Overfarten til Kiska i Aleutene 06.07 - 18.07

Ikke svært mange båter tar denne turen. De fleste som gjør det er amerikanere som er på vei hjem, men det er også noen som synes at tropene alene er ikke nok på en jordomseiling. En av årsakene til at det er få er rett og slett at havstrekket er ca 2000 nautiske, mer enn Bermuda til Azorene, og at været er mildest talt uberegnelig. Ett døgn etter avgang var plutselig vårt rene "værvindu" fylt med lavtrykk. Det ville bli dårlig vær, men ved å holde oss godt i sør kunne vi begrense vindtyrken. Det ble guffent med stiv kuling og liten storm i kastene. Ikke farlig, men vann skyllet inn i cockpit, noe som er nesten uhørt i Necessity. Vi hadde ikke en gang satt lukene skikkelig på plass, til tross for at jeg er svært klar over hvor fort vann kommer inn i båten om cockpit fylles. En liten sjø landet på toppen av vår navigasjons-PC. Over og ut. Deretter kom luken raskt på plass, også vår spesialluke for tøffe forhold.

Vi hadde et par døgn med vått, kalt og huskete vær, men vinden kom aktenfra, og vi hadde stor fart. Reserve PC nr. 1 kom raskt på plass, så krisen var svært begrenset. At en rekkestøtte ble bøyd da et solcellepanelet ble truffet av en sjø er også en bagatell. En uke senere fylte vi den druknede PC'en med "marine spray" hvorpå den startet som før. Rekkestøtta er fortsatt skjev, men vi vår sikkert kjøpt en ny fra Vickie hos HR.

Etter "stormen" ventet vi stabilt høytrykk. Det var "stabilt" i 24 timer før et nytt lavtrykk duket opp. Vi hadde ikke særlig lyst på en ny runde med stiv kuling på sørsiden av et slikt system, så vi skar nordover for å komme direkte i forkant av det nye systemet. Der er vind og sjø noe lettere, vindretningen ok, og kanskje kunne vi "henge på lavtrykket" noen dager for å få god bør.


Midt i lavtrykket

Med en god porsjon flaks virket strategien perfekt. Det kan vi også takke våre ganske presise værmeldinger for. Dette lavtrykket hadde vi glede av praktisk talt helt frem til Kiska. Der ventet endelig et stabilt høytrykk, og vi fikk Kiska i sikte tidlig på morgenen den 18. juli i strålende sol. Det sies at Kiska har 10 soldager i året, så det var god timing. Det var en vakker landkjenning. Kiska har en flott snødekket vulkan over svakt grønn vegetasjon. Selv om dette "kun" er 52 grader nord, er stedet nærmest arktisk. Vegetasjonen minner mest om Svalbard, fullstendig fri for selv en liten busk. Det bodde Aleut eskimoer her før i tiden, men selv de synes i dag at denne øya er for isolert og for ugjestmild.

Kiska 18.07.09 (amerikansk tid)

Vi ankom Kiska Harbour på ettermiddagen etter mindre enn 13 døgn i sjøen. Vi hadde seilt praktsk talt 2000 nautiske mil, så turen var rask med mer enn 6,5 knop i snitt. Vi hadde fylt godt opp med diesel, for på denne strekningen kan man iflg. World Cruising Routes "forvente lange perioder med vindstille". Vi seiler vanligvis ikke med dieselkanner, men denne gangen kunne vi selge diesel til en seilbåt som vi senere møtte her i Aleutene.

Været var som sagt vakkert, og mottakelseskomiteen var på plass. En stor koloni med Steller Sea Lions møtte oss på et skjær midt i innseilingen. De hisset seg voldsomt opp, og det ble et svare leven da vi gled forbi. Dette er svære sjøløver, de største selene etter hvalross og elefantsel, så oppvisningen var imponerende. Mennesker ventet vi ikke å finne her, men midt i bukta lå det et mottakelsesskip for fisk. Trålere fra Berens havet kommer inn for å levere og for å bunkre. Vi vekslet noen ord, og syntes det var ok å møte mennesker etter en uke uten å ha sett ett eneste skip (vi hadde noen få på radar og på AIS i skodda som er så typisk for denne overfarten).

Etter 13 dager med vakter døgnet rundt var det godt å ankre opp, ta en god ankerdram, og gå til køys for å sove en hel natt. Neste morgen var været mer typisk med skodde og ganske mye vind. Kalt var det også. Sommertemperaturen i vannet er syv grader og det var vel omtrent det samme i luften. Velkommen til Alaska.

Vi var ikke fullt så alene som vi hadde trodd, for noen timer senere kom tre private motor yachts stimende inn. Den største, Sans Sousi, var vel egentlig en liten "super yacht" tilhørende grunnleggeren av Sierra Games (Kings Quest osv.). Han hadde solgt selskapet til Bill Gates for skarve 1.8 milliarder dollar (jo da, det stemmer). Egentlig var båten hans ganske beskjeden. De andre var litt mindre, men greie nok. Dette var flotiljeseiling på vei fra Seattle til Russland og så Japan. Plutselig var her en hærskare med mannskap og vertskap, inklusive en liten hund som hadde brukket et ribben. I litt sjøgang hadde den falt ned trappen. Også den skulle på tur og ble båret rundt for det meste av en av mannskapet.

Fordelen for oss var de hadde med en kjentmann. Dette var en lokal fisker, Bill Harrington, som kjente Aleutene ut og inn. Han var særlig interessert i Kiska, for her hadde faren hans gått i land i 1943 for å fordrive japanerne som hadde besatt disse øyene. Frigjøringen av Kiska gikk forøvrig ganske greit, for uten at amerikanerne var klar over det hadde japanerne allerede forlatt øya etter et voldsomt amerikansk bombardement. Greit og greit. Noen omkom allikevel der de snek seg rundt kollene i skodda på jakt etter japaner. Da er det fort gjort å skyte på sine egne, hvilket de gjorde til gangs. 18 mann ble drept (landgangstyrken var på flere 10.000). I dag ligger det igjen tonnevis med utstyr inklusive mange udetonerte granater. Man bør med andre ord trå litt varsomt. Her ligger også et par japanske ubåter trukket opp på land.

Det er en viss ironi i at det var så harde kamper og Kiska og naboøya Attu . På sistnevnte var det et virkelig stort slag i 1943. Attu og Kiska var forøvrig det eneste amerikanske territorium som ble okkupert under 2. verdenskrig. I dag er det ingen som finner øyene tilstrekkelig interessante for bosetting.

Vi fikk låne Bill i ganske mange timer og fikk en grundig omvisning, inklusive alle hulene som japanerne hadde gravd rundt i terrenget. Dette var bokstavlig talt noen usle krypinn, men hva gjør man ikke når tonnevis av granater regner ned på deg døgnet rundt. Hulene kan fortsatt utforskes, og har stått gjennom mange jordskjelv. Landskapet forøvrig var ganske goldt ned en flora som ligner fjellet hjemme. Det finnes ikke et tre eller en busk. Det sier nok ganske mye om vinterværet på disse trakter. Forøvrig er det vakkert med små elver og bekker over alt. Det fleste var litt skeptiske til å drikke vannet siden det ligger så mye utstyr, inklusive ammunisjon, over alt.

Bill selv følte et sterkt behov for et avbrekk fra livet med pensko ombord i en super yacht. Han tilbrakte mange timer ombord i Necessity og bedyret at her følte han seg atskillig mer hjemme. Han var også ganske imponert over vårt utvalg i skotsk whisky (mer kvalitet enn kvantitet). Som takk for besøket gav han ossi en skikkelig gjennomgang av alle severdighetene på Aleutene og lenger øst i Alaska. Han har base på Kodiak, men har "signet" på superyachten helt til Japan, så det er vel tvilsomt om vi ser ham igjen.

Før vi dro videre fra Kiska var det blitt ganske folksomt. Sannelig kom det også inn en liten Australsk seilbåt. Matt og Gillian på Wooshee kom seilende fra Hokkaido hvor de hadde bodd og undervist i engelsk i et år. Det hadde vært mye motvind og mye ”motring”, så her kom vårt overskuddslager av diesel til nytte. Når vi setter kurs videre vestover blir det nok i følge med dette svært sporty og hyggelige paret.

Adak 23 - 27 juli

To dager lenger øst ligger Adak. Dette er en ganske svær øy med mye natur og mye dyreliv. Blant annet er det innført "caribou" her. På mange av øyene er det faktisk innført reinsdyr og ikke fetteren caribou som er den nordamerikanske varianten, men på Adak er det altså den amerikanske varianten. Jakta er praktsk talt ubegrenset for lokalbefolkningen. Siden lokalbefolkningen består av ca. 30 blir det neppe noen overbeskatning av det.

I følge vår cruising guide er det ofte lite vind om sommeren, dersom det da ikke kommer en storm. Vi fikk et værvindu med den første varianten, og ”motret” oss først over til "Bay of Islands" på Adak . Det gikk fort opp for oss at vi kanskje var litt raske med å selge dieselen vår til Wooshee.

Bay of Islands var et spektakulært sted, et fjordlandskap med øyer og sund. Naturen ligner ganske mye på fjellet i Sør-Norge, og vel i land fant jeg raskt multeplanter. I dette klima er det imidlertid lite håp om modne bær før sent i August. Det var også tydelige spor etter caribou, men ingen å se. Til gjengjeld var det massevis av ørn, både havørn og "bald eagles". Det er praktfulle fugler, men her var det faktisk så mange at vi etter hvert ikke lettet på et øyenbryn.

Vi ble i Bay of Islands i et døgn, før vi satt kurs for "tettstedet" Adak på den andre siden av øya. Tett og tett. De 30 fastboende kan velge mellom hustander for ca. 6000 mennesker. Så mange bodde det her for litt over 10 år siden da en av USAs største marinebaser holdt hus her. Dette var en base for kjernevåpen, så vaktholdet var meget strengt (jeg finner det ganske betryggende). Ragnar Kvam var en av dem som prøvde seg på et besøk på den tiden og som fant gjestfriheten litt begrenset. Han var ikke den eneste. Vi snakket med flere fiskere som også hadde prøvd seg, men var blitt jaget ut igjen. I dag er de viktigste næringsveiene jakt og fiske samt "opprydding". Marinen betaler flere 10 talls personer for å fjerne oljerester, forsegle rør samt fjerne granater som befinner seg i terrenget. Utvalget av udetonert ammunisjon er stort siden både japanere og amerikanere har sluppet tonnevis med granater. I dag er det imidlertid ganske trygt å bevege seg rundt i terrenget.

For oss var det interessant å komme inn her. Det er selvfølgelig hyggelig å bli møtt av et par otre, men først og fremst er folk meget åpne og nysgjerrige. Vi ble fort en del av miljøet i den lokale baren/spisestedet. Dette var tilholdsted for både Aleut befolkningen, fiskere og tilreisende kontraktører. Tonen er god, og en dag tok vi med noen av dem ut på seiltur. Drømmen om å seile er meget levende her, og Adam, en lokal fisker har allerede seilt jorden rundt i sin egen båt. Vi møter faktisk ofte fiskere som "fisker for å ha råd til å seile". Adam var i Atlanterhavet da Keiko ble satt fri. Han ble faktisk leid inn for å følge Keiko, og endte da opp på Mørekysten. For øyeblikket har han bare fiskebåt, og satt stor pris på en seiltur.

Adam lånte oss også et hus slik at vi kunne vaske tøy og dusje i en normal dusj med ubegrenset tilgang på vann. Nå brøt uheldigvis vaskemaskinen sammen. "No problem": Her er det flere tusen tomme hus med vaskemaskiner. Systemet er at man henter seg en mindre brukt.

Her var selvsagt også en butikk. Den er berømt i Aleutene for at prisene er en smule hinsides. For oss betyr det at prisene ligner på dem hjemme. Utvalget på Adak var heldigvis svært begrenset, så vi bli ikke fristet til omfattende shopping. Mer diesel kunne vi imidlertid få, så etter noen dager fylte vi opp og dro vestover mot det lille tettstedet Nikolski.

jfm 31.07.09

Fra Adak til Nikolski 27 - 31 juli

http://en.wikipedia.org/wiki/Aleutian_Islands

Til toppen

Turen over til Nikolski gikk i lett vær, men en del tåke. Igjen ble det mye motor de to døgnene turen tar. Allikevel var det lite å klage på. Vulkanen ligger på rad og rekke, den ene vakrere enn den andre. Særlig kjent er "The Islands of Four Mountains". Vulkanene her er svært aktive og storslagne. Noen av de kraftigste vulkanske eksplosjonene i historisk tid har funnet sted her. Det stiger det damp opp fra toppene, og mellom øyen er strømmen svært kraftig. Øyrekka er en barriere mellom Berenshavet og Stillehavet, så det er mye vann som skal igjennom. Enkelt steder kan strømmen gå i 7-8 knop, så det er god grunn for varsomhet. Om vi ikke studerer vulkanene kan man se på Lundefugler og Lomvi. Særlig de førstnevnte spiser til de ikke kan fly. Når vi kommer vil de ta av, men makter bare å bakse langs vannflaten. Hvis det er sjø spretter de bortover fra bølgetopp til bølgetopp. Egentlig har de ikke noe problem, for de er eminente dykkere. Kommer vi for nær dykker de. Katherine kaller dem bare "silly birds", og de ser svært klovnete ut med sine svære, røde nebb. Langs land dominerer ørnene. Av dem er det like mange som det er skjærer hjemme.

Om natten kommer stormsvalene. De blir tiltrukket av lysene på båten, og med hodelykt må man av og til dukke for ikke å bli truffet. Det lykkes ikke alltid, så en traff meg i skulderen. Andre lander i cockpit, og makter ikke å ta av igjen. De er allikevel greie fugler. Det synes ikke særlig redde for mennesker, så når man kommer med en hånd folder de vingene pent sammen. Et lett tak over ryggen deres, og "off they go".

Fuglene behøver man ikke se etter. De er der hele tiden. Når vi speider er det etter hval og andre sjøpattedyr. Det er så mange her at det bare er et tidsspørsmål. Ut på ettermiddagen den andre dagen ropte Katherine "Orcas" - spekkhuggere. Jeg bykset på dekk med kamera der vi seilte rett inn i en klassisk storfamilie. De var mildt nysgjerrige på oss, og en av dem kom rett opp av vannet og kikket på oss på typisk orca vis. Andre viftet med finnene, mens noen bare svømte omkring.

Fiskerne er ikke så glad i dem, for disse dyrene er litt for smarte. Mødrene kan observeres der de lærer opp ungene til å tømme fiskelinene for kveite. De bruker linene omtrent som tanntråd. Dette er faktisk filmet, så det er mer enn en fiskeskrøne. Det synes allikevel som om fiskerne fullt ut respekterer at spekkhuggerne har rett til å være her, så nå leter man etter strategier for å holde dyrene på avstand mens fisket pågår.

For oss var møtet til udelt glede. I en verden der dyrelivet ofte er direkte truet, er Alaska et fantastisk område.

Dagen etter kom vi inn til Nikolski. Havna er dårlig, men vi hadde lett vind fra sør, og værmeldingen lovet mer av det samme. Vi kunne gå inn og ankre. Dette er et typisk Aleut "settlement" bestående av en flott russisk ortodoks kirke, samt en samling ganske enkle hus. Totalbildet er rotete, men ikke deprimerende. Den lokale Aleut befolkningen sammen med en del innflyttete "hvite" lever et godt, om enn ganske enkelt liv. Nikolski ligger på øya Umnak, og her er det en stamme på flere tusen reinsdyr. Dessuten er det villhester og noe villkveg. Det er til og med noen få bison, en flokk de håper skal øke. Befolkningen lever av jakt (kvoten på rein er ubegrenset) og fiske. Her er svære fiskeressurser. Vi kom bokstavelig talt inn sammen med laksen. Den står så tett i havna, at de lokale bare setter en krok på snøret. Så kaster man ut og huker en. I den lille elva står fisken tett i tett. En hov er mer enn nok fiskeredskap, og dette er fantastisk fin fisk. I tillegg er det masse kveite, torsk og sei. Menneskene her bli kanskje ikke rike, men sultne går de ikke. Landhandleren er åpen to dager i uken, og har det helt nødvendige.

Alle synes meget fornøyd med å få besøk. Det kommer ikke mange i seilbåt. For oss kunne det synes som om forrige båt inn var Sumithra, en norsk båt som var her i 2003. Ingen kunne huske noen seilbåt imellom dem og oss. For oss bar det rett inn i båthuset til Scott og Agrifina. Scott er amerikaner og Agrifina Aleut. Klokken var 9 på kvelden, og det var tid for "en liten en". Her samles en del av de lokale, og stemningen var førsteklasses med unge og gamle. På steder som dette er det fort gjort å bli kjent. Dessuten er det masse informasjon å hente. Det kom også inn en fiskebåt (sjelden i den dårlige havna), så den samlede kunnskapen om øyrekka var stor. Skipperen på fiskebåten var faktisk eier av det huset vi hadde lånt for å ta en dusj på Adak.

Nikolski tilbyr også jakt og fiske for turister. På en høyde bak tettstedet ligger en flott jakthytte, nærmest et lite hotell. Vi tar et besøk, og er plutselig tilbake i den moderne verden med flotte soverom, baderom, internett og topp service. Ønsker du å bo her koster det ca. 250 dollar døgnet "all inclusive". Egentlig ikke så galt, men så var det å komme til og fra. Det finnes en flystripe, en med et dekorativt vrak ved enden av rullebanen. Det skal komme et par fly i uken, hvis været er bra. Det er været sjelden. Kanskje kommer du inn i rute, men det kan fort ble en uke eller to ekstra for å komme fra Nikolski.

Aleut historie

En god referanse finnes på http://en.wikipedia.org/wiki/Aleutian_Islands

Fra vårt ståsted begynner historien med Vitus Bering, ikke ukjent danske i tjeneste hos den russiske tsaren Peter den Store. I to usedvanlig tøffe ekspedisjoner, den første i 1721, kartla han øygruppa noe som førte til at russerne besatte dem gradvis utover på 1700 tallet. Han døde selv på en av øyene under sin annen ekspedisjon. Han kom forøvrig sammen med en meget dyktig tysk zoolog, Steller, som har satt navn bl.a. til Steller sjøløver. Bering fant ikke bare et rikt dyreliv, men også en befolkning med høyt utviklet teknologi innen jakt og fiske på bl.a. store sjøpattedyr. De gjorde utstrakt bruk av kayaker og ferdes rutinemessig på det åpne havet. De kalles av og til eskimoer, men er ikke i slekt med inuittene.

Steller gav forøvrig navn også til et annet dyr, Steller sjøku. Denne, den største av alle sjøkuer, var dum, langsom og smakte fortreffelig. Derved ble den siste spist allerede på 1700 tallet. Kanskje er det ikke bare sjøkuer som er dumme?

Livet for den opprinnelige Aleut befolkningen var sikkert aldri lett, men de siste hundreårene har vært spesielt vanskelig. Russerne som besatt øygruppa utover 1700 tallet tok befolkningen nærmest som slaver, og utryddet deretter, med god hjelp fra andre nasjoner, mye av næringsgrunnlaget i form av hval, sel og otre. Det er noe særlig tragisk ved at Aleut befolkningens helt unike kompetanse innen jakt og fiske ble benyttet for å utrydde deres eget eksistensgrunnlag, delvis ved at de som slaver ble tvunget til å gjøre jobben.

Det ble muligens litt bedre da amerikanerne overtok i 1867, men bl.a. den 2. verdenskriken førte til at mye av befolkningen på øyene ble tvangsflyttet. Forholdene var elendige, og mange døde av sykdommer. Etter det har mange av øyene vært ubebodd selv om mye av dyrelivet, takket være utstrakt fredning, har vendt tilbake.

I nyere tid har det blitt utviklet et ganske så enormt fiske på kveite, torsk, hyse (pollock) og selvfølgelig laks. Det har nok vært mye overfiske, men etter at USA innførte en 200 mils økonomisk sone, er fredningsbestemmelsene og kontrollen streng. Interessant er det at norske fisker i perioder nesten har dominert utviklingen av fisket her. Vi treffer ikke bare på norske navn, men også norske fiskere som fortsatt holder på, ofte med base i Seattle. Ja da, Røkke var her han også.

Så vidt vi kan se er dagens fiskere i overraskende grad inneforstått med behovet for streng regulering, inklusive fredning av sjøpattedyrene. Vi har hørt mange hjertesukk mht spekkhuggernes herjinger i fiskesnørene. ”They use our lines as dental floss” (de bruker snørene, med fangst, som tanntråd).

Dutch Harbor 01.08.09

Turen til Dutch Harbor på øya Unalaska gikk lett (Unalaska betyr bokastavelig "nær fastlandet " på Aleut - Alaska betyr "fastland" på samme språk. Byen som Dutch Harbor er del av heter også Unalaska) . Med lange lyse dager gjør man nesten de 120 nautiske på dagen. Rundt nordspissen av Unalaska havnet vi midt på E6 for "humpback” hval. De kom i små flokker, time etter time. Mest var de på farta til ett eller annet sted med mye mat. En fontene fra pusten deres, så en ryggfinne. En av dem synes imidlertid han hadde tid til et show. Et par titall tonn hval skyter opp av sjøen, roterer noen ganger, og lander på ryggen. Såkalt "breaching". Et fantastisk syn, men igjen uten at kamera var helt i stilling. Sist vi bommet på dette var langs kysten av Australia. Nå måtte vi ta til takke med diverse haleplask, som også er typisk for disse dyrene.

Dutch Harbor har bare 4-5000 faste innbyggere, men det er USA's største fiskehavn både i tonn og verdi. Etter litt forhandlinger med "Harbormaster" fikk vi plass i småbåthavna. Småbåter her betyr mest små fiskebåter. Alle var hyggelige og ville vite hvor vi kom fra. Ikke alle var overbevist om at en 40 fots seilbåt var den beste måten for en tur fra Japan. Neida, vi var ikke de første i år. Det kom visst et par båter i mai.

Harbormaster kontaktet det litt beryktede "Dept. of Homeland Security". De var raskt på pletten representert ved en meget smilende dame. Raskt var alt ordnet, og vi hadde ett års "cruising permit" i USA. Damen hjalp oss også å finne frem i Dutch Harbor, men det er visstnok hemmelig. Det er ikke meningen at nevnte institusjon skal vær SÅÅ hjelpsomme, men så er jo dette Alaska som ikke alltid regner seg helt som dem fra "the lower 48".

I skrivende stund seiler vi inn i Geographic Bay som er kjent for bjørner som fisker laks i elva. Vi kan se bjørnene fra her vi er, så det skal sikkert bli mer å fortelle om. Mer om det, Dutch Harbor og om de andre stedene i neste innlegg.

jfm 12.08.09

Til toppen

Dutch Harbour har kanskje ikke mange faste innbyggere, men fiskere kommer og går hele tiden, og det er mange sesongarbeidere på bedriftene som driver fiskeforedling. Derved er det også mange og store forretninger. Her mangler det ingen ting av mat og utstyr. Safeway har et svært supermarked så nå ble det plutselig mer mat ombord. Alaska Ship Supply tar seg av utstyr for båt og mennesker.

Ikke mange mennesker, men masse ørn. En kveld da jeg skulle legge meg ser jeg ut av "kjøkkenvindu" og opp i et lite skogholt. Trærne er døde og tørre, så av blader er det ingen. Til gjengjeld sitter det fire svære ørner og ser ned på meg. De minner litt om ugler der de sitter. Bak postkontoret hekker et par. De har to neste utvokste "kyllinger". Det er omtrent som om kongeørn skulle hekke på Skøyen. Disse svære fuglene er på ingen måte tamme. Når undertegnede kommer litt for nær reiret tar begge foreldrene av og gjør utfall. Det gir noen brukbare bilder. Jeg trekker meg ganske raskt tilbake.

Etter noen dager i Dutch dukker også Wooshee opp. Sist vi møtte dem var i Bay of Islands på Adak mange hundre mil mot vest. Det var veldig hyggelig å se dem igjen, og en forandring ikke å være eneste utenlandske seilbåt. Dessuten kan man neppe bli mer entusiastiske og positive en Gillian og Matt. Vi dro rett på restaurant på "the Grand Aleutian", stedets beste hotell. Dutch Harbor er kanskje for fjernt og for lite for de største mesterkokkene, men dette hotellet må ha en som er bra. Dessuten er råvarene superbe. Laksen var vill, kveiten kom rett fra Beringshavet, det samme gjorde krabber og reker. Selv muslinger er tatt lokalt i noen av de minst forurensete farvannene som finnes. Vi fråtset til en relativt rimelig penge.

Dutch Harbor har også et flott bibliotek med en et omfattende system for bokbytte. Der ble det også fråtset aldri så lite før vi satt kurs østover mot Sand Point og nok en liten by med store fiskemottak.

Klikk for http://blog.mailasail.com/necessity

Sand Point 08.08.09

Fråtsingene fortsatte i Sand Point. På kaia var det full aktivitet. Fiskere kom inn med laks, og vi ble øyeblikkelig overlevert et nydelig ca. 4 kilos sølvglinsende eksemplar. Undertegnede hadde ingen ting mot å lage fileter og så fråtse i den. Laksen i Alaska er villaks, og ærlig talt betydelig flottere og mer velsmakende enn vår oppdrettslaks. Det er også interessant at de har fem forskjellige arter. Den vi mottok var visstnok en chum (hund). Navnet reflekterer som det forstås ikke smaken.

Her som ellers i Alaska er det tydelige spor etter norske fiskere. I Alaska oppfattes "norsk" nærmest som synonymt med effektivt fiske. På kaia møter vi Kurt fra Karmøy som har vært her i årevis, men som bor i Seattle når han ikke fisker i Alaska. I tidligere tider var Kjell Inge en av konkurrentene og kompisene. Han har fortsatt tilgang til et hus i Norge, og besøker ofte, men tror ikke han flytter hjem. På kaia overfor Necessity lå tråleren Vesteraalen, riktignok også den registrert i Seattle.

Vi var litt rastløse. Delvis ville vi være i Kodiak for Evas ankomst 16.08 og delvis ville vi til Geographic Harbor. Et besøk i Alaska handler nødvendigvis mye om dyr. Dette er stedet der mennesker ikke har utryddet den opprinnelige faunaen. Geographic Harbor er et av stedene der laks og grizzly bjørn møtes. Stedet er vel kjent, men vanskelig å komme til, dersom du da ikke kommer i egen båt. For oss er det enkelt, for andre er det meget kostbart. Men om man så må bla opp for et eget sjøfly er det faktisk verd det.

Vi ankom på ettermiddagen 12.08 etter et par døgns fin seilas. Vi anser overfarter på 300 nautiske mil for ganske korte i denne gigantiske staten. Det er rart å tenke på at det tilsvarer Stavanger til Inverness i Skotland. Her er det blitt ren rutine. Geographic Harbor er ingen havn. Det er en fjord som bringer tanken litt hen mot Trollfjorden. Slike assosiasjoner til norske steder får man ofte i Alaska. Assosiasjonen forsvant da vi tok en titt på stranden og elveutløpet. Der var grizzlybjørnene i arbeid. 1-2-3--- ingen vits å telle. Mange: Binner med unger, unge dyr og gamle hanner. De siste en smule fryktinngytende, særlig for binner med unger. Dog var alle monomant opptatt av fisking. Laks står på menyen, ikke bjørneunger eller mennesker. Så lenge vi opptrer fornuftig kan vi komme meget nær. "Fornuftig" betyr at bjørnene ikke blir overrasket eller føler seg truet. Det betyr også at du har med bjørnespray, et tåkehorn og evt. en signalpistol. Mangel på skytevåpen har ikke ført til at noen er blitt spist. Skytevåpen er heller ikke særlig velkommen i denne nasjonalparken.

Vi var når sant skal sies ikke helt alene. Et par små turistbåter seiler over fra Kodiak, og det var også to sjøfly som tok av like etter at vi ankom. Det var forholdsvis sent så vi tok bare jolla for en liten rekognosering. Bjørnene lettet ikke på et øyelokk over en jolle som for forbi.

Neste morgen bar det i land sammen med noen andre turister fra en båt som også var ankret i fjorden. Det ble en sterk opplevelse. Vi ble advart mot å legge jolla på stranden. Bjørnene tar av og til en smaksprøve i den fristende duken. Men hvor skal vi ellers legge den? Vi tok sjansen og vi var heldige. Trusselen var imidlertid reell. På Wooshee ble en kajakk temmelig maltraktert et par uker senere.

Selv sitter vi igjen med mengder av bilder og video. Erfarne og dyktige bjørner, ungdom som ikke helt har lært seg kunsten, bjørner som sloss, unger som bare leker. Det er fart og nerve over et besøk i dette grizzlybjørnenes mekka.

Til Kodiak 14.08

Vi hadde bare et par dager i Geographic før vi var på farta over til Kodiak. Eva var ventet, og vi ville definitivt ikke komme for sent. Det ble en "overnighter" ikke pga distansen, men for å treffe tidevannet gjennom alle sundene rundt Kodiak. I enkelte av sundene går strømmen med mer enn 7 knop. For en gangs skyld ble det en smule dramatisk. Vi traff på tidevannet, men kunne ikke forutsett at tåka skulle ligge som en suppe over sundene. Vi gikk gjennom 100 meter brede sund uten å se land. Problemet var tett båttrafikk. Småbåtene svermet rundt oss i 40-50 knop (her har de minst 2x200 hk.). Vi så dem på radaren 20 sekunder før vi hørte at det passerte. Noen kom så tett at vi kunne se dem mindre enn 20 meter unna. Fiskebåtene var et mindre problem der de syntes ganske bra på radaren. Det er lenge siden jeg har vært så svett ombord i Necessity. Dette var en situasjon vi vanskelig kunne kontrollere. Småbåtene som for forbi tok rett og slett "sjansen". Men ingen traff oss, og vi kom frem til en meget sjarmerende liten by. Kodiak er et sted jeg svært gjerne drar tilbake til. Dessuten kom Eva, og så Fredrik og Cam. Mer om det i neste reisebrev.

jfm 21.09.09

Til toppen

Kodiak 14.08 - 01.09

For første gang i Alaska hadde vi følelsen av å være i en by. Det bor hele 7000 mennesker i byen Kodiak på øya med samme navn. Her er et stort utvalg restauranter, alle slags tekniske tjenester og forretninger samt bibliotek og museer. Øya Kodiak er senter i et lite arkipelag og man får følelse av å være i en stat innen staten Alaska. Klima er også vesentlig mildere og fuktigere enn på fastlandet. Likheten med steder på Vestlandet er slående, et slags Stord i Alaska.

Forskjellene er imidlertid også slående. Når vi tar båten ut til omkringliggende fjorder og elver finner vi igjen bjørn, dusinvis av dem. Dette er Kodiak bjørn, en underart av brunbjørnen. Det er visstnok de største bjørner som finnes. Når de reiser seg på to kan de måle mer enn 3.5 meter på potelesten. Den gode nyheten er at de også er blant de metteste. De har god tilgang på mat i form av laks, vegetasjon og en og annen bukk eller ku.

Tar man en biltur dumper man raskt på flokker av bison. På en klippe over havet så vi hval, oter og sel. Ikke en av gangen, men flokker. For oss som i årevis har speidet forgjeves etter ville dyr i hjemlige trakter er det en opplevelse. Selv inne i havna kan møtet med ville dyr bli dramatisk. Svære sjøløver (steller) fisker mellom båtene. Dette er noen beist, og kan være skremmende. De har til tider prøvd å dra mennesker i småbåter ut i vannet. Bildet forteller vel sitt. Dyrene er fredet, så man kan ikke slå tilbake, om man da ikke er spekkhugger. De kommer av og til gjennom sundet og forsyner seg av sjøløveflokken. Det kan bli litt av et blodbad.

