Elven er nemmelig hellig, men heldigvis mindre forgiftet enn Ganges. I utgangspunktet er den nok ren, men i et tempelanlegg med flere basenger skal tusenvis av troende renses. Det er et spesielt syn i vakre kulisser. Vi står med store øyne og gjør oss tanker om dette enorme landet som strekker seg fra det i hovedsak kristne Molukkene til det hinduistiske Bali midt oppe i et hav av muslimer. Kulturene er tilsynelatende helt forskjellige selv om vi lett kjenner igjen de smilende, vennlige og gjestfrie menneskene.

Om kvelden får vi også med oss Balinesisk dans i det vakre palasset i Ubut. Vi vet nå hva en Barong er, og dansen med dens navn - vel, det spares ikke på effektene.

Tyngdepunktet i Indonesia er utvilsomt Java. Dit skulle vi ikke seile, så sammen med Blitz'erne dro vi med fly til Yogyakarta. Byen er muligens Indonesias viktigste universitetsby og er kjent som Javas kulturelle senter. Området er også kjent for to enorme templer som ble gravet ut på attenhundretallet etter at de ble oppdaget av den ikke ukjente Raffles. Området Yagya er også kjent for en svær vulkan, Marapi, som i sin tid begravde templene og som fortsatt tar liv fra tid til annen.

Arrangementet var førsteklasses. Vi ble møtt på flyplassen av en dyktig guide som snakket en versjon av engelsk som også engelskmenn kunne forstå (det er av og til litt vanskelig i Indonesia). Minibussen var ny og med air conditioning. Templene er utrolige byggverk fra 800 tallet.

Borobudur er en buddhistisk "stupa" som visstnok betyr haug på sanskrit. Det er litt av en haug, faktisk en svær pyramidestruktur med statuer, stentablåer og andre relikvier fra budistisk mytologi fordelt på ni plattformer. De øverste er besatt av et stort antall buddhastatuer inne i klokkeformede tårn. Bortsett fra mytologien er det for oss fascinerende at tablåene viser betydelige skip. Java var i sin tid en stormakt innen handel, med forbindelser som strakk seg til Afrika og Romerriket. Javanesere var fortsatt en betydelig faktor i handelen på krydderøyene da europeerne kom på 14/1500 tallet.

Prambanan er egentlig en samling hindutempler (faktisk 999) hvorav de fleste er svært små. Noen er imidlertid ganske enorme med Shiva templet i sentrum. Prambanan ble bygget 50 år senere enn Borobudur og ble i følge legenden bygget på en natt. Det kan man nok se bort fra, men det er fasinerende hvilke myter som kan oppstå når noe så svært er begravet i 1000 år. At legenden også er romantisk og tragisk gjør den selvfølgelig mer "troverdig".

Vi kom tilbake til Bali mette på templer og javanesisk kunst. Java har fantastiske treskjærere og stenhuggere. Noe av det som stilles ut er uendelig mye mer en masseproduserte hagestatuer for turister. Her kunne vi gjort varp om båten hadde vært noen tonn større.

Yogyakarta har også en sultan og et palass. Sultanens far var litt av en maktfaktor og viktig i Indonesias frihetskamp. Han var Indonesias første visepresident. Palasset var en interessant samling med bygninger og med en meget avslappet garde. Gjennomsnittalderen på gardistene var på vår alder, og de smilte og lo og stilte gjerne opp på bilder. Den nåværende sultanen føler seg tydeligvis ikke særlig truet. Antagelig arvet han garden sammen med palasset.

Vi kunne sagt mye mer om både Java og Bali, men vi får heller henvise til nettet. Våre indonesiske visa og en avtale om å besøke Fredrik i Houston tilsa et litt raskere tempo. Derved sa vi også forvel til Blitz som hadde vært slikt et hyggelig følge i nesten tre måneder. Seilere trives ofte i par, og vi var heldige. Den svenske båten Hilda med Lisbeth og Lasse ombord skulle samme vei i alle fall opp til Kumai på Borneo. Derved er vi i skrivende stund avgårde langs kysten av Bali - klint inntil land for å unngå den tidligere omtalte strømmen. Det går rett så bra.

