06.04.06

Stillehavet er et dekkende navn her vi i lett vind og nesten ingen sjø seiler mot Galapagos. Det eneste som ikke er helt stille er en lett snorking der mannsapet tar en blund etter en uanstrengt "silkenatt". For å holde farten oppe har vi heist ca. 180 kvm duk, mye for en 40 foter. På flatt hav tar Hydrovanen seg lett av styringen selv på nesten platt lens. Dette er kort sagt den letteste seilingen vi har hatt siden vi forlot Norge for 9 mnd siden. Gjessingene nyter gjensynet med sjølivet. Selv etter en lang norsk vinter er det ingen av dem som kan mobilisere den minste sjøsyke.

Vi gir for første gang gjesteskribenter tilgang til våre sider. Her er Jørns og Ninas beretning:

Fra skisporet i Asker til seilbåt i Panama på 24 timer. (Nina og Jørn)

Det er en underlig følelse å mønstre på Necessity tirsdag kveld etter en lengre skitur i en meter snø i Asker på mandag. Det er enorme kontraster. Vi ankom Gardermoen med et større antall kolli med diverse utstyr inkl. en diger koffert med mat til turen. Vi skulle fly med Continental til Panama via New York og gledet oss voldsomt.

Da vi skulle sjekke inn ble vi nærmest kroppsvisitert og forhørt om hele vår livshistorie fra puberteten og frem til nå, og dette var før vi fikk levert bagasjen og sjekket inn. De regnet med at absolutt alle var potensielle flykaprere. Jeg skal ikke dra dette i langdag, men passene ble kontrollert hele 5 ganger innen vi kom av gårde og stort sett av de samme folka som flyttet seg innover i lokalene og stilte de samme tullete spørsmålene gang på gang. Så var det på’n igjen i New York. Der måtte baggasjen slepes gjennom utsjekk og inn igjen. De har tydeligvis ikke hørt om transfer passasjerer der. Konklusjonen er å unngå New York hvis mulig.

Så kom vi da til Panama og ut i silkenatten i 30 grader. Vi fikk til og med oss all baggasjen inkl. kofferten med matvarer, utrolig nok. Vi fikk praiet en taxi og dro mot havnen der båten lå. Da taxien begynte å kjøre gjennom trange smug og bakgater begynte vi å få litt bange anelser, men til slutt var vi fremme. Det var fantastisk å være nådd hit, og etter en hjertelig velkomst stupte vi i seng.

Neste morgen skulle vi av sted på det store eventyret. Først måtte vi sjekke ut fra Panama og ordne andre småting. Vi kom til havnekontoret som var et relativt slitent opplegg med masse folk som satt og så apatiske ut. De hadde noen PC er, men de sto ubrukt, og alt ble gjort manuelt på skrivemaskin. De var hyggelige nok og vi fikk papirene i orden, og skulle bare innom et butikk å hente en gassflaske. Vi fikk tak i en råtten gammel bil som de kalte Taxi og som stinket bensin og eksos. Gassflasken ble lempet inn i fanget mitt, men jeg mente jeg kjente en stank av gass blandet med bensin, en relativt dårlig kombinasjon. Gassen lakk som bare det og vi fikk bråstoppet bilen og lempet ut ” bomben ”. Vi fikk satt i en propp og så var alt såre vel.

Så bar det ut på det store havet i flott driv og for fulle seil i 7 – 8 knop i medstrømmen. Vi delte inn nettene i 4x3 timers vakter. Det var delig og frisk vind og vindroret holdt stø kurs. Solen gikk ned på 2 –3 minutter og det ble brått mørkt før en nydelig måne løftet seg opp av havet på motsatt horisont. Det skinte som sølv i havet og vi var i en herlig ” flyt ”. Slik gikk tiden, med fine frokoster – sval morgen og tropehete midt på dagen og deretter nydelige avkjølende solnedganger. Dagene ble rutine og Nina og jeg kom utrolig fort inn i rytmen som vi hadde fra sist vi krysset Atlanteren for 10 år siden. Båten var stappfull av masse god mat og vi hadde ” happy hour ” med konkurranser og masse snoop hver kveld, så her må fettet trimmes av når vi kommer til Galapagos i morgen.

Etter hvert fikk vi mindre vind og motstrøm som skulle vare det meste av den 8 dagers flotte turen. Men vi hadde det stålende og ingen dag er lik den forrige. Det er det som er så fascinerende at ingen ting er helt forutsigbart. Alt endrer seg hele tiden og vi er så tett på elementene i en seilbåt på et uendelig hav. Vi kom også tett på flere dyr og så hval og delfiner flere ganger. Det er alltid fantastisk å se ville dyr i fri utfoldelse.

Vi hadde en spennende opplevelse da vi plutselig så en skilpadde som lå og dovnet seg i vannflaten. Jeg ville selvfølgelig bade med det meterlange dyret som ser veldig koselig ut. Jeg stupte uti og hadde en flott stund hvor jeg hang etter den og klødde den litt i nakken. Jan Fredrik kom svømmende etter en stund og gjorde meg oppmerksom på at jeg burde holde en viss avstand da skilpadder har dyrerikets hardeste bitt med hyene på annen plass. Padda hadde vel også fått nok av meg og begynte å svømme mot meg en litt sur mine så Jan Fr. og jeg la på svøm det vi var gode for, og Padda som nå var ganske gretten ga seg uten å ha satt noen dype spor i rumpene våre.

En annen lystelig opplevelse var da Eva og Nina hadde lest om pirater som hadde angrepet en båt for noen år siden og plutselig så pirater over alt på høylys dag. Da kvelden kom samme dag fikk de øye på to skumle lys i horisonten som bare måtte være pirater og gjorde seg klar til å møte sine siste timer. Nina som skulle på vakt senere kunne ikke legge seg, men sto som en gallionsfigur opp av luken foran og ventet på sin skjebne. Kort fortalt så forsvant ” fiskebåtene ” etter kort tid og roen senket seg igjen over gjengen. (en lett dramatisering).

Dagene er herlige å vi ligger og steker oss på dekk En dag da vannet var helt stille midt i Stillehavet ble vi bedt på pannekaker med lønnesirup (nyyyydelig) på Stormsvalen. Stormsvalen er en båt vi har hatt følge med hele veien. Siden vannet er speilblankt med en grønnblå krystallklar farge svømmer vi likegodt over til lunchen i den andre båten, og etter en hyggelig prat stuper vi uti og svømmer hjem. Vinden tar seg opp og vi setter seilene og selvstyringen og glir inn i den myke solnedgangen til nye eventyr på Galpagos. Men det er en annen historie.

Mvh Jørn Gjessing

Vil ligger nå i Bahia Naufragio (Wreck Bay) på Galapagos. Her bor det kanskje noen hundre mennesker og noen tusen sjøløver. Med mulig unntak av havnekapteinen er alle helt tamme. Heller ikke pelikanene rikker seg nå vi stryker forbi på 1/2 meters avstand. På planen står landskilpadder, sjøiguaner, pingviner, Blue Footed Bobies osv. osv. Alle vet at skipperen er vel så interessert i dyr som i mennesker så følg med i neste reisebrev.

Jan Fr. 15.04.06

En dag på stranden

19.04.06 Galapagos Til toppen

Vi ligger fortsatt i Wreck Bay på San Christobal. Dette er en slags zoologisk hage, men det er muligens vi som er på utstilling. Sjøløvene synes det er like interessant å iakta oss som omvendt. Akkurat her er senter-cockpit en ulempe - for sjøløvene. På Stormsvalen fikk de besøk. En liten, oppvakt og svært strømlinjeformet fyr gled opp i cockpit, luffet seg opp på benken og satt seg godt tilrette ved frokostbordet ved siden av Tom. Den var lite opptatt av familiens mat, så det hele var mest sosialt. Etter en stund la den haken på benken og sovnet.

Forøvrig kan vi nå notere oss for hele samlingen:
Sjøløver type klovner, Blue Footed Boobies, pingviner, kjempeskilpadder, sjøiguaner og flamingoer.

Sjøiguanene er godt kamuflert, men vi ser dem stadig mellom steinene. Vi planlegger en snorkletur for å studere dem under vann. Kjempeskilpaddene er hjertelig tilstede, men lignet svært på de vi har sett tidligere på Seychellene. Med en livslengde på nærmere 200 år har disse kjempene ikke hastverk med noen ting. Også det årlige ritualet for å bringe slekten videre gikk i sedat tempo for å si det forsiktig. Vi har tilsvarende film også av brøleaper og de greide det hele på drøyt 1/10000 del av tiden.
Noe av det flotteste er kanskje de ikke ukjente "Blue Footed Boobies". De ligner havsulen og opptrer på samme måte. Men for noen fantastiske blå føtter. Fant Darwin ut hvorfor de har blå føtter?

På land er det en rotete, men vennligsinnet liten by. Hver famile har enten en bitte liten restaurant eller en enda mindre butikk. Hvis man vandrer rundt kan man få tak i det meste og til lave priser og en porsjon tolmodighet. Diesel koster NOK 1,70 pr. liter. Det er en pris pr. fat som ikke så mye over den for råolje. Alt inklusive vann må vi imidlertid hente på land i kanner. Det er tøft å få tid til sånt i en stresset hverdag! (Noen lurer til å med på hva vi gjør hele dagen.)
San Christobal har ingen kai så alle forsyninger til øya må fraktes pr. lekter inn til en slags molo. I dette er imidlertid befolkningen eksperter, og sjaue kan de også når cementsekker o.l. skal lempes iland. Å frakte 15 kanner diesel til en båt er ren rutine.

Galapagos er en del av Equador og Equador er fortsatt en bananrepublikk. Det gjenspeiles i papirarbeidet. Etter 5 besøk hos havnekapteinen har vi fått våre reisedokumenter slik at vi kan gå videre til Marquesas. Havnekapteinen er en slags krysning mellom toller og keiser. Han (her er det alltid en hann) omgir seg med et hoff på 10-15 personer. Noen er i plettfri hvit uniform, men de fleste går i shorts og nogenlunde ren t-skjorte. Den siste kategorien er yachties som ved hvert besøk venter på tur en time eller så, men som smiler og later som om dette er noe av det hyggeligste de kan tenke seg. Hvert besøk medfører som regel ingen ting annet enn en beskjed om å komme tilbake "manjana, passado manjana eller Sabado". Det siste betyr lørdag og er dårlig nytt for da holder de stengt. Havnekapteinen bestemmer hvilke øyer som kan besøkes (på en dårlig dag er det bare en) og hva som skal betales. Det siste er nokså tilfeldig, men vi har funnet ut at beløpet regnes ut etter hva havnekapteinen antar at vi sier på vårt heller begrensete spansk. Vi slapp faktisk ganske billig fra det fordi vi oppga vår båtstørrelse i dødvekt heller enn i brutto register tonn. Det siste hadde nok strengt tatt vært korrekt, men ikke vet vi hvor mange brt vi er. Det sparte oss i alle fall for ca. $40,- Etter diverse obligatoriske fremmøter ved hoffet stemples papirer så stempelputen okker seg. Jeg tror faktisk en av de viktigste kvalifikasjonene for en equadoriansk havnekaptein er å kunne stemple raskt og uanstrengt på et uendelig antall skjema mens han studerer sitt offer på den andre siden av bordet.

