Hjemme - et dyreliv

Vi er en familie som er opptatt av dyr noe disse spaltene dokumenterer. Av og til kommer dyrelivet overraskende nær, enda nærmere enn i Alaska og på Borneo.

Det er søndag morgen i vår lille leilighet som vi har i Oslo. Det er fortsatt mørkt når jeg våkner. Jeg strekker ut en hånd mot venstre. Den treffer noe definitivt hårete. Eva hadde da ikke skjegg? Jeg kommer på det sekundet senere. Setteren Luna på lån fra vår datter Helene. Hun er i sengen!

Det var ikke planen, men der ligger hun utstrakt mellom oss med en mine som sier at dette er min plass.

Hvordan det gikk? Jeg må skam og melde innrømme at Luna titt og ofte fikk rett. Hun ble også turkamerat på fjellet og i Nordmarka. Det samme ble en annen setter, Tøffa, på lån fra gode venner, Hans-Jacob og Lise.

De mange skiturene fikk en ekstra dimensjon. Når Luna får seletøy på tror hun at hun er en husky. At været bidro til illusjoner om Alaska gjorde skiturene til en stor opplevelse denne vinteren. Det ble mye fjell, og mye Nordmarka.

Men først og fremst ble det mye tid til familie og venner. Julen ble tilbragt på fjellet sammen med Helene og Jørn, Fredrik og Amanda (tok turen fra Houston) samt Hans-Jacob og Lise.

Det ble en tur til England til søster Ellen og svoger Frank - og London Boat Show. Og nivøer og nieser med katter og hunder og hester og høner (jeg sa jo at familien er opptatt av dyr).

Vinteren ble preget av stadig samvær med familie og venner - og en smule dårlig samvittighet. Vi har vært hjemme i flere måneder. Burde vi ikke jobbe? Jo da, det ble noen artikler, men jobbe? Med noe nyttig?

Houston 06.04.10

Vi er en familie som er godt spredt over kloden. Etter 6 måneder hjemme er det på en måte godt å sette kurs mot båten, men trist å forlate Helene, Jørn og Luna. Denne gangen er det imidlertid ikke så lenge til vi kommer hjem igjen, da etter alle solemerker som besteforeldre.

Trist å dra, men desto hyggeligere å være tilbake i Houston med Amanda, Fredrik og siste medlem av familien, Gretel. Gretel er en terrier med noko attåt, men aller mest er hun en sjarmør. Hun ble raskt familiens midtpunkt, og vi gjorde vårt beste for å skjemme henne enda mer bort.

Det var veldig morsom (og komfortabelt) å teste det nye huset også. Vi har sett det før, men den gangen var det tomt. Nå er det nyopppusset og møblert - og kjempefint.

Tilbake til Seward 13.04.10

Vi er tilbake, og Necessity er ok. Det var rart å legge henne i opplag så langt hjemmeifra og uten mulighet for å passe på selv. Det kan blåse 70-80 knop i Seward, så man tenker jo på det nå og da. Heldigvis var Mike der. Han har sett etter støttene og måket snø når det var nødvendig. Alt i orden.

April er som hjemme. Snøstorm den ene dagen, strålende sol den neste. Det siste kan gjøre opp for det meste. Seward ligger midt i et alpelandskap. Snøen går fortsatt nesten ned til vannkanten. Kamera gnåler etter å komme ut hele tiden. Som nordmann sammenligner man jo med hjemme, men om dette er som hjemme, så er det hjemme på sitt absolutt beste.

Vi kjørte over fjellet fra Anchorage. Også Anchorage er spesiell. Ikke byen - den er heller kjedelig. Men omgivelsene er spektakulære. Flytt Drammen midt inn i Romsdalsalpene så har man en ide. (Både drammensere og Anchorages er svært fornøyd med byen sin.) På fjellovergangen stod biler parkert. Folk var på skitur, de fleste langrenn. Det kunne vært påsken hjemme. Også her må man se opp for snøras, og også her hadde flere gått over veien. Det var spor av svære ras over alt.

For tiden bor vi på hotell. Standarden er høy, men sesongen har ikke startet enda. Rommet koster oss 300kr natten, så ikke alt er som er som hjemme. Noe slaraffenliv er det allikevel ikke. Necessity har vært ute i fem år og seilt 35000 nautiske mil siden Oslo. Det merkes selvfølgelig, så tiden går til vedlikehold. Nå har Necessity fått nytt bunnstoff, det er nye dører på toan og vi bytter et par skylights osv. osv. De gamle lukene var oppskrapet, og dessverre også litt utette. Pakninger er vanskelig å bytte i de gamle, så nå blir det nye med lavere profil. Det blir flott. Om to dager er vi på vannet igjen. Nå er det bare å følge værmeldingene for om tre uker skal vi være i Juneau på den andre siden av Gulf of Alaska. Ikke det letteste av havstrekk. I Juneau skal vi møte Anne Brith og Tom fra Stormsvalen. Dem har vi krysset Atlanterhavet og Stillehavet sammen med. Det skal bli veldig hyggelig å seile i samme båt for en periode. Så får vi bare håpe at Eyjafjellajøkul tar en pause så de kommer avgåre fra gamlelandet.

