06.04.06
Stillehavet er et dekkende navn her vi i lett vind og nesten ingen sjø seiler mot Galapagos. Det eneste som ikke er helt stille er en lett snorking der mannsapet tar en blund etter en uanstrengt "silkenatt". For å holde farten oppe har vi heist ca. 180 kvm duk, mye for en 40 foter. På flatt hav tar Hydrovanen seg lett av styringen selv på nesten platt lens. Dette er kort sagt den letteste seilingen vi har hatt siden vi forlot Norge for 9 mnd siden. Gjessingene nyter gjensynet med sjølivet. Selv etter en lang norsk vinter er det ingen av dem som kan mobilisere den minste sjøsyke.
Vi gir for første gang gjesteskribenter tilgang til våre sider. Her er Jørns og Ninas beretning:
Fra skisporet i Asker til seilbåt i Panama på 24 timer. (Nina og Jørn)
Det er en underlig følelse å mønstre på Necessity tirsdag kveld etter en lengre skitur i en meter snø i Asker på mandag. Det er enorme kontraster. Vi ankom Gardermoen med et større antall kolli med diverse utstyr inkl. en diger koffert med mat til turen. Vi skulle fly med Continental til Panama via New York og gledet oss voldsomt.
Da vi skulle sjekke inn ble vi nærmest kroppsvisitert og forhørt om hele vår livshistorie fra puberteten og frem til nå, og dette var før vi fikk levert bagasjen og sjekket inn. De regnet med at absolutt alle var potensielle flykaprere. Jeg skal ikke dra dette i langdag, men passene ble kontrollert hele 5 ganger innen vi kom av gårde og stort sett av de samme folka som flyttet seg innover i lokalene og stilte de samme tullete spørsmålene gang på gang. Så var det på’n igjen i New York. Der måtte baggasjen slepes gjennom utsjekk og inn igjen. De har tydeligvis ikke hørt om transfer passasjerer der. Konklusjonen er å unngå New York hvis mulig.
Så kom vi da til Panama og ut i silkenatten i 30 grader. Vi fikk til og med oss all baggasjen inkl. kofferten med matvarer, utrolig nok. Vi fikk praiet en taxi og dro mot havnen der båten lå. Da taxien begynte å kjøre gjennom trange smug og bakgater begynte vi å få litt bange anelser, men til slutt var vi fremme. Det var fantastisk å være nådd hit, og etter en hjertelig velkomst stupte vi i seng.
Neste morgen skulle vi av sted på det store eventyret. Først måtte vi sjekke ut fra Panama og ordne andre småting. Vi kom til havnekontoret som var et relativt slitent opplegg med masse folk som satt og så apatiske ut. De hadde noen PC er, men de sto ubrukt, og alt ble gjort manuelt på skrivemaskin. De var hyggelige nok og vi fikk papirene i orden, og skulle bare innom et butikk å hente en gassflaske. Vi fikk tak i en råtten gammel bil som de kalte Taxi og som stinket bensin og eksos. Gassflasken ble lempet inn i fanget mitt, men jeg mente jeg kjente en stank av gass blandet med bensin, en relativt dårlig kombinasjon. Gassen lakk som bare det og vi fikk bråstoppet bilen og lempet ut ” bomben ”. Vi fikk satt i en propp og så var alt såre vel.
Så bar det ut på det store havet i flott driv og for fulle seil i 7 – 8 knop i medstrømmen. Vi delte inn nettene i 4x3 timers vakter. Det var delig og frisk vind og vindroret holdt stø kurs. Solen gikk ned på 2 –3 minutter og det ble brått mørkt før en nydelig måne løftet seg opp av havet på motsatt horisont. Det skinte som sølv i havet og vi var i en herlig ” flyt ”. Slik gikk tiden, med fine frokoster – sval morgen og tropehete midt på dagen og deretter nydelige avkjølende solnedganger. Dagene ble rutine og Nina og jeg kom utrolig fort inn i rytmen som vi hadde fra sist vi krysset Atlanteren for 10 år siden. Båten var stappfull av masse god mat og vi hadde ” happy hour ” med konkurranser og masse snoop hver kveld, så her må fettet trimmes av når vi kommer til Galapagos i morgen.
Etter hvert fikk vi mindre vind og motstrøm som skulle vare det meste av den 8 dagers flotte turen. Men vi hadde det stålende og ingen dag er lik den forrige. Det er det som er så fascinerende at ingen ting er helt forutsigbart. Alt endrer seg hele tiden og vi er så tett på elementene i en seilbåt på et uendelig hav. Vi kom også tett på flere dyr og så hval og delfiner flere ganger. Det er alltid fantastisk å se ville dyr i fri utfoldelse.
Vi hadde en spennende opplevelse da vi plutselig så en skilpadde som lå og dovnet seg i vannflaten. Jeg ville selvfølgelig bade med det meterlange dyret som ser veldig koselig ut. Jeg stupte uti og hadde en flott stund hvor jeg hang etter den og klødde den litt i nakken. Jan Fredrik kom svømmende etter en stund og gjorde meg oppmerksom på at jeg burde holde en viss avstand da skilpadder har dyrerikets hardeste bitt med hyene på annen plass. Padda hadde vel også fått nok av meg og begynte å svømme mot meg en litt sur mine så Jan Fr. og jeg la på svøm det vi var gode for, og Padda som nå var ganske gretten ga seg uten å ha satt noen dype spor i rumpene våre.
En annen lystelig opplevelse var da Eva og Nina hadde lest om pirater som hadde angrepet en båt for noen år siden og plutselig så pirater over alt på høylys dag. Da kvelden kom samme dag fikk de øye på to skumle lys i horisonten som bare måtte være pirater og gjorde seg klar til å møte sine siste timer. Nina som skulle på vakt senere kunne ikke legge seg, men sto som en gallionsfigur opp av luken foran og ventet på sin skjebne. Kort fortalt så forsvant ” fiskebåtene ” etter kort tid og roen senket seg igjen over gjengen. (en lett dramatisering).
Dagene er herlige å vi ligger og steker oss på dekk En dag da vannet var helt stille midt i Stillehavet ble vi bedt på pannekaker med lønnesirup (nyyyydelig) på Stormsvalen. Stormsvalen er en båt vi har hatt følge med hele veien. Siden vannet er speilblankt med en grønnblå krystallklar farge svømmer vi likegodt over til lunchen i den andre båten, og etter en hyggelig prat stuper vi uti og svømmer hjem. Vinden tar seg opp og vi setter seilene og selvstyringen og glir inn i den myke solnedgangen til nye eventyr på Galpagos. Men det er en annen historie.
Mvh Jørn Gjessing
Vil ligger nå i Bahia Naufragio (Wreck Bay) på Galapagos. Her bor det kanskje noen hundre mennesker og noen tusen sjøløver. Med mulig unntak av havnekapteinen er alle helt tamme. Heller ikke pelikanene rikker seg nå vi stryker forbi på 1/2 meters avstand. På planen står landskilpadder, sjøiguaner, pingviner, Blue Footed Bobies osv. osv. Alle vet at skipperen er vel så interessert i dyr som i mennesker så følg med i neste reisebrev.
19.04.06 Galapagos Til toppen
Vi ligger fortsatt i Wreck Bay på San Christobal. Dette er en slags zoologisk hage, men det er muligens vi som er på utstilling. Sjøløvene synes det er like interessant å iakta oss som omvendt. Akkurat her er senter-cockpit en ulempe - for sjøløvene. På Stormsvalen fikk de besøk. En liten, oppvakt og svært strømlinjeformet fyr gled opp i cockpit, luffet seg opp på benken og satt seg godt tilrette ved frokostbordet ved siden av Tom. Den var lite opptatt av familiens mat, så det hele var mest sosialt. Etter en stund la den haken på benken og sovnet.
Forøvrig kan vi nå notere oss for hele samlingen:
Sjøløver type klovner, Blue Footed Boobies, pingviner, kjempeskilpadder, sjøiguaner og flamingoer.
Sjøiguanene er godt kamuflert, men vi ser dem stadig mellom steinene. Vi planlegger en snorkletur for å studere dem under vann. Kjempeskilpaddene er hjertelig tilstede, men lignet svært på de vi har sett tidligere på Seychellene. Med en livslengde på nærmere 200 år har disse kjempene ikke hastverk med noen ting. Også det årlige ritualet for å bringe slekten videre gikk i sedat tempo for å si det forsiktig. Vi har tilsvarende film også av brøleaper og de greide det hele på drøyt 1/10000 del av tiden.
Noe av det flotteste er kanskje de ikke ukjente "Blue Footed Boobies". De ligner havsulen og opptrer på samme måte. Men for noen fantastiske blå føtter. Fant Darwin ut hvorfor de har blå føtter?
På land er det en rotete, men vennligsinnet liten by. Hver famile har enten en bitte liten restaurant eller en enda mindre butikk. Hvis man vandrer rundt kan man få tak i det meste og til lave priser og en porsjon tolmodighet. Diesel koster NOK 1,70 pr. liter. Det er en pris pr. fat som ikke så mye over den for råolje. Alt inklusive vann må vi imidlertid hente på land i kanner. Det er tøft å få tid til sånt i en stresset hverdag! (Noen lurer til å med på hva vi gjør hele dagen.)
San Christobal har ingen kai så alle forsyninger til øya må fraktes pr. lekter inn til en slags molo. I dette er imidlertid befolkningen eksperter, og sjaue kan de også når cementsekker o.l. skal lempes iland. Å frakte 15 kanner diesel til en båt er ren rutine.
Galapagos er en del av Equador og Equador er fortsatt en bananrepublikk. Det gjenspeiles i papirarbeidet. Etter 5 besøk hos havnekapteinen har vi fått våre reisedokumenter slik at vi kan gå videre til Marquesas. Havnekapteinen er en slags krysning mellom toller og keiser. Han (her er det alltid en hann) omgir seg med et hoff på 10-15 personer. Noen er i plettfri hvit uniform, men de fleste går i shorts og nogenlunde ren t-skjorte. Den siste kategorien er yachties som ved hvert besøk venter på tur en time eller så, men som smiler og later som om dette er noe av det hyggeligste de kan tenke seg. Hvert besøk medfører som regel ingen ting annet enn en beskjed om å komme tilbake "manjana, passado manjana eller Sabado". Det siste betyr lørdag og er dårlig nytt for da holder de stengt. Havnekapteinen bestemmer hvilke øyer som kan besøkes (på en dårlig dag er det bare en) og hva som skal betales. Det siste er nokså tilfeldig, men vi har funnet ut at beløpet regnes ut etter hva havnekapteinen antar at vi sier på vårt heller begrensete spansk. Vi slapp faktisk ganske billig fra det fordi vi oppga vår båtstørrelse i dødvekt heller enn i brutto register tonn. Det siste hadde nok strengt tatt vært korrekt, men ikke vet vi hvor mange brt vi er. Det sparte oss i alle fall for ca. $40,- Etter diverse obligatoriske fremmøter ved hoffet stemples papirer så stempelputen okker seg. Jeg tror faktisk en av de viktigste kvalifikasjonene for en equadoriansk havnekaptein er å kunne stemple raskt og uanstrengt på et uendelig antall skjema mens han studerer sitt offer på den andre siden av bordet.
Her er forøvrig en link som sier litt om historien bl.a. om de norske innvandrerne.
21.04.06
Gjessingene har reist for å gå Inca Trail og vi sitter alene igjen. Båten er plutselig vesentlig større. Vi er på vei fra San Christobal til Villamil på Isabela. I følge reisedokumentene skal vi direkte til Marquesas, men som alle andre får vi et "lite problem" med båten som må løses i Villamil før den store turen over. Som gode hypokondere kommer vi nok på noe.
Siste nytt fra Wreck Bay er at Banco Passifico har forsynt seg 50$ ekstra av vår konto. Det samme har hent med Checkmate og antagelig også Stormsvalen samt Nina og Jørn. Opplegget er enkelt. Kunden signerer på slippen før beløpet er påført. Bankfunksjonæren fører deretter på det beløpet han kan tenke seg på bakrommet. Det er selvfølgelig mulig at dette er leie for langt opphold i deres lokaler. Nevnte vi bananrepublikk? Vi hadde et alvorsord med en av personalet. Han lovte å rydde opp hvis vi kom til banken kl. 1800. Det gjorde vi, men ikke han. En vaktmann syntes vi så såpass irritert ut at han fant det opportunt å vise oss at han hadde pistol. Og allikevel er Galapagos med befolkning og dyreliv et særdeles fint sted. Nå er vi på vei til Villamil på Isabela.
24.04.06
Vi har nå vært 2 dager i Villamil. Her er det et helt annet miljø inklusive en svært tilbakelent Capitan del Puerto. Han hadde ikke noe problem med å skrive ut oppholdstillatelse selv etter at vi viste ham papirene fra Wreck Bay. Vi er nå ankret midt i en et område hvor vi stadig ser våre venner sjøløvene og de blå fotede, men også flamingoer og pingviner. Det riktig kryr av sjøiguaner. Man skal faktisk være litt forsiktig for ikke å tråkke på dem. Nevnte jeg haiene. De er her også. I et naturlig havbasseng hviler de ut om dagen før de drar på jakt på revet om natten. Dette er "white tip reef charks" og mennesker synes ikke å stå på menyen. Det er imidlertid ikke tillatt å snorkle med dem, selv om noen turister prøver også det. Vi har med andre ord sett mye av det vi kom for å se, men i morgen skal vi på en tur med en fisker. Følg med.
25.04.06
"Panga" tur til Cabo Rosa
Det var i sannhet en utrolig tur. Cabo Rosa er kjent for et fantastisk vulkansk landskap ut mot havet. Størknet lava har dannet øyer, kanaler og tunneler over et stort område. Det er tilgang kun fra havet, skjønt tilgang? Først må man gjennom en intens brenning som vi aldri hadde tatt sjansen på å forsere uten med lokale fiskere. Dette er et område som har mye languster og fiskerne har lært å forsere brenningene i sine "pangas" (raske, åpne fiskebåter) som surfer inn på nøyaktig riktig tidspunkt. Det hele fikk litt preg av rafting i Sjoa og noen og enhver følte at dette var på grensen. Inne i disse bassengene trives hai, skilpadder, sjøløver og tropisk fisk. Vi så dem alle der vi snorklet rundt i dette naturlige bassenglandskapet.
Etter Cabo Rosa gikk turen til en liten bukt hvor havskilpaddene møtes hvert annet år for å pare seg. Det var faktisk hundrevis av dem som bedagelig padlet omkring på jakt etter make. Hvis jeg opptråde som en skilpadde, dvs svært makelig, ble jeg ignorert og kunne bl.a. filme ufortrødent. Hvis vi kommer til et sted med litt raskere Internet skal vi prøve å legge ut litt video. Billedmaterialet er fra filmen.
Til de som kommer etter: Turen ble organisert av Minino som kan kalles opp på kanal 66 eller via "Wooden House" som ligger på veien fra fergestedet til landsbyen.
Vi nærmer oss nå slutten på oppholdet på Galapagos. Muligens blir det en ridetur til vulkanen før vi drar. Neste reisebrev kommer fra Marquesas. Dit er det 3000 nm så det vil nok ta 3-4 uker. Dette er faktisk det lengste strekket på en jordomseiling, litt lengre enn en krysning av Atlanteren. Ring oss på Iridium'en da vel. Vi er alltid tilstede!
Galapgos til Marquesas Til toppen
28.04.06
Vi er på vei. Jeg sitter og skriver på den første av mange nattevakter før vi er fremme på Marquesas. Før vi dro fra Isla Isabela rakk vi enda noen opplevelser.
Først ble jeg angrepet av "the King", sjøløve alpha male himself. Jeg var fredelig ute med jolla antagelig i hans revir. Jeg synes ikke selv vi ligner så mye på en sjøløve, jolla og jeg. Kanskje er "the King" nærsynt, eller kanskje bare gretten. Den kom fossende mot meg med halve overkroppen over vann og en anselig tanngard. Jeg knipset og ga gass. Bildet ble bare av vannet, men gassen virket heldigvis. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med den kolossen som selskap i jolla. Jeg har senere lest at man skal være varsomme med de store hannene. Jeg er temmelig sikker på at det var samme hann som fotografert i forrige reisebrev.
Det er forøvrig ikke bare dyrelivet som er eksotisk på Galapagos. Det har tydeligvis også utviklet seg en egen art av bankvesen. Som tidligere nevnt ble vi jo på typisk skandinavisk vis indignert over den smule svindel som hadde foregått. Også andre seilere laget litt oppstyr. Noen i banken mente tydeligvis at dette ble for brysomt. 200 dollar ble overført til en mini filial i Villamil. Her ble de utlevert til Stormsvalen for fordeling. Det hele var opp til oss. Underlig. Jeg har nå for ordens skyld lagt til et ? etter Banco del Fraude.
Vulkanene på Isabela er aktive og den ene har verdens nest største krater (Ngorogoro er større). Siste større utbrudd var på 80/90 tallet. Fra Villamil arrangerer driftige og dyktige guider turer opp til kraterkanten. En mulighet er å benytte hest deler av veien. Jeg var ikke den eneste som så for meg fine filmscener fra hesteryggen så vi slo til. Det ble en "rystende" opplevelse. Guiden, den samme Minino, var riktignok dyktig, men hadde et par andre ambisjoner i tillegg. Den første timen var med lastebil. Sammen med en britisk båt "Poco Andante" samt Checkmate ble vi plassert på planet på noen enkle benker. Minino kjørte så vi følte at gebisset løsnet.
Det ble ikke bedre da vi ble overført til hest. Jeg ble tildelt et heller sørgelig eksemplar av arten, dvs gammel og desillusjonert type hoppe. Hoppe var det nok mest jeg som gjorde. Hvis noen tror det er fint å filme fra hesteryggen så glem det. Filmen vil nok mest kunne brukes for å anskueliggjøre hvordan livet fortoner seg for en kenguru på reise med sin mor. Det gikk enda an så lenge dyret tuslet av gårde i sitt eget tempo - bakerst. Men når Minino behandlet følget omtrent som en cowboy som driver kveg var det ikke filmingen som ble det største problemet.
Mitt dyr var forøvrig ganske lei ukyndige turister og trøstet seg selv ved å bære noe kvist og kvas i munnen antagelig som en slags sutteklut. Pancho Pancha, væpneren til don Qixote tok seg ikke bedre ut.
Egentlig syns jeg synd på min hoppe. Den var klart forbi sin beste alder og skulle tuslet omkring som pensjonist.
13.05.06
29.04.06 var vi av gårde. Vi dro sammen med vårt faste følge Stormsvalen og våre nye venner Checkmate. Forøvrig var det lite virak. Vi bare tok ankeret og dro. Så uendelig annerledes enn avgangen fra Las Palmas for ca. 6 mnd siden. Allikevel er dette en lengre tur som til tider tar enda lengre tid pga vindforholdene. Ganske riktig ble det lite vind til å begynne med så jerngenoa'n ble benyttet i ca. et døgn. Da var vi ute av stillebeltet og i passaten. Det ble noen døgn med en fantastisk seilas i 15-20 knop vind. Vi dro unna 170 - 180 nm døgn etter døgn. Vi så for oss rekorder da det døde ut. Nå ligger vi her i mer vekslende vind, men vi har allikevel vært heldig og har god fremdrift.
Det har vært atskillig underholdning fra delfinene. En dag demonstrerte en flokk på mer enn 100 dyr sin jaktteknikk. Et lag ligger på overflaten og lager spektakulære mageplask for å skremme småfisken sammen. Under ligger et annet lag og forsyner seg. Det virket som om Necessity ble benyttet som jaktpost så vi satt virkelig i orkester. Vi har hørt om dette før, men aldri opplevd det selv.
Apropos småfisk. Disse blir jo skremt bl.a. av delfinene og da hopper eller flyr de ombord. De havner på de underligste steder og noen blir ikke funnet før de begynner å stinke. En stund var stanken ombord som på en dårlig rengjort russisk tråler (en antagelse siden jeg aldri har vært ombord i en slik). Verre er det at også BLEKKsprut hopper ombord, og de setter ganske riktig BLEKKflekker. Det kunne vi jo leve med om blekket lot seg vaske av, men der har vi kommet til kort. Vi har atskillige kjemikalier og vaskemidler, men ingen som er beregnet på blekksprutblekk. Vi mottar herved forslag.
The rescue operation 10 - 16 May
Long passages like the one from Galapagos to the Marquesas are mostly filled with routine tasks. If conditions are right there is also a constant feeling of well being that comes with efficient sailing. For more than 10 days after we departed Villamil on Isla Isabela we were probably a little “high” on superb sailing. The wind was blowing constantly from the north east at 15 - 20 knots, the gennaker was up for days on end, and together with Stormsvalen and Checkmate we reported 170 – 180 nautical each morning to the “Galapagos - Marquesas net”. It is odd how you sail a little faster in company with other boats simply because you never forget to sail.
Almost all cruising boats keep in touch with other cruisers on the short wave radio. Approximately 15 boats were reporting to the Galapagos – Marquesas SSB net. Each morning we reported positions and conditions and ended our transmissions by “all well onboard”. On May 10 the situation onboard the American boat Prozeon was, however, far from “well”.
The crew on Prozeon is a couple, Sheri and Randy. Randy had surgery for a perforated ulcer in Equador 6 weeks before leaving Galapagos. Now there were serious complications. No food or water would stay down. There was some blood in the vomit. Randy was getting weaker from dehydration and starvation. Having gone further south than our Norwegian friends we were clearly the nearest boat only 15 nm miles behind Prozeon. We were in fact within VHF range, which made communication easier and not dependent on fixed radio schedules.
The SSB net immediately proved its worth. There were 3 boats with doctors onboard within SSB range, either directly or by relay. Needless to say Sheri was very worried, but at least she could get solid advice on medicines and treatment (not for the faint hearted). The situation was, however, precarious as Randy was getting more dehydrated and Sheri, who was doing a tremendous job, was getting more exhausted. The next day it became clear that the situation was life threatening. There was still 7-10 days of sailing before landfall in the Marquesas.
Yachts that were already in the Marquesas put pressure on French authorities to mount a rescue operation. In agreement with Prozeon we relayed a Pan Pan on our Inmarsat C installation:
Pan Pan relay from Procyon:
We have received the following Pan Pan from S/Y Procyon 2100 UTC, Position 9deg 26,2min S, 124deg 04,7min W (900 miles east of Marquesas). 2 persons onboard.
Adult male requires urgent medical care. 4 days vomiting, Dehydration a serious problem. Need medical evacuation if possible or transfer to ship with medical facilities. Patient had ulcer surgery 8 weeks ago, which may have caused the problem.
This is a part of the Pacific with very little traffic. We had in fact seen only our Norwegian companions since we left Villamil. Also we were well outside helicopter range. Too much optimism was hardly warranted. Never the less, the same evening a huge containership, CJM Manet an route from West Cost US to Tahiti, came on the SSB radio and reported that they would change course. Rendevous in a little more than 24 hours. Manet had good medical facilities and by chance they even had a retired doctor on board.
Sheri on the Prozyon had done a fantastic job to keep her husband alive, but now she was utterly exhausted from days without sleep. We agreed with Checkmate and Stormsvalen that together we had to organise the evacuation and also to provide diesel to Prozyon so that Sheri could motorsail to the Marquesas. By now we had managed to catch up. This was not so simple since Prozyon’s spinnaker had been flying since before Randy became ill. We had in fact advised Sheri to keep it up since conditions were benign and it was necessary to conserve fuel as much as possible.
The evacuation would take place at night and with 4 meters of swell.
In the late afternoon on the 12th we were in VHF range with CJM Manet and around 8 o’clock we could see her lights. This is the tropics and it was overcast. The night was dark. An hour later and the huge, black hull approached and slowed to 3-4 knots. It was surreal.
We had already agreed that Stormsvalen, being equipped with davits, would provide the necessary dinghy since Manet could not launch a boat in the swell. Tom on Stormsvalen would then operate the dinghy. I would transfer to Prozyon to help with the evacuation and to fill extra fuel. Nils and Marit on Checkmate would provide most of the needed fuel. During the evacuation, Anne Brith on Stormsvalen and Eva on our Necessity would keep our boats as close as possible, but at a safe distance.
Stormsvalen managed to launch the dinghy, but got a little concerned when the outboard was briefly fully submerged. Luckily it started right away.
Tom first picked me up with our 25 litre can of spare fuel. To get on and off a dinghy in the dark with the sea running requires a little acrobatics, and I wondered how on earth we would get Randy off. I have to say, however, that it went like clock work.
Randy spent his last remaining strength to let himself drop into the dinghy at exactly the right moment. Randy is a retired Coast Guard officer and I guess he knew more about this kind of operation then any of us. It must have strange to be the rescued party.
