Houston 10.02.07

Vi er tilbake i Houston. Det er som vanlig svært hyggelig å bruke tid sammen med Amanda og Fredrik. De har nå flyttet til en enda finere leilighet. Houston er ikke særlig preget av natur, men under terrassen renner en elv. Her ferdes padlere og store sumpbåter med propell på "ryggen" (det er jo tross alt Texas). Her finnes også noen 12 fot lange alligatorer. De siste tar få mennesker men visstnok en del hunder. Hvor mange liv som går tapt pga sumpbåtene oppgis ikke. Vi gav Amanda og Fredrik en kikkert med beskjed om å rapportere tilbake. Takk for oppholdet. Vi kommer tilbake om dere vil ha oss.

Whangarei 18.02.07

Det føles rart å være tilbake i båten. På en måte er vi hjemme. På den andre siden er vi - på den andre siden av jorden. Reisen hit var en "happening" i regi av Air Pacific, Fijii's nasjonale flyselskap. Vi tilbragte 5 dager på hotell fordi flyene nektet å materialisere seg. Dette gjaldt først i Chicago, så i LA (to døgn), derpå Fijii og til slutt i Auckland (fordi flyet til slutt kom inn midt på natten). De fleste vil vel si at "det må da ha vært forferdelig". Tja. Det er ikke spesielt morsomt gang på gang å stå to timer i kø på en amerikansk flyplass i påvente av fly som aldri går. Det er litt morsommere på Fiji med mange interessante mennesker å studere.

Men selv om Air Pacifics personale ikke er blant de raskeste så er de noe av det mest smilende og hjelpsomme som finnes. Det blir nesten hyggelig å diskutere forsinkelsen med mennesker som dag etter dag med stor velvilje sender deg til gode hoteller med alle måltider dekket. Forskjellen på dette og en jorden rundt reise med fly er først og fremst at i vår versjon er kost, losji og alle overraskelsene gratis.

Det å være strandet på en flyplass på Fijii uten utsikt til å komme videre knytter folk sammen. Vi møter spennende mennesker i køene. Her treffer vi blant andre en Nigeriansk - Amerikansk - Australsk familie. De har mye interessant å fortelle om det å leve i blandet ekteskap alle disse stedene. Vi lytter og lærer. Mest desperate etter å komme frem er nok de studentene som er på vei til New Zealand eller Australia med hele sitt flyttelass, opp til 60 kg. Da er ikke utsagn som "vennligst hent bagasjen og ta buss til hotellet" det man ønsker seg mest . Enkelte av studentene kunne knapt se over haugen med bagasje på trallen.

For oss er det selvfølgelig en fordel at det hele har løst seg før det utviklet seg til en "reality" versjon av "Strandet". Vi må bare notere at det er større presisjon i å reise med seilbåt enn med fly.

Ikke før hadde vi ankommet Whangarei så dro vi videre. Vi rakk så vidt en grillfest hjemme hos Even og Eva fra 3t. Der var også store og små på Blue Marlin og Pomona. Livet blant seilere er meget sosialt og meget hyggelig.

Auckland 19.02.07 Vaka Moana

Tom og Anne Brith på Stormsvalen hadde bestilt billetter for oss fire til en rundtur med tog, båt, bil og fly fra Auckland til Sørøya. Selv om det ble hektisk hadde vi ikke til hensikt å gå glipp av et siste "cruise" med besetningen på Stormsvalen.

I Auckland var det stor utstilling på Auckland Museum: Vaka Moana eller "Den store Kano Reisen", historien om hvordan Stillehavet ble befolket. Den utstillingen var et "must". Ikke bare hadde vi seilt mellom øyene selv. Vi var også blitt minnet på Thor Heyerdal og Kon Tiki da vi møtte Tangaroa utenfor Raitea. I Oslo hadde undertegnede også besøkt Kon Tiki museet for å se litt nærmere på den norske presentasjonen av Stillehavskulturene. Der var jeg blitt grundig skuffet. Kon Tiki museet er et slags støvete monument over Thor Heyerdal, men ubrukelig som et sted man kan lære noe særlig om Stillehavet. Stormsvalen og Necessity styrte direkte til Auckland museum. Det var interessant.

Det er neppe særlig tvil om hvor Polynesierne kom fra. Genetiske undersøkelser viser klart at de kom fra Asia og man kan til og med kartlegge hvilke øyer de kom til og i hvilken rekkefølge. Man har gjort de samme undersøkelsene for dyr og planter med sammenfallende resultat. Det er ikke lenger tvil om at Heyerdal sånn sett tok feil. Det er kun søtpoteten som fortsatt er på Heyerdals side. Søtpotetene i Stillehavet har ikke kommet sammen med mennesker, dyr og de andre plantene. Teorien som dominerer her er at Polynesierne som allerede behersket seilas over hele Stillehavet med og mot vind og strøm også gjorde handelsreiser til Søramerika.

De polynesiske fartøyene var imponerende. James Cook beskriver doble kanoer (katamaraner) som var like lange som Endevour, 32 meter. Det sies også at han var en smule sjokkert over at de polynesiske fartøyene seilte vesentlig raskere (Endevour var riktignok en langsom skute) og også mye høyere mot vinden.

Det genetiske utvalget blant Maoriene på New Zealand viser at det har vært en betydelig trafikk mellom Tahiti, Rarotonga og New Zealand fra rundt år 1000. Dette er en tur på 1600 nautiske mil, så vi snakker om overfarter på et par uker. Dette var en av de siste store vandringene i Stillehavet. Selv om mye har gått tapt vet man fortