Singapore 21.02.09

Langturseilere får et ganske sentimentalt forhold til sine båter. Da jeg kom tilbake til Port Dickson virket Necessity ganske ensom og litt matt i fargene. Litt vanskelig kanskje å spore noen gjensynsglede fra den kanten. Du skal imidlertid ikke stelle lenge med en båt før gjensynsgleden blir opplagt. Nå er hun blank i gelcoaten og glatt under. Selvtilfredsheten (Necessity's) er på vei tilbake.

Man kan kanskje si det samme om undertegnede. Å komme til en tom og nedpakket båt er stusselig, men etter noen dager er Necessity igjen innbodd og undertegnede har blitt kvitt litt vinterblekhet. Jeg er kanskje langt hjemmeifra, men allikevel hjemme. At jeg gjerne skulle hatt Eva ombord er annen sak, men denne gangen var det mye å ta tak i hjemme etter at Vine (min svigermor) døde. Eva blir noen måneder forsinket. Da er det veldig hyggelig å ha fått en sympatisk gutt (30 åringer er gutter?) som mannskap. Johan Mosvold Larsen kommer ombord 23.02 og seiler med oss helt til Alaska.

Dette er imidlertid å foregripe begivenhetene. Som vanlig reiste jeg via Houston for å besøke Fredrik og Amanda. Med familien jevnt fordelt over hele kloden må man benytte alle anledninger. Det var trist å forlate Eva, Helene og Jørn samt alle våre svært sosiale venner, men det hjelper jo at kursen settes mot Fredrik og Amanda. Houston var like lite preget av depresjon som Oslo. Folk var kanskje titt ettertenksomme, men ingen vi møtte var motløse. Men så er også Housten annerledesbyen i USA. Her er det olje og high tech inklusive grønn energi som gjelder. Her er dessuten mye penger. Men konkurransen er muligens blitt litt hardere, og annonsene går rett på sak. Noen annonser ville du foreløpig ikke finne hjemme: "Get a smile that says my dentist is better than your dentist". Det medfølgende bildet i annonsen var overbevisende. I annonsen for The Breast Doc er dokumentasjonen mindre fullstendig.

Jeg reiste fra Houston litt trist til sinns, men med mer elektronikk i bagasjen enn de fleste har hjemme. Ny Iridiumtelefon skulle sikre e-mail og værmeldinger mellom Japan og Alaska, en ny, liten PC som jeg fikk av Fredrik, fotoutstyr osv. osv. Med så mye verdi i bagasjen blir man litt anspent, til tross for reiseforsikring. Men vel fremme i Kuala Lumpur kom vår røde bag raskt frem på båndet. Jeg kunne puste lettet ut.

Båten hadde vår lokale oppsynsmann, Pani, tatt seg av i vårt fravær. Den var blitt luftet hver dag og det var ikke antydning til mugglukt. Det blir det raskt i tropene. Jeg var ikke fullt så begeistret av å bli møtt av den største kakkerlakk jeg noensinne har sett, dog i cockpit. Den ble kastet overbord før jeg fikk tenkt på å fotografere den. Jeg har til nå ikke møtt noen slike beist nede i båten. Nye feller er utplassert, men på meg virker de litt for små. Slike beist ville neppe komme seg inn?

Det var bestilt plass på land i Port Dickson. Det var i og for seg uproblematisk for de bestiller en svær mobilkran med spredere. Litt på den kostbare siden, men meget sikkert. Problemet i Admiral Marina er at den eneste forretningen for båtustyr har gått konkurs. Her får man ikke kjøpt bunnstoff eller annet nødvendig utstyr. Etter noen frustrerende forsøk gav jeg opp, leide en bil og satte kurs for Singapore tre timer unna. Motorveien mellom Kuala Lumpur og Singapore er meget bra og kjøringen pen. Det eneste som er litt underlig er at det ikke finnes et eneste veiskilt som viser til Singapore. Er det forsatt litt bitterhet i Malaysia over at Singapore ikke ønsket å forbli del av landet? Det er allikevel ikke tvil om hvor veien fører, så innkjøp ble gjort i utstyrsbutikken i Raffles Marina. Det var praktisk å ha sett over denne marinaen siden vi uansett hadde planlagt å ligge med båten der i påvente av at mannskap og venner skulle komme fra Norge.

Ved tilbakekomst ble båten behandlet og stelt og har som fortalt fått tilbake selvtilliten. Ikke før var båten på vannet så dukket Dave på Blitz opp. Han er dessverre alvorlig syk, men ville ta en tur for å besøke båten og ordne ting før han setter i gang med cellegift. Jeg følte meg en smule ensom i marinaen og satt stor pris på å se Dave igjen, selv om omstendighetene kunne vært hyggeligere. Vi har felles referanser til så mangt og mye å diskutere. Det var særdeles hyggelig, og da det ble klart at jeg måtte sette kurs for Singapore, mønstret han på. Det ble en hyggelig og problemfri tur opp Malakkastredet. Det ble til og med en god del fin seiling i svake vinder. Seilene er ettersett og under er Necessity glatt og fin. Det gikk godt unna. Selv om det faktisk var et tilfelle av piratvirksomhet i Malakkastredet mens vi var underveis, er nok trafikken og de mange lekterne under slep det største problemet. Disse går ikke akkurat rett frem, men svinger frem og tilbake bak slepebåtene. I mørket kan man lure på hvor de egentlig er på vei. Piratene var virksomme mye lengre nord på grensen til Thailand.
Etter noen dager i Singapore dro Dave tilbake til Port Dickson. Om noen uker er han hjemme igjen i England for å starte behandlingen.

Malaysia er et forholdsvis moderne samfunn, og kanskje det mest industrialiserte muslimske land (mulig unntak Qatar). landet har god infrastruktur og ingen synlig fattigdom i sentrale områder. Arbeidsledigheten synes imidlertid høy og mange jobber freelance. 2-300 kroner dagen er en god lønn. Toll og immigrasjonsmyndigheter er en ren fornøyelse, i alle fall så lenge man ikke blir tatt med narkotika. Smidigheten er i sterk kontrast til for eks. Indonesia hvor myndighetene gjør en stor innsats for å hindre besøk av seilende.

Allikevel er hoppet fra Malaysia til Singapore stort. I Singapore mangler ingen ting, muligens bortsett fra søppel og merker av tyggegummi på fortauene. Folkegruppene holdes under en viss kontroll, bl.a. med etnisk kvotering i alle større boligbygg. Det er neppe tvil om at det er kineserne som driver landet, mens mange profesjonelle stillinger som leger og advokater dekkes av indere. Det er litt større tvil om hvilke roller som typisk dekkes av malay befolkningen. Disse er muslimer, og mange synes godt i bybildet, for også her benyttes hijab. For undertegnede synes det som om hijab blir stadig mer vanlig både i Malaysia og Singapore. Dette er selvfølgelig et helt subjektivt inntrykk.

Særlig er det rart å observere skolejenter som er sterkt tildekket i fullt kostyme. Det hevdes jo hjemme at dette er en selvvalgt religiøs rettighet, og det kan jeg vanskelig vurdere. Skolejentene her i Singapore synes imidlertid mer opptatt av vestlige moter og mobiltelefoner enn religiøs pietisme. I alle fall var jenta på bildet helt oppslukt av sitt siste nr. av ”Seventeen” - se bildet.

Malaysia 27.02.09

Indonesia er ut. Vi hadde sett frem til å seile tilbake for nye opplevelser med Orangutanger og Komodo varaner. Den gang ei. I Indonesia knesetter de nå at alle båter må betale ”bond”. Man innbetaler et idiotisk beløp for å sikre at båten forlater Indonesia igjen. For oss var beløpet $US 20.000, og det medfølger ingen eksakt oppskrift på hvordan man får pengene tilbake. Det var helt uaktuelt, så nå seiler vi langs østkysten av Malaysia. Om noen dager setter vi kurs for Sarawak på Borneo, så Orangutanger skal det bli uansett.

Tioman 02.03.09

Tioman er en liten øy i vakkert blått hav. Området er marin nasjonalpark og øya har høye fjell som er dekket av regnskog. Det hele kan minne litt om Marquesas i fransk Polynesia. Foreløpig bærer bosetningene preg av den 3. verden, men her skjer det store ting. Hotell bygges sammen med en strandpromenade som ville være Sydney verdig. Malaysia tør å satse offensivt på turisme selv i dårlige tider. Foreløpig kan man imidlertid få en bedre middag med litt øl eller mineralvann på en av de lokale "restaurantene" for ca. 40 kroner. Som hos malayer flest smiles det kontinuerlig. Mer følger, men først skal vi krysse Sørkinahavet til Borneo.......

jfm 02.03.09

Til toppen

Om å seile med gjester

Vi har hatt besøk av Bjarte og Arne, gamle venner som jeg lenge har oppfordret til å komme på besøk. Mange langturseilere er skeptiske til å ta imot besøk. De vet at seiling inneholder usikkerhet og ukjente faktorer. Faste tidspunkt kan være vanskelig å overholde, og et fast skjema gir ikke nødvendigvis de samme opplevelsene. Dessuten er det ikke sikkert alle målene lar seg realisere. Det som skulle bli en “drømmeseilas” kan fort bli en eksersis i improvisasjon i omgivelser som er mindre enn sjarmerende. Når sant skal sies er det heller ikke alle gjester som trives i trange omgivelser om bord, med høy fuktighet og ”mykje varme”.