Her er forøvrig en link som sier litt om historien bl.a. om de norske innvandrerne.

21.04.06

Gjessingene har reist for å gå Inca Trail og vi sitter alene igjen. Båten er plutselig vesentlig større. Vi er på vei fra San Christobal til Villamil på Isabela. I følge reisedokumentene skal vi direkte til Marquesas, men som alle andre får vi et "lite problem" med båten som må løses i Villamil før den store turen over. Som gode hypokondere kommer vi nok på noe.

Siste nytt fra Wreck Bay er at Banco Passifico har forsynt seg 50$ ekstra av vår konto. Det samme har hent med Checkmate og antagelig også Stormsvalen samt Nina og Jørn. Opplegget er enkelt. Kunden signerer på slippen før beløpet er påført. Bankfunksjonæren fører deretter på det beløpet han kan tenke seg på bakrommet. Det er selvfølgelig mulig at dette er leie for langt opphold i deres lokaler. Nevnte vi bananrepublikk? Vi hadde et alvorsord med en av personalet. Han lovte å rydde opp hvis vi kom til banken kl. 1800. Det gjorde vi, men ikke han. En vaktmann syntes vi så såpass irritert ut at han fant det opportunt å vise oss at han hadde pistol. Og allikevel er Galapagos med befolkning og dyreliv et særdeles fint sted. Nå er vi på vei til Villamil på Isabela.

24.04.06

Vi har nå vært 2 dager i Villamil. Her er det et helt annet miljø inklusive en svært tilbakelent Capitan del Puerto. Han hadde ikke noe problem med å skrive ut oppholdstillatelse selv etter at vi viste ham papirene fra Wreck Bay. Vi er nå ankret midt i en et område hvor vi stadig ser våre venner sjøløvene og de blå-fotede, men også flamingoer og pingviner. Det riktig kryr av sjøiguaner. Man skal faktisk være litt forsiktig for ikke å tråkke på dem. Nevnte jeg haiene. De er her også. I et naturlig havbasseng hviler de ut om dagen før de drar på jakt på revet om natten. Dette er "white tip reef charks" og mennesker synes ikke å stå på menyen. Det er imidlertid ikke tillatt å snorkle med dem, selv om noen turister prøver også det. Vi har med andre ord sett mye av det vi kom for å se, men i morgen skal vi på en tur med en fisker. Følg med.

25.04.06

"Panga" tur til Cabo Rosa

Det var i sannhet en utrolig tur. Cabo Rosa er kjent for et fantastisk vulkansk landskap ut mot havet. Størknet lava har dannet øyer, kanaler og tunneler over et stort område. Det er tilgang kun fra havet, skjønt tilgang? Først må man gjennom en intens brenning som vi aldri hadde tatt sjansen på å forsere uten med lokale fiskere. Dette er et område som har mye languster og fiskerne har lært å forsere brenningene i sine "pangas" (raske, åpne fiskebåter) som surfer inn på nøyaktig riktig tidspunkt. Det hele fikk litt preg av rafting i Sjoa og noen og enhver følte at dette var på grensen. Inne i disse bassengene trives hai, skilpadder, sjøløver og tropisk fisk. Vi så dem alle der vi snorklet rundt i dette naturlige bassenglandskapet.

Etter Cabo Rosa gikk turen til en liten bukt hvor havskilpaddene møtes hvert annet år for å pare seg. Det var faktisk hundrevis av dem som bedagelig padlet omkring på jakt etter make. Hvis jeg opptråde som en skilpadde, dvs svært makelig, ble jeg ignorert og kunne bl.a. filme ufortrødent. Hvis vi kommer til et sted med litt raskere Internet skal vi prøve å legge ut litt video. Billedmaterialet er fra filmen.

Til de som kommer etter: Turen ble organisert av Minino som kan kalles opp på kanal 66 eller via "Wooden House" som ligger på veien fra fergestedet til landsbyen.

Vi nærmer oss nå slutten på oppholdet på Galapagos. Muligens blir det en ridetur til vulkanen før vi drar. Neste reisebrev kommer fra Marquesas. Dit er det 3000 nm så det vil nok ta 3-4 uker. Dette er faktisk det lengste strekket på en jordomseiling, litt lengre enn en krysning av Atlanteren. Ring oss på Iridium'en da vel. Vi er alltid tilstede!

Galapgos til Marquesas Til toppen

28.04.06

Vi er på vei. Jeg sitter og skriver på den første av mange nattevakter før vi er fremme på Marquesas. Før vi dro fra Isla Isabela rakk vi enda noen opplevelser.

Først ble jeg angrepet av "the King", sjøløve alpha male himself. Jeg var fredelig ute med jolla antagelig i hans revir. Jeg synes ikke selv vi ligner så mye på en sjøløve, jolla og jeg. Kanskje er "the King" nærsynt, eller kanskje bare gretten. Den kom fossende mot oss med halve overkroppen over vann og en anselig tanngard. Jeg knipset og ga gass. Bildet ble bare av vannet, men gassen virket heldigvis. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med den kolossen som selskap i jolla. Jeg har senere lest at man skal være varsomme med de store hannene. Jeg er temmelig sikker på at det var samme hann som fotografert i forrige reisebrev.

Det er forøvrig ikke bare dyrelivet som er eksotisk på Galapagos. Det har tydeligvis også utviklet seg en egen art av bankvesen. Som tidligere nevnt ble vi jo på typisk skandinavisk vis indignert over den smule svindel som hadde foregått. Også andre seilere laget litt oppstyr. Noen i banken mente tydeligvis at dette ble for brysomt. 200 dollar ble overført til en mini filial i Villamil. Her ble de utlevert til Stormsvalen for fordeling. Det hele var opp til oss. Underlig. Jeg har nå for ordens skyld lagt til et ? etter Banco del Fraude.

Vulkanene på Isabela er aktive og den ene har verdens nest største krater (Ngorogoro er større). Siste større utbrudd var på 80/90 tallet. Fra Villamil arrangerer driftige og dyktige guider turer opp til kraterkanten. En mulighet er å benytte hest deler av veien. Jeg var ikke den eneste som så for meg fine filmscener fra hesteryggen så vi slo til. Det ble en "rystende" opplevelse. Guiden, den samme Minino, var riktignok dyktig, men hadde et par andre ambisjoner i tillegg. Den første timen var med lastebil. Sammen med en britisk båt "Poco Andante" samt Checkmate ble vi plassert på planet på noen enkle benker. Minino kjørte så vi følte at gebisset løsnet.

Det ble ikke bedre da vi ble overført til hest. Jeg ble tildelt et heller sørgelig eksemplar av arten, dvs gammel og desillusjonert type hoppe. Hoppe var det nok mest jeg som gjorde. Hvis noen tror det er fint å filme fra hesteryggen så glem det. Filmen vil nok mest kunne brukes for å anskueliggjøre hvordan livet fortoner seg for en kenguru på reise med sin mor. Det gikk enda an så lenge dyret tuslet av gårde i sitt eget tempo - bakerst. Men når Minino behandlet følget omtrent som en cowboy som driver kveg var det ikke filmingen som ble det største problemet.
Mitt dyr var forøvrig ganske lei ukyndige turister og trøstet seg selv ved å bære noe kvist og kvas i munnen antagelig som en slags sutteklut. Pancho Pancha, væpneren til don Qixote tok seg ikke bedre ut.

Egentlig syns jeg synd på min hoppe. Den var klart forbi sin beste alder og skulle tuslet omkring som pensjonist.

13.05.06 Til toppen

29.04.06 var vi av gårde. Vi dro sammen med vårt faste følge Stormsvalen og våre nye venner Checkmate. Forøvrig var det lite virak. Vi bare tok ankeret og dro. Så uendelig annerledes enn avgangen fra Las Palmas for ca. 6 mnd siden. Allikevel er dette en lengre tur som til tider tar enda lengre tid pga vindforholdene. Ganske riktig ble det lite vind til å begynne med så jerngenoa'n ble benyttet i ca. et døgn. Da var vi ute av stillebeltet og i passaten. Det ble noen døgn med en fantastisk seilas i 15-20 knop vind. Vi dro unna 170 - 180 nm døgn etter døgn. Vi så for oss rekorder da vinden døde ut. Nå ligger vi her i mer vekslende vind, men vi har allikevel vært heldig og har god fremdrift.

Det har vært atskillig underholdning fra delfinene. En dag demonstrerte en flokk på mer enn 100 dyr sin jaktteknikk. Et lag ligger på overflaten og lager spektakulære mageplask for å skremme småfisken sammen. Under ligger et annet lag og forsyner seg. Det virket som om Necessity ble benyttet som jaktpost så vi satt virkelig i orkester. Vi har hørt om dette før, men aldri opplevd det selv.

Apropos småfisk. Disse blir jo skremt bl.a. av delfinene og da hopper eller flyr de ombord. De havner på de underligste steder og noen blir ikke funnet før de begynner å stinke. En stund var stanken ombord som på en dårlig rengjort russisk tråler (en antagelse siden jeg aldri har vært ombord i en slik). Verre er det at også BLEKKsprut hopper ombord, og de setter ganske riktig BLEKKflekker. Det kunne vi jo leve med om blekket lot seg vaske av, men der har vi kommet til kort. Vi har atskillige kjemikalier og vaskemidler, men ingen som er beregnet på blekksprutblekk. Vi mottar herved forslag.