JFM 18.04.10

Mer dyreliv: Vi sitter nå å lytter til "Ut i naturen" fra NRK (Internet i våre hjerter). De forteller begeistret at de nettopp har kommet over en mink- mindre enn 10 meter unna. Sikkert en fin opplevelse, men også en som sier mye om status for vilt i Norge. I løpet av dagen har vi sett to havotre. Vi ser dem faktisk stadig vekk, for de kommer helt inn i marinaen. I kveld hadde jeg en av dem mindre enn to meter under meg der den strøk langs skutesiden. Den knafset på et skjell som den på otervis hadde på magen. De er noen fantastiske sjarmtroll. I går svømte en av dem rolig forbi med en fisk på magen. Da ble den angrepet av en ørn(!), bald eagle, som ville ha sin del av måltidet. Alt sammen inne i marinaen. Oteren tok en avvikende manøver og greide seg fint. I går kom det også en sel (harbor seal) svømmende forbi. Dette er Alaska i et nøtteskall. Dyrelivet er intakt, og befolkningen her forsvarer sin villmark intenst. På det feltet er Norge utkonkurrert.

jfm 23.04.10

til toppen

Seward til Petersburg (Little Norway)

Vi kom av gårde mot Prince William Sound den 27. april. Det var med forbehold, for den lokale værmeldingen inneholdt en "small boat advicery". Utenfor fjorden, Ressurection Bay, skulle det blåse 25 knop fra øst, rett på nesen for oss. Det var ikke måte på sjø. Jeg var sterkt i stuss, for dette hadde lite til felles med hva som var vist på våre Grib filer (værkart). Vi aktet saktens å ta værmeldingen på alvorlig, ikke minst fordi Eva kan bli sjøsyk på første turen ut. Dessuten hadde hun fått råd fra noen lokale. De ville ikke gått. Jeg var fortsatt i tvil så vi bestemte oss for å gå ut til Fox Island som har et vakkert lite ankringssted i utløpet av fjorden.

Fjorden var stille, om enn litt regntung. Ikke så farlig for lenger ut var Humpback hval travelt opptatt med å spise og leke. Ikke tegn til kraftig vind. Neste morgen stakk vi nesen opp, og bestemte oss for å gå. "No problem", vinden var omtrent null. Det er en tendens til å overmelde i Alaska.

Prince William Sound ble ingen stor opplevelse for oss, selv om oljen etter Exxon Valdez nå er begravd i sanden. Ankringsstedene var ok, men været var dårlig med regn. Man blir alltid glad over oter, sel og ørn, men de lovede hvalene uteble. Stort sett så vi ikke båter heller. Det er overraskende siden Valdez fortsatt er Alaskas utskipningshavn for olje. Vi så bare en tankbåt, mens en taubåt gikk standby og passet på. Beredskapen er m.a.o. helt på topp - ingen ny Exxon Valdez (Exxon benytter forøvrig ikke lengre Exxon i navnene på sine tankskip). Følges alle tankbåtene som anløper Sture og Mongstad av taubåter fra utenfor Fedje? Sture Mongstad er en giganthavn i tonnasje i forhold til Valdez.

Prince William Sound var allikevel et bra og sted å vente på et godt værvindu for Alaskagulfen. Vi begynte nesten å tvile på at de fantes, for aldri har vi sett så mange stormvarsler. Disse var på de synoptiske kartene og på grib filene, så her var det ikke snakk om overmelding. Allikevel kom høytrykket da vi trengte det.

01.05.10

Vi dro avsted fra Garden Cove på Montegue Island. Kurs rundt Kayak Island og så Cape Spencer. Tre døgn til havs. Vær og værmelding var plutselig strålende. "Et høytrykk etablerer seg over Gulf of Alaska 01.05". Prisen var ingen vind, så vi innså at vi ville brenne litt diesel. Men hva gjør det når to Humback hopper rett ut av vannet noen kabellengder foran båten.

Vi visste også at vi var i historisk farvann. Berings andre ekspedisjon gikk i land ved Kayak Island som oppdagere av Alaska. Ingen brød seg om at det bodde eskimoer, aleuts og indianere der fra før. Derved ble Alaska russisk, selv om Bering selv var dansk. Det ble begynnelsen på en forferdelig rovdrift. Da Alaska ble solgt til Amerika på sent på 1800 tallet var det vel knapt en oter, sel eller sjøløve igjen, og selv midt på 1900 tallet var de sjeldne. Aleut eskimoene ble stort sett brukt som slaver, selv om de kjempet ganske intenst for sin frihet.

I dag er forholdet mellom de etniske gruppene svært bra, og man må si at havpattedyrene, inklusive hval, har gjort et bemerkelsesverdig "come back".

Det hører med til historien at også kaptein Cook var her på sin tredje ekspedisjon ca. 50 år etter Bering. Han var på jakt etter nordvest passasjen, og håpet at Prince William Sound kunne være stedet. Det sies at Lt. Bligh, kjent fra Bounty, og en av Cooks styrmenn, gjorde narr av de andre for å ha den slags forhåpninger. Bligh var kanskje en dårlig personalmann, men en meget dyktig navigatør. Han skjønte på saltinnholdet i vannet at dette ikke var et havstrede.

Vi var ganske så alene vi også, på vei over Alaska gulfen, og også vi ble litt skuffet. Vi ventet besøk av våre seilende venner fra Stormsvalen. Da Anne Briths mor døde ble det uaktuelt. I skuffelsen gav det oss imidlertid tid til å besøke Yakutat, den eneste sikre havnen halvveis over gulfen. Yakutat er en perle om man liker friluftsliv og gjestfrie mennesker. Yakutat er et av de viktigste stedene for Tlingit indianerne. Vi er altså ute av eskimoland og over på indianerterritorium. Stedet er ganske isolert geografisk, og det sies at Yakutat aldri ble okkupert av russerne (de prøvde visstnok). Derved er de lokale Tlingits litt fornærmet over å ha blitt solgt til USA. De synes imidlertid å ha det bra i dag. En påfallende side ved Alaska inkl. Yakutat er at innvandrerne, svært ofte fra Norge, giftet seg med de innfødte. I dag virker det som om befolkningen er vel integrert med lite etniske motsetninger.

I Yakutat traff vi nok en fisker som fisket for å ha råd til å seile. Dem er det en god del av i Alaska. Om sommeren er familien fiskere i Yakutat, og om vinteren er de på sin seilbåt i Florida. De har også en stor seilbåt i Yakutat. Den var innkjøpt for å ta med turister på seil- og hvalsafari, men det ble de fort lei av. Mange av de besøkende var mer interessert i blanding av drinker enn det store møtet med Alaskas natur og dyreliv. Yakutat har Hubbard Glacier med en svært imponerende front mot Yakutat bukta og dessuten utsikt til Mt. Elias på godt over 5000 meter. Fiskere fra Alaska har liten toleranse for folk som ikke skjønner natur. Vår fisker var antagelig mer fornøyd med oss, for vi ble invitert hjem. Veldig hyggelig og svært opplysende.

Yakutat har også en ganske ekstrem bjørnepopulasjon, så her er det relevant med bjørnespray på bytur. Hvis vi ønsket å se dem var det bare å ta en tur på byens søppelfylling. Der sitter de visstnok forventningsfulle, selv om fyllingen i dag er lukket, og det er svært lite å hente. I området finnes også noen hvite svartbjørner. De ferdes så mye på isbreer at de har funnet hvitfargen mer gunstig. Eller kan det være en slags albino? Jeg vet ikke, men blå-hvite er de. Jeg har sett bilder.

Befolkningen tar bjørnene med ro, selv om ungene nok får litt ekstra pass. Bjørnene foretrekker visstnok elg, for også dem er det mange av i Yakutat.

Høytrykket ble liggende, mens vi seilte videre til Elfin Cove. Nå var vi innaskjærs for lang tid. Natur og bebyggelse kan ligne på Lofoten, og når sant skal sies hevdet mye av befolkningen at de kom helt eller delvis fra Norge. Det kunne riktignok være noen generasjoner siden, så noe norsk språk hørte vi ikke. Her møtte vi John Abel, skipsbygger. Han trodde ikke han var av norsk avstamning, men faren hadde vært professor i matematikk ved University of California. Vi fortalte ham om den norske Abel og om Abel prisen. Etter det lurte han på om han kanskje var litt norsk han også.

Theodor!

Da vi skulle dra fra Elfin Cove fikk vi beskjed hjemmefra at vår datter Helene hadde reist til sykehuset for å føde vårt første barnebarn. Eva har ofte sagt at "får vi barnebarn drar vi hjem". Dramatisk på mer enn en måte, men først og fremst veldig hyggelig. Nå gjaldt det å få Eva hjem så raskt som mulig. Første skritt var å bestille billetter. Det gjøres best via Internet, men det hadde de ikke i Elfin. Hoonah derimot er et mye større sted, og dessuten på vei til Juneau. Vi dro til Hoonah og ankom kl. 1930. Ingen Internet kafé, men havnesjefen (halvt norsk), kjente Lisa (svensk og sammen med en nordmann). Hun jobber for kommunen og ville sikkert åpne kommunehuset. Det gjorde hun kl. 21. Vi fikk rettslokalet til disposisjon, med Internet. Eva fikk flybillett fra Juneau tidlig om morgenen om to dager, så det var bare å seile til Juneau dagen etter (9 timer).

I skrivende stund er Eva hjemme sammen med en, etter bildene å dømme, vakker baby. Han heter Theodor. Noen sier han ligner på meg, men jeg tror det er mer faren, Jørn. Uansett så ligner han på en eskimo. Det gjorde moren også, så alt stemmer.

Før Eva rakk å reise hjem banket det på båten. "Are you really from Norway". Jo da, vi er da det. "My mother comes from Kristiansund. ...sund not sand". Så sannelig, nok en Kristiansunder i Juneau. Moren, Johanne f. Hovde, dukket opp etter få minutter. Hun var selv på besøk hos familie, og hadde leid et hus. Forøvrig bodde de i Utah. Eva og Johanne diskuterte felles kjente de neste tre timene. Som sagt, Eva måtte reise, men jeg ble funnet tilfredstillende og derfor invitert til å spise en nyfisket laks (chinnok) dagen etter. Det var en fantastisk fisk i meget hyggelig selskap. Før jeg forlot Juneau inviterte jeg dem på en tur ut med båten. Siden de ikke kom fra Alaska var det ikke alle som hadde sett hval og sel boltre seg. Det fikk de på Necessity. Nå har de sett både sjøløver og hoppende knølhval.

Nå ligger jeg l Petersburg, eller "Little Norway". Tre dager med aleneseiling gikk greit med mye ”motring” gjennom et vakkert landskap. Det er ikke så vanskelig å holde seg våken i Alaska. To overnatninger i vakre bukter med brygger, men ikke et menneske å se. Kanskje er jeg litt tidlig ute.

Little Norway indeed. I Petersburg benyttes mer norske flagg pr. innbygger enn hjemme, rosemaling er viktigste hobby og bunad korrekt festantrekk. Ved enkelte anledninger kan de også trekke i vikingantrekk. Med rik tilgang på bjørnepelser kommer de muligens ganske nær originalen. At de også benytter horn får vi tilgi.

Slik utagering er antagelig ikke dagligdags, men jeg ankom midt under "May Fest", som er en slags 17. mai feiring. Den varer i fire dager og inkluderer 17. mai tog, norsk folkedans og "herring toss" (sildekasting). Du er en vinner hvis du kan kaste en sild jævlig langt og har en partner som greier å ta i mot. Alt mens man spiser norsk mat til man knapt kan gå.

Petersburgs viktigste hus er "Sons of Norway Hall" og byens viktigste forretning er Hammer og Vikan. Byen er ellers oppgalt etter Peter Buschman. (Jeg ville ikke bli overrasket om han het Peter Buchman da han forlot Norge på 1870 tallet.)

Det er en annen ting som knytter seg til Petersburg. Utrolig mange av innbyggerne synes å stamme fra Kristiansund. Hadde Eva vært her hadde hun diskutert stamtrær i døgnvis. Det slipper hun, og om noen dager får jeg besøk av Lise og Hans-Jacob fra Norge. Nå samler jeg på råd om hva de må se.

JFM 17.05.10

ps Søndag morgen går jeg i land for å ta noen bilder. En diger fugleskitt klasker i brygga en meter fra meg. Pokkers måker tenker jeg og ser opp. Men på toppen av lysmasten sitter det ikke en måke, men en ørn. Alaska, definitivt Alaska. ds

til toppen

Alaska og British Columbia

Necessity har dekket svært mye av kysten av Alaska og British Columbia. Dette er en lang kyst som det er naturlig å dele i to. Nord for Cape Spencer, der Gulf of Alaska begynner, er det et værhardt landskap med fjell, isbreer og "kalde kyster". Det er fantastisk flott og ganske eksotisk, kanskje litt på samme måte som Svalbard er det, selv om det er lunere lunger slik som Prince William Sound. Syd for Cape Spencer er det fortsatt høyt og vilt, men først og fremst er landskapet preget av enorme skoger. Når man tar en tur til fots oppdager man hva en urskog er. Hjemme tror jeg knapt nok de finnes lenger. Følelsen av urskog blir ikke mindre av at det stadig svever ørn over deg, og at det er nok bjørn til at man nødvendigvis møter på dem.

Skoger, men også en uendelighet av fjorder og sund. Det siste har vi jo hjemme, men disse er litt annerledes. "Fjordene" har en underlig tilbøyelighet til å ende ute ved havet i begge ender. Det er nærmest som om du innerst i Geiranger finner en kanal som går til Stryn. Dette landskapet er, som for Norge, skapt av is, men hvordan det ble som det ble skjønner jeg ærlig talt ikke. Det er imidlertid ganske praktisk når stormene uler på utsiden. Da tar man turen på innsiden.

En ting skiller forholdene her radikalt fra det sørlige Norge. Tidevannet er formidabelt, og strømmen er deretter. Enkelt steder bør man så absolutt lese tabeller før man drar. Innenfor Vancouver Island finnes det steder hvor strømmen går i 12 knop. En slik motstrøm fikser ikke Necessity.

Seilmessig er det et annet problem i dette sørlige området. Vinden er meget ustabil, og inne i fjorden er det lite av den. Det er ikke morsomt å innrømme det, men dette er motorbåtland. Vi har ikke ”motret” så mye siden vi dro fra Panama til Galapagos, et av de mest berømte vindhullene noe sted.

Fury Cove 2.06.10

Det er nesten litt uvirkelig der jeg sitter under sprayhooden. Det regner kraftig, og sikten er begrenset. Vinden er ikke all verden, 17-18 knop på nesen, men det er en del sjø. Jeg befinner meg litt inn i fjord. Utenfor blåser det storm. Dit har jeg ikke tenkt meg før vinden løyer. Da setter jeg kurs over til Vancouver Island. Livet under sprayhooden virker litt uvirkelig også fordi jeg er alene igjen.

Lise og Hans-Jacob er på vei hjem etter å ha vært ombord i 14. dager. Det her vært veldig hyggelig, og jeg tror også det har vært opplevelsesrikt for dem. Selv er jeg forlengst bortskjemt med dyreliv og natur. Da de kom var det store spørsmålet om turen sydover fra Petersburg ville leve opp til forventningene.

De ankom Petersburg 18. mai. Festen var over, men de norske flaggene hang oppe over hele byen. Det må ha vært litt underlig å ankomme dette stykke Norge på den måten. Nå hadde de ikke kommet for å se "Little Norway", men naturen i Alaska og British Columbia. Det bar raskt over sundet for å se etter bjørn.

På denne tiden står de ikke skulder ved skulder for å fiske laks langs elvene, så det er litt tilfeldig om man ser dem. På den andre siden er det så mange av dem at sannsynligheten ikke er liten.

Vi vandret oppover på en sti som delvis gikk inne i urskogen og delvis ute på et elveleiet. Sporene etter bjørn var hele tiden mange, med fotspor og bæsj. Men hvor var bamsene? Bamser er bra, men ikke om man kommer mellom binne og unger. For sikkerhetsskyld hadde vi med vårt vanlige utstyr: Tåkelur, signalpistol og bjørnespray. Alminnelig visdom sier at man skal snakke sammen slik at bjørnene blir klar over deg før det oppstår en vanskelig situasjon. Da trekker de litt unna. De som kjenner Hans-Jacob og meg vil vite at vi sånn sett er ideelle partnere. Diskusjonen holdes naturlig gående.

Det er kanskje årsaken til at vi ikke kom tett på bjørn denne gangen. Men vi så en ensom svartbjørn et godt stykke oppover elven fra der vi var. Det var så absolutt en begynnelse.

Wrangell Narrows er et begrep. Det er et forholdsvis trangt sund som går sydover fra Petersburg. Det er særlig det store antall lys og merker som gjør inntrykk - på ikke-nordmenn. Det er et hyggelig sund, men med bakgrunn fra norskekysten er antall lykter heller begrenset. Kanskje vårt system av fyrlykter kan selges som en turistattraksjon?

Det har blitt mange fjorder, sund og bukter. En kveld i Foggy Bay, ikke så langt fra grensen mellom Alaska og British Columbia, kom binna rolig ruslende ned på stranden. Også hun var av den svarte varianten. Området er forøvrig kjent for at Grizzlies og Svartbjørn deler området. Vi fulgte med å synes nok vi så noe mer inne mellom trærne. Var det unger? Neste morgen ble de vist frem. Bjørnene her ser oss ikke som noen stor trussel, selv om det drives litt jakt. Da er nok hannbjørner, svarte eller brune, en større fare for ungene.

Ankring er et eget tema på disse trakter. Som i fjordene hjemme kan det være håpløst dypt, og på bunnen er det ofte stein. Det er heller ikke fritt for at det kan blåse.
For en større båt er det ikke noe problem, men vi har 60m kjetting spleiset til 40m tau. Vi kan ankre på 35 meter, men da det er en del styr å få utstyret ombord igjen. I enkelte tilfeller er vi nødt til å ta en line i land. Det blir en del ekstra arbeid. Til gjengjeld har vi ligget på noen ekstraordinært vakre steder. De ligger ofte inne i små laguner med trange utløp til fjordens hovedløp. I pilotbøkene står det ofte "rapids", og raske kan de være. Tidevannet må tas på alvor.

Tidlig en morgen, jeg tror klokken var ca. 06. Vi kommer fra Horsefly Bay som er 50-60 sjømil fra havet,. Vi går gjennom et sund med kraftig strøm. Plutselig blåser en hval på babord baug, så en til. De er ikke langt unna. Finnen ser ut som knølhval, men de er grå, så kanskje er det gråhval. Hva gjør de helt her inne? Mat er det opplagte svaret, men det er fortsatt litt uvirkelig. Dagen blir alltid bedre etter et slikt møte.

Sent på dagen ankommer vi Bella Bella, en stor "First Nation" landsby. På norsk betyr det at det bor indianere her. Det er nesten rart å være i et bebygd strøk igjen. Det meste av British Columbia er totalt folketomt. Når byene er som Bella Bella er det kanskje like bra. Disse byene er ikke turistattraksjoner, selv om det så absolutt ikke er noen nød blant innbyggerne.

Over sundet ligger imidlertid Shearwater. Dette var en flybase under krigen som er omgjort til et lite verft og et turistanlegg. Først og fremst dreier det seg om havfiske. Det er riktig hyggelig, og etter en stund får vi tak i et ark som angir stedets historie. Igjen er det våre landsmenn som står bak. Ari Widsten (opprinnelig Hvidtsten?) var her under krigen, og synes det var ille at et så flott sted skulle gå tilbake til naturen. Han kjøpte stedet billig, startet verftet, en marina og så et lite hotell. Han er nå død, så stedet drives av hans sønn. Det ser ut til å gå rett så bra.

Vi blir stadig minnet om hvor stor innflytelse våre utvandrete landsmenn har hatt, ikke bare i Alaska, men også i British Columbia. I Prince Rupert, første stopp i Canada, har Sons of Norway igjen satt sitt preg på stedet. Som en venn av meg ble fortalt da han spurte en forbindelse i Seattle om det var mange hvite i Alaska. "No", svarte han, "only Eskimos and Norwegians". Han nevnte visst ikke at det ofte er i en god blanding.

Denne nordmannen er nå på vei ut av området. I kjølvannet ligger tusenvis av nautiske mil med intense naturopplevelser og mange hyggelig mennesker. Nå skal jeg bruke et par måneder på et nytt barnebarn og familie og venner forøvrig.

jfm 06.06.10

til toppen

Comox 26.08.10

Tilbake i Comox etter nesten 3 måneder hjemme. Nettsiden har vært død. Slikt kan ta livet av nettsider, men ikke denne.

Hva skal man si om Norge annet enn at det var flott å være sammen med barn og barnebarn, familie og venner - og hunder? De neste månedene vet jeg at jeg vil savne dem alle.

Også Eva er hjemme i denne omgang. Planen er at hun kommer ombord når Necessity kommer til San Francisco. I mellomtid har jeg fått det best tenkelige mannskap. Jon Ziesler kommer 5. september. Jon er en gammel skolekamerat fra barneskolen. Vi har ikke hatt særlig kontakt, men felles venner har sørget for at han har vært i siktet. Ikke minst fordi Jon er seiler. Sammen med ham og kone Astri fikk Eva og jeg en veldig hyggelig seiltur til Middagsbukta og Hesthagan. Hvor mange ganger har vi ikke ligget der i årene før vi dro på langtur.

Det ble ikke den eneste seilturen mens jeg var hjemme. Svoger Frank ville ta sin HR 36 en tur til Strømstad for å ha formalitetene i orden. Frank er engelsk, og det er ikke bare-bare for utlendinger å ha med båten til Norge. Tollvesen og UDI har laget en suppe av noen forskrifter som ingen helt forstår - ikke de selv heller. Kortversjonen er imidlertid at bøter og mva fort kan forfalle uten at man selv er helt klar over det. I sommer har det stått advarsler i noen av verdens største seilblader mot å seile til Norge, og i alle fall ikke la båten være der i mer enn tre måneder. Noen lurer på hvorfor turistene svikter Norge. Det er ikke bare pga prisene. De siste er faktisk i ferd med å bli noe normalisert (neida - jeg snakker ikke om sprit). Jeg skrev en artikkel på Seilmagasinets nettside om tingenes sørgelige tilstand. Du finner artikkelen her og her.