Vi har aldri tatt slike forbehold helt på alvor, og det har alltid falt positivt ut. Denne gangen ble det også hyggelig, men reisen ble ikke helt som forutsatt. Problemet var Indonesia. Alt papirarbeid var unnagjort og betalt for (seilingstillatelser og visa koster litt). Alt skulle være i orden, men vi ønsket å ta en siste sjekk med innsjekkingsstedet Batam vis a vis Singapore. Dit er det en 3-4 timers seiltur. Jo da, alt var i orden – bare vi betalte inn US$ 20.000 i form av et ”bond”, antagelig en slags forsikring mot at båten ville bli snikimportert til Indonesia. Hvordan pengene skulle tilbakebetales var uklart. Det er ingen langturseilere som betaler inn 20.000 US uansett land. Indonesia var plutselig uaktuelt. All planleggingen og et fantastisk mål gikk i vasken. Hva gjør vi da?

Malaysia er også et hyggelig land og med tollmyndigheter som er positive til besøk. Problemet er at de tropiske paradisene, de vakre ankringsstedene og de store opplevelsene ligger lengre unna. Mange steder, og særlig i Sarawak syd på Malysisk Borneo, foregår ankringen i skitne elver og kommersielle havner. Det påfølgende er hentet fra loggen:

Posisjon 05:16:48N 115:14:30E Labuan

Vi hopper fra en kommersiell havn til den neste. Når du tilbringer natten ved siden av et stort containerskip blir det klart at Necessity er litt småvokst. I disse havnene må vi oppgi brutto registertonn, antall containere om bord, hvor mange tonn vi har med farlig last, antall passasjerer osv. Skjemaene er nesten like store som havnene, men vi fyller bare inn navn og kallesignal. Den hyggelige havnesjefen ser litt bekymret på skjemaet, nesten ingen ting er fylt ut, men jo – det var alt. Mellom våre studier av undersiden av noen av verdens største kaianlegg, blir det allikevel besøk til steder som omtales i verdens reisemagasiner………

Når man reiser helt fra Norge vil man nok helst finne en og annen lagune i le av en palmeøy, gjerne med korallsand og snorkling på revet ved siden av båten. Når det ikke slår til er det lett å bli litt bekymret på gjestenes vegne.

Det er bare å gjøre det beste ut av det. 20.000 US er og blir uaktuelt. Derved ble det å gripe til en vederstyggelighet for en seiler – bilen. Innover på Borneo er det nemlig mye å se.

Sarawak 06.03.09 - 18.03.09

Turen fra Tiomann over til Kuching i provinsen Sarawak på Borneo var lang og ganske vindstille. Motoren gikk natt og dag, svært langt fra hvordan vi ønsker det skal være. Til gjengjeld var det ingen av de nyankomne som hadde det minste grunn til å bli sjøsyke. Underveis la vi inn noen herlige bad i krystallklart vann, så livet gikk sin gang.
Utfordringen i denne delen av Sørkinahavet er drivved, eller snarere tømmerstokker. En natt da Bjarte og Arne hadde vakt våknet jeg av et skarpt smell, så ett til. Allerede i køya ante jeg at Necessity mistet farten. Var propellen gåen? Var roret ok? Kom det inn vann? En rask inspeksjon viste at skute var tett og roret helt i orden, men vi var ut av kurs og autopiloten protesterte. Ti minutter senere kunne vi konstatere at det ikke var noen skade som vi kunne oppdage i nattemørket. Vi har en Gori propell med ”to gir”. Tydeligvis var propellen regelrett slått fra ett gir til det andre. Necessity var også slått ut av kurs. Et dykk neste morgen viste ingen skader, og vi har heller ikke merket noe senere. Det er godt å ha en solid båt, for den stokken var ikke liten (om det ikke var en mørklagt fiskeflåte som det finnes en del av).

Kuching ligger oppe i en stor elv og har et ganske sjarmerende sentrum. Dit kommer man imidlertid ikke med seilbåt etter at de bygget en bro lenger nede. Derved havnet vi utenfor en liten landsby hvor innbyggerne var riktig så smilende. De var også ganske flinke til å tjene penger på de besøkende. De gjorde det raskt klart at om ikke de ble satt til å passe på båten ville både det ene og det andre antagelig bli stjålet. Det gjaldt særlig påhengsmotoren. For 150 Ringhit (NOK 300) kunne de sette en mann til å passe på Necessity hele dagen. Vi var egentlig ganske fornøyd med ordningen selv om den bar preg av ”beskyttelsespenger”. Da vi kom tilbake var det ikke èn mann om bord, men tre. Necessity var blitt innbyggernes foretrukne fiskebase, og de viste stolt frem et knippe fisk. Elven var forøvrig ganske skitten, veldig brun og med mye tidevann og strøm. Den lokale høyskolen var opptatt med å ta prøver av slammet som inneholdt betydelig med olje og tungmetaller. Den fisken var neppe sunnhetskost.

Selv dro vi på dagstur til det lokale folkemuseet som viste seg å være svært bra. Her var alle folkegruppene representert fra kinesere og malayer til ”dayaker” (de opprinnelige farmerne og fiskerne) og nomadene (de med giftige piler og flate steiner i ørene). De lange blåserørene er forøvrig effektive og treffsikre våpen i kombinasjon med gift fra et av de lokale treslagene. Det er heldigvis lenge siden blåserørene ble brukt mot mennesker og hodene som trofeer. Jo da, vi prøvde blåserøret og kan godt tenke oss å ha et liggende ombord om det skulle bli behov for å forsvare seg. På den mer fredelige siden lærte vi å tilbrede svalerede, en kulinarisk prosess som mest av alt består av å nappe fjær ut av maten.

Etter ”folkemuseet” bar det direkte til et senter for rehabilitering av Orang Utanger (bokstavelig menneske i skogen). Dit kom vi sammen med et tropisk regnskyld av det kraftige slaget. Vi hadde ikke lyst til å begi oss ut i jungelen til foringsstedet, men vi overvant oss selv. Det gjorde ikke Orangutangene, for det var ingen som ankom matfatet den dagen. Vi måtte nøye oss med å studere en mor med en nyfødt unge inne i ”campen”, samt en ungdom som holdt seg nær leiren uansett.

Det var ingen stor entusiasme for ankringsstedet i elven, så vi satt kurs for Bintulu havn. Det viste seg å være Borneos største, og det var her vi tilgangs fikk studere havneanleggene nedenifra. Det store lyspunktet var alle losene som nærmest adopterte oss og passet på båten. Få mennesker kan være så hyggelige som malayer, så hvis man gleder seg over mennesker kan man glede seg selv i skyggen av et enormt kaianlegg. Vårt mål med besøket lå langt inne i jungelen, så vi hadde all grunn til å sette pris på omtanken og vaktholdet.

Etter å ha studert Lonely Planet og andre gode kilder ville vi til Mulu. Der måtte vi overlate Necessity til losene for noen dager. To ankre og et godt akterfest mot kaia, og vi følte oss trygge. Et lokalt reisebyrå gjorde det meste galt, men vi kom oss til både Niah (enorme huler) og Mulu allikevel.

Nord på Borneo

Det ble en stor opplevelse. Niahs huler har huset mennesker i uminnelige tider (40.000 år i henhold til karbondateringer). Ved ankomst er det først og fremst arkeologiske utgravninger som minner om det. Hulene er enorme haller, kanskje 100 meter under taket. Det er ikke så langt fra at Oslo Plaza glir inn, og flateinnholdet er tilsvarende enormt. Den største hulen har en svær åpning, så det blir ikke fullstendig mørkt. Innenfor er det slags halvlys som minner om måneskinn, og landskapet kunne vært på fjellet hjemme. Her er elver og stryk, åser og sletter – innendørs. Dessuten er det en stjernehimmel. ”Hva i huleste er det” var vår første tanke. De små lysene beveger seg langt der opp. Og hvorfor går det bambusstenger, surret ende mot ende, opp til taket – 100 meter opp? Det kan umulig være - men det var mennesker. De var på jakt etter svalereder. Den lakoniske kommentaren til guiden var at de faller ned av og til. De som overlever i jobben blir helter. Usikret på slakk line på sirkus er for feiginger. Eneste ”lys i mørket” var at de var for langt oppe til at man fikk den følelsen av ubehag som man får ved å se andre på kanten av stupet.

Deretter ble det fly fra Miri til Mulu. Mulu ligger langt inne i jungelen, øst for Brunei. Tidligere var eneste adkomst med elvebåt i ca. en dag. Med fly går det på 30 minutter. I jungelen fant vi en oase. Et hotellkompleks står på stylter rundt et vakkert svømmebasseng. Maten og beteningen er førsteklasses. Frokosten inntas på elvebredden. To dager med utflukter og full kost og losji til ca. NOK 1000. For den prisen får man enda større huler med større elver og eventyrlige dryppsteinsformasjoner. Takk og pris var det ingen svalereder, men derimot millioner av flaggermus. Om dagen sover og skiter de oppunder taket, så jeg beholdt ”capsen” på. Noen særlig glede av flaggermusene har man ikke før ved solnedgang. Da skal de på jakt, alle på en gang. Det kommer en sky ut av huleåpningen, et syn man ikke glemmer så fort. Etter en slik opplevelse går man tilbake til hotellet, glir ned i svømmebassenget og får en ”Tiger” (Singapore pils) levert på bassengkanten. Neste dag kan man se flere huler via en tur med elvebåt oppover den klassiske jungelelven, eller man kan ta en ”canopy walk” i trekronene i regnskogen via den typen hengebroer som man ser på film. Hvis ikke dette er et godt turisttilbud er man temmelig blasert.

Sabah 18.03.09 - 26.03.09

Tiden var ute for Bjarte og Arnes besøk, og som alltid ble det litt tomt. Johan og undertegnede satt kurs for Sabah og nye opplevelser. Ikke langt fra Kota Kinabalu ligger Gunnung Kinabalu, et at regionens høyeste fjell på 4095m. Johan ville opp, og undertegnede sier helst ja. Mer om det senere. Navnet Kota Kinabalu gir assosiasjoner til Østen, men Sabah og Kota er i virkeligheten svært vestlig med velutbygget turisme. På veien stoppet vi i Labuan, en liten malaysisk øy og frihandelsområde rett utenfor Brunei. Labuan betyr havn, og dette er nok en svær industriell utgave av arten. Mest øyenfallende er imidlertid sprit- og ølomsetningen. I dette muslimske landet foregår salget i annenhver butikk. Delvis er kundene vestlige, men hit kommer også ”gode muslimer” fra det strenge Brunei for å ta seg en liten ferie fra avholdet. Vi handlet litt vi også før vi satt kurs for Kota. Vi ankom den flotteste marina vi noensinne har ligget i, målt i fasiliteter og service.