CJM Manet did their part and Randy was hoisted on board on a stretcher. Then 3 more cans of diesel were delivered to Prozyon from Checkmate. Nils delivered to the dinghy, Tom shuttled and I took it onboard the Prozyon. After what was probably not more the 30 minutes we could all return to our respective boats, thank CJM Manet on the VHF and go back on our course. We could only hope that Randy would be OK
A few anxious days followed. Sheri was now alone onboard the Prozyon, still exhausted and not knowing the fate of her husband. It was decided that Necessity having the most range by engine should stay close. This would allow Sheri to sleep through the night and we would be able to help if anything happened. As it turned out we really needed the fuel range. The next day the wind died completely and we motored day in and day out. The SSB net was still very active and it was decided that the American catamaran Wind Pony would leave Nuku Hiva and meet us some 400 nm out, carrying a lot of fuel. One calm day I was even able to swim across to Prozyon and keep Sheri company for a few hours. Some news ticked in from Manet. In professional hands Randy’s condition was reported as stable. Not the expression to put your mind to rest.
In the end all was well. On the 16th of May we met up with Wind Pony and also Necessity got some fuel – and Ice cream from Wind Pony’s freezer. A report came that Randy was recovering and would probably be able to meet Prozyon when they arrived in Nuku Hiva. Wind Pony also brought extra crew for Prozyon. They could now go on to Nuku Hiva while we set course for Fatu Hiva. Later we have met up again with both Randy and Sheri - still cruising.
The main thing to learn from this incident is that the SSB net can be invaluable for the safety and well being of the participants. Without the net and the inherent instinct and indeed unwritten law among cruisers to help each other the end to this story might not have been a happy one.
Jfm 19.05.06
I dag, den 13.04 har alt roet seg, også vinden. En laber bris driver oss ihht loggen frem med 0,5 knop. Det kommer imidlertid mest av noen ekle små bløte dyr som synes å benytte de små skovlene i loggen som en slags badeland. GPS'en gir oss en fart på 5 knop, og vi kan igjen nyte roen som stort sett dominerer livet til havs.
18.05.06
Vi seiler på glass. Det er måneløs natt, og det er blikk stille. Glassplaten har en slags transparent kobolt farge. Stjernene reflekteres perfekt. Det gir mer en følelse av å sveve enn å seile. Hjemme blir da havet grått når det blir havblikk?
Vi går for motor og har mindre enn 100 nm igjen til Fatu Hiva. Normalt ville vi være inne på 15 timer for motor, men situasjonen er ikke helt normal.
I fire døgn seilte vi eskorte for Prozeon. Skjønt seilte? Det var nesten ikke vind, og vi gikk mest for motor for å møte en båt som kom ut fra Nuku Hiva (hovedøya i Marquesas) med et ekstra mannskap til Sheri. Hun var i perioder nær ved sammenbrudd. Uvisshet om tilstanen til Randy samt eneansvaret for båten har tynget. Necessity hadde mer rekkevidde for motor enn de andre norske båtene og har derfor holdt henne med selskap. I forholdene som rådet har jeg til og med kunnet svømme over på besøk.
Møtet med den andre båten, Wind Pony, fant sted og mannskap og diesel ble overført. Vi fikk også noe tilbake, men det trenger Stormsvalen og Checkmate når de smått om sent kommer til Fatu Hiva. Der selger de antagelig ikke diesel.
Denne gangen var møte i rom sjø en enkel affære. Det var dagslys og helt flatt. Båten som kom var en annen langturseiler, en katamaran, og ekstramannskapet en venn av Sheri og Randy. Det ble naturlig nok stor glede ombord på Prozeon. Det ble også et pussig miljø midt på havet med tre båter og en jolle som for mellom med kanner og mennesker.
Men hva har skjedd med passaten? Ikke et pust nå i 5 døgn. Dette er uvanlig, men så er det ærlig talt en god del ved været som ikke er helt vanlig. Etter at Sheri fikk sitt etterlengtede mannskap / selskap har vi forsøkt å seile, men vindkast på 2-3 knop gir ikke fremdrift av betydning. Da blir det fortsatt å tyne dieselbeholdningen, men dette holder ikke.
Uansett lite diesel og lite vind så ble 17. mai feiret på en verdig måte. Vi hadde pannekaker til frokost og spiste til og med litt iskrem som vi fikk fra Wind Pony. To mennesker kan vanskelig gå i tog, men vi dresset oss opp og fant frem det vi har av norske flagg. Om ikke tog så ble det en slags flaggborg. Vi delte til og med en pils - uvanlig for en båt som er tørr som IOGT når vi er på havet. Høydepunktet kom da Stormsvalen sendte alt som er av 17. mai musikk på VHF. At vi fikk det inn var oppsiktsvekkende for Stormsvalen feiret ca. 100 nm unna. Langt over normal rekkevidde.
I skrivende stund er vi bare 60 nm mil fra Fatu Hiva. Vi er helt sikkert inne i morgen for her lukter det blomster.
Neste gang: fra Marquesas Til toppen
19.05.06
Vi er fremme på Fatu Hiva og synes det er et fantastisk sted. Vi ser frem til å skrive om Marquesas i neste reisebrev.
Først noen fakta:
Stillehavet er langt borte og detaljene er ikke alltid godt kjent. Fransk Polynesia begynner ca. en "Atlanterhavskrysning" vest for Galapagos og strekker seg over et område som er like stort som mye av Vesteuropa, selv om landarealet er lite. Dette franske området består av 5 helt distinkte og forskjellige øygrupper:
I nordøst på 5-10 grader syd finner man Marquesas som består av høye, vulkanske øyer og et folk som markerer seg som Marquesiske mer enn franske. Hiva Oa er stedet der Paul Gaugin malte og hygget seg på mer verdslige måter.
Drøyt 400 nm mot syd finnes et ganske enormt arkipelag av ca 70 til dels svære atoller. Her er det bare korallene som er igjen etter at de opprinnelig vulkanske øyene er erodert bort. Atollene har laguner og dersom det finnes en tilstrekkelig åpning i revet kan man ofte seile inn selv om man mange steder må holde tunga rett i munnen for å beregne strøm og korallvekster. Landsbyene ligger på ringrevene som ofte er godt bevokst med palmer og andre trær og vekster. Utenfor revet går det nesten rett ned på mer enn 1000 meters dyp. Det store satsingsområdet på mange av disse revene er dyrking av sorte perler enten som familiedrevet småindustri eller mer industrielt. Også kopra produksjonen (kokosmasse) synes å holde stand. Fisk hentes uanfektet rett utenfor stuedøren. Mururoa i sydøst er kanskje det mest kjente atollet etter at franskmennene så sent som på 90 tallet gjorde sitt beste for å sprenge det i stykker med atomladninger.
Øst for Tuamotus ligger Gambier atollene som en slags forlengelse.