Også på Kodiak er de menneskelige forbindelsene til Norge ganske nære. En av våre fiskende naboer på brygga har hytte på Gåsøya (indre Oslofjord). Foreldrene utvandret etter krigen, og forbindelsene ”hjem” holdes vedlike. Han er ikke den eneste vi møter.

Langturseiling preges av gjensyn og avskjeder. På Kodiak ble det mange av dem. Det føles selvfølgelig mindre tomt når nye mennesker kommer dagen etter at noen har reist.

Ved ankomst møter vi Bill Herrington som vi sist møtte langt vest i havet på Kiska. Vi møter også Berserk som ligger her etter å ha kommet gjennom Nordvest Passasjen i 2008. Etter den historien er de ikke lenger ønsket i Canada, så nå drar Jarle Andhøy østover langs Aleutene til Russland og Japan. Bak en noe lettlivet fasade finner vi utvilsomt en meget erfaren og dyktig sjømann. Det trengs nok, for turen de tar sent på høsten kan være tøff nok.

Så kommer Eva, og sammen med Katherine blir det bilturer og sammenkomster med Bill og Cindy (kona til Bill). Dessuten en todagers tur ut til Kitoi Bay på Afognak like nord for Kodiak. Her er det enorme mengder laks og masse bjørn. Disse bjørnene er spesialister på å fiske på dypt vann. Når vi våkner sover det noen på stranden. Når vi benytter jolla svømmer det noen i nærheten. I elva er det alltid noen. Jo mer vi studerer disse dyrene, desto mer forstår vi hvorfor de i gamledager ble tillagt menneskelige egenskaper. Det synes som om ingen er like av utseende eller adferd, og de virker både tankefulle og smarte.

I Kitoy er det også et klekkeri som bidrar til å holde stammen av villaks på et svært høyt nivå. Laksen klekkes, settes ut i elvemunningen eller lenger opp, alt avhengig av underart. Kommersielle fiskere forsyner seg av overskuddet som oppstår på denne måten. Resultatet er en stor produksjon av villaks av en kvalitet som jeg ikke har opplevd hjemme på mange år. Rart at dette ikke også praktiseres i Norge.

Så må Katherine dra tilbake til kjæreste og derpå jobb i Antarktis. Hun har gjort en kjempeinnsats, men har heldigvis også opplevd utrolig mye i form av natur og mennesker.

Dagen etter kommer Fredrik sammen med svoger Cam. Mer bilturer, mer natur og nytt besøk til Kitoi. Været er ikke spesielt bra, men hva gjør det når opplevelsene har Attenborough kvalitet. Dissa gutta insisterer på å bade selv om temperaturen i vannet er 6 grader og ikke så mye høyere i den regntunge luften. Vi har det utrolig hyggelig om bord og i land, og ser allerede frem til flere møter med familie og venner, inklusive Fredriks svigerfamilie nedover kysten av USA og Mexico neste år.

Vi tar det ikke så tungt når Fredrik drar. Vi vet at det bare er noen uker til vi ser ham igjen i Houston. Det blir heller ikke så ensomt. Dagen etter dukker sannelig Wooshee opp, båten vi har møtt langs øyrekke vestover til Kiska. Mer pjalling, men nå begynner kalenderen å kreve aksjon. Meningen var at vi skulle ende sesongen i Vancouver. Men vi får se. Først må vi komme oss til Seward hvor vi skal møte Evas ”eskimofamilie”. Nels, Dorothy, Greta, Yoki, Aianna og Kaiya

jfm 01.10.09

Til toppen

01.09.09Fra Kodiak til Seward.

Fra kommersiell fiskehavn til turist- og lysthavn. Været var ustabilt og overfarten ble våt og humpete. Turen er ikke mer enn 180 nautiske, så det var ikke noe stort problem.

Seward ligger i bunnen av en vakker fjord, men førsteinntrykket var allikevel ikke spesielt positivt. Med mye turister gikk gjestfriheten i første omgang flere hakk ned. Seward er endestasjonen for et stort antall cruiseskip. Byen svømmet over av turister, og lokalbefolkningen var ganske lei mot slutten av sesongen. (Noen vil sikkert si at vi er turister selv, men det passer ikke inn i langturseilerens selvbilde. Når vi ankommer blir vi semi permanente beboere, eller i det minste "reisende".)

Alaskas innbyggere lever stort sett nær på naturen, og befolkningen er friluftsfolk. I Seward strømmet imidlertid fedmen i land fra store, flytende koldtbord - noen så overvektige at de hadde problemer med å gå. Det er sikkert ikke politisk korrekt å si det, men etter Sørøst Asia, Japan og Alaska var det nesten fascinerende igjen å beskue dette den vestlige verdens helseproblem.

Seward er også den store lystbåthavnen for Anchorage, dog 20 mil unna storbyen. Båteierne dukker ikke opp hver dag. Vi var grovt bortskjemt og vant til å bli møtt med smil og invitasjoner på kaia. Vårt førsteinntrykk av Seward var mindre positivt. Men som langturseilere tiltrekker vi oss uansett nysgjerrige og en del likesinnede. En uke senere var vi plutselig en del av miljøet med flere bekjente og assosiert medlemskap og adgang til yachtklubben. Langturseilere behøver sjelden gå ensomme.