Egentlig er marinaen bare pynt for et enormt ferieanlegg. For undertegnede var det fantastisk å kunne ta sin tiltrengte trim i et 50 meters basseng helt og holdent forbehold folk som svømmer. De som ville ”bade” kunne benytte et stort antall andre basseng. Liker du badminton, squash, tennis eller golf så er dette stedet for deg. Selvfølgelig må et ferieanlegg ha egen kino. Standarden på alt er helt på topp.

Siden marinaen er der til pynt er det ganske strengt. Septiktanken ble sjekket (bra) og tørking av tøy på dekk er forbudt. Vi fikk faktisk en hel bok med lover og regler, for det meste om det som er forbudt. Men lokalbefolkningen er som alltid positiv, så det meste lar seg ordne.

Det store målet: Gunnung Kinebalu

Vi kunne lett ha nytt tilværelsen i en ukes tid, men for Johan dreide det seg om ”fjellet”. Tidlig på morgenen ble vi hentet og kjørt et par timer opp til 1800 meter. Kl. 0930 startet vi på en meget bratt sti, og klokken 1400 var vi i en liten hytte på 3300 meter. Undertegnede var da noe tung i beina og temmelig kortpustet. Jeg har aldri vært noe fantom i høyden og lever som de fleste vet mest på havflaten. Jeg må innrømme en viss skepsis til de siste 800 meteren opp til toppen. Turen skulle starte kl. 0300 neste morgen. Mat og forpleining der oppe var imidlertid førsteklasses, og kreftene kom fort tilbake.

Mat og drikke samt masse byggemateriale blir forøvrig fraktet opp av bærere. Med opp til 50 kg i sekk og med pannebånd går de opp på 3-4 timer. De får visstnok ca. 6 kr pr. kg. Den gjengen holder seg i form.

Vi delte rom med en far og to sønner fra Singapore. De hutret og frøs og var dessuten ganske slitne. På 3300 meter var det ca. 10 grader, noe de fant uhørt kalt. For dem var dette en kjempeekspedisjon. Selv sov jeg godt i en 5-6 timer, men jeg tviler på at Singaporefamilien hadde blund på øyet. En ”ond” norsk lærer hevdet at det kan ha vært fordi jeg snorket. Singaporefamilien skulle forøvrig avgårde tidligere enn oss. Fjellførerne anså oss visstnok for å være i ganske god form.

Ca. kl.0300 var vi i gang, og det gikk når sant skal sies svært greit. For det meste er det ”turister” som er ute, så da vi kom opp var nok de fleste bak oss. Det var et flott syn og meget stemningsfullt med lyset fra alle hodelyktene i en lang ”slange” på vei opp fjellsiden. Soloppgangen var vakker, men dessverre var det disig. Derved gikk vi glipp av det som anses for å være en av verdens store utsikter (det er ingen høye fjell i nærheten).

Etter toppen bar det nesten direkte tilbake til 1800 meter. For mine lårmuskler er en oppstigning på 800 meter etterfulgt av en nedstigning på 2300 trim for en dag.

Nå sitter jeg her og prøver å unngå trapper. Johan er i svømmebassenget, og om et øyeblikk setter jeg kurs samme sted. Om to dager sjekker vi ut for Filippinene.

jfm 26.03.09

Til toppen

Puerto Princesa 05.04,09

Seiling og komfort.

Noen vil hevde at seiling sjelden er komfortabelt. Faktum er at vi bor på et antall kvadratmeter som mange sammenligner med et stort garderobeskap. At "garderobeskapet" selv under "normale" forhold kan bevege seg ganske kraftig kan ikke benektes. Hva så når forholdene ikke er normale.

Vi er litt tidlig ute. I april er det fortsatt nordøst monsun og da kommer vinden i Sørøst-Asia nettopp fra nordøst. Det samme gjør strømmen. Det gjør fremdriften langsom der vi slår oss nordover. Dette er ingen ting for seilere som synes 90 graders slag er et minimum. Motstrømmen kan være på nærmere 2 knop, og når vi får opparbeidet litt fart kommer en krapp sjø og gjør slutt på farten også. Slik arbeider vi oss nordover fra Balabac stredet mellom Malaysia og Filippinene mot Puerto Princesa, det første stedet der vi kan sjekke inn i Filippinene.

Vi holder på time etter time, og når kvelden kommer skal vi sove på våre frivakter. Båten har vært godt lukket hele dagen, for her går enkelte av sjøene over baugen, og, hvis anledningen byr seg, ned gjennom lukene. Selv om det er godt med vind så er det fortsatt meget varmt. Nede i båten kan det være mer enn 35 grader når vi legger oss for å få litt søvn. I 35 grader svetter man. Vanligvis sørger vi for litt lufting, og vi vet at da tar svettingen slutt bare vi ligger i ro. Ikke nå: Skal vi sove må vi sove mens vi svetter, et fenomen som sjelden dyrkes hjemme i Norge. Komfortabelt? Neppe. Mulig? Absolutt. Du må bare sørge for å være tilstrekkelig trøtt.

Slik holder vi på i drøyt to døgn. Fremdriften pr. døgn er blant de dårligste vi har opplevd, og slepelinjene ser ut som en dårlig tegning av et juletre. Men vi holder det ut og tenker på de gamle oppdagelsesreisende som hold ut under alle forhold, ofte i langsomme båter. Da er det desto bedre å komme frem, og den gode følelsen blir nesten euforisk når strømmen slipper, du kan ta et stikk i skjøtet, og båten begynner "å fly" igjen. Det er kanskje rart, men selv i frustrasjon over elendige seilforhold har jeg personlig aldri ønsket et annet liv.

Filippinene

Vi sjekket ut av Malaysia i Kudat, en ganske enkel liten by helt nord på Borneo. Stedet er ikke spesielt sjarmerende og er berømt først og fremst for å ha vært et sjørøverrede. Det var heldigvis for 200 år siden. Her er mye søppel og det lukter kloakk over alt. Som vanlig er kloakken relativt åpen. I bukta utenfor flyter plast og avfall i store mengder. Kontrasten til det striglede Kuta Kinabalu er stor, men her er det lett å sjekke ut. De tre kontorene (marine dept., immigrasjon og toll) ligger tett i tett og er mest interessert i å stemple seg ferdig raskest mulig. Vi tilbringer en siste natt i Malaysia ute på Tiga, en liten øy i Balabac stredet. Her er livet enkelt, og de få innbyggerne er interessert først og fremst i mat. Ris, pasta, hva som helst. Vi er ikke akkurat overlastet, men gir fra oss det lille vi har til de uthulte kanoene som kommer ut fylt med kvinner og barn. Bildet setter oss nesten tilbake til Kuna Yala (San Blas), men det virker som om de har enda mindre her.

Over stredet går det greit, og noen timer senere ankrer vi opp i en liten bukt på Balabac Island. Vi er i Filippinene og tar en tur i land. En hyggelig landsby fullstendig tradisjonelt bygget. Dette er fortsatt muslimsk område, men det synes ikke utenpå. Jeg er i tvil om kvinnene her vet hva en hijab er. En far vi gjerne bli med ut i båten og finner frem sin kano. Et hyl fra stranden. Batman, en liten gutt på ca. tre, vil være med pappa. Han blir plukket opp, og vi får et par veldig hyggelige timer ombord. Også her vil de gjerne ha litt mat, og når vi "graver" finner vi litt mer. Selv får vi en stor klase at de små, men svært så gode banene. Også Batman tør opp med et stort glass appelsinjuice. Han får også en bok og noen fargestifter. Johan er lærer og praktiserer på den unge Batman (vi vet ikke hvordan han fikk det navnet). Dette er blant de stedene vi gjerne kunne blitt noen dager, men ikke har vi særlig med mat, ikke har vi penger og ikke har vi sjekket inn. Neste morgen seiler vi opp til den bitte lille byen ”Balibac town” på jakt etter penger og litt mat.

Vi fant begge deler selv om vi måtte benytte US$ og dårlig kurs. Menneskene her var hyggelig, vel strengt tatt svært lik sine brødre i Malaysia. Det er allikevel mer amerikanisert her. Filippinene var amerikansk fra 1897 til 1946, og forholdet har satt noen spor inklusive å snakke engelsk med bred amerikansk aksent.

Det vi ikke fant var et sted å sjekke inn i Filippinene. For det måtte vi til Puerto Princesa, 150 nm lenger nordøst. Som fortalt tok det oss et par døgn. Belønningen var en helt ren by og en nydelig liten yacht klubb. Byen er berømt i hele Filippinene for at den er helt ren, dvs det finnes ikke søppel i gatene. Meget uvanlig på disse trakter.

Vi ankom Palmesøndag, en meget viktig dag i det svært kristne Filippinene. Det var folk over alt. I den store og flotte katolske kirken gikk gudstjenestene kontinuerlig hele dagen. Hit kom hele familien, og etterpå var det brus og iskrem til barna. Men fortsatt ikke en eneste liten bit papir på gaten. Utrolig.