2-300 nm sydvest for Tuamotus ligger Selskapsøyene med spektakulære høye øyer, flere med ringrev rundt (Society Islands etter Royal Geographic Society som sendte Cook dit på hans første ekspedisjon). Tahiti (opprinnelig O'Taheiti som ble forvrengt til Huti Heiti på norsk) og Bora Bora er de mest kjente. Hit drar vi først om noen uker.
Syd for alt dette finner man Iles Australes. Dette er også rev og de fikk navn etter et kontinent som man drømte om å finne på den sydlige halvkule helt frem til kapt. Cooks tid. Først senere da man innså at det ønskede kontinent ikke eksisterte ga man navnet til Australia som inntil da het New Holland. Isle Australs står ikke på vår reiserute i denne runden.
------------------------------------------------------------------
03.06.06 Marquesas
Når dette skrives er vi underveis igjen etter 14 dager på Marquesas. Vi er på vei til atollene i Tuamotus. Nå har vi fått nok av fjell og grønne daler for en stund. Mange av øyene i Marquesas gruppen er spektakulære. Her er stupbratte klipper, masse vulkankjerner som står igjen som sylskarpe sukkertopper og noen av de høyeste fossene i verden. Da vi kom inn til Hanavave (Baie de Vierges) på Fatu Hiva ble vi sittende ganske andektig. Tankene gikk vel til Trollfjorden eller noe lignende sted selv om vi tror det er litt brattere og høyere på Fatu Hiva. Landskapet er i tillegg overgrodd med dyp vegetasjon og masse palmer. At det er 28 grader i vannet er heller ikke å forakte når man trenger en avkjøling fra 30+ i luften.
Baie de Vierges er det beste ankringsstedet på Fatu Hiva, men lite å skryte av. Det var allerede 6-7 båter her og dermed ble vi henvist til 25 meters dyp. Når bukta i tillegg har noen formidable fallvinder som raskt drar opp en kuling sover man lett. En trøst finner man i seileguiden som lakonisk slår fast at "de fleste som "dregger" driver bare rett til havs".
Landsbyen Hanevave var desto vennligere og vårt første møte med Polynesisk kultur. De innfødte insisterer forøvrig på å være Marquesere, ikke bare Polynesere. Litt skuffet ble vi kanskje over at alt var helt moderne. Båter, biler, hus og veier var av vesentlig høyere standard enn på Galapagos. Dessuten var det pertentlig ryddig med trimmede plener og vakre hekker. Det gir jo visse fordeler at potteplantene gror vilt og vannes regelmessig fra himmelen. Her er det største problemet at vegetasjonen gror for fort, så plenklipperne gikk kontinuerlig. Opp i all denne levestandard var det litt overraskende at lokalbefolkningen foretrakk byttehandel fremfor bruk av penger. Fiskekroker fra Mustad og parfyme fra Frankrike er foretrukket valuta avhengig av kjønn på den som står for handelen. Den moderne byttehandelen faller imidlertid vesentlig dyrere en fortidens med glassperler, så de innfødte vet nok hva de gjør.
En ting er heldigvis ikke forandret. Vi møter en vennlighet og hjelpsomhet nesten uten sidestykke. Går du langs en bilvei stopper første bil som passerer og vil kjøre deg dit du skal. Dette gjelder for alle øyene.
Vi ble ikke å lenge på Fatu Hiva. Ankringsforholdene og det faktum at Helene skulle komme den 23.05 gjorde at vi ganske raskt satt kurs for Hiva Oa som er en slags hovedøy på østre Marquesas. Vi tenkte det var fint å ha en dag å gå på, så vi dro allerede den 22.05 om morgenen. Like greit kanskje for noen timer etter at vi hadde ankret opp i Atuona hørtes det ut som om noen på land ropte Jan Fredrik. Der stod min santen Helene en dag for tidlig. Hun hadde kommet seg med et tidligere fly. Litt betenkt ble hun kanskje da hun kom til flystripa på Hiva Oa for her var det ingen taxi og definitivt ingen buss. Egentlig helt uproblematisk for den nevnte hjelpsomhet meldte seg straks i form av en annen passasjer med parkert bil som kjørte henne til kaia.
For oss landflyktige var det fantastisk å se henne igjen, og i skrivende stund har hun vært ombord i 14 dager. At hun i tillegg kjenner båten og tar sine vakter uten noen innføring er ren bonus. Til gjengjeld spanderte vi i noen ekstra opplevelser. Nuku Hiva er hovedøya i Marqeusas og har dessuten tatt godt for seg av nevnte fjell, klipper og fosser. Med Helene som unnskyldning tok vi en helikoptertur for å få bedre oversikt og utsikt. Kanskje kan man også si innsikt der vi gjennom en smal sprekk mellom to enorme klipper kikker inn på verdens 3. høyeste foss. Nakkehårene reiste seg flere ganger under turen, og det var ikke av skrekk.
Hva så med opprinnelig Polynesisk kultur. Tja, all moderniteten i Marquesas gjør det litt vanskelig å leve seg inn i det opprinnelige. Det står gamle og nyere Tiki'er her og der, men ikke langt unna går en moderne vei og telefonkioskene er vel så vanlige som Tiki'ene selv langt inn i jungelen (of yes). Vi går på et lite museum, og det er fint, men utstillingen gir ikke direkte assosiasjoner til livet utenfor. Det som fortsatt gjør størst inntrykk på undertegnede er nok danseoppvisningene. Her er bevart utrolig mye som vi forbinder med Polynesia selv etter at misjonærene har virket i 150 år eller mer. Og heldigvis, også i hverdagslivet er polynesere så umiskjennelig polynesere.
Det vi alle lurer litt på er hva som gir dem en levestandard som kan sammenlignes med Australias? Et svar er selvfølgelig at mange er ansatt i fransk politi, helsevesen, forsvar og administrasjon. Det er ikke tvil om at Frankrike pøser inn penger. I tillegg har amerikanerne fått for seg at en frukt som vokser i Marquesas bremser aldringsprosessen. Denne frukten kalles Noni og eksporteres i bøtter og spann. Markqueserne selv ser ikke ut til å innta dette middelet antakelig fordi de vet det først og fremst virker på kjøpekraften.