Transit til Kumai på Kalimantan (Borneo)

Etter noen dager på nordkysten av Bali (Lovina) dro vi over Java sjøen. Det var en lett seilas med en "overnighter" og et par stopp underveis på Palau Raas og Palau Bawean. Vi var på vei til et sted som ligner veldig lite på Bali - det er enorme kontraster i Indonesia.

Kumai 18.09.08

Vi kjente lukten av Borneo lenge før vi kunne se øya. Heldigvis luktet det ikke avsvidd skog, men bare regnskog. Det luktet mer av regskog enn vi har kjent noen gang. Så har da også Borneo, eller Kalimantan som er navnet på den Indonesiske delen, mer regnskog enn de aller fleste steder i verden utenfor Brasil. For noen år siden gjorde de innfødte noen forsøk på å svi den av, men det synes som om myndighetene nå har fått kontroll. Det var med en viss spenning vi tok oss rundt sandbankene ved innløpet og opp denne svære elven.

Når sant skal sies var det ikke så eksotisk. Opp elven går det store skip som laster og losser i den lille byen Kumai. Byen i seg selv var heller ikke så uvanlig i Indonesisk sammenheng. Det var den vanlige og akk så rotete hovedgaten langs noen km med strandlinje/elvebredd. I bodene kan du få kjøpt det meste for å overleve, men her er ingen bank og intet Internet. For slike avanserte tilbud må man noen mil til neste by. Men det de har er rimelig. En hårklipp koster ca. 5 kroner, og da er frisøren såre fornøyd.

Ramadan satt også sitt preg på byen. Her er mange svært "rett-troende" og ramadan overholdes også av barna. Mange unnlater til og med å drikke vann gjennom hele dagen. Vann eller ikke, ungene blir så susete at skolene holder stengt i 30 dager til ende. De forventer heldigvis ikke tilsvarende faste av oss, så den eneste "plagen" er at bønneropene pågår 24 timer i døgnet. Etter et døgn føler vi behov for å påpeke at Profeten faktisk ikke hadde høyttaleranlegg til disposisjon.

Nå var ikke det noe stort problem. Vi kom ikke til Kumai for å oppleve Ramadan. Noen timers båttur opp en stor sideelv ligger Camp Leakye, et berømt sted for alle som er interessert i primater. Orang Utang prosjektet her er verdensberømt, og det samme er et par av Orang Utang'ene. Orang Utang betyr bokstavelig "mann (fra) skogen" på malai/indonesisk og sier noe om hvordan de lokale ser på disse imponerende og meget menneskelige primatene. Press på habitatene har imidlertid lagt press på dyrene, og Camp Leakey ble opprettet for å forske, men også for å reintrodusere foreldreløse Orangutang'er til et liv i jungelen. Innsatsen har resultert ikke bare i at "stammen" har tatt seg opp, men også i et par meget berømte Orangutanger.

Turen opp elven er en stor opplevelse i seg selv. For ca. 700 kr. pr person kan fire personer leie en Klotok, en elvebåt, i to dager med ett mannskap på fire: Skipper, kokk, båtsmann og ikke minst en dyktig guide. Vår guide, Herman, kjenner jungelen ut og inn. Han har arbeidet som assistent på Camp Leakey i 10 år. Ombord er det full service, og man sover på øverste dekk under ett myggnett. Maten er glimrende og serveres uten at vi behøver gjøre det skape grann.