Yachtklubben ble vi klar over dagen etter. "Det ligger da faktisk en del seilbåter på den andre siden av bukta." Vi tok oss tvers over et område som er meget dårlig kartlagt, og med litt hjelp kom vi frem. Her fant vi en liten oase. Yachtklubben er egentlig beregnet på lokale seilere i små båter, men de er meget fornøyd om de får noen midlertidige medlemmer. For NOK 70 er vi medlem i en uke og har en mengde fordeler:

• Et nydelig lokale med utsikt over bukta.
• En betjening som rett og slett er blant de aller hyggeligste (og peneste)
• Sikkert sted for jolla mens vi er i byen eller andre steder
• Verdens billigste pils (høy kvalitet)
• Førsteklasses middag med div. av den nevnte pils til 35 kr.
• Et dusin sosiale seilere som har mye på hjertet og som deler sine erfaringer om andre deler av Filippinene

Det er ikke så overraskende at noen gror fast her. For oss var det imidlertid uaktuelt. Det er mye vi skal se og mange nautiske mil å dekke på relativt kort tid. 9. april gikk vi nordover, i første omgang til Honda Bay og så til Verde Island. Vi ”motret” minimalt, og seilte fortsatt mot vind og strøm. Målet var å komme frem til Verde Island i godt dagslys, så motoren var ikke helt til å unngå.

Med fast grunn - under kjølen

Vi kom frem innenfor øya i dagslys, men vannet var så uklart at vi måtte stole på kartene våre. De gav oss ikke mye tiltro, så vi gikk meget langsomt frem. Der, en dugong på styrbord baug! Deretter skratsj, hopp, hopp. Vi stod fast. Støtet var lett, så det var ingen fare for skade, men vi kom heller ikke løs. 30 minutter senere var det klart at vannet falt rundt oss, men hvor langt? Det forelå ingen tidevannstabeller for området, og jeg så for meg Necessity liggende på siden. Grøss og gru. Men jeg hadde lest ett eller annet sted at det lokale tidevannet i hovedsak var månedrevet. Et par hyggelige karer i en lokal båt bekreftet det. Det var fullmåne, og månen ville komme opp om noen timer når solen gikk ned. De anslo at vannet ville komme opp ca. en meter og at det nesten var på det laveste nå. Det var jo lovende, og det var bare å vente. Vi hadde også en utfordring med noen korallhoder som befant seg rundt båten. Det var bare en vei ut - den veien vi kom inn. Siden det var klart at vi måtte gå ut i mørket la vi ut 2. ankeret langsetter riktig kurs. Slik kunne vi delvis styre etter linene og delvis trekke oss selv ut.

Det ble mørkt, og litt etter kom månen til syne. Det ble raskt ganske stemningsfullt. Vannet begynte å stige. Etter tre timer begynte dybdemåleren å røre seg, og Necessity dreide litt rundt. Her nyttet det ikke å vente for lenge, for da kunne strømmen sette oss på grunn lenger inn. Vi gav forsiktig gass, og ikke så forsiktig, akterover. Vi vant ca. en meter, men satt fortsatt fast. 30 minutter senere var vi imidlertid fri. Deretter fikk vi ankerlinen i propellen etter at det oppstod litt kommunikasjonsproblemer. I strømmen fikk vi raskt ut hovedankeret og satt for så vidt bra. Episoden førte ikke til tørre utfordringer enn litt nattsnorkling. I lyset fra lykten var det klart at den eneste skaden var litt avskrapet bunnstoff. Vi gikk til sengs relativt fornøyd.

Kart og terreng

Vi har seilt mange steder med dårlige kart. Her i Filippinene har vi skaffet oss et komplett sett papirkart i tillegg til våre elektroniske. Det hjelper imidlertid så lite når begge settene er like gale. Oppe ved Dumaran Island ble vi faktisk ganske lamslått. Heldigvis tok vi ikke sjansen på nattseilas opp hit. Utenfor hovedøya lå det ganske mange øyer. Ikke var de små heller, en km eller så lange. Det var rart. Der lå de som perler på en snor, men på kartet var det kun en øy som var vist. Store øyer manglet fullstendig. Gud bedre. Neste dag skulle vi døgnseile opp til Coron 110 nautiske lengre mot nord. Kunne vi ta sjansen?

Det gjorde vi, og det var ganske klart at litt lengre ut var det en slags led. I alle fall gikk det noen større båter der. Jeg har allikevel aldri seilt med dårligere magefølelse. Vi brukte radar og satt klistret til dybdemåleren over områder med 10-30 meters dyp. Etter som vi kom lengre nord ble det heldigvis klart at kartene stemte bedre og bedre.

Dykking

Det er ikke bare dårlige kart som kan være farlig. Rundt byen Coron ved øya Basuanga ligger det et dusin japanske vrak. Disse var senket i 1944 av amerikanske fly fra et større antall hangarskip. Nå ligger de der til glede for dykkere fra hele verden. Vi dykker jo litt vi også, så vi ble med en tur. Vrakene lå der på alt fra 5 til 40 meters dyp. Det gir meg ikke noe stort "kick" å gå ned for å se på vrak, men dette var klart en viktig del av historien. Dessuten var korallene i nabolaget førsteklasses med vakre farger. Det var også ganske mye fisk, noe som var gledelig etter Malaysia og Indonesia hvor de fisker med dynamitt. At de lokale filippinerne som drev dykkestedet var svært hyggelige og dyktige var selvsagt en bonus.

Puerto Galero 17.04.09

Etter noen dager i Coron skulle vi rundt til nordsiden av øya Basuanga. Det var mest for å få litt forandring, vi hadde intet spesielt formål. Rundt øst og nordsiden fikk vi en perfekt gennaker bris. Seilet bare måtte opp. Etter uker med bidevind var det uimotståelig. Ikke snakk om at vi stanset. Vi la om 20 grader nordover og var på kurs mot Puerto Galero. Takk o bris. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var. Brisen hold i mange timer og vi seilte inn til Puerto Galero på Mindoro tidlig på morgenen. Ny yacht klubb, nye bekjente og kanskje det sikreste ankringsstedet i Sydøst-Asia. Nå ligger vi på en Tyfonsikker bøye. Men mer om det senere.

jfm 18.04.09

 

Til toppen

Helene og Jørn skal gifte seg!

Helene skal gifte seg med sin Jørn. Det var på tide tenker foreldrene. Det er ikke hvem som helst som blir godtatt av Helene. Riktignok er det litt tid frem til selve seremonien, så vi kommer tilbake med mer når tiden nærmer seg. Vi regner med at Jørn mønstrer på når vi trenger mannskap.

 

Til toppen

I tyfonens øye - Chan Homs herjinger - klikk på bildene

Når man har ligget for anker midt i øyet på en tyfon, og har sett veggen rundt, blir andre ting mindre viktig. Dessverre kommer man til øyet bare gjennom veggen. Når man etterpå har sett ødeleggelsene er man rett og slett glad for å være i live. At også båten greide seg er nærmest et under. Av 12 -14 båter var Necessity den eneste som ikke havnet på land (ên annen båt var i stand til å gå videre etter noen dager).

Da vi dro hjemmenifra for 4 år siden var vi temmelig sikre på at noe slikt skulle vi ikke oppleve. Med mindre man begir seg til disse farvannene er det også temmelig uvanlig. Strekningen fra Filippinene til Japan har imidlertid mange tyfoner, og en og annen kan komme "off season" slik som Chan Hom. På Filippinene er man forøvrig fullstendig overbevist at det store antallet utenom sesongen de senere år kommer av økt vanntemperatur igjen forårsaket av klimaendring.

Allerede 26. april sjekket vi ut fra Filippinene i Puerto Galera. Vi regnet med å besøke enkelte steder nordover på Luzon (hovedøya med bl.a. Manilla), noe som er helt vanlig på Filippinene. Myndigheten bryr seg ikke om man blir en uke på overtid. Vi dro langsomt oppover kysten, besøkte noen steder og holdt øye med værmeldingene. Strekningen opp til Japan kan være tøff med mye strøm og vind. Over Bashi stredet kan dårlig vær bli meget ubehagelig og en orkan kan fort bli en katastrofe. Vi kom oss til Bolinao, en liten by ca. 150 nm fra nordspissen av Luzon da vi fikk melding om "tropical disturbance with tropical storm or typhoon likely to develope within 48 hours". Senteret var ikke så langt mot sydvest, så vi ble liggende i Bolinao. I følge våre guidebøker er Boninao et "excellent typhoon shelter". Det var også en hyggelig liten by og absolutt en fin ankringsplass. Vi ble kjent med noen lokale og hadde det bra med daglige turer inn til byen. De hadde blant annet Filippinenes nest eldste katedral fra 1609 og dessuten restauranter og brukbart internett - det som skal til i et stresset seilerliv.

Så døde tyfonen vesterut mot Vietnam, og vi dro. På vei oppover til Bashi stredet fikk vi imidlertid en første melding om at ting ikke var helt rolig. En tyfon "Kushira" hadde oppstått på østsiden av Luzon og gikk nordøstover. Prognosen var at den ville holde seg østover, men sikkert var det ikke. Vel opp på nordspissen blåste det kuling fra nordøst, midt på trynet, med strøm fra øst-sørøst. Mer enn nok til å sette opp en ganske voldsom sjø. Vi trengte en liten tenkepause, snudde og dro inn til den bitte lille byen Currimao. Der fikk vi raskt beskjed om at den første tyfonen hadde gjenoppstått, nå fått vietnamesisk navn, Chan Hom, og satt kurs nordøstover mot oss. Selv på Filippinene er det ingen som later som om havnene nordvest på Luzon duger i en tyfon. Vi kunne sette kurs nordover i dårlig vær og kanskje møte Kushira på vei til Japan, eller vi kunne snu å gå tilbake til Bolinao. Valget var ikke særlig vanskelig. Vi fikk tåle ett døgn tilbake. Tyfonen ville ikke nå frem til Luzon før om ca. 3 døgn om den holdt kurs og fart.