Det er ikke bare dyrelivet som er i form i Alaska. Menneskene vi møter er som nevnt friluftsinteresserte. Kathy og Vic er pensjonister og deler året mellom Colorado (vinter) og Alaska (sommer). I Alaska seiler de i sin Island Packet om de da ikke lar seg fly inn til en av de store elvene. I en gummibåt rafter de nedover elven i en drøy uke, mens de jakter på elg og en og annen bjørn. De elsker naturen og dyrelivet. Det gjør også en annen seiler Paul som vi blir kjent med. Han har hatt trekkhunder som sin store hobby (av profesjon er han flyver). Med trekkhundene har han bl.a. deltatt i Iditarod, det legendariske sledeløpet på ca. 1900 km. Han kommenterer forøvrig med et skjevt smil at det er ok at folk bosatt utenfor staten deltar i Iditarod, men at lokalbefolkningen ikke er så glad over at de vinner. At de vinner to ganger er uhørt. Robert Sørli er muligens den mest berømte nålevende nordmann i Alaska. Men her er flere norske legender. De viktigste er muligens Leonard Seppala og førerhunden hans, Togo.

For dem som ikke kjenner historien så var Seppala nordmann (kven) og innflytter til Alaska. Da det oppstod en difteriepidemi i Nome ved Beringstredet vinteren 1925 var spørsmålet om hvordan man kunne få brakt frem medisiner (serum). Den eneste måten var en stafett av hundesleder, og til syvende og sist var det den samme Seppala som gjorde den grøvste jobben. Han og lederhunden ble udødelige i Alaska. Det ble også en annen nordmann Gunnar Kaasen med lederhunden Balto som til slutt brakte serumet inn til Nome. Balto har til og med statu i Central Park i New York. Iditarod er egentlig et minneløp hvor iditarod er et lite tettsted på veien. Opprinnelig startet løpet i Seward, men i de senere år har stadig mildere klima gjort dette umulig.

Livet i Seward ble stadig mer sosialt med invitasjoner hjem til våre seilende venner. "Trenger dere bil er det bare å ta vår" er et av refrengene. Etter ca. en uke fikk vi besøk av familie. Det var Evas Alaska tremenning, Nels, med kone, datter, barnebarn osv. De har besøkt oss et par ganger i Norge, og det var hyggelig å se dem igjen. Det ble båttur på hele gjengen. Dessuten besøkte vi dem i Anchorage hvor datteren Greta bor med familie. Man føler seg utvilsomt mer hjemme når man kan besøke folk på den måten.

Det er ikke tilfeldig at det kommer tusener av turister til Seward. Målet er Kenai Fjords, det vakre fjordlandskapet som omgir byen. Som over alt ellers er dyrelivet imponerende, og denne gangen er det en oter som bor ved siden av Necessity. Her er også sel og hval - og selvfølgelig bjørn, mer svart en brun i dette tilfellet - og elg - og fjellgeiter. Her er ingen sauer eller saue- bønder. Takk og pris for det. Her er det også mange isbreer som går helt ned til sjøen. Stemningen er magisk, og en padletur langs brekanten i vår lille kajakk er en stor opplevelse.

Høsten kommer

Det ble klart at det gikk mot høst. Det var stadig noen kuldegrader om natten og sne på toppene rundt Seward. Det siste cruiseskipet forlot havna, og mange av butikkene stengte for sesongen. Utenfor, i Gulf of Alaska, lå lavtrykken i kø. På værkartene dominerte "storm" og til og med "hurricane". Skulle vi komme oss til Vancouver som planlagt begynte vi å få dårlig tid. Samtidig var det mye igjen å se. Prince William sound er kanskje mest kjent for Exxon Valdez ulykken, men er i dag igjen et fantastisk fjordområde. Lengre sør ligger severdigheter som "Glacier Bay". Vi var ikke modne for å hoppe over hele området. Egentlig var valget enkelt. Seward hadde gode muligheter for å legge opp båten. Ikke var vi motstandere av å tilbringe noen måneder hjemme heller.

Nå ligger båten på land, ettersett av hyggelige lokale mennesker.

Houston 24.09 - 5.10

Vi reiser aldri fra båten og hjem uten å besøke Fredrik og Amanda i Houston. Vårt største savn er naturlig nok våre "barn". I Houston begynner vi å bli godt kjent. Denne gangen tok vi deres nye hus i øyesyn. Det var innkjøpt, men ikke innflyttingsklart. Aktiviteten var høy med en hyggelig flokk meksikanere igang med maling og oppussing. Disse var av det lovlige slaget, muntre, rimelige og meget effektive. I haven skulle det bygges basseng. Vi fikk se nok til å se frem til neste besøk.

Eiendommen har også en frittstående garasje - uten ekstra leilighet på toppen. Det er vanlig med en ekstra leilighet på toppan av garasjen på litt eldre hus i Texas, og de fleste garasjene i nabolaget har en slik liten leilighet. Her bodde de svarte hushjelpene. Det er ikke lenge siden det rett og slett ikke var lovlig å ha dem boende i hovedhuset. Det bor ikke lengre svarte over garasjen. I et land hvor reell integrering mange steder har kommet lengre enn i Norge har mange av dem selv inntatt hovedhuset.

Ingen leilighet på garasjen, men det er tilstrekkelig plass inne. Vi er klare for nytt besøk. Men først skal vi feire jul sammen med Helene, Jørn, Amanda og Fredrik i Norge. Kanskje blir det reisebrev fra Norge også.

jfm 03.11.09

Til toppen

Neste reisebrev