Straks inn i sideelven forandrer verden seg. Jungelen står tett, og det er bare å observere dyre og fugleliv fra vår madrass på overbygget. På en seng av siv på elvebredden ligger ganske snart en svær krokodille i solen. Når vi dukker opp forsvinner den i det brune vannet. Bading er ikke å anbefale selv om vannet er rent. Ikke så lenge etter, den første makaken og deretter en proboscis ape. Den sitter på bredden og ser på oss. Vi ser mest på nesen dens som gjør den meget menneskelignende - en eller annens onkel blir nevnt. Dette er en sjelden art som kun finnes på Borneo.
Ikke lenge etter peker Herman mot trekronene som svaier faretruende. Ville Orangutanger holder oss under oppsikt. De er ganske sky, så man ser dem ikke hver dag. Slik går timene, bare avbrutt av noen velsmakende måltider. Det er som tidligere tiders safari, men uten at man behøver bruke bena.

Vi ankommer Camp Leakey ved to tiden uten annen forventning enn forhåpentligvis å se noen Orangutanger. Først er det filmvisning i det enkle informasjonssenteret. Her ser vi en film om Kusasi og om Princess. De filmene har vi faktisk sett før, for dette er ikke B filmer fra dyreverden. Kusasi er kjent som Orangutangungen som ble reddet fra Asias industri på kjeledegger. Han ble brakt til Camp Leakey og ble mot alle odds konge blandt de ville Orangutangene. At "Konge" passer bedre enn "alpha male" skjønner alle som har møtt ham, for det er akkurat det vi gjør når vi kommer ut døren. Kusasi er 51 år gammel og pensjonist. Han har flyttet tilbake til Camp Leakey. Men selv som pensjonist må han behandles med stor respekt. Han er utrolig sterk og kan lett brekke armen din. Han er heller ikke helt beregnelig. Da Julia Roberts var på besøk grep han henne og dro henne med seg. Vel, det kan man kanskje forstå. Selv føler vi oss rimelig trygge på noen skritts avstand. Men at denne kjempen med letthet har beveget seg rundt i trekronene er ikke lett å forstå. Orangutanger har spisskompetanse på trær, grener og lianer. Jeg spurte Herman om de noen gang faller ned. Det hadde han aldri hørt om, bortsett fra når hannene sloss om "rankingen".

Princess stiller i en annen kategori. Hun dukker også opp, tar deg i hånden og vil ha deg med til foringsstedet for de "halvville" ute i jungelen. Hun er kjent som en av de smarteste blant menneskeapene. Hun har et vokabular i tegn som overgår vokabularet til enkelte mennesker vi vet om. Finner hun bare nøkkelen holder ikke en hengelås henne ute. Hun låser seg greit inn. For noen år siden gikk hun ned til bredden, løste linen til en kano og padlet av gårde. Da det kom litt vann inn øste hun. Princess er 41 år, men har en ganske liten unge som klamrer seg fast og en litt eldre yngling som alltid henger etter. De har full frihet til å gå sin vei, men ser seg nok mest som en del av bemanningen på Camp Leakey.

Etter denne introduksjonen bar det ut til foringsstedet for å møte de hel- og halvville. Vi var på plass da de litt før avtalt klokkeslett kom brasende gjennom trekronene. Orangutangene veier opp til 100 kg pluss, men de svinger seg mellom trekronene på en måte som langt overgår hva Tarzan greier i en tegneserie. Dette er en kombinasjon av safari og sirkus som overgår alt vi har sett. Fart og spenst er rett og slett naturstridig. Vel fremme ved matfatet setter de seg rolig ned og ser vurderende på deg like mye som du ser på dem. Hele tiden laster de opp med bananer, en klase i hendene og en i munnen. Vi vet nå at det er raskest å skrelle bananer på tvers, i alle fall om du er Orangutang.

Plutselig blir det uro, og Orangutangene klatrer opp i de nærmeste trærne. Vi blir bedt av "ranger'ene" om å trekke oss litt tilbake, for der i buskaset står kongen. Denne alpha male vurder oss litt før han går frem til plattformen der bananene ligger. Det er i sannhet en kongelig figur. Rundt i trærne henger resten av stammen og ser på. Dette er respekt grensende til orientalsk underdanighet. Kongen setter seg rolig ned og begynner å spise mens han vurderer hoffet, inklusive oss. Jeg håper bildene viser hva jeg snakker om.