Men seilturen med Frank var fin og fikk meg til å ønske at Necessity var tilbake i Norge. Det store valget ligger litt lengre sør - i Panama. Tar vi til venstre gjennom kanalen, eller går jeg (det blir nok i tilfelle ikke så mye med Eva) rundt Kapp Horn? Jeg ønsker snart å seile hjem, men det siste har alltid vært en drøm. Det blir neppe flere muligheter......

Time will show.

JFM 26.08.10

ps Hjemme har vi også begynt på en hytte til på Veggli. Nå skal det bli plass til familie og venner. ds

til toppen

Jeg kom tilbake til Necessity i Comox den 25. august. Været var vakkert og varmt, og Necessity var i god form. Det var som å se igjen en god venn. Jeg gikk straks i gang med litt vedlikehold. Blant annet byttet jeg oljetrykksmåler og håpet at det var den og ikke oljetrykket som var dårlig. Min "Boatowners Mechanical and Electrical Guide" hadde noen meget nedsettende bemerkninger om det å ignorere manglende oljetrykk på instrumentet. Allikevel er det heldigvis vesentlig mer vanlig at det er instrumentet som er feil. Det var det også i dette tilfellet, så ting var raskt fikset.

Jeg lå ganske langt inn mot landgangen på pongtongen i Comox. Langturseilere vet at det betyr utstrakt sosial kontakt. Knapt noen går forbi uten å veksle et ord. "Did you sail from Norway!?" Det er tidkrevende, men meget hyggelig, selv om spørsmålet ganske ofte var om jeg hadde seilt fra Danmark. Langturseilere er sjelden ensomme.

På båten Silas Crosby var det hektisk aktivitet. Jeg ble raskt klar over at de utrustet båten for ekspedisjon mod sør - Kapp Horn var målet. Det ble noen diskusjoner om ruter og destinasjon av det. Snart befant jeg meg på en større avskjedsfest for hele mannskapet. Det må ha vært noe sånt som 30 langturseilere tilstede, så tema var satt. Seilere kan diskutere båt flere døgn i strekk, svært avskrekkende for ikke seilende. Dem var det heldigvis ikke mange av. På menyen stod bl.a. laks (Sockeye). Den er fortsatt vill, og klart av bedre kvalitet enn vår oppdrettsversjon. Yummie er ordet.

Jeg møtte også Mike Perry, eks brite og tidligere bosatt i Norge noen år. Mike var interessert i det mest innen historie og politikk - og seiling. Et ideelt reisefølge for noen dager. Ville han bli med på en seiltur opp til Vancouver? Hallberg Rassy’r har en sterk tiltrekningskraft på disse kanter. Han var ikke i tvil. Det ble et minicruise med kjentmann gjennom Gulf Islands. Det er et vakkert landskap som nok hadde fortjent mer tid. Når du går i land møter du hjort, geiter og ørn. Men dette er nær store sentra som Vancouver og Seattle, så det er en viss konkurranse om de beste ankringsplassene.

I alle vurderinger av verdens beste byer å bo i kommer Vancouver nær toppen. Sentrum er vakker med høyhus spredd utover en halvøy slik at de fleste har betydelig utsikt. Her er det luft mellom høyhusene. Også de i andre og tredje rekke har utsikt til sjøen. Høyhusene er i stor grad en blanding av kontorer og leiligheter, så sentrum er levende store deler av døgnet. Det er parker over alt, og de er rene og utaggede og litt som i de Australske byene. Strandsonen er i stor grad forbeholdt menneskelig aktivitet og ikke trafikk. Enkle prinsipper, men akk så vanskelig å praktisere. At forstedene er noe mer ordinære er en annen sak.

Vancouver er også et flott sted å besøke med båt. Man kan ankre midt i byen og vannet er rent. Utsikten til byens skyline er imponerende dag og natt.

Den 5. september kom Jon Ziesler ombord. Jon er en av dem jeg har kjent lengst, i ca. 56 år. Vi gikk i samme klasse på barneskolen, men etter det har vi ikke hatt kontakt. Det betyr ikke at jeg ikke har visst litt om hva Jon drev med, og ikke minst at han er seiler. En nær venn anbefalte meg sterkt å ta kontakt om jeg ønsket reisefølge ned kysten av Amerika. Det er rart, men i det han kom ombord var gapet på over 40 år strøket. Det var svært hyggelig å få besøk.

Noen opplevelser har det allerede blitt.