Redningsaksjon 10-16 mai

Livet om bord dreier seg mest om trivialiteter, men 10. mai ble vi brakt tilbake til virkelighetens verden. Nesten alle langturseilere holder kontakt med andre seilere på kortbølge. Vi deltar pt i det såkalte Galapagos - Marquesas nettet sammen med ca. 15 andre båter. Her melder vi daglig inn posisjoner og forholdene forøvrig. Vanligvis er omkvedet "ALL WELL ON BOARD". For noen dager siden var plutselig forholdene ombord i den amerikanske båten Procyon alt annet enn "Well". Dette var en mann og kone båt og mannen (Randy) var blitt operert for mavesår på Galapagos (langturseilere er modige mennesker). Det ble komplikasjoner av det alvorlige slaget. Ingen ting kunne holdes nede, og det var betydelig med blod i oppkastet. Randy ble stadig svakere. Vi var nærmeste båt siden vi lå litt lengre syd enn vårt norske følge. Nettet slo til på en svært seriøs måte. Tre seilbåter med leger ombord var raskt på med råd om medisiner og behandling (not for the faint hearted). Det var imidlertid tydelig at situasjonen var alvorlig og dehydrering ble livstruende. Det var 8-10 dager til land. Båter som allerede var kommet til Marquesas presset franske myndigheter, og selv kontaktet vi redningssentralen på Sola via Inmarsat. Det er faktisk en grei prosedyre selv om vi er i Stillehavet. Sannelig, samme kveld meldte et enormt containerskip, CJM Manet, som tilfeldigvis hadde lege ombord at de ville legge kursen innom. Rendevous om ca. 24 timer. Sheri på Procyon hadde gjort en kjempejobb for å holde mannen i live, men nå var hun naturlig nok helt utslitt. Det var opp til oss i de norske båtene å organisere mannens evakuering samt overføring av drivstoff til Procyon slik at Sheri kunne greie å motor-seile skuta til Marquesas. Vi måtte også sørge for at jolle med motor var tilgjengelig for evakueringen og forøvrig all logistikk på seiler-siden. Alt ville foregå i mørket og med ca. 4 meter sjø.

Stormsvalen har jolla i davit og fikk den låret i mørket, og sannelig fikk de også motoren på. Tom og jolla ble liten i bølgene. Jeg ble hentet for å hjelpe på Procyon og hadde ansvar for kommunikasjonen under evakuering og ved "fueling". Det å komme seg på og av jolla krevde litt akrobatikk og jeg så ikke frem til å få pasienten flyttet. Men pasienten brukte av sine siste krefter og lot seg falle ned i jolla som så ble borte mot den enorme og svartmalte skutesiden på containerskipet. CJM Manet gjorde en ypperlig jobb på sin side og Randy ble heist ombord på båre. Derpå ”shutlet” vi 100 l diesel fra Checkmate til Procyon. Nils leverte, Tom kjørte jolla og jeg mottok og begynte å fylle på Proceon. Våre egne kvinner opererte våre båter på en førsteklasses måte.

Det er ikke mye å si annet enn at alt gikk bra og at vi nå er sertifisert for alle operasjoner i Belona regi. Et døgn senere med kyndig hjelp og gode fasiliteter rapporteres tilstanden for Randy som stabil. Pt seiler vi en slags eskorte for Procyon. Sheri hadde ikke regnet med å bli aleneseiler og hadde vel knapt sovet på 4-5 døgn. Sist natt sov hun mens vi passet på fra de andre båtene.

I dag, den 13.04 har alt roet seg, også vinden. En laber bris driver oss ihht loggen frem med 0,5 knop. Det kommer imidlertid mest av noen ekle små bløte dyr som synes å benytte de små skovlene i loggen som en slags badeland. GPS'en gir oss en fart på 5 knop, og vi kan igjen nyte roen som stort sett dominerer livet til havs.

18.05.06

Vi seiler på glass. Det er måneløs natt, og det er blikk stille. Glassplaten har en slags transparent kobolt farge. Stjernene reflekteres perfekt. Det gir mer en følelse av å sveve enn å seile. Hjemme blir da havet grått når det blir havblikk?
Vi går for motor og har mindre enn 100 nm igjen til Fatu Hiva. Normalt ville vi være inne på 15 timer for motor, men situasjonen er ikke helt normal.

I fire døgn seilte vi eskorte for Prozeon. Skjønt seilte? Det var nesten ikke vind, og vi gikk mest for motor for å møte en båt som kom ut fra Nuku Hiva (hovedøya i Marquesas) med et ekstra mannskap til Sheri. Hun var i perioder nær ved sammenbrudd. Uvisshet om tilstanen til Randy samt eneansvaret for båten har tynget. Necessity hadde mer rekkevidde for motor enn de andre norske båtene og har derfor holdt henne med selskap. I forholdene som rådet har jeg til og med kunnet svømme over på besøk.

Møtet med den andre båten, Wind Pony, fant sted og mannskap og diesel ble overført. Vi fikk også noe tilbake, men det trenger Stormsvalen og Checkmate når de smått om sent kommer til Fatu Hiva. Der selger de antagelig ikke diesel.

Denne gangen var møte i rom sjø en enkel affære. Det var dagslys og helt flatt. Båten som kom var en annen langturseiler, en katamaran, og ekstramannskapet en venn av Sheri og Randy. Det ble naturlig nok stor glede ombord på Prozeon. Det ble også et pussig miljø midt på havet med tre båter og en jolle som for mellom med kanner og mennesker.

Men hva har skjedd med passaten? Ikke et pust nå i 5 døgn. Dette er uvanlig, men så er det ærlig talt en god del ved været som ikke er helt vanlig. Etter at Sheri fikk sitt etterlengtede mannskap / selskap har vi forsøkt å seile, men vindkast på 2-3 knop gir ikke fremdrift av betydning. Da blir det fortsatt å tyne dieselbeholdningen, men dette holder ikke.

Uansett lite diesel og lite vind så ble 17. mai feiret på en verdig måte. Vi hadde pannekaker til frokost og spiste til og med litt iskrem som vi fikk fra Wind Pony. To mennesker kan vanskelig gå i tog, men vi dresset oss opp og fant frem det vi har av norske flagg. Om ikke tog så ble det en slags flaggborg. Vi delte til og med en pils - uvanlig for en båt som er tørr som IOGT når vi er på havet. Høydepunktet kom da Stormsvalen sendte alt som er av 17. mai musikk på VHF. At vi fikk det inn var oppsiktsvekkende for Stormsvalen feiret ca. 100 nm unna. Langt over normal rekkevidde.

I skrivende stund er vi bare 60 nm mil fra Fatu Hiva. Vi er helt sikkert inne i morgen for her lukter det blomster.

Neste gang: fra Marquesas Til toppen

19.05.06

Vi er fremme på Fatu Hiva og synes det er et fantastisk sted. Vi ser frem til å skrive om Marquesas i neste reisebrev.

Til toppen

Først noen fakta:
Stillehavet er langt fra Norge og detaljene er ikke alltid godt kjent. Fransk Polynesia begynner ca. en "Atlanterhavskrysning" vest for Galapagos og strekker seg over et område som er like stort som mye av Vesteuropa, selv om landarealet er lite. Dette franske området består av 5 helt distinkte og forskjellige øygrupper:
I nordøst på 5-10 grader syd finner man Marquesas som består av høye, vulkanske øyer og et folk som markerer seg som Marquesiske mer enn franske. Hiva Oa er stedet der Paul Gaugin malte og hygget seg på mer verdslige måter.
Drøyt 400 nm mot syd finnes et ganske enormt arkipelag av ca 70 til dels svære atoller. Her er det bare korallene som er igjen etter at de opprinnelig vulkanske øyene er erodert bort eller sunket i havet. Atollene har laguner og dersom det finnes en tilstrekkelig åpning i revet kan man ofte seile inn selv om man mange steder må holde tunga rett i munnen for å beregne strøm og korallvekster. Landsbyene ligger på ringrevene som ofte er godt bevokst med palmer og andre trær og vekster. Utenfor revet går det nesten rett ned på mer enn 1000 meters dyp. Det store satsingsområdet på mange av disse revene er dyrking av sorte perler enten som familiedrevet småindustri eller mer industrielt. Også kopra produksjonen (kokosmasse) synes å holde stand. Fisk hentes uanfektet rett utenfor stuedøren. Mururoa i sydøst er kanskje det mest kjente atollet etter at franskmennene så sent som på 90 tallet gjorde sitt beste for å sprenge det i stykker med atomladninger.

Øst for Tuamotus ligger Gambier atollene som en slags forlengelse.

2-300 nm sydvest for Tuamotus ligger Selskapsøyene med spektakulære høye øyer, flere med ringrev rundt (Society Islands etter Royal Geographic Society som sendte Cook dit på hans første ekspedisjon). Tahiti (opprinnelig O'Taheiti som ble forvrengt til Huti Heiti på norsk) og Bora Bora er de mest kjente. Hit drar vi først om noen uker.

Syd for alt dette finner man Iles Australes. Dette er også rev og de fikk navn etter et kontinent som man drømte om å finne på den sydlige halvkule helt frem til kapt. Cooks tid. Først senere da man innså at det ønskede kontinent ikke eksisterte ga man navnet til Australia som inntil da het New Holland. Isle Australs står ikke på vår reiserute i denne runden.

------------------------------------------------------------------

03.06.06 Marquesas

Når dette skrives er vi underveis igjen etter 14 dager på Marquesas. Vi er på vei til atollene i Tuamotus. Nå har vi fått nok av fjell og grønne daler for en stund. Mange av øyene i Marquesas gruppen er spektakulære. Her er stupbratte klipper, masse vulkankjerner som står igjen som sylskarpe sukkertopper og noen av de høyeste fossene i verden. Da vi kom inn til Hanavave (Baie de Vierges) på Fatu Hiva ble vi sittende ganske andektig. Tankene gikk vel til Trollfjorden eller noe lignende sted selv om vi tror det er litt brattere og høyere på Fatu Hiva. Landskapet er i tillegg overgrodd med dyp vegetasjon og masse palmer. At det er 28 grader i vannet er heller ikke å forakte når man trenger en avkjøling fra 30+ i luften.

Baie de Vierges er det beste ankringsstedet på Fatu Hiva, men lite å skryte av. Det var allerede 6-7 båter her og dermed ble vi henvist til 25 meters dyp. Når bukta i tillegg har noen formidable fallvinder som raskt drar opp en kuling sover man lett. En trøst finner man i seileguiden som lakonisk slår fast at "de fleste som "dregger" driver bare rett til havs".

Landsbyen Hanevave var desto vennligere og vårt første møte med Polynesisk kultur. De innfødte insisterer forøvrig på å være Marquesere, ikke bare Polynesere. Litt skuffet ble vi kanskje over at alt var helt moderne. Båter, biler, hus og veier var av vesentlig høyere standard enn på Galapagos. Dessuten var det pertentlig ryddig med trimmede plener og vakre hekker. Det gir jo visse fordeler at potteplantene gror vilt og vannes regelmessig fra himmelen. Her er det største problemet at vegetasjonen gror for fort, så plenklipperne gikk kontinuerlig. Opp i all denne levestandard var det litt overraskende at lokalbefolkningen foretrakk byttehandel fremfor bruk av penger. Fiskekroker fra Mustad og parfyme fra Frankrike er foretrukket valuta avhengig av kjønn på den som står for handelen. Den moderne byttehandelen faller imidlertid vesentlig dyrere en fortidens med glassperler, så de innfødte vet nok hva de gjør.

En ting er heldigvis ikke forandret. Vi møter en vennlighet og hjelpsomhet nesten uten sidestykke. Går du langs en bilvei stopper første bil som passerer og vil kjøre deg dit du skal. Dette gjelder for alle øyene.

Vi ble ikke å lenge på Fatu Hiva. Ankringsforholdene og det faktum at Helene skulle komme den 23.05 gjorde at vi ganske raskt satt kurs for Hiva Oa som er en slags hovedøy på østre Marquesas. Vi tenkte det var fint å ha en dag å gå på, så vi dro allerede den 22.05 om morgenen. Like greit kanskje for noen timer etter at vi hadde ankret opp i Atuona hørtes det ut som om noen på land ropte Jan Fredrik. Der stod min santen Helene en dag for tidlig. Hun hadde kommet seg med et tidligere fly. Litt betenkt ble hun kanskje da hun kom til flystripa på Hiva Oa for her var det ingen taxi og definitivt ingen buss. Egentlig helt uproblematisk for den nevnte hjelpsomhet meldte seg straks i form av en annen passasjer med parkert bil som kjørte henne til kaia.

For oss landflyktige var det fantastisk å se henne igjen, og i skrivende stund har hun vært ombord i 14 dager. At hun i tillegg kjenner båten og tar sine vakter uten noen innføring er ren bonus. Til gjengjeld spanderte vi i noen ekstra opplevelser. Nuku Hiva er hovedøya i Marqeusas og har dessuten tatt godt for seg av nevnte fjell, klipper og fosser. Med Helene som unnskyldning tok vi en helikoptertur for å få bedre oversikt og utsikt. Kanskje kan man også si innsikt der vi gjennom en smal sprekk mellom to enorme klipper kikker inn på verdens 3. høyeste foss. Nakkehårene reiste seg flere ganger under turen, og det var ikke av skrekk.

Hva så med opprinnelig Polynesisk kultur. Tja, all moderniteten i Marquesas gjør det litt vanskelig å leve seg inn i det opprinnelige. Det står gamle og nyere Tiki'er her og der, men ikke langt unna går en moderne vei og telefonkioskene er vel så vanlige som Tiki'ene selv langt inn i jungelen (of yes). Vi går på et lite museum, og det er fint, men utstillingen gir ikke direkte assosiasjoner til livet utenfor. Det som fortsatt gjør størst inntrykk på undertegnede er nok danseoppvisningene. Her er bevart utrolig mye som vi forbinder med Polynesia selv etter at misjonærene har virket i 150 år eller mer. Og heldigvis, også i hverdagslivet er polynesere så umiskjennelig polynesere.

Det vi alle lurer litt på er hva som gir dem en levestandard som kan sammenlignes med Australias? Et svar er selvfølgelig at mange er ansatt i fransk politi, helsevesen, forsvar og administrasjon. Det er ikke tvil om at Frankrike pøser inn penger. I tillegg har amerikanerne fått for seg at en frukt som vokser i Marquesas bremser aldringsprosessen. Denne frukten kalles Noni og eksporteres i bøtter og spann. Markqueserne selv ser ikke ut til å innta dette middelet i samme omfang antakelig fordi de vet det først og fremst virker på kjøpekraften.

Forøvrig er det ingen slanger eller andre giftige dyr i det Marquesiske paradis. Det finnes imidlertid en liten knott som kalles Nono. Den suger ikke blod, men tar en bit av deg og slikker blodet i seg. Det er rart at noe så lite kan ta en ordentlig jafs. Det er laget mange TV serier av type Robinson (Survivor) på Marquesas. (Den første "survivor" var vel egentlig Thor Heyerdal på Fatu Hiva i 1936.) Så vidt vi kan se må det være Nono'ene som utgjør den største utfordringen. Papaya, mango, brødfrukt og til dels bananer vokser vilt. En og annen vill høne kommer også diltende. Vann finns i overmål. Når aldringsprosessen i tillegg kan bremses, burde det ikke være noen stor utfordring å overleve.

Nå drar vi imidlertid videre mot atollene i Tuamotus som vi håper er fri for nono'er. Kanskje er heller ikke sivilisasjonen fullt så påtrengende.

08.06.06 Raroia i Tuamotus Til toppen

Det blåser stiv kuling, sjøen er krapp, vi ligger for anker med kyst i le og jeg sitter ankervakt. Vi er på Raroia, Kon Tiki atollet, og jeg er ankervakt for at vi ikke skal dele skjebne med den så berømte flåten. Vi har to ankre ute og jeg er klar til å starte motoren på et øyeblikks varsel om det skulle bli behov. Da jeg våknet av at vinden tok et voldsomt tak var det skremmende, men i skivende stund ser det nok ut til at dette skal gå bra.

Forøvrig skulle man vel tro vi var trygge her innenfor revet. Disse atollene er imidlertid store innlandshav, og vinden blåser uhindret over revene. "Innlandshavet" på Raroia er 21nm langt og nesten 7nm bredt. Raroia er forøvrig ikke på langt nær det største atollet.

Den le kysten utgjøres av hovedøya i atollet og vi ligger rett utenfor landsbyen Ngarumaova. Dette er den eneste bebyggelsen på atollet og den har ca. 50 innbyggere. Det var disse som oppdaget røksignalene fra Kon Tiki ekspedisjonenes medlemmer som satt strandet på den andre siden av atollet i 1947. Det er de seg fortsatt bevisst og Kon Tiki er svært mye en del av deres arv. Nå venter de spent på Thor Heyerdahls barnebarn på flåten Tangaroa, oppkalt etter en Tahitisk gud. De har tro på en gjentagelse.

Thor Heyerdahl er en meget berømt person her. For et par dager siden ble vi invitert inn i landsbyens klasserom og der var det undervisning nettopp om Kon Tiki. De skulle kjenne ikke bare navnet på Thor Heyerdal, men på alle deltakerne. Ingen bryr seg noe særlig om teoriene om innvandring fra Sør Amerika er riktige eller gale. De respekterer uansett en eventyrer som har satt deres egen del av verden på kartet.

I går dro vi med guide, Gaston, fra landsbyen over til Kon Tiki motu (motu = øy) som er den lille holmen der ekspedisjonen ventet på hjelp etter sin ublide landing. Øya er en idyllisk liten sak med palmer, strender, turkis hav - og hai. Utenfor brøler revet fortsatt der bølger fra 3000 sjømil hav dundrer i land. Gaston hadde to oppgaver: Han skulle lose oss mellom svære korallvekster som skyter opp fra bunnen i den svære lagunen. Stort sett er det 20-50 meter dypt, men disse korallen vokser opp til havflaten og er store som fotballbaner. De står der som enorme prydbusker i en enda større have. Med solen i ryggen synes de heldigvis ganske godt.

Gaston skulle også sørge for mat på tradisjonelt polynesisk vis ute på holmen. Råvarene var fisk, kokosnøtter og palmeblader. Verktøyet var en 3 meter langt harpun samt noen fyrstikker - for enkelthets skyld.

Vel ute på Kon Tiki motu vandret Gaston nokså målløst omkring på stranden, men den mannen så ting i vannet som vi ikke ante var der. Plutselig gikk han rolig ned til vannkanten, løftet harpunen og med et imponerende stikk hadde vi lunsj. En nydelig fisk etter at den var grillet på bål dekket med korall stein. Spirende kokosnøtter var forrett og fisken ble servert på palmeblader. Det er forøvrig synd at man hjemme aldri kan få tak i alle variantene av kokosnøtter på forskjellig stadier av modning og aldring.

Da fisken var fortært ble restene kastet uti. Straks var det 10-20 "black tip reef sharks" på pletten. Disse var opp til en meter lange og er ikke farlige for mennesker. Men et imponerende syn var det med litt "feeding frenzy" i miniatyr.

Gaston forsikret oss om at vi trygt kunne bade. Det var ingen farlige haier innenfor revet. Noen av oss badet, men vi var litt i tvil om hans oppriktighet. Bare for noen år siden ble han nemlig selv angrepet nettopp på Kon Tiki motu av en sværing og har et enormt arr på benet som minne. Han unnlater ikke å fortelle at det bare var så vidt han overlevde. I dette er imidlertid polyneserne fatalister og mener at noe sånt kun vil skje om det er ment å skje av en eller annen grunn. Noen i vårt følge foretrakk å minske sannsynligheten ved å holde seg på det tørre.

Turen over til Kon Tiki motu foregikk forøvrig på katamaranen Vamos som eies av et belgisk par som vi er blitt godt kjent med. Alle fra Checkmate, Stormsvalen og Necessity fikk lett plass ombord. Det er alltid interessant med en tur på en stor "Cat". Det hele får et preg av villa med hage og utsikt til bassenget. Det var hyggelig også fordi Catherine Hunter og Daniel Beauvois er et svært hyggelige mennesker. Hun er en ikke ukjent keramiker som nå besøker alle keramikkverksteder de kommer over på sin ferd. Mest kjent er hun for sine høner. Disse lages i sann størrelse i et antall varianter, og de selges i tusenvis i mer enn 20 land. Jeg har tidligere sett henne portrettert i et eller annet internasjonalt magasin. Selv skjønner hun ikke helt hvorfor hønene ble så grasat populære.

09.06.06

Stiv kuling eller ikke, det var antagelig unødvendig å sitte ankervakt. Hovedankret hadde ingen planer om å gi seg. Bunnen på landsbyens ankringsplass er dekket av korallhoder som står opp som pigger fra bunnen. Før man skal ta opp ankret er det standard prosedyre å snorkle for å sjekke hvordan ankerkjetting og anker har plassert seg mellom disse naturlige fortøyningspælene. Nå lå ankeret godt under en svær korallvekst på 15m dyp. Vi prøvde å lirke det frem med båten 1 - 2 - 3 - 4 ganger. Det ene av to ankerbeslag ble bøyd, men det hele satt for godt. Vi hadde dykkerutstyr tilgjengelig på Vamos, men det blåste fortsatt stiv kuling og kreftene var alt for store til at det var forsvarlig å dykke. Vi bestemte oss for å ta 5 min. time-out og lot ankerkjettingen være ganske stram. Vi antok at ankeret var tapt. Men under over alle undre. Vinden og vår ganske stramme kjetting lirket ankeret ut under korallen. Glade var vi da vi lettet anker og satte kurs for Kauehi 160 nm mil unna.

Hjemme sitter det sikkert folk som tenker fy da - ankring som ødelegger koraller. Vi beklager, men dette var faktisk byens faste ankringsplass og det var ingen alternativer uten korallvekster. Bruker du tau gnages de lett av på en natt. Ellers prøver vi å være svært forsiktige.

17.06.06 Kauehi

Kauehi er et usedvanlig vakkert atoll hvor vi tilbrakte noen dager ved en ubebodd motu med bading og picnic på stranden sammen med Stormsvalen og Checkmate. På Kauehi hadde forøvrig også Abeline fra boken "Bryllupsreisen" vært. Stormsvalen hadde boken med seg i land. Det ble munterhet da noen av innbyggerne fant at de var avbildet. Særlig ble de entusiastiske da et av bildene i bokene viste deres perlefabrikk som var tatt av en syklon for noen år siden. Selv hadde de ingen bilder og ønsket seg svært en kopi. No problem. Moderne båter har scanner og fotoprinter ombord, så gleden ble stor da Stormsvalen kunne overrekke bildet dagen etter.

20.06.06 Fakarava

Helene dro med fly den 15.06 fra Fakarava og vi satt molefunkne igjen. Det blir tomt og stille og vi trengte litt atspredelse. Fruen kikket på sorte perler og vi gikk på restaurant. Skipperen ordnet det - vel på sin egen måte......

Hai!

...... ved å ta dykkersertifikat (gjenopptatt etter mer enn 20 år). Det kan fort være en god investering med de bunnforholdene som eksisterer på disse kanter. Ankre koster en del penger, men det var ikke hovedmotivet. Her på Fakarava atollet ble presset for stort. Alle som kommer hit skal dykke, for sundet fra atollet ut i havet er verdensberømt. Flyene som kommer hit daglig fra Tahiti er fylt med sportsdykkere. Etter å ha opplevd Garuae passet selv er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. På riktig tidspunkt går strømmen innover med 2-3 knop. Du går ned på utsiden til ca. 30 meter (en god del som 4. dykk etter mer enn 20 års opphold), men havflaten virker fortsatt ganske nær. Lyset er nærmest fiolett og du svever i et hav med sikt på nærmere 100 meter. Dersom sikten da ikke hindres av enorme fiskestimer med islett av tunfisk og baracuda - og hai. Prosedyren er at du holder deg fast på bunnen og ser utover dyphavet, og det du ser er hai. Stimer av store gråhai og en og annen hammerhai samt mindre fryktinngytende hvit og sorttip revhai. De dannet faktisk en vegg og til dels et tak. Der jeg lå begynte jeg å le. Her var flere hundre hai, delvis ansett for farlige, men vi følte oss aldri truet. Jeg lo og tenkte at dette kommer ingen i verden til å tro på. Kanskje er jeg rett og slett i nitrogenrus? Men det er akkurat dette som passet er mest kjent for. Haiene har til dags dato ikke tatt en eneste dykker så vi står antagelig ikke på menyen. En og annen enorm Manta Ray svevde også over. Innover i passet stiger vi til 10-15 meter og i groper samles om mulig enda flere fisk med et islett av sovende hai. Og korallene er ikke bleket, men har hele sitt fargespektrum i behold, forsterket av tusenvis av akvariefisk. Jeg hadde aldri trodd at tegnefilmen Nemo gav en realistisk fremstilling. I en grop lå en svær "Nurse shark" og sov. Vel 2 meter bakkropp stakk frem fra et korallvekst. Når vi kikket under fra den andre siden så vi det enorme hodet med lukkede øyne og et ganske så fredelig uttrykk. Forøvrig så vi de fleste fiskeartene som finnes på plansjene inklusive en ganske så stygg skorpionfisk.

Dykkene foregår i regi av svært proffe franske dykkere som gjør dette daglig og som kan sin jobb. Fantastisk! Og her tas koraller på alvor. Det er fy-fy så mye som å røre levende korall.

Fakarava er en perle også over vann. Som det meste av fransk polynesia er det relativ velstand og ganske moderne. Men befolkning har beholdt en gjestfrihet nesten uten sidestykke. Det smiles og hilses på alle. Når sant skal sies er det jo ikke så mange gjester tiltross for dykkerne og noen få "yachties" av gangen. På søndag gikk vi i kirken. Pent kledd var vi for å vise en viss respekt. Det vet de lokale å sette pris på, og vi ble nok enda mer elegante da vi vel var utstyrt med vakre "lei'er" (blomsterkranser) og kunne gå inn. Ikke var vi kommet for forkynnelsen og ikke forstod vi den i noe fall siden nesten alt var på polynesisk. Men sangen er fantastisk og mye av messen ble sunget - mangestemt og umiskjennelig polynesisk den også. Her ligger mye kulturarv i tillegg til en ganske dyp religiøsitet.

Polyneserne har i tidligere tider hatt ord på seg for å være svært langfingrete. Det var vel en naturlig konsekvens av ikke å tillegge eiendom noen særlig betydning. Det var naturlig å forsyne seg slik man alltid har gjort av naturens produkter. Polyneserne er vel fortsatt ikke veldig opptatt av gods og gull (vel kanskje litt gull og noen sorte perler), men andres eiendom lar de så definitivt i fred. Når det lokale dykkersenteret stenger for kvelden henger det vester og drakter til minst 100.000 NOK til tørk utendørs rett ved siden av den lokale hovedgaten. Jollene låser vi aldri og det gjør ingen andre heller. I gallerier og perlebutikker ligger verdiene fremme uten at noen passer noe særlig på. Alt dette i en setting av sandstrender, palmer, bogainvillas og hibiskus samt selvfølgelig en turkis lagune. Passaten blåser behagelig kjølende gjennom blomsterprakten. Vil man ha en øde øy så kan man reise litt nedover revet så finner man sin egen motu. Eneste grunn for å dra videre er faren for å sprenge budsjettet for kjøp av sorte perler.

jfm 24.06.06 . Til toppen

19.07.06

Så er er vi alene igjen, og litt ensomme. Fredrik og Amanda har kommet og reist igjen. Det er hyggelig å ha "barna" på besøk, men det blir tomt når de drar. Det blir selvfølgelig mye bedre plass ombord, men vi skulle gjerne hatt dem her. Slike egosistiske tanker gjør seg gjedende selv om vi egentlig foretrekker at de har det bra i sine egne liv. Vi er uansett priviligerte som ser dem titt og ofte. Bjørn, Gerd, Christian og Grace: Vi skulle ønske vi kunne si det samme om våre (surrugat)-familier der hjemme.

Til tross for dette hjertesukk: Vi kan umulig klage for opplevelser og inntrykk står i kø. Her er noen utdrag fra loggen.

25.6.06

Turen fra Fakarava til Tahiti var ikke så lang (260nm), men den ble slitsom. En liten armada gikk gjennom passet på Fakarava tidlig ettermiddag 23.06. Foruten Stormsvalen og Checkmate hadde vi følge med Vamos og Marek, den siste en tyrkisk båt med Haakan og søsteren til Catherine på Vamos ombord. Dessuten en finsk båt som vi ikke helt husker navnet på. Det var tydelig front aktivitet med mørke skyer så vi burde antagelig ventet noen dager, men flere båter ønsket å komme til Tahiti for å fikse ting. Vi slo følge. Første natten ble preget av en meget kraftig og uventet "squall" som traff oss alle. Uventet fordi det hadde regnet kraftig ganske lenge da den kom. Vi var som vanlig heldige og hadde plukket ned genakeren. Checkmate hadde sin spinnaker opp. Den ble "makulert" da de ble truffet av 20 sekundmeter vind. Etter at det hadde blåst stiv kuling i 20-40 minutter døde vinden, men ikke sjøen. Vi slingret og skvalpet av gårde natten - og dagen - og natten igjen. Ikke farlig, bare frustrerende og ukomfortabelt.

Da vi ankom Tahiti og Papeete var vi plutselig tilbake i vår egne verden. En fransk versjon riktignok med Carrefour og uendelige hyllemeter med mat og drikke. Andelår, gåselever og indrefilleter som slår det meste. Prisene var norske, men kvliateten var fransk og rafinert. Det samme gjaldt for restaurantene. Her var også godt med utstyrsbutikker som ikke var fullt så rafinerte. Og masse trafikk - sivilisasjon på godt og vondt.

Her var det til og med Wi Fi bredbånd i og rundt marinaen så forrige reisebrev kom greit ut. Slik er det stort sett ikke i Stillehavet så våre lesere får nok fortsatt være tolmodige.

Forvrig dyrket vi omgang med mange båter som vi hadde møtt underveis eller på kortbølgenettet. Her var Simon på Moring Calm of Sark, Richard på Sail la Vie og Chris og Mary på Adventura. Men først og fremst skulle vi hente Amanda & Fredrik.

Om kvelden 6.6 stod vi pent pyntet (vel, alt er relatvt) utenfor ankomsthallen utstyrt med lei'er (blomstrekranser) og det hele. Det var fantastisk å se dem igjen.

Tahiti og Papeete var ikke målet. Neste formiddag dro vi på øyhopping.

Morea ligger bare 20 nm fra Tahiti og har en flott natur. Snorkling på revene står på menyen når som helst. Besøk på for eks. Sheraton er flott, men menyen kostbar. Et lite hus på stylter ute i sjøen koster ca. $900 pr. natt. Men svømming med garantert vennligsinnede "Sting Rays" er gratis. Det siste er en enorm opplevelse. I Bay Opunohu har man matet disse dyrene ganske lenge, og i det man slipper jolleankeret er et dusin av dem på pletten. De forventer en godbit og kaster seg fysisk over deg. De dytter og knuffer, og en tok et prøvebitt på vårt undervannskamera - uten at kameraet tok noen skade. Det blir bra video og lange minner av slikt. Giftpiggen synes å sitte sikkert i hylsteret.

Neste mål var Huahine som ligger ca. 70 nm mil nordøst. Det ble en flott nattseilas og noen dager i en vakker bukt helt syd på øya. Her var det "Spottet Rays" som dominerte, også det flotte dyr. Dagene gikk med snorkling, turer i land. Et høydepunkt var det absolutt da Fredrik og Amanda inviterte på middag på hotellet. Fortsatt fransk "cuisine". Huahine er forøvrig en ganske "opprørsk" og den siste som franskmennene greide å få kontroll med. Her ble befolkningen franske statsborgere først i 1946.

Tvillingøyene Raietea og Tahaa ligger igjen bare 20 nm vest for Huahine, begge innenfor samme rev. Stadig de samme vennlige menneskene og vakre ankringsplassene.

Deretter "verdens vakreste øy" Bora Bora. Akkurat det har vi satt i gåseøyne for fullt så enkelt er det selvfølgelig ikke. Men vakkert er det og med god plass for båter på revet rundt øya. Her rår imidlertid turismen, så lokalbefolkningen har forlengst gått i metning. De opptrer som høflige kulisser på kollosalt kostbare hoteller og er forøvrig helt uinteressert i de besøkende. Strengt tatt vet vi ikke en gang om de "innfødte" egentlig er innfødte. Men fjellet, øyene og lagunen er og blir svært vakre selv med dusinvis av vannskutere, hurtiggående dykkebåter og båter med glassbunn. Og som en dykkeleder sa for et par dager siden da vi etter en opplevelsesrikt dykk så et dusin turister ivrig snorklende langs stranden: Og der har dere en stim med japanere.

Dykket vårt ja. Også dykketurene er kanskje mer "arrangert" her. Fredrik og skipper’n dro på dykkesafari på 20 meters dyp med mating av "lemon shark" som høydepunkt. Matingen ble forklart med at de ville være sikre på at vi så hai. Ingen fare, det var hai nok også her. Mye hvit og sort tip hai, men også 5-6 svære "lemon sharks". Vi lå i en senkning i terrenget og så dem komme. De var vel ca 4 meter lange og har jo ikke egentlig noe godt rykte. De er noen fantastiske skapninger, med en kraft og elenganse som må oppleves. Jeg sier ikke at de ikke kan være farlige, men fremstillingen i hundrevis av TV show blir den rene parodi på virkeligheten. "Divemaster" hadde gjemt et tunfiskhode og litt annet snadder under noen korallblokker. Disse kjempehaiene brukte snuten så korallen skvatt. Jeg har tidligere hørt at haisnuter er følsomme og at man skal dunke til dem akkurat der om de blir for nærgående. Jeg ville ikke stole på akkurat den teorien. Forøvrig tror jeg ikke vi ble vurdert som mat. Da den ene kjempen fikk tak i hodet ble den forfulgt i stor fart av 5 andre kjemper. En enorm kraftutfoldelse. Rart forøvrig at annen fisk ikke syntes å ha den ringeste respekt der de kavet etter sin del bare cm fra haikjeften.

Respekt er imidlertid på sin plass. Vi snakket med Rune på Blue Marlin via kortbølgen forleden dag. Han fortalt at han hadde fridykket på Fakarava i nærheten av passet og spiddet en passe stor fisk på fire meters dyp. Før han kom seg til overflaten hadde fire svære hai spist hele fangsten. Han lå skjelvende i vannskorpen og gjentok ikke eksperimentet.

Alt dette er nå minner som delvis er filmet og fotografert. Amanda og Fredrik dro for noen timer siden og er på vei hjem til Houston. Vi sturer litt, men er stadig optimister som planlegger neste trekk. Den som reiser vil alltid ha noe å fortelle.

jfm 19.07.06 Til toppen

24.07.07

Heiva betyr fest eller underholdning på Maori / Polynesisk. Festene er ganske lange her. I hele juli feires polynesisk kultur med dans, musikk og idrett. Idrett er ikke standard vestlige varianter, men dreier seg om åpning av kokosnøtter med tennene eller pannebrasken (prøv det den som vil), klatring i kokospalmer osv., men først og fremst padling. Padlingen er en imponerende kraftanstrengelse. Den lokale varianten av maraton, og et absolutt høydepunkt, er en padletur med utrigger kano fra Papeete over til naboøya Morea, rundt denne og tilbake. Jeg antar at det er ca. 60 nautiske mil som går unna på noen timer. Årets begivenhet foregikk i ganske grov sjø uten at det syntes å plage utøverne. Vi så dem på Morea etter et par timers padling. Rundt dem var det hundrevis av tilhengerbåter. Et imponerende syn.

Musikk er mye trommer, men utførelsen er uhyre profesjonell og nesten melodiøs. Dans er mer enn Hura (hula), men også det. Vi har fått en smakebit. Noe av det hyggeligste ved de store forestillingene er den gode stemningen, godviljen og at hele familien er med. Det siste gjelder også utøverne. Den yngste danseutøverne rev av seg bastskjørtet da oppvisningen var over - og stod igjen i bare bleien. Minst 18 mnd gammel. Noen er selvfølgelig mer i forventet alder og mange polynesere er vakre mennesker. Dansen er utrolig elegant og forteller ganske innfløkte historier. Det sies at mye av opprinnelig polynesisk historie er overført via dans. Hva så med det erotiske og forføreriske i polynesisk dansen? Vi må nok konstatere at misjonærene stort sett vant. Kvinnene er fortsatte uhyre grasiøse, men erotisk kan det i neppe kalles det som skjer ved de store stevnene og konkurransene under Heiva. Hvis vi får lagt ut litt video så kan dere bedømme selv.

25.07.06 Tangaroa

Vi fikk også med oss en gjesteopptreden under Heiva, og den var tillike norsk. Vi har tidligere fortalt om polynesernes forhold til Kon Tiki - varmt og godt. Polyneserene omfavner også Tangaroa som jo er en slags Kon Tiki mark 7. Det viser seg nå at dette ikke bare er mark 7, men kanskje til og med GTI. Den flåten kan nemlig styre vesentlig bedre og har elektronikk i lange baner. De vet til en hver tid hvor de er så de lander ikke på revet, men med litt hjelp går de inn gjennom passet. De er også 40% raskere enn gamle mark 1 som står der som en antikvitet på Bygdøy. Slik hadde det seg at de gikk direkte til Raroia, tok til høyre inn passet og deretter benyttet speedbåt inn til Kon Tiki motu. No joking. Mark 7 spør dere sikkert? For en stor del ukjent for oss nordmenn så er det mange som om har tatt turen på flåte. Bl.a. mener jeg å huske at en japaner har prøvd å bevise at japanere stammer fra Amerika. Andre gang lykkes han visstnok.

For vår del ble vi plutselig del i Tangaroa/Kon Tiki dyrkingen da flåten seilte videre fra Raroia via Huahine til Raietea. Dit ankom de før vi var blitt ferdig med stedet. Det betyr folkens at vi er blitt innseilt av en balsaflåte.

Uansett. En meget hyggelig tilreisende fotograf, Øystein ble begeistret da han fant norske båter på Raietea. Han syntes vi måtte delta i mottakelsen. Selvfølgelig syntes vi det ville være festelig å ønske flåten velkommen. Den skulle komme gjennom et hellig pass, Teavamoa, tidlig om morgenen for så å gå til Polynesernes helligste sted i Selskapsøyene, Marae Taputapuatea for en offisiell mottakelse og seremoni. Dette var ansett å være en del av Heiva.

Fotografen og hans sønn Joakim ble tatt ombord kl. 0610 og ut til passet bar det. Ingen flåte der. Kall på VHF gav ikke svar, men det gjorde satellittelefonen. Tangaroa versågod. Det hadde gått for fort. De var nå ved sydenden av Raietea og stod i fare for å gå rett forbi. Den avtalte slepebåten hadde ikke vist seg. Nå bremset de alt de maktet og var nede i 2 knop.

Vi satte etter, og et par timer senere så vi dem utenfor revet. Vi tok neste pass ut og krysset mot dem sammen med Stormsvalen og Uterus. Det var faktisk et flott syn og hyggelig å kunne vinke til flåten. Den lå der som en malplassert parsell i en kolonihave. Å dømme etter satellittantennen hadde de direktesendt kringkasting der i gården. Enda flottere ble det da de hev opp sitt vakkert dekorerte storseil, senket sine kjøler og skar inn mot et pass på sydvestsiden. Vi kastet 6 pils over til dem slik at de kunne feiere ankomsten. En lokal passbåt lå der også, men alt for liten for dette slepet. Vi hadde hørt et hjelp var på vei så vi dro inn gjennom revet og satt kurs for det hellige stedet, en tur på 2-3 timer. Vi regnet med at de frustrerte gjestene for lengst hadde gått hjem. Før vi helt hadde kommet frem kom imidlertid Tangaroa fossende bak en passbåt med et par 200 hk påhengere. Derved er vi innseilt av en balsaflåte to ganger. Sammen med flåten var et majestetisk følge med utriggerkanoer og komitebåter. Ikke vet vi hvor de kom fra. På land var det fullt av forventningsfulle mennesker. Vi kom oss i land og fikk tatt litt del i mottakelsen. Jeg må nok innrømme at tankene gikk til Brødrene Dahl der ekspedisjonens deltagere stod midt i folkevrimmelen i sine "uniformer".

Når det er sagt fikk vi være tilstede på en "Marae", et hellig sted, under en polynesisk seremoni. Det er vi takknemmelige for. Dessuten er en i sannhet stor mann, Thor Heyerdahl, minnet og balsaflåter utviklet til en rask sløre og lensemaskin. Dersom man neste gang heller benytter båt, eller evt. en katamaran for å være i alle fall litt polynesisk, kan man også komme seg inn passene på egenhånd og til avtalt tid.

jfm 28.07.06

ps Vi setter snart kurs vestover for Aitutaki og Palmerston i Cook Islands. Det kan være tvilsomt om vi får ut noe nytt reisebrev før vi ankommer Tonga om 30-40 dager. Hold ut! ds

Fra fransk Polynesia via Cook Islands til Tonga

Til toppen

Nestenulykke

Bora Bora ligger bak oss. Vi kommer til å savne den fantastiske naturen, men stedet er som nevnt i noen grad ødelagt av turisme og vannskutere.

Den eneste lille begivenhet vi kan nevne fra de siste dagene på Bora Bora er en nestenulykke. For å komme til den bitte lille byen og sjekke ut av fransk Polynesia tok undertegnede jolla. Turen tok ca. 10 min., og det går ganske fort unna. Plutselig ser jeg noe i vannet foran meg, vrenger jolla unna og går så vidt klar. En forskrekket skilpadde ser på meg med et uttrykk som tydelig sier "fandens råkjører"! Enig!