Forøvrig er det ingen slanger eller andre giftige dyr i det Marquesiske paradis. Det finnes imidlertid en liten knott som kalles Nono. Den suger ikke blod, men tar en bit av deg og slikker blodet i seg. Det er rart at noe så lite kan ta en ordentlig jafs. Det er laget mange TV serier av type Robinson (Survivor) på Marquesas. (Den første "survivor" var vel egentlig Thor Heyerdal på Fatu Hiva i 1936.) Så vidt vi kan se må det være Nono'ene som utgjør den største utfordringen. Papaya, mango, brødfrukt og til dels bananer vokser vilt. En og annen vill høne kommer også diltende. Vann finns i overmål. Når aldringsprosessen i tillegg kan bremses, burde det ikke være noen stor utfordring å overleve.
Nå drar vi imidlertid videre mot atollene i Tuamotus som er fri for nono'er. Her tror og håper vi at sivilisasjonen ikke er fullt så påtrengende.
08.06.06 Raroia i Tuamotus Til toppen
Det blåser stiv kuling, sjøen er krapp, vi ligger for anker med kyst i le og jeg sitter ankervakt. Vi er på Raroia, Kon Tiki atollet, og jeg er ankervakt for at vi ikke skal dele skjebne med den så berømte flåten. Vi har to ankre ute og jeg er klar til å starte motoren på et øyeblikks varsel om det skulle bli behov. Da jeg våknet av at vinden tok et voldsomt tak var det skremmende, men i skivende stund ser det nok ut til at dette skal gå bra.
Forøvrig skulle man vel tro vi var trygge her innenfor revet. Disse atollene er imidlertid store innlandshav, og vinden blåser uhindret over revene. "Innlandshavet" på Raroia er 21nm langt og neste 7nm bredt. Raroia er forøvrig ikke på langt nær det største atollet.
Den le kysten utgjøres av hovedøya i atollet og vi ligger rett utenfor landsbyen Ngarumaova. Dette er den eneste bebyggelsen på atollet og den har ca. 50 innbyggere. Det var disse som oppdaget røksignalene fra Kon Tiki ekspedisjonenes medlemmer som satt strandet på den andre siden av atollet i 1947. Det er de seg fortsatt bevisst og Kon Tiki er svært mye en del av deres arv. Nå venter de spent på Thor Heyerdahls barnebarn på flåten Taa Roa, oppkalt etter en Tahitisk gud. De har tro på en gjentagelse.
Thor Heyerdahl er en meget berømt person her. For et par dager siden ble vi invitert inn i landsbyens klasserom og der var det undervisning nettopp om Kon Tiki. De skulle kjenne ikke bare navnet på Thor Heyerdal, men på alle deltakerne. Ingen bryr seg noe særlig om teoriene om innvandring fra Sør Amerika er riktige eller gale. De respekterer uansett en eventyrer som har satt deres egen del av verden på kartet.
I går dro vi med guide, Gaston, fra landsbyen over til Kon Tiki motu (motu = øy) som er den lille holmen der ekspedisjonen ventet på hjelp etter sin ublide landing. Øya er en idyllisk liten sak med palmer, strender, turkis hav - og hai. Utenfor brøler revet fortsatt der bølger fra 3000 sjømil hav dundrer i land. Gaston hadde to oppgaver: Han skulle lose oss mellom svære korallvekster som skyter opp fra bunnen i den svære lagunen. Stort sett er det 20-50 meter dypt, men disse korallen vokser opp til havflaten og er store som fotballbaner. De står der som enorme prydbusker i en enda større have. Med solen i ryggen synes de heldigvis ganske godt.
Gaston skulle også sørge for mat på tradisjonelt polynesisk vis ute på holmen. Råvarene var fisk, kokosnøtter og palmeblader. Verktøyet var en 3 meter langt harpun samt noen fyrstikker - for enkelthets skyld.
Vel ute på Kon Tiki motu vandret Gaston nokså målløst omkring på stranden, men den mannen så ting i vannet som vi ikke ante var der. Plutselig gikk han rolig ned til vannkanten, løftet harpunen og med et imponerende stikk hadde vi lunsj. En nydelig fisk etter at den var grillet på bål dekket med korall stein. Spirende kokosnøtter var forrett og fisken ble servert på palmeblader. Det er forøvrig synd at man hjemme aldri kan få tak i alle variantene av kokosnøtter på forskjellig stadier av modning og aldring.
Da fisken var fortært ble restene kastet uti. Straks var det 10-20 "black tip reef sharks" på pletten. Disse var opp til en meter lange og er ikke farlige for mennesker. Men et imponerende syn var det med litt "feeding frenzy" i miniatyr.
Gaston forsikret oss om at vi trygt kunne bade. Det var ingen farlige haier innenfor revet. Noen av oss badet, men vi var litt i tvil om hans oppriktighet. Bare for noen år siden ble han nemlig selv angrepet nettopp på Kon Tiki motu av en sværing og har et enormt arr på benet som minne. Han unnlater ikke å fortelle at det bare var så vidt han overlevde. I dette er imidlertid polyneserne fatalister og mener at noe sånt kun vil skje om det er ment å skje av en eller annen grunn. Noen i vårt følge foretrakk å minske sannsynligheten ved å holde seg på det tørre.
Turen over til Kon Tiki motu foregikk forøvrig på katamaranen Vamos som eies av et belgisk par som vi er blitt godt kjent med. Alle fra Checkmate, Stormsvalen og Necessity fikk lett plass ombord. Det er alltid interessant med en tur på en stor "Cat". Det hele får et preg av villa med hage og utsikt til bassenget. Det var hyggelig også fordi Catherine Hunter og Daniel Beauvois er et svært hyggelige mennesker. Hun er en ikke ukjent keramiker som nå besøker alle keramikkverksteder de kommer over på sin ferd. Mest kjent er hun for sine høner. Disse lages i sann størrelse i et antall varianter, og de selges i tusenvis i mer enn 20 land. Jeg har tidligere sett henne portrettert i et eller annet internasjonalt magasin. Selv skjønner hun ikke helt hvorfor hønene ble så grasat populære.
09.06.06
Stiv kuling eller ikke, det var antagelig unødvendig å sitte ankervakt. Hovedankret hadde ingen planer om å gi seg. Bunnen på landsbyens ankringsplass er dekket av korallhoder som står opp som pigger fra bunnen. Før man skal ta opp ankret er det standard prosedyre å snorkle for å sjekke hvordan ankerkjetting og anker har plassert seg mellom disse naturlige fortøyningspælene. Nå lå ankeret godt under en svær korallvekst på 15m dyp. Vi prøvde å lirke det frem med båten 1 - 2 - 3 - 4 ganger. Det ene av to ankerbeslag ble bøyd, men det hele satt for godt. Vi hadde dykkerutstyr tilgjengelig på Vamos, men det blåste fortsatt stiv kuling og kreftene var alt for store til at det var forsvarlig å dykke. Vi bestemte oss for å ta 5 min. time-out og lot ankerkjettingen være ganske stram. Vi antok at ankeret var tapt. Men under over alle undre. Vinden og vår ganske stramme kjetting lirket ankeret ut under korallen. Glade var vi da vi lettet anker og satte kurs for Kauehi 160 nm mil unna.