Vi begynte med vakkert seilvær ut fra Vancouver og over sundet mot Vancouver Island. Necessity seilte bra, så bunnen er fortsatt ganske ren. Det ble fort klart at Jon kunne seile. Ikke alle forstår, eller er interessert i, vind og trimming av seil. Jon elsker det, så turen over det ca. 30 nm brede stredet gikk raskt. Men da vi skulle gjennom Active Pass, stredet mellom to store øyer (det er masse øyer i området), var det bråstopp. Her var det ikke snakk om seil. Her dugde nesten ikke motoren heller. Strømmen gikk mot oss med ca. 7 knop. Vi visste at vi ville få motstrøm, men ikke 7 knop. Ikke var vi alene heller. Svære ferger, taubåter og fiskebåter kom mot oss. Vi snek oss langs land hvor strømmen var litt mindre. Snart på en side, snart den andre, for i det hele tatt å få fremdrift. Vi for tvers over som en oter mellom møtende trafikk. Det gikk helt fint, men det var en interessant opplevelse.

Vi ankret opp i Montague Harbour på Galiano Island. Nok et vakkert sted, og ganske populært. Underholdning var det også. Det nesten svermet av sjøfly som fraktet folk fra storbyen ut til hytter og hus. Her var også høyspentledninger over bukta, ikke ett spenn, men to. Hva gjør flyene? De lander under spennene. Riktig spennende, som Jon ville sagt. "Hold til styrbord under de ledningene Jon, det kommer et fly imot. Det har ikke høyde til å gå over oss enda".

Neste dag bar det mot Victoria. Blant kjennere kommer Victoria høyt opp på listen over attraktive byer. Vi "timet" tidevannet perfekt, og hadde en rask tur. Dessverre ble det motor, da vinden uteble. Nesten fremme fikk vi besøk. En flokk spekkhuggere kom mot oss og tok oss i øyesyn fra mindre enn 10 meter. Sikkerhetsavstanden er 100 meter, men disse bare "dukket opp". Vi beklaget det ikke.

Victoria er nok et sjøflysenter. Båtene må snike seg langs land. Havna eies av sjøflyene som kom og gikk i ett sett. Bak bryggene troner majestetiske Empress Hotel, et alvorlig stykke bygning fra kolonitiden. Til høyre ligger parlamentet for British Columbia (Victoria er hovedstad) som har Julelys hele året. For å få ligge i manesjen må man betale mer enn i noen annen marina. Til gjengjeld er det ingen fasiliteter innen rimelig gangavstand. Herbern Marina fremstår som rimelig.

Byen var flott, men kanskje ikke så spesiell som de lokale fremstiller den. Dette er på mange måter en riktig pen "europeisk by" med gater til å gå i og vakre fasader. Det er ryddig og svært rent. Dessuten har de "Bug Zoo". Dersom du har drømt om å holde brasilianske kjempekakerlakker i hånden, så er dette stedet. De var rett så søte, og du kan kjøpe dem som kjeledyr. Eller en kjempetarantella? Been there, done that. Ikke ekkelt, bare interessant.

Prisen tvang oss ut av byen relativt raskt. Det er bare 30 nautiske mil til San Juan Islands og USA. Vi ankret opp i Friday Harbor (der forsvant u'en i Harbour igjen. I Canada snakker de engelsk engelsk). Homeland Security var raskt på pletten, og igjen ble vi ikke sett på som noen trussel. Ny ”Cruising Permit” ble utstett, igjen for 12 måneder. Selv må jeg riktignok ut etter 6, men i forhold til norsk praksis er jo det svært sjenerøst. Homeland Security fremstår som både sjenerøse og hyggelige både i Washington og i Alaska. Bush-paranoian har flyttet til Norge.

San Juan Islands er vakre øyer. Sundene og bukten gir umiddelbare assosiasjon til deler av norskekysten. Det finnes "Middagsbukter" over alt. Det finnes også mye tåke. Radaren, som stort sett har fått hvile til nå, har vært i bruk nesten kontinuerlig. Litt skummelt er det i sundene når fergene farer igjennom i 20-30 knop. Vi kryper langs land og håper de ser oss på vår SeaMe aktive radarreflektor.

I land er menneskene svært smilende og hyggelige. Det norske flagget er som fluepapir. Også i Seattle området er det flust med folk av norsk avstamning, og nysgjerrigheten er stor.

I skrivende stund har vi hoppet over på fastlandet. Port Townsend er et viktig småbåtsenter, og det har nettopp vært avholdt trebåtfestival. Det er fortsatt mange av det slaget i havna, og det er mye vakkert å se. Mange av båtene har tydelige aner i Skandinavia. Byen er sjarmerende, men for oss er dette stedet vi handler og gjør oss klar for igjen å dra ut på havet med kurs for Oregon. Nå venter vi på et værvindu.

jfm 14.09.10

ps Vi leser på nettet av det hjemme er innført ny praksis for innføring av varer fra utlandet. Blant annet Afganske tepper er unntatt både toll og skatt. Dette er riktig vei å gå. Jeg vurder nå hva jeg skal ta med hjem utover barskapet. ds

til toppen

Neste reisebrev