I løpet av to dager så vi mange flere Orangutanger. Vi så andre aper og flygende slanger (de hopper fra en gren og benytter glideflukt). Vi spiste godt og sov godt i godt selskap med Lisbeth og Lasse. Dette må være et av de mest fantastiske turisttilbud som finnes. Men ta med nok innsektsspray. Det er masse mygg og noen av dem er av malaria typen. Malaria er det nok av på disse trakter. Vi besøkte en landsby som var forsøkt etablert på et avsvidd område. Her var det så mye stillestående vann at myggen var i ferd med å ta over. Selv legen nektet å overnatte i denne landsbyen. Om det var mangelen på regnskog som gjorde det ekstra ille vet jeg ikke, men det kunne synes som om det var tilfelle. I så fall har de innfødte lagt litt av et stålegg da de sved av skogen. For oss var det ikke noen problem, og vi er er fortsatt friske 14 dager senere.

I skrivende stund har vi seilt videre og er nå i Malaysia. Området er preget av lite vind og mye tordenvær. Selv hadde vi stort sett bra vind og lynet har holdt seg på behørlig avstand. Vi sjekket ut av Indonesia i Nungsa Marina på øya Batam. Dette er over sundet fra Singapore, og på AIS mottakeren fikk vi inn 50-60 skip til en hver tid. Vi nærmet oss "vestlig sivilisasjon". Nesten 3 måneder i Indonesia har vært en utrolig opplevelse. Seilingen, naturen og dyrelivet har vært helt topp. Menneskene er de mest sjarmerende vi har møtt noen sinne, så det var med vemod vi forlot landet.

En halv time ut fra marinaen var vi imidlertid opptatt av helt andre ting. Et stort nedbørsområde skapte kraftig vind (40 knop) og ingen sikt. Under slike forhold kan man ikke krysse over trafikksonene. Vi hadde vett til å snu og fikk 3 timer til i Nongsa marina. Derpå klarnet det opp og denne gangen fikk vi tråklet oss over. Det var absolutt en adrenalinopplevelse. Vi gikk ikke inn til Singapore by. Der har vi vært før, og båten skulle legges opp 100 nautiske mil oppover Malakka stredet. Derved fikk vi en natt i dette litt beryktede havområdet. Vind var det dårlig med så stort sett ble det ”motring” langsetter trafikksonen. Det gav atskillig underholdning å følge den enorme trafikken av bl.a. supertankere og store containerskip. Norske flagg er det nå dårlig med, men vi gjenkjente enkelte norske rederier. Opp i det hele var det også et stort antall slepebåter med svære lektere på slep. De gikk som oss på kanten av, og litt utenfor, trafikksonen. Det var ikke vanskelig å holde seg våken.

Ingen pirater? I grålysningen etter en slitsom natt fikk vi en drivende seilbåt i sikte. Etter litt sendte den opp et hvitt bluss, en bønn om oppmerksomhet. Mellom en uendelig kjatring på VHF'en kalte vi dem opp. Vi fikk svar på noe som hørtes ut som om det var lokale folk. Det er ikke mange av dem på moderne seilbåter, så vi var litt skeptiske. Etter gjentatte forsøk ble det klart at de kun ønsket seg en dykkemaske. De hadde fått en presenning i propellen og trengte en maske for å få den løs. Vi var fortsatt skeptiske, men man hjelper andre seilere når man kan. Vi endret kurs og traff to blide franskmenn med behov for engelskundervisning. De fikk en maske og ikke lenge etter var begge båtene på vei igjen.