Passet

På vår lokale dialekt er et pass en åpning i revet. Slike pass har dårlig rykte og mange vrak. Stort sett velger vi atoller eller øyer med ganske store pass og med lite strøm. Det vil stort sett si mindre enn 3 knop. Ofte er det kraftige strømsjøer på utsiden og hvis vinden står mot strømmen er forholdene i selve passet ganske "vannvittig". Vi har aldri hatt noe problem og begynte å miste respekten. På vår rute fra Bora Bora til Aitutaki ligger det imidlertid et lite atoll som heter Mophelia (opprinnelig Maupihaa på Polynesisk). Passet er anerkjent vanskelig, men atollet er anerkjent vakkert. Vi lot oss friste og bestemte oss for å gjøre et forsøk. Dette passet er smalt, ca. 1,5 båtlengder, men ganske dypt. Det sies at strømmen kan komme opp i 8-9 knop utover. Problemet er at strømstyrken er ukjent inntil du er i passet og beslutningen er fattet. Man minimaliserer risikoen ved å gå inn på lav- eller høyvann. Vi ankom på høyvann. Utenfor var det en ganske kraftig malstrøm og passet så mer ut som en elv. Stormsvalen hadde imidlertid bestemt seg og gav full gass. I selve passet stoppet de helt opp - nesten. Etter 10 min kunne vi se at de hadde beveget seg innover. Strømmen gikk i nærmere 6 knop, men heldigvis gikk den helt jevn og uten virvler. De kom seg inn etter noe som virket som en evighet. Da vi dro etter var det med kraftige sommerfugler, men i forvissning om en litt kraftigere motor. Det ble intens ratting gjennom virvlene på utsiden, men siden var det faktisk ganske greit. Med 1,5 knop over grunnen var vi inne på under 10 min. Towanda, en dansk båt, kom etter oss.

Towanda innrømmet åpent at om ikke Stormsvalen hadde gått først så hadde de droppet hele atollet. Selv var vi i tvil. En motorstopp ville blitt fatal på et slikt sted.

Men som sagt; inn kom vi og feiring ble det. Var det verd det? Mophelia er meget vakker og har bare 10 innbyggere. Det har vært mange flere, men etter to ødeleggende orkaner på 90 tallet har nesten alle reist. Husene ble tatt av orkanene og veiene er overgrodd. De menneskene som er igjen lever av copra (kokosmasse) og litt "etterarbeid" på alle perlemuslingene som gikk tapt. De har båtforbindelse til Bora Bora hver 3. mnd. De fisker selvfølgelig, bl.a. hummer. Det ble følgelig grillfest på stranden med languster og kokoskrabbe. Førstnevnte trenger neppe noen introduksjon, men kokoskrabben er en underlig krabat. Den ligner egentlig ikke en krabbe, men er mer lik en kjempekreps som har gått på land. Faktisk er den påfallende lik de hundrevis av eremittkrept som også finnes på atollet. De har svære klør og "krabber" oppover kokospalmene og klipper av nøttene. Deretter åpner de nøtten med klørne (det burde inngi tilstrekkelig respekt). Noen mener dette er verdens største delikatesse. Smaken er i alle fall spesiell. Nest gang dere spiser hummer kan dere jo blande inn litt kokos i kjøttet.

Palmerston

Vi feide ut passet på lavvann og satte kurs mot sydvest og mot Aitutaki. Vi var nå ferdig med fransk Polynesia og så frem til Cook Islands. Men dette gikk fort - for fort. Vi bremset ved å plukke ned seil. Det gikk fortsatt for fort. Det er ikke noe poeng å komme til Aitutaki midt på natten. Ankringsforholdene er dårlige selv om dagen. Vi var forberedt på å ligge å vente, men det ble fort klart at Stormsvalen og Towanda ønsket å gå direkte til Palmerston. Slik ble det at vi endret kurs direkte for dette sagnomsuste og isolerte lille atollet.

Men først noen fakta:

Cook Islands er en liten nasjon målt i antall mennesker, men stor målt i havareal, 2.000.000 kvadratkilometer, hvorav bare 93 kv km er land. Her bor det ca. 18000 menesker. Det er tvilsomt om det finnes noe land i verden hvor det i gjennomsnitt er større avstand mellom innbyggerne. Cooks ligger vest av fransk Polynesia og øst for Tonga. Innbyggerner har også New Zealandsk pass, men Cook Islands er allikevel en uavhengig stat.

Vi må innrømme en viss lettelse over at alle snakker engelsk. Bortsett fra det er menneskene så definitivt polynesere og de er kjent for å ta vare på gamle polynesiske tradisjoner. De har noen av de beste dansegruppene i hele Polynesia. Undertegnede gledet seg til å se noe av dette og var følgelig skuffet over at alle ville gå direkte til Palmerston.

Når det er sagt så er det få navn som klinger så godt som Palmerston i en langturseilers ører. Stedet er viden om berømt i vår lille subkultur. Når langturseilere blir spurt hva som var høydepunktet på jordomseilingene er det ikke sjelden at svaret er Palmerston.

På Palmerston bor det ca. 50 mennesker. Til hovedstaden Rarotonga (eller bare "Raro") i Cook Islands er det ca. 300 nautiske mil eller omtrent som fra Stavanger til Edinburgh. En slags fraktskute kommer med noen mnd. mellomrom. Turen til "Raro" tar noen dager med den båten som er i bruk. Den leverer varer på bestilling og tar med seg frossen fisk og passasjerer.

Etter mange år har de greid å etablere en skole på øya med New Zealandske lærerkrefter, og det mangler ikke på barn. Lege og tannlege finnes ikke.

Palmerston har en meget spesiell historie. Atollet har et antall øyer spredd over noen få kv km. Antagelig var stedet ubebodd inntill en britisk hvalfanger, William Marsters, fikk overtalt dronning Victoria til å overdra hele atollet til ham i siste halvdel av 1800 tallet. Det spekuleres på om han var en fjern slektning av kongehuset. Han fant seg deretter 3 - tre koner på Penrhyn, en av de nordligste av Cook øyene. Når man tar opp det med de tre konene blir dagens innbygere litt brydd for selv er de dypt kristne. Mange barn blir det imidlertid av slikt så man kan si at Palmerston fikk en "pangstart". Ut av de tre konene ble de tre familier som eksisterer den dag i dag. Gamle Marsters laget en slags grunnlov hvor alle øyene på atollet ble delt i tre, en del for hver familie. Mer tvilsomt var det kanskje at han også dikterte at alle giftemål skulle skje innen familien, en tradisjon som har vart til våre dager. Først i nyere tild har man oppfattet at dette kanskje ikke er så heldig. Det er litt pussig å gå tur med en av de mange svært hyggelige barna på Palmerston. Alle vi møter er onkel, tante, fetter eller kusine. Selv stedets myndige New Zealandske lærer viste seg å være tante siden hun i strid med grunnloven var gift med en av innbyggerne. Det siste er kanskje nødvendig for alle tidligere forsøk på å skaffe permanent lærer har strandet. Dette gjelder også et forsøk som tidligere ble gjort for å skaffe en norsk lærer.

Selv om Palmerston er del av Cook Islands og dessuten er litt New Zealandsk er det kanskje ikke så rart at de spøkefullt omtaler seg selv som "the Republic of Palmerston" for her er det ikke helt likt noe annet sted. Da vi nevnte for vår vertsfamilie at de jo også var New Zealendere kom det bestemt at nei, de var britiske etter gamle William. I dag bor imidlertid de fleste etterkommere etter William nettopp på New Zealand eller i Australia.

Tidlig på morgenen 10.08 rundet vi nordpynten av atollet og ble straks møtt av en liten åpen aluminiumsbåt. Ombord var Bob og Tupou som erklærte at vi var adoptert og derved medlem av deres familie. Det er utrolig at de hadde oppdaget oss der vi bokstavelig talt seilte rett ut av tropenatten.

Forøvrig ga de oss meget nøyaktige anvisninger for ankring, for her legges ankeret på en slags hylle på revet. Ankret lå bra på sand mellom en del koraller, men båten hang over dypet utenfor hyllen. Det er litt spesielt å ha ankeret på 10 meter uten at ekkoloddet i båten kan registrere bunnen. Den fantes antagelig noen hundre meter ned gjennom det blå-violette havet. Dette går fint så lenge det er passat og østavind. Om ankeret skulle slippe driver vi til havs, noe som ikke er noen katastrofe. Om vinden skulle gå på vest, som den faktisk gjør ganske ofte, kunne vi imidlertid fort ende på revet. Hele øya er engasjert og passer på. Ikke så rart kanskje at de ønsket seg en moring. Det er forøvrig flere på øya som konkurrerte med Bob om å kapre yachties. Eddie ble ansett for å være den skarpeste konkurrenten. Øybeboerne ser etter seilbåter "døgnet rundt".

Bob dro til land for å hente toll og immigrasjon. Noen av øybeboerne har fått jobb som toller og immigrasjonsmyndighet. På "Raro" har de vel innsett at seilerene kommer til Palmerston enten de har vært innom "official port of entry" (Aitutaki eller Rarotonga) eller ikke. Dette er antagelig de hyggeligste tollerne vi har møtt, selv om papirarbeidet ble tatt alvorlig nok.

Det å være offisiell del av familien er også en alvorlig sak. Det betyr bl.a. at måltidene inntas i land sammen med familien. Vi vet at det er flere norske seilere, bl.a. Andreas og Rikke på Impetus, som kjenner Bob og Tupou godt. Adopsjonen er nemmelig ikke noen ny tradisjon. Til de som ikke har vært på Palmerston på en stund kan vi nevne at Bob og Tupou nå har fire barn. Mehau er en hjerteknuser på 4, Bury Andrew en særdeles hyggelig gutt på 6. Det er nok flere som kjenner Monokoa Goldeen på 13 og Taia på 16. Ta en kikk på bildene.

Måltidene er svært viktig i denne kulturen. Rettene og ingrediensene er utsøkte, men omgivelsene er svært enkle. Det spises utendørs under et stråtak (vi følte det slik selv om det kanskje var bølgeblikk). Det ble disket opp med langt mer mat enn vi hadde noen mulighet for å spise selv om enkelte retter er utsøkte delikatesser. En spesialitet er papegøyefisk som også er Palmerstons viktigste inntektskilde. Dette er ettersøkt vare som det betales meget godt for også fordi Palmerston er uten korallgiften Ciguatera. Vi fikk også servert Boysen Birds som det er mange av på Palmerston, men som nå er fredet nesten alle andre steder. Dette er stedets lokale rype, men jakten er litt enklere. Noen ganger i året drar hele landsbyen ut og plukker et antall fugl som så fordeles.

Som i mange kulturer spiser gjestene først mens vertskapet sitter rundt og varter opp. Vi hevdet at vi ikke var gjester, men medlemmer av familien og at vi burde spise sammen. Til slutt ble det faktisk slik, og det gav oss noen av de beste samtalene. Bob var etter oss hele tiden og ønsket å fete oss opp til hans nivå før vi dro. You got to be big in Polynesia.

Å være på Palmerston gir raskt en nesten unik "god følelse". På kort tid er man del av denne så vennlige befolkningen enten det er i kirken, i skolegården eller hos alle tantene og onklene. Vel, kanskje ikke i kirken. Å synge mangestemt er en polynesisk spesialitet som synes å komme naturlig. Det er imidlertid sannsynlig at gamle Bill Marsters manglet det genet. Vårt besøk var i alle fall ikke noe for en som har anlegg for Tinitus. Forøvrig blir alle som kommer fort inkludert i dette samfunnet. Jeg har sett ganske små barn komme direkte fra en båt for så 10 min. senere å leke med de lokale rundt omkring på hele øya som om de var født og oppvokst på stedet.

Det gamle kjærlighetsforholdet mellom "the Yachties" og de lokale er fortsatt svært varmt og det underbygges nok av at seilere utgjør mye av kontakten med omverden. Blant det ca. 30 talls båter som ankommer i løpet av sesongen er det av og til en lege blant mannskapet (meget populært), eller en sykepleier (nesten like populært) eller en tannlege (ikke populært, men nødvendig) osv. Skal vi dømme etter befolkningens tanngard kommer det nok for få tannleger. Seilbåtene bringer også forsyninger til øya, enten på bestilling eller av sitt overskudd. Av og til tar seilbåtene med seg passasjerer til og fra Palmerston. Selv er vi oss bevisst at nesten all mat i alle fall vil bli inndradd på New Zealand, så vi var atskillig letter da vi dro fra Palmerston. I tillegg påtok vi oss to prosjekter: Vi skulle prøve å reparere en av de meget sjeldne vaskemaskinene på øya (mislykket siden det var elektronikken som var gåen). Dessuten la vi sammen med Stormsvalen ut en moring. De har nå tre stk. slike. Vi testet den selv og den holdt i alle fall 30 knop vind samt båten kraftig i revers. Den er laget med mye vekt, godt med kjetting og div. flytetau så vi var ganske stolte av resultatet. Men kommer det en virkelig stor båt går den rett til havs.

Det å bli kjent medfører også at man begynner å ane at ikke alt er idyll. Det er kanskje ikke så alvorlig at tannhelsen er elendig, men hvorfor er det slik i et samfunn som tilsynelatende foretrekker vann fra kokosnøtten fremfor Cola og hvor fisk og lokale frukter og grønnsaker som taro, brødfrukt og igjen kokos er mest fremtredende? Sjokolade så vi ikke snurten av selv om vi en gang fikk iskrem til dessert. Vi snakket litt med en sykepleier fra en av båtene som et par uker hadde vært øyas medisinske ekspertise. Hun var rett og slett ikke glad over den almene helsetilstanden. Vi traff et par av øyas innbyggere som holdt på å pakke sammen deler av husholdningen pga av mistanke om kreft hos en av ungene. De hadde ventet i usikkerhet i flere uker, men kanskje kom båten snart som kunne ta deler av familien til Rarotonge eller helt til New Zealand. De økonomiske konsekvensene var uklare. Det var også andre tilfeller av alvorlige sykdommer som forble ubehandlet pga isolasjonen.

Øya preges også av oppsplittede familier. Ungdommer over 16 finnes ikke. Taia synes pt å være eldst i den kategorien og nå er hun klar for skolegang i Sydney. Det er få mennesker mellom 16 og 30. Jeg satt en dag under palmene på den umåte vakre stranden og snakket med en far som ikke hadde sett fire av sine barn på mange år. Dette er vel å merke barn i skolealder. Han tenkte stort sett ikke på annet en når han kunne dra til New Zealand og Australia. Det er relativt få som vender tilbake til Palmerston etter flere år i materielt utviklede og "behagelige" land. Kanskje er det slik at øyas besettelse med seilerne bunner i at båtene utgjør en slags imaginær navlestreng til resten av verden og til resten av familien? At de også har en viss materiell glede av de besøkende er sant, men det synes for undertegnede å være temmelig marginalt. Uansett så er mottakelsen vi får uten sidestykke positiv.

Slik kan man filosofere der man vandrer rundt i dette sydhavsparadiset. Strendene er bedre, palmene og blomstene vakrere, fisken og korallene mer fargerike. Høns og kyllinger går fritt over hele øya, men eies av hver enkelt familie. Hvordan vet de hvem som eier hvilke kyllinger? Akkurat den fant vi ut av. "Chicken call". Her benyttes naturens egen metode. Når nye kyllinger klekkes "preges" de med hver enkelt families kallesignal. Når de skal fores brukes en spesiell kyllinglokk. Det var et underlig skue å se at når Monokoa kalte på familiens kyllingen kom de løpende som gale fra flere hundre meters avstand. Andre kyllinger som tilhørte andre fortsatte rolig å sparke i sanden. Og belønningen for de utvalgte? Kokos. Prior må gjerne påstå at norske høns har det bra. Jeg ville heller vært høne på Palmerston. Også grisene som det var ganske mange av ble foret med kokos. Det ble som nevnt også vi. En viktig nøtt det der.

Da vi skulle avsted igjen etter en knapp uke (undertegnede ville gjerne vært litt lengre, men været dikterer) fikk vi nok et eksempel på Polynesernes fantastisk blikk for hva som rører seg i havet og i lagunen. Ed var ute og fisket etter papegøyefisk i nærheten av passet da vi kom utover i aluminiumsbåten. Plutselig ropte Bob til Ed at en stor stim var på vei. Se der! Undertegnede så bare lagune med koraller. Det ble stor ståhei og stimen ble omringet. Jeg så ikke en fisk før den ble dratt opp i båten i Eds nett.

Man kan ikke forlate Palmerston uten å nevne at det er flere norske forbindelser. Ikke minst Ragnar Kvam gjorde et helhjertet forsøk på å avhjelpe isolasjonen. Det førte bl.a. til et TV program på TV 2 om Palmerston (som jeg ikke har sett) Dessuten ble det gitt en gedigen gave i form av en skyssbåt som skulle kunne gjøre unna turen til og fra Rarotonga på et døgn eller så. Båten kom til Rortonga med sin norske skipper Espen. Et eller to års drift var inkludert i gaven. Mens den gikk var den meget populær blant øybeboerne. Etter tre års drift var det slutt. Øybeboerne har mange teorier om hvorfor og snakker om alt fra underslag til svære omkostninger. Båten ble solgt til en familie på New Zealand. På Palmerston savner de dypt en løsning, men Ragnar har et meget godt navn og Espen har en kone fra Rarotonga.

Imens diskuteres flyplass. En familie er for og to er imot. De frykter at "vanlige" turister vil skremme bort "the yachties" og ødelegge deres kultur. Vi er takknemlige som har opplevd den slik den er.

Ingen skuffelser på Palmerston? Absolutt ikke, men hvorfor skulle knølhvalen lage show rundt båten mens vi var i land? Vi så dem godt fra huset til Bob og Tupou, men det er noe annet å sitte noen meter unna ombord i båten. Kanskje ser vi dem på vei til Niue og Tonga?

JFM 17.08.06

 

 

 

Reisebrev fra Necessity

Panama -Galapagos
Galapagos
Galapgos til Marquesas
Marquesas
Tuamotus
Society Islands (Tahiti osv.)
Heiva og Tangaroa
Bora Bora to Palmerston

Home
Stillehavet

Bilder og video:

Stillehavet, stillebeltet, den stille uken

Hårreisende opplevelse! (foto Stormsvalen)

Invitert på lunsj

All Aquavit er nå Linjeaquavit

Vekket av Neptun

Turister ombord

Blue Footed Boobies

Godt kamuflert sjøiguan

Sjøløver i solnedgang

Nils og Marit i Checkmate på kraterkanten

Bunnies med "sun downer"

Banco del Fraude ?

Herr pingvin <Dyrene på Galapagos: Video>

The King - alpha male

Vulkansk skjærgård

Skilpadde som ser etter make

Eva på vei til krateret

Baktroppen ved kraterkanten

Minino - guide og cow boy

Fantastisk landskap

Evas brownies

Bananer vokser på radarmaster

Checkmate og Stormsvalen

Kontakt med Prozyon og CJM Manet på VHF

Møte med DJM Manet. Det var temmelig mørkt

Prozyon, vi seiler eskorte

Skal jeg på vakt???

Vi seiler på glass

Mens vi venter på "the green flash"

Vi feiret ombord

I Baie de Vierges (Hanevave) på Fatu Hiva

Helene ankommer Hiva Oa

Med Tiki på Nuku Hiva


Hula på Nuku Hiva


Foss i villt landskap. verdens 3. høyeste (?)
Video

Gjensyn Prozeon - Randy bak er OK, her sammen med Checkmate, Stormsvalen og Necessity

Kon Tiki på skolen

Vi handler sorte perler. Nils og Marit fra Checkmate studerer Jan Fr.s siste anskaffelser.

Helene nyter livet i Polynesia

Helene med Kon Tiki motu i bakgrunnen

Polynesisk harpunfiske - Gaston i aksjon

Catherine (Vamos), Helene og Eva

Catherines høner

Checkmate, Stormsvalen og Necessity på Kon Tiki motu

Anne Brith viser frem bilder fra "Bryllupsreisen" Eva er opptatt med viktigere ting.

Vi gikk på restaurant - både maten og utsikten var superb

Fra Garuae

Klar til å gå i kirken

Eva fant sin egen perle

Glade bakere på Fakarava

Tom, Anne Brith, Eva, Tiki, Catherine, Simon og Daniel på Tahiti

Eva, Anne Brith og Tom beundrer fossen

The Party Captain is back

Amanda, Tiki, Fredrik på Raietea

Video

Where's the food ? Lekne Sting Rays Video

Fredrik på den grønne gren (Morea)

Med barna på tur

Bora Bora fameous skyline
Video (Ilddans)


Maraton padling


Alle aldre


Film sier mer enn 1000 bilder
Video1 ; Video2 ; Video3 ;

Tangaroa i åpen sjø; Video

Ankomst Marae Taputapuatea

Sermoni på Marae'en

High tech

Eva i ny Kristiansundsbikini

En av strendene på Mophelia. Vi måtte dele med Stormsvalen.

Hummeren gjøres klar for grilling i bålet

Lene og Jens fra Towanda venter på maten

Kokoskrabbe og eremitkrebs

Gjennom passet på Palmerston - kun for lokalkjente

Eva på Palmerston

Hovedgaten på Palmerston - men i syklonsesongen skyller bølgene rett over

Mehau - klar for kirken

Papegøyefisk

Jordovnen mates

Middagservering

Skal det være en kald kokosnøtt - Bob og Bury

Familien underholder

Monokoa og Taia

Jan Fr. tok oppvasken - fra kjøkkenet

Eva og Tupou

Utsikt til båtene fra Bob og Tupou's

Skoleveien

Palmerston Lucky School

Undervisning på verandaen

Hele skolen til ære for oss

Takk til Karsten i Scandinavian Panama Net