Hjemme sitter det sikkert folk som tenker fy da - ankring som ødelegger koraller. Vi beklager, men dette var faktisk byens faste ankringsplass og det var ingen alternativer uten korallvekster. Bruker du tau gnages de lett av på en natt. Ellers prøver vi å være svært forsiktige.
17.06.06 Kauehi
Kauehi er et usedvanlig vakkert atoll hvor vi tilbrakte noen dager ved en ubebodd motu med bading og picnic på stranden sammen med Stormsvalen og Checkmate. På Kauehi hadde forøvrig også Abeline fra boken "Bryllupsreisen" vært. Stormsvalen hadde boken med seg i land. Det ble munterhet da noen av innbyggerne fant at de var avbildet. Særlig ble de entusiastiske da et av bildene i bokene viste deres perlefabrikk som var tatt av en syklon for noen år siden. Selv hadde de ingen bilder og ønsket seg svært en kopi. No problem. Moderne båter har scanner og fotoprinter ombord, så gleden ble stor da Stormsvalen kunne overrekke bildet dagen etter.
20.06.06 Fakarava
Helene dro med fly den 15.06 fra Fakarava og vi satt molefunkne igjen. Det blir tomt og stille og vi trengte litt atspredelse. Fruen kikket på sorte perler og vi gikk på restaurant. Skipperen ordnet det - vel på sin egen måte......
Hai!
...... ved å ta dykkersertifikat (gjenopptatt etter mer enn 20 år). Det kan fort være en god investering med de bunnforholdene som eksisterer på disse kanter. Ankre koster en del penger, men det var ikke hovedmotivet. Her på Fakarava atollet ble presset for stort. Alle som kommer hit skal dykke, for sundet fra atollet ut i havet er verdensberømt. Flyene som kommer hit daglig fra Tahiti er fylt med sportsdykkere. Etter å ha opplevd Garuae passet selv er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. På riktig tidspunkt går strømmen innover med 2-3 knop. Du går ned på utsiden til ca. 30 meter (en god del som 4. dykk etter mer enn 20 års opphold), men havflaten virker fortsatt ganske nær. Lyset er nærmest fiolett og du svever i et hav med sikt på nærmere 100 meter. Dersom sikten da ikke hindres av enorme fiskestimer med islett av tunfisk og baracuda - og hai. Prosedyren er at du holder seg fast på bunnen og ser utover dyphavet, og det du ser er hai. Stimer av store gråhai og en og annen hammerhai samt mindre fryktinngytende hvit og sorttip revhai. De dannet faktisk en vegg og til dels et tak. Der jeg lå begynte jeg å le. Her var flere hundre hai, delvis ansett for farlige, men vi følte oss aldri truet. Jeg lo og tenkte at dette kommer ingen i verden til å tro på. Kanskje er jeg rett og slett i nitrogenrus? Men det er akkurat dette passet er mest kjent for. Haiene har til dags dato ikke tatt en eneste dykker så vi står antagelig ikke på menyen. En og annen enorm Manta Ray svevde også over. Innover i passet stiger vi til 10-15 meter og i groper samles om mulig enda flere fisk med et islett av sovende hai. Og korallene er ikke bleket, men har hele sitt fargespektrum i behold, forsterket av tusenvis av akvariefisk. Jeg hadde aldri trodd at tegnefilmen Nemo gav en realistisk fremstilling. I en grop lå en svær "Nurse shark" og sov. Vel 2 meter bakkropp stakk frem fra et korallvekst. Når vi kikket under fra den andre siden så vi det enorme hodet med lukkede øyne og et ganske så fredelig uttrykk. Forøvrig så vi de fleste fiskeartene som finnes på plansjene inklusive en ganske så stygg skorpionfisk.
Dykkene foregår i regi av svært proffe franske dykkere som gjør dette daglig og som kan sin jobb. Fantastisk! Og her tas koraller på alvor. Det er fy-fy så mye som å røre levende korall.
Fakarava er en perle også over vann. Som det meste av fransk polynesia er det relativ velstand og ganske moderne. Men befolkning har beholdt en gjestfrihet nesten uten sidestykke. Det smiles og hilses på alle. Når sant skal sies er det jo ikke så mange gjester tiltross for dykkerne og noen få "yachties" av gangen. På søndag gikk vi i kirken. Pent kledd var vi for å vise en viss respekt. Det vet de lokale å sette pris på, og vi ble nok enda mer elegante da vi vel var utstyrt med vakre "lei'er" (blomsterkranser) og kunne gå inn. Ikke var vi kommet for forkynnelsen og ikke forstod vi den i noe fall siden nesten alt var på polynesisk. Men sangen er fantastisk og mye av messen ble sunget - mangestemt og umiskjennelig polynesisk den også. Her ligger mye kulturarv i tillegg til en ganske dyp religiøsitet.
Polyneserne har i tidligere tider hatt ord på seg for å være svært langfingrete. Det var vel en naturlig konsekvens av ikke å tillegge eiendom noen særlig betydning. Det var naturlig å forsyne seg slik man alltid har gjort av naturens produkter. Polyneserne er vel fortsatt ikke veldig opptatt av gods og gull (vel kanskje litt gull og noen sorte perler), men andres eiendom lar de så definitivt i fred. Når det lokale dykkersenteret stenger for kvelden henger det vester og drakter til minst 100.000 NOK til tørk utendørs rett ved siden av den lokale hovedgaten. Jollene låser vi aldri og det gjør ingen andre heller. I gallerier og perlebutikker ligger verdiene fremme uten at noen passer noe særlig på. Alt dette i en setting av sandstrender, palmer, bogainvillas og hibiskus samt selvfølgelig en turkis lagune. Passaten blåser behagelig kjølende gjennom blomsterprakten. Vil man ha en øde øy så kan man reise litt nedover revet så finner man sin egen motu. Eneste grunn for å dra videre er faren for å sprenge budsjettet for kjøp av sorte perler.
jfm 24.06.06 .
Neste gang fra Selskapsøyene - med Amanda og Fredrik