Neste kveld var vi tilbake i Boliao. Tre andre seilbåter hadde tatt samme beslutning, så nå var det flere å diskutere med. Over en bedre middag inne i byen var de fleste optimistiske. Meldingene tydet ikke på en svært kraftig tyfon, og det ville sikkert blåse vesentlig mindre inne i havna. Vi ble støttet av de lokale. De to representantene for kystvakta hadde ingen råd å gi, men var heller ikke særlig bekymret. Bolinao var et godt "typhoon shelter". Særlig på den vakre ketsjen Dagon (Camper and Nicholsen 54) var de optimister. De hadde fått låne en tyfonsikker bøye, og hadde selv sjekket at forankringen så ok ut der den lå på bunnen.

Dagen etter var prognosen for vindstyrken opp, og ingen var så sikre lengre. Det så ut til å kunne bli et direkte treff. Selv de innfødte syntes nå å ta dette på alvor - dog med unntak av de lokale representanter for kystvakta. De hadde inntatt sin vante stilling med bena på bordet. Det beste vi kunne gjøre var å ankre der vi allerede var. Noen hjelp kom ikke på tale. De hadde uansett ingen båt. Selv mente vi fortsatt at dette skulle gå bra. Vi plukket ned genuan og tok bort alt som var løst. Deretter la vi ut våre ankre i tandem (forkatting). Nr. en er vårt ekte Bruce og nr. to er et relativt stort Spade anker. Ti meter med kjetting til Spaden ble sjaklet på hovedkjettingen til Bruce ankeret noen ledd på oversiden av dette. Vi satte på vår vanlige avlaster, men hadde ikke helt tro på at det ville holde hvis det virkelig ble tøft. Derfor la vi en avlaster til med sterk men elastisk nylon line tilbake til genua vinsjene.

I litt avstand rundt lå to av de andre seilbåtene med ankre i V. Litt lengre ut lå 8 - 10 fiskebåter, noen på "sikre moringer" og noen for anker. Lengre inne lå et tyvetalls fiskebruk. De siste så jeg på med stor skepsis.

Neste dag opprant uten gode meldinger. Det lå an til et direkte treff på Bolinao og prognosen var nå 75 knop med 80-90 i kastene. Ingen følte seg lengre skråsikre på noen ting. Nå var vi alle redde for båtene, men ingen følte at dette var livsfarlig der vi lå inne i sundet. Ingen ønsket å la båtene seile sin egen sjø. Nye værmeldinger tikket stadig inn på telefon fra familien hjemme som hadde tilgang til internett.

07.05.09:
Klokken 14 begynner det å blåse opp og øker gradvis. Klokken 16 bruker vi motor for å gi ankrene litt hjelp. Det blåser nå 60 knop og vi lurer på om vi har sluppet litt akterover. Den amerikanske båten Wild Goose som ligger i lo har definitivt kommet nærmere, mye nærmere. Et par ganger må jeg slippe gassen for å strekke kjettingen fullstendig for ikke å bli truffet av Wild Goose. Vi mest aner faren, for det er meget vanskelig er å se nabobåtene i kavet. Nå er sikten ikke mer enn 30 - 40 meter. Dette er ikke bare vind, men et vannvittig skybrudd blandet med skum fra sjøen. Det hele er blitt uvirkelig. Kort etter kan vi se Wild Goose drive forbi og i et øyeblikk med litt opplett ser vi henne på stranden i et kav av lette lokale trebåter som males opp. Vi må innrømme en viss lettelse. Vi kunne ikke unngått å treffe Wild Goose særlig lenge.

Klokken 17 har vi 70 - 80 knop på vår meget konservative vindmåler. Nå flyr det ting fra land gjennom luften. Motoren går for fullt, men så får vi et eller annet i propellen. Det er bare å slå av. Vi glir litt akterover mot odden som ligger i le. Jeg må innrømme at jeg tenkte at "det er det". Et voldsomt smell og et eller annet flyvende treffer masten for vindgeneratoren akter. Stålstaget ryker, og den to toms tykke stålmasten bare bøyer seg bakover, dog uten å rive opp dekket.

Nå er det Hong Kong båten Aisling Five som har problemer. Den har ligget bra etter først å dregge litt. Nå gir plutselig ankrene etter, og også den glir først mot oss og så forbi etter først å ha vært farlig nær. Først nå ser jeg at mesanmaster på Aisling er brukket. Den henger ut akter og går klar av Necessity med hva Johan anslår til centimeter. Deretter ser det ut til at båten treffer odden og blir slått rundt. Derpå forsvinner den i kavet. Igjen føler jeg egoistisk nok en slags lettelse over at det er en båt mindre som kan treffe oss.

Nå, litt over klokken 17 er det totalt kaos. Støyen er overdøvende. Å løfte ansiktet over sprayhooden er smertefullt. Tønnene fra fiskebrukene flyter ikke forbi, de ruller i vannvittig fart. At ingen treffer oss er et under. Det samme kan sies om takplatene fra land som flyr gjennom luften. På land tar de liv. Men nå ser det allikevel ut til å være vår tur. Ankrene gir etter og vi glir akterover mot odden, eller? Vinden har faktisk nå dreid tilstrekkelig til at vi blir liggende på utsiden av odden med mindre enn to meter vann under kjølen. Det blir imidlertid stadig dypere for nå dreier vinden raskt, mens ankrene holder et sted rett utenfor odden.

Klokken 1730 faller vinden rask, og brått er det stille og klart. Utrolig. Rundt oss, men ganske langt unna er det en vegg. Vi er nå eneste båt i sundet. Fiskebrukene har hopet seg opp mot land lengre nord. Det høres rop om hjelp fra bla annet noen vi tror er barn. Hva med Aisling Five? Den forsvant rundt odden etter et meget ublidt møte med land. Kan vi hjelpe noen? Vi snakker idiotisk nok om å sette ut jolla, men vi vet egentlig at vi er i øyet. Vinden kommer igjen, men når og hvor lenge?

Vi behøvde ikke vente lenge. Klokken 1745 er vi igang igjen, med samme vindstyrke. Nå blir det også raskt mørkt. Propellen kan vi ikke bruke. Vi kan bare følge med på kartplotteren. Det holder en liten stund, så er vi på vei over sundet. Det går ganske raskt. Heldigvis er det ingen ting vi kan treffe bortsett fra land på den andre siden. Dit er det nesten en kvart nautisk mil - mye med to gode ankre på slep over ”gode bunnforhold”. Halvveis over sitter vi. Nå er jeg imidlertid blitt ganske fatalistisk. Holder det så holder det.

Det holdt. Fase to var like heftig, men kortere. Klokken 1830 blåser det bare 30-35 knop. Det virker som om det er vindstille. Igjen snakker vi om å få jolla på vannet, men må selvfølgelig vente litt enda. 30 minutter senere er det over. Utrolig nok har vi nå fått selskap av Wild Goose. Den var blitt "fendret opp" av en brygge og lette lokale båter. Brygger og lokalbåter var blitt knust, men etter øyet drev Wild Goose ut i sundet igjen med ankrene nærmest på land. Dette er en meget solid Seattle bygget båt, nærmest skøytelignende. Den har fått skader på skroget, men ikke fatalt.

Jolla kom raskt på vannet. Alt var stille. Det var ingen flere rop om hjelp. Vi kunne nå se Aisling Five. Den lå helt på siden, mest under vann, men helt oppe i fjæresteinene. Da vi kom bort dit satt Peter og Phoebe på land. En rask kikk med lommelykten ned i Aisling avslørte at alt var slått løs. Byssa var flyttet fra babord til styrbord side og var dessuten opp ned. Det var lite håp for båten. Også Claude fra Wild Goose var der for å hjelpe. Vi tok Peter og Phoebe med til Necessity. Derpå tok jeg turen bort til fiskebrukene hvor også Dagon lå og hvor vi hadde hørt rop om hjelp. Nå var det helt stille, men selv i mørket kunne vi se at Dagon var ille tilredt. Tom og Fran var imidlertid ombord etter å ha tilbrakt mye av stormen i land. Den tyfonsikre bøya hadde gitt seg, så det var lite de kunne gjøre. For øyeblikket var de imidlertid ikke i fare. De hadde jolla klar, og ville bli ombord. Det var kommet vann inn, men de trodde mest det vannet var kommet fra oven eller fra vanntankene. Sikre var de ikke, og de hadde liten tro på at båten kunne reddes.

Tilbake på Necessity var Peter og Phoebe nå oppkledd i Johans shorts og t-sjorter. De var i alle fall tørre. Etter øyet hadde de sittet på land i en skråning hvor jord og vegetasjon raste ned rundt dem. De var svært glade for å være i live. Forsikring på båten hadde de også. Rundt oss var det mørkt og stille. Tydeligvis ingen strøm og heller ingen mobiltelefon. Vår Iridium gikk på rundgang. Familie ble kontaktet i Norge, USA, Storbritannia og Hong Kong. Vi fant frem en del øl og en flaske linjeakevitt. Særlig det siste er ikke alltid lett omsettelig hos briter og kinesere, men nå gled den lett ned. Da flaska var tom gikk vi til køys.

Neste morgen var dagslyset skremmende. Landskapet var transformert. Vegetasjonen var i stor grad borte. Båtene lå på land, de fleste knust. Husene var mange steder fullstendig forsvunnet. Litt undersøkelser avslørte at mange mennesker var savnet, særlig fra fiskebrukene. Filippinske familier har sine små hus på brukene, og også barn var borte. Bildene forteller det meste.

På ettermiddagen dukket kystvakta opp i en lånt båt. De var mest opptatt av Aisling som lå på skjæret. Sjema å fylle ut. Vi spurte om de hadde gjort noe for å redde folk i stormen. Svaret sier alt om forskjellen på et uland og et i land: "Oh no, it was far too dangerous". På spørsmål om hvorfor Bolinao var ansett for å være en svært god tyfonhavn svarte de rett og slett at Bolinao aldri før hadde hatt et direkte treff. Sikkerhet a la Filippinene. Dagen etter orkanen satt de fortsatt i sin lille betongbygning med bena på bordet. Rundt dem jobbet folk som besatte for å redde det lille de hadde. Senere kom marinen, muligens for å se om det var noe de kunne gjøre. De fortalte oss at mange mennesker var savnet i havna. Om kvelden lyste de litt med en lyskaster. Neste morgen dro de videre uten å ha gjort det skape grann i nærheten av fiskebrukene. Ikke at vi kunne spore noen forventninger i befolkningen heller.

28.05.09

Det har gått tre uker og tingene har kommet på avstand. Offisielt var vinden inne i Bolinao 80-85 knop med 105-115 i kastene. Siden sist har Johan gått i land og Eva kommet om bord. Johan har forøvrig all ære av å ha beholdt roen under tyfonen. Det var ingen selvfølge. Eva og undertegnede har siden det gjort en del arbeid på båten i Subic Bay, ytterligere ett døgn i gal retning. Vi måtte rett og slett sjekke inn igjen i Filippinene. Nå er ny mast for vindgeneratoren på plass selv om vindgeneratoren selv nok har fått dødsstøtet. En bagatell. Aisling Five er avskrevet. Dagon flyter og har faktisk kommet seg til Subic Bay. Tom og Fran regner med å bruket ett år på å reparere båten. Det siste vi hørte var at de fortsatt ikke har elektrisitet i Bolinao. Det er i det hele tatt de lokale som først og fremst får lide. Støtten fra Filippinske myndigheter er ikke stor. Det er ikke en gang særlig oppmerksomhet i hovedstadsavisene. Selv gav vi vår lokale venn Romeo noen hundre dollar slik at han kunne bygge huset sitt opp igjen.

Mye er ikke nevnt. Johans og mitt besøk i Manila druknet i stormen. Det er en vanvittig by med 11-12 millioner innbyggere. Alt i alt er det ikke av de mest attraktive verdensbyer med mindre mann skal kjøpe jenter. Tilbudet får Oslos under Nigeria invasjonen til å blekne. Når man sier nei er Viagra selgeren straks på pletten. Undertegnede må kanskje tåle det, men Johan ble nok litt fornærmet og forbauset. At det er mange gatebarn og at byens veisystem er så overbelastet at det stort sett alltid er rasker å gå er en annen sak. Tanken på å gå om man har råd til taxi er allikevel fullstendig fremmed for filippinerne.

Er folk hjemme forøvrig klar over at Filippinene er et land med 80 – 90 millioner innbyggere og at 30% av verdens sjøfolk er filippinere? Går man på sjømannsmarkedet (Sea-mens Exchange) i Manilla står bodene til norske rederier på rad og rekke. Tanken har slått oss at kanskje filippinske sjøfolk og norske rederier, enn si norsk uhjelp, kunne gjøre noe for å etablere en fungerende kystvakt på Filippinene. Filippinene har enormt med lokal båttrafikk i dårlige båter og flere fiskere til havs i meget små båter enn man kan forestille seg. Mange liv går tapt på havet hvert år.

I skrivende stund er vi ikke lengre i Filippinene, men i Japan. Den lille øya Ishigaki er sjarmerende og så absolutt japansk. Turen opp hit var ikke av de letteste, men nå er vi ikke lenger i den 3. verden. Alt er moderne, havna er bygget slik at ingen båter skal gå tapt selv om vinden kommer opp i 150 knop. Vi tror dem. Det hele ser ut som et festningsanlegg. I denne havna på den bitte lille øya er det stasjonert to svære kystvaktskip. Men engelsk snakker nesten ingen, og internett tilbudet er dårlig for besøkende. Alle har vel internett privat. Mer herfra senere. Om noen dager setter vi kurs for Okinawa og Nagasaki.

I Ishigaki havnet vi midt i en Dragebåtfestival

jfm 28.05.09

Til toppen

Ikke mange langturseilere går til Japan. De som gjør det har en tendens til å bli der en stund. Nå vet vi hvorfor.

Vi vet hvorfor selv om vi ikke noe sted regelmessig blir så frustrert som i Japan. Når vi ankommer et nytt sted er det ofte ingen som snakker engelsk, og selv på et "internasjonalt" sted som Okinawa finnes det ingen forklaringer på engelsk. Å lære nok kanji tegn til å forstå hva som står på skiltene tar lang tid. Det første vi måtte finne ut av var hvordan vi skulle få tak i japanske penger. For første gang siden vi reiste hjemmeifra var bankenes minibanker totalt avvisende til våre kredittkort. Her tar de bare japanske kredittkort. Heldigvis tar postkontorenes minibanker seg av den saken. But where is the post office? Tomme ansikter. Begrepet "post office" synes i første omgang ukjent blant en befolkning som huser 40.000 amerikanere. En befolkning som har engelsk på skolen i årevis, tilsynelatende uten å lære noen ting. Som en japaner sa det: Det hjelper jo lite med engelskundervisning når læreren ikke snakker engelsk.

I Japan er det meste satt i system, men det er intet system for å ta seg av utenlandske turister. Mange ganger har jeg tenkt "hvorfor gidder jeg seile her?" Men det varer aldri en hel dag. Alltid har det dukket opp en ”redningsman” - en som tross alt snakker litt engelsk. Det finnes en hel hærskare som ønsker å hjelpe, og de hjelper til gangs. Mange ganger har vi nærmest blitt adoptert. Mangler du gass sier du? En time senere er det ordnet uten at du har løftet en finger. De er så hjelpsomme at det til tider er pinelig. Hva kan vi gjøre til gjengjeld? Vi kan definitivt invitere dem ombord. De kommer med store øyne g brede smil. "Problemet" er at om gir du dem kjeks og kanskje litt ost blir du straks invitert på middag. Gir du dem en gave, og det er vanlig i Japan, vil det ingen ende ta. Det er til tider slitsomt, men utrolig hyggelig og meget lærerikt. Vi har vært i flere japanske hjem, vi har vært på stor klubbfester og vi har blitt bevertet på restauranter. Etter en stund ønsker man selvfølgelig å gjøre gjengjeld og inviterer vertsfamilien ut. Når man skal gå er regningen må mystisk vis allerede betalt.

Som lesere av våre nettsider kan bevitne så har vi møtt utrolig mye gjestfrihet verden over. Ingen kommer dog i nærheten av japansk gjestfrihet på individuelt plan. Vi er totalt overveldet. Overveldet selv om det offentlige Japan synes totalt uforberedt på at det skal komme turister seilende i det hele tatt. Særlig tollvesenet bruker utrolig mye tid på bare tull - dog med brede smil og utsøkt høflighet. Her vi nå ligger i Yokohama har tre tollere dukket opp tre ganger for å lese de samme papirene som allerede er godt registret i deres datasystemer. Det meste dreier seg om lastedeklarasjoner, skjema som naturlig nok kan virke litt mangelfullt utfylt når man er vant til bilskip, containerskip og kjemikalietankere. Kanskje tollerne bare trives ombord? Japan fra sjøsiden kan virke totalt schizofrent med et offentlig system som ikke synes å ønske besøk av seilbåter i det hele tatt, og en befolkning som dyrker de besøkende nesten til det pinlige. Alt i alt elsker vi det. "So des ne"- slik er det.

Ishigaki

Det første møtet med Japan gikk ganske lett. Vi kalte opp Japan Coast Guard og fikk umiddelbart svar på brukbart engelsk. De spurte og grov om det meste, og ikke lenge etter lå vi i den ganske lille byen Ishigaki på øya med det samme navnet. Havna hadde mange lag med voldsomme moloer, og på havna lå to svære og flere små kystvaktskip. Her tas tyfonene på alvor, og disse gutta var trenet for å ta et tak om det trenges. For en kontrast til Filippinene.

På kaia ventet Mike Quinn, en texaner som har bodd her i mange år gift med en japansk jente. Han er også ivrig seiler og tar på seg oppgaven med å hjelpe langturseilere som kommer på besøk. Det var meget nyttig, for da tollerne kom var det slutt på engelsken. Ombord kom de alle 10, representanter for toll, immigrasjon, helse og veterinærmyndigheter. Vi har ikke hatt så mange på besøk siden vi sjekket inn på Cuba i 97. Det hele foregikk med utsøkt japansk høflighet, og vi fikk testet noen raskt tillærte japanske uttrykk.

Ishigaki er den sydligste av øyene i Ryukyu hvor Okinawa er en slags hovedstad. Opprinnelig var dette et selvstendig kongedømme som har vært under større eller mindre japansk og kinesisk innflytelse opp gjennom historien. Her er det ikke lange veien over til Taiwan. Deler av kulturen er mer kinesisk enn japansk, noe som raskt ble klart da vi ankom midt i en stor dragebåtfestival. Fargerikt, fartsfylt og med sang og dans.

Dagens Ishigaki synes uansett svært japansk, og i noen dager vandret vi rundt i den lille og meget ryddige byen. Den største overraskelsen: Internet var lite tilgjengelig. Dog var båndbredden svært god i internettkafeen på den andre siden av byen.

Dessuten fikk vi testet den lokale maten. Her drives et spesielt oppdrett av storfe med nydelig grillstekt kjøtt som resultat. Porsjonene var imidlertid små og prisene som hjemme. Det siste er det vanskelig å glede seg over.

Okinawa - Ginowan

Neste stopp lå to døgns seiling unna, eller motring siden vinden var heller laber. Ankomsten var en smule preget av at dette er Amerikas største militærbase. F16 og 18, Chinnoks, Herkules og mange marinefartøyer var rundt oss. Det samme kan ikke sies om de ca. 40.000 amerikanerne som faktisk bor her. De var knapt synlige i gatebildet, men holder seg formodentlig mest på basene som "har alt". Forholdet er antagelig noe anstrengt pga tilfeller av voldtekt og også drap på lokale jenter. Dette gir gjenklang i et samfunn som ellers er neste fritt for vold. Det å være fremmed er som nevnt heller ikke så enkelt siden befolkningens engelskkunnskaper selv her er tilnærmet null. Amerikanerne er formodentlig ikke særlig bedre mht japansk.

Vi ankom og var spent på hva øya har å tilby. Stedet er kanskje mest kjent for et av de blodigste slagene under den andre verdenskrig, og det eneste som faktisk fant sted på japansk jord. Dette setter fortsatt sitt preg på severdighetene. En hel dag tok vi en japansk turistbuss rundt på øya. Guiden og medpassasjerene snakket fortsatt ikke et ord engelsk, men på hvert sted fikk vi en A4 side med en kortfattet forklaring. Ikke mye sett i lys av at guiden snakket kontinuerlig i seks timer. Det var allikevel interessant:

• Hulene hvor japanerne forsvarte seg mot de alliertes invasjon (mest amerikanere) for så å begå selvmord da situasjonen ble håpløs. Man kan ane håpløsheten.
• Klippene hvor sivilbefolkningen kastet seg utfor da japanerne gav seg. De hadde hørt de grusomste historier om fienden, og ble sterkt oppfordret til heller å ta sitt eget liv enn å bli okkupert (et japansk slagord mot slutten av krigen var "100 million honourable deaths").
• Minnelunder og muser med mer krigshistorie.
• Det gamle slottet hvor Ryukyus konger holdt hus. Det meste var nok rekonstruert etter krigen da det meste på øya ble lagt i ruiner. Dette var allikevel det mest interessante besøket hvor Okinawas historie ble godt belyst. Det er også interessant at slottet tydelig var i kinesisk og ikke i japansk stil.

Dette ble mye krig, men faktum var at 2-300.000 japanere døde her, antagelig flest sivile og vesentlig flere en for eks. i Hiroshima.

Det viktigste ved Okinawa var allikevel at vi ble kjent med Ken, eller Kunio Ishikawa og kone Yoshimi. De gav besøket ekstra mening som selvbestaltet vertskap og oversettere. Ken og Yoshimi er selv seilere som bor på sin lille Island Packet i Ginowan Marina. De har et hus på Honshu i selve Japan, men tilbake dit seiler de ikke før ut i juli. De har også bodd mange år i Holland hvor han var sjef for et japansk bildelsfirma. Det ble mye selvskapelighet ombord i Necessity med både japansk og norsk mat. Ken hadde også mange japanske gjester, noen av dem venner fra Europa, som han delte med oss, ofte ombord på Necessity. Necessity var i det hele en magnet. Det er en del seilere i Japan, men svært få som seiler virkelig langt. Her er dessuten Necessity en forholdsvis stor båt, og Hallberg Rassy er ettertraktet også her. Møtet med Ken var vår første anledning til virkelig å se litt bak kulissene i Japan. Det skulle vise seg at det også var meget verdifullt for vår videre ferd. Ken mobiliserte seilvenner langs kysten hele veien opp til Tokyo.

Okinawa var morsomt, men vi hadde ikke så veldig mye tid. Et godt ”værvindu”, og vi satte kurs for Amami. Dette er en meget vakker liten øy. Det kommer menge turister hit for å se på fjordlandskapet og for å dykke. For oss var det fortsatt menneske som var viktige. Det tok ikke to minutter å få kontakt siden Ken hadde gitt streng beskjed til Kasai san om å møte oss på kaia. Han var så absolutt til stede og loset oss inn til en liten kai midt i sentrum av den lille byen Koniya. Han gav oss så en halv time til å forberede den første utflukten til øyas høyeste punkt. Utsikten var strålende og været perfekt. Vegetasjonen er interessant og ligner litt på New Zealand bl.a. med kjempebregner. Kanskje var disse enda flottere enn i landet som har dem som nasjonalplante.

Vi lå som sagt midt i byen, og nærmeste nabo var en liten sportsarena for karate og sumo bryting. Om kvelden dukket sumo bryterne opp, i alle aldre og i den karakteristiske "bleien" som kjennetegner sporten. En av de viktigste forutsetningene for sporten er selvfølgelig å spise seg fetest mulig. Det er litt underlig å se svært unge gutter fete som griser i et land der overvektighet nærmest er ukjent. Noen av deltagerne hadde imidlertid et mer normalt kosthold. Karatefolket viste seg ikke mens vi var der, men sporten er meget populær på disse øyene. Faktisk stammer sporten fra Ryukyu. Da øyene kom under japansk okkupasjon for noen hundre år siden ble det forbud mot at de lokale førte våpen. Derved utviklet de en kampteknikk hvor ben og armer gjorde nytten, og karate var skapt.

Vi ble godt kjent med Kasai san og kona. Det ble flere besøk på de små lokale restaurantene hvor ”sashime” og ”sushi” dominerer fullstendig. Her spises utrolige mengder med rå fisk. Undertegnede synes det er ganske godt, men stakkars Eva er lite begeistret. Heldigvis finnes også ”tempura”, frityrstekt mat. Absolutt snadder. Det er flere utfordringer. Restaurantene som Kasai og frue benyttet er tradisjonelle japanske, og da er bordet i bakkehøyde og det er ingen stoler. Det blir krevende etter en time eller to i hyggelig lag. Etter et av restaurantbesøkene bar det hjem til familien. Huset var hyggelig, men alt var i miniatyr. Det er typisk i et land med en enorm folketetthet, og hvor det å skille seg for mye ut er en uting.

Etter fem dager i Amani hadde vi gjort øyene i syd, nå bar det mot fastlandet, men det forteller vi om i neste episode.

JFM 05.07.09

ps
I dag setter vi kurs for Alaska. Mye mer følger når vi har internet på den andre siden.
ds

Til toppen

Kochi 15 - 21 juni

Vi hadde nøye diskutert turen nordover med Ken på Okinawa. Neste mål var Kochi på den minste av hovedøyene Shikoku. Dette er ikke den vanligste ruten, og Kochi er i stor grad en industriell havn. Men de har en yacht klubb hvor Ken kjenner mange av medlemmene. Vi fikk en fantastisk mottakelse. Allerede ute på havet ble vi møtt av et par av medlemmene og loset inn til yacht klubben.

Ingen ville vel bli imponert over de materielle forholdene i denne klubben. Bryggene var en blanding av strekkmetall og gamle fisketønner med litt hjelp fra Isopor her og der. Det var solid nok, men lite vakkert. Bakenfor ligger en enorm "tsunami vegg". En anleggstrapp fører fra brygga opp på muren. Ved å balanser ca. 100 meter bortover kommer man til klubbhuset, som er en bitteliten "villa" i en bakgård. Det spiller ingen rolle, dette er den beste yacht klubben vi kjenner til. Som vanlig er det menneskene som teller.

Vår kontaktperson var Yamasaki san. Han ønsket å starte "programmet" umiddelbart. Vi forklarte at vi hadde sovet lite site døgn, og trengte litt hvile. Uansett tok han oss med til det obligatoriske besøket til tollvesenet. Vi kan nå fylle ut de obligatoriske skjemaene i blinde, så det gikk greit. Derpå tiltrengt søvn. Tidlig neste morgen stod de på døra - tollerne sammen med kystvakten. Hva var galt nå? Som vanlig ingen ting - det var mest sosialt samt et ønske om å se båten. Det ble litt av en kø, for det ønsket delte de med 10 av medlemmene i yacht klubben. Vi serverte te og kjeks, og etter hvert øl til de fremmøtte. Det ble et aldri så lite party ombord på vår "yotto". Derpå mer øl og litt attåt i klubbhuset. Det var en litt bisarr opplevelse. Få av der fremmøtte snakket engelsk. Yamasaki er et unntak, men selv med ham måtte vi konsentrere oss for å forstå denne japanske varianten. Straks var det selvfølgelig gaver i form av klubbens vimpel samt matvarer og diverse. Vi hadde heldigvis litt vi også, ikke minst en vakker billedbok fra Norge. Den fikk en fremtredende plass i klubbhuset.

Derpå bar det på byen med Yamasaki. Byen ligger rundt en svær bukt, så avstandene er store. Godt å ha en bekjent med bil. Målet var Kuchi slott/festning, men først var det lunsj. Yamasaki tok oss med til et slags innendørs marked med mange utsalgsteder for typisk, og førsteklasses, japansk mat. Mellom utsalgstedene var det små torglignende områder med bord og stoler hvor vi inntok det innkjøpte. Maten var rett og slett utsøkt. Inntrykket fra vår tur rundt i Japan er i det hele tatt at prisene er "norske", men at maten alltid er førsteklasses. På tilsvarende steder i Norge kan man vel først og fremst gå god for at prisene er norske.

Slottet var en opplevelse. Det var bygget på 1500 - 1600 tallet med vakre tårn og bygg. I forhold til det som ble bygget i Europa på samme tid var det imidlertid relativt beskjedent. Befestningen rundt var heller ikke beregnet på en verden med kuler og krutt, selv om den slags hadde gjort sitt inntog i Japan også. Men anlegget var i sannhet vakkert og her fikk vi også en engelsktalende guide. Hun trodde i alle fall selv at hun snakket engelsk. Vi forstod knapt et ord. Vel, vi forstod etter hvert at Shotto Gunno var en muskett og ikke en shot gun, men ellers altså lite. Hun var allikevel en sjarmerende guide som oste av velvilje.

Sosialiseringen i Kuchi ville ingen ende ta. En morgen banket det min santen på kl. 0530 om morgenen. Den første gjesten, et klubbmedlem, hadde lyst til å se båten. På den tiden er det et slags liv i undertegnede, men jeg har mer enn nok med meg selv og min kaffe mens jeg skriver litt og lytter til kortbølgeradio. Eva er fortsatt i svime noen timer til. Den gjesten måtte gå med uforrettet sak, men kom igjen senere.

Så var det fest. Medlemmene så oss som en unnskyldning for et riktig slag - i lånt gjestehus. Den typen fest hvor gjestene ikke forlater premissene, men sovner på gulvet. Det siste er riktignok ganske normalt i Japan, og vi fikk eget gulv i eget rom. Fokus var på sashimi (rå fisk) og mange varianter av japansk vin og brennevin. Dessuten medbragt Linje Aquavit. Den gikk med den også.

Egentlig begynte det hele med et besøk på fiskeauksjonen hvor båtene nettopp var kommet inn. Her kan man kjøpe enkeltfisk eller større kvanta. Det var interessant hvordan restauranter og supermarkeder var tilstede og kjøpte fisk på individuell basis. Hver fisk blir nøye studert. Vårt vertskap kjøpte fornøyd Yellowfin Tuna og Mahe Mahe. En egen kokk var også kommet til. Her var det lite kokekunst, men desto mer håndlag med kniven. Snitt , snitt, snitt - det er servert. Riktignok med fingermat attåt.

Det var litt annen mat også. Mange hadde med hjemmelaget, også vi (Eva). Norsk smørstekt laks med tilbehør. Om laksen faktisk var norsk vet vi ikke, men flott var den, og god. Selv om det er litt mer "macho" med sashemi, var det klart at japanerne også satt stor pris på norsk laks. Av rester var der intet.

Sprog var selvfølgelig en utfordring, men noen snakker jo litt engelsk. Dessuten benytter vi uhemmet noen fraser uten at vi alltid vet om sammenhengen er korrekt. "So des ne" og "so des ka?" (slik er det & er det slik?). Hvis man tror man har forstått hva noen i selskapet har sagt, så sier jeg med en selvfølgelig mine "so des ne". Da ser de enten veldig imponert ut eller veldig overrasket. Litt underholdning blir det uansett. Sist, men ikke minst hadde klubben en canadier som assosiert medlem. Darren, som er bosatt i Japan med japansk kone, kom. Det var ganske behagelig å kunne føre en naturlig samtale for en gangs skyld.

Klokken to gikk mange hjem, og Eva og jeg slo oss ned på vårt avtalte gulv. Det varte ikke lenge. 30 minutter senere var Yamasaki på døren og ville ha undertegnede på Kareoke og nattklubb. Som gjest har man jo forpliktelser, så dermed har jeg testet kareoke. Vertskapet var såpass fulle at de neppe husker noe særlig av det. Dermed skulle man tro det var slutt? Neppe, det var kun en liten sovepause. Det var flere som sov på gulvet, og klokken 8 var det avtalt morgenmøte blant gutta på et kontor borte i gaten. "So des ne", og avgårde bar det. Det var ikke Eva og jeg som var i dårligst form, og det var riktig så hyggelig. Nye caps fikk vi også.
Derpå var det felles frokost.......og derpå var det bedriftsbesøk. Det siste var avtalt i noe påvirket tilstand, men når sjefen for en større multinasjonal elektronikkbedrift er på festen så blir man jo fort invitert. Det var nesten som å være på oppdrag for forskningsrådet igjen.

Ved mange av disse tildragelsene har vi forsøkt å få betale litt vi også. Det er nesten kav umulig. En gang snek jeg meg til kassa midt under måltidet, men ble raskt avvist. Alt var ordnet. Det er visst bare å resignere. Vel, om de dukker opp i Norge om noen år så er det bare å stå på. Noen av dem har nok planer om det. Hyggeligere gjester kan vi neppe få.

Kuchi var også et brukbart utgangspunkt for å besøke Hiroshima. Dit dro vi med ekspress buss, først tvers over øya Shikoku, så litt langsetter på Honshu. Det var en vakker tur over fjelleneog med noen av de flotteste veianlegg undertegnede har sett, inklusive noen voldsomme broer over sundet mellom øyene. Det er i det hele tatt imponerende hvordan Japan har veianlegg og kollektivtransport som holder unna selv i rushtiden. Infrastrukturen må ha vært hinsidig dyr, men så er det 130 millioner om å betale i et land som ikke er så mye større enn Norge.

Hiroshima er først og fremst minneparken og museet. Det er ikke spart på noe for å få frem det vanvittige i et atomangrep. Utstillingen og filmene er til dels sterk kost. Slik sett burde det være obligatorisk med et besøk her. At Japan ikke helt tar inn over seg sin egen rolle i forspillet får være et annet tema.

For oss var det også viktig at vi hadde avtalt å møte Katherine i Hiroshima. Hun var mannskap for oss fra Tonga til New Zealand for noen år siden, og nå ville hun jammen ha med seg Japan og Aleutene/Alaska også. Noen jenter er tøffere enn andre, for turen over er noen hakk mer krevende enn tropeseilas (jeg ser da bort fra tropiske tyfoner). Joda, vi møtte Katherine og tok Shinkansen deler av veien tilbake. Fort gikk og behagelig var det, rent og med god plass. Men prisene var riktig så norske og vel så det. Tilbake i Kuchi Yacht Club fikk Katherine med seg litt av det sosiale livet før vi måtte komme oss nordover. Sesongen for å krysse det nordlige Stillehav er kort, og vi ville ha Necessity på land i Yokohama før vi dro.

På vei til Yokohama fikk vi en tvilsom værmelding, så kurs ble satt for en "liten" fiskelandsby, Katsuura. Vi var ikke klar over at dette er stedet der Ken har båten om sommeren, så vi ble raskt gjenkjent. Derved var vi i gang igjen. Fosser, pilgrimsveier og fantastiske templer, men først og fremst Kens venner. Katsuura ligger på Wakayama halvøya, og hele området har fantastiske turistmål.

Yokohama 27.6 - 5.7

Underveis hadde vi en rask stopp i Shimoda, en ganske kjent fiskehavn litt syd for Tokyo Bay. Der var det ganske så fullt, og Internet var ikke å oppdrive i hele byen. Neste morgen bar det opp til Yokohama.

Dette er regnet for å være Japans flotteste, men også dyreste, yacht club og marina. Vi gledet oss ikke direkte. Ved ankomst slo imidlertid Japan til med sin vanlige holdning til utenlandske seilere. Kort sagt går det ut på at utlendinger helst ikke skal betale noe særlig. Det viste seg også at et av medlemmene i Kochi hadde lagt turen innom og gjort det klart at vi helst skulle betale mindre enn "ikke noe særlig". Etter å ha hatt båten på land, samt ligget i denne luksusmarinaen i en uke, kan vi fastslå at vi betalte mindre enn for tilsvarende tjenester i lavkostlandet Malaysia. I prisen inngikk også diverse gaver fra yacht klubben og tjenester i forbindelse med leveranse av reservedeler. Vi hadde nemmelig et sterkt behov for et nytt drev til vår autopilot.

Bud nr. 1 for langturseiere er at viktig utstyr bryter sammen på steder der man greit kan skaffe nytt. Det alternativet at utstyr ikke bryter sammen kan man se bort fra når man har seilt 35000 mil siden avreise. Mellom Kochi og Yokohama hadde "linear drive" til autopiloten sagt takk for seg. Det kom ikke som en komplett overraskelse til tross for at vi benytter vindstyring mer enn autopilot. Lyder og motstand i drevet tilsa at noe var på gang. At jeg også har innprentet andre ikke å stole på bare autopilot for en jordomseiling er en annen sak. Som sagt, det vanskelig er å få utstyret til å bryte sammen når det passer best. Eneste alternativet til vandalisme er en porsjon flaks, noe vi synes å ha. Tretti minutter etter å ha mottatt feilmelding på displayet om "linear drive is not responding", gikk det en e-mail til Vickie hos HR parts på Elløs. "Send et nytt drev til Yokohama Bayside Marina". Hos HR har de alle opplysninger om båt og utstyr selv om Necessity er 96 modell. Joda, det skulle Vickie ordne. Takk og pris. Vi har stor tro på vindstyringen, men vi tar ikke turen til Alaska uten autopilot.

At japansk tollvesen ikke er på høyde med den generelle gjestfriheten er et mindre problem. Med litt forsinkelse ankom drevet og i løpet av 30 minutter var det på plass, "just in time". Tidlig neste morgen var vi av gårde til Hitachi-ko for å sjekke ut.

Hitachi-ko 6 juli

Hitachi er en svær industriell havn og ikke innrettet for å betjene lystfartøy. Slike steder har imidlertid alltid en fiskehavn, så dit satt vi kurs etter å ha meldt vår ankomst pr VHF og telefon til noen forvirrete tollere. Mottakelsen var førsteklasses selv uten at Ken hadde løftet en finger. Offentligheten strømmet jo til som vanlig, men her dro vi nytte av dem. "Trenger dere diesel?" Tankbilen var på kaia før vi hadde fått tatt ut penger fra postkontoret. Ikke noe problem: Kystvakta kjørte oss til postkontoret, ca. 10 min å kjøre. Våre behov skulle innfries - av dem.
Noen fiskere "next door" ville så gjerne se litt nærmer på båten og var generelt veldig nysgjerrige. Vi hadde litt dårlig tid, men sier prinsipielt sjelden nei. Ombord kom de, uten å snakke noe engelsk. "Til Alaska i en så liten båt" stod å lese i ansiktene deres. Tretti minutter senere var vi på vei til supermarkedet for å gjøre de siste, temmelig omfattende innkjøp. De vi kom til bake var cockpit allerede full av mat. Fiskerne hadde kjøpt hva de mente vi trengte. Man blir målløs, men også takknemmelig. Vi uttrykte vår takknemmelighet så langt vi kunne. Derpå bar det til havs med en god bris og en meget god værmelding.

Neste reisebrev kommer første uke i august om overfarten og om Aleutene

jfm Adak Aleutene 26.07.09

Til toppen

Neste reisebrev