Nå ligger Necessity trygt i en meget moderne marina i Port Dickson. Vi har koblet fra alt elektrisk utstyr, hengt kabler fra riggen for å minske faren for lynnedslag og er i det hele tatt klar til å besøke Amanda og Fredrik i Houston. Deretter blir det noen mnd. i Norge. Nå håper vi bare at Necessity har det bra mens vi er hjemme.

jfm 30.09.08 top

Vi er hjemme igjen. Nettsiden har fått unngjelde. Egentlig kunne vi skrevet før, for det har ikke vært kjedelig. Det er tankevekkende hvor store kontrastene er mellom Indonesia, USA og Norge.

Vi la som vanlig kursen om Houston for å treffe Amanda og Fredrik. Det er alltid hyggelig, og det ble ikke dårligere av at vi også besøkte Amandas foreldre på fjellet i "the Appalacians" (de bor i Charlotte i North Carolina) . Å besøke Susan og Marshall er alltid hyggelig, og omgivelsene ved deres "fjellhytte" er storartede. Storartede selv om det strengt tatt ikke ligner på norske fjell og hytta definitivt er et hus. Til og med et flott hus.

Fjellkjeden Appalacians er kjent i USA for sine flotte turstier. Det har vi foreløpig ikke testet ut, men den siden tar vi sikte på å dekke når vi en gang i fjern fremtid kommer oss til østkysten av USA. Denne gangen nøyde vi oss med å bli med på leirdueskyting og en noe annerledes båttur på den lokale innsjøen. Fra innsjøen kan man la seg forbløffe av "hytter" med grunnflater fra 200kvm og oppover. I høyden går det i søyler og tårn. Mangler du en naturlig bekk eller ett fossefall, så ligger jo sjøen der med vann nok som kan pumpes opp. (Amerikanerne kan fortsatt gå foran i sinnsyk retning, men tar du en kikk i den moderne norske fjellheimen så ligger vi bare millimetre bak).

Forøvrig er golfbanen en perle, men golfballene har til nå ikke blitt mishandlet av oss.

I Houston med Fredrik og Amanda har vi det alltid veeeeldig hyggelig. Siden sist vi var der har orkanen Ike vært på et raskt besøk - ca. 150 knop. Derved er mye av Galveston forsvunnet, og også i Houston satt Ike spor. Amerikanere er heldigvis flinke til å rydde opp når de må, så sporene ble mindre tydlige dag for dag. Svømmebassenget borte i parken var åpent. Det er et vakkert 50 meters basseng, så her kan man holde seg i form. Ikke blir man ruinert heller. En morgensvøm koster 1 - en dollar. Vel hjemme fant vi ut at et besøk i svømmehallen i Kristiansund koster 12 ganger så mye (Frognerbadet også, men der var det for lengst stengt). Det hadde vært interessant å sammenligne regnskapene for anleggene, det ene privat og de andre offentlige.

Houston var ikke særlig preget av finanskrisen, selv om stemningen kanskje var litt melankolsk. Valgkampen var derimot så absolutt i fokus. Amerikanske valgkamper er interessante, og ikke bare på grunn av Obama. Denne gangen var de store TV kanalene innstilt på å stoppe de verste overtrampene. Tåpelige eller ondsinnede uttalelser ble nådeløst eksponert. I debattene får deltakerne til gjengjeld lov til å snakke ferdig. Resonnementene får faktisk ta mer enn noen minutter, og debatten er vesentlig mer sivilisert enn her hjemme. Journalister a la "pitbull-som-helst-vil-høre-seg-selv-Sørbø" synes ganske ukjent. Dog er kandidatene så redde for å si noe galt at mye av dybden uteblir. De store avisene går til gjengjeld grundig til verks. Dessuten har amerikanerne factcheck. org hvor sannhetsgehalten i uttalelser og reklame blir vurdert. Nøyaktighet er ikke høyt prioritert når politiske motstandere karakteriserer hverandre, men her blir de i alle fall korrigert når sannheten går fullstendig overbord.

Vel hjemme er nøyaktigheten ikke større, og overtrampene blir i mindre grad avslørt. På søken etter en tilsvarende norsk "faktasjekk" finner vi mest desinformasjon. Et nettsted som umiddelbart kom opp ved litt Googling var EU-fakta.no utgitt av "EU-utvalet i Senterungdomen". "Her finn du artiklar og faktaark med argument mot medlemskap i den europeiske unionen". Det nettstedet blir særlig interessant fordi det ikke er oppdatert på tre år. Ikke alle påstander trives i historiens lys. Senterutvalget er bl. a. svært oppbrakt over behandlingen av dyr i EU. Til gjengjeld avslører et søk at empatien ikke strekker seg til behandlingen av norske pelsdyr.

Vi er selv opptatt av dyr enten de har pels eller ikke, men først og fremst er vi opptatt av å se igjen Helene, Fredrik og annen familie og venner. Da vi kom hjem til Gardermoen ble vi møtt av Helene og Jørn. Det tøffe ved å seile er ikke bølger eller sterk vind. Det tøffe er å ikke være sammen med sine nærmeste. Aller helst skulle vi seilt rundt i en Ark der alle er med. Det var fantastisk å se dem igjen. Dessuten var høstværet vakkert, og byen presenterte seg fra sin beste side. Frognerparken var i høstfarger og fjorden var vakker som vanlig. Vi var i godt humør og glade for å være i en by som kan være ganske så flott selv uten profilen i Holmenkollen. Neste morgen ble vi brakt ned på jorden. Den nyoppussede fasaden på bygården der vi bor var nedtagget i løpet av natten.

Ute av øye ute av sinn. Vi var i alle fall på vei til Kristiansund for å besøke Evas mor, Vine. I Kristiansund bor også Evas søster, Grace og min svigerfetter Christian (jo da, en slags innavl), niese Elin osv. samt noen av Evas gamle venninner. Vi kjeder oss ikke i "Ballsund".

Her skjer mange spennende ting. Nedover gaten på vei fra svømmehallen en dag krysser plutselig en oter foran meg. En fet og fin fyr, og ikke så liten. Været var som det ofte er, så det er ikke sikkert oteren var klar at den var langt på land. Jeg har tidligere sett mink i Kristiansund, men aldri oter. Dessverre - fotoapparatet var ikke på plass. Jeg er kanskje ikke normal, men det gav en varm følelse i det heller hustrie været.

Nordvestlandet og Kristiansund har i det hele tatt masse natur. Som mange steder i Indonesia ligger byen på øyer i havet. Likheten stopper der. Kristiansund oser av infrastruktur, oljeteknologi og velstand. Det eneste det oser litt av i Indonesia er mopeder. Ballsunderne er også riktig så hyggelige, men byen er ikke akkurat preget av et smilende og yrende folkeliv på gaten. De fleste sitter vel hjemme foran peisen eller TV'en. Jeg skjønner dem så godt. Vi er uendelig langt fra Saumlaki i mer enn en betydning.

Selv er vi "reisende" (vi kjenner en båt som sverger på at det er finere enn turister). Det forplikter, så derved ble det tur til Oppdal på hytta til Grace og Christian. Antagelig dekker "fjellet" et fundamentalt behov hos nordmenn. Geografisk er det fjellet vi savner når vi seiler på ett av de 7 hav. Det ble tid til litt vandring i fjellheimen, men den første snøen gav en mellomting av bar mark og skiføre, definitivt ikke silkeføre.

Derfra bar det hjem igjen med tog, så litt Oslo (taggingen var der fortsatt), og så til vår egen hytte på Veggli i Numedal. Der var skisesongen allerede i gang, og det var utrolig vakkert i overgangen til vinter. Noen synlig konkurranse om fjellheimen er det heller ikke på den tiden å året. Rev, hare og mår kunne observeres via sporsneen, men de er mer sky enn urbane otre. Vi hadde fjellet for oss selv. Men nettforbindelse var det, så vi sendte et par bilder til kjente i Indonesia.

jfm 12.11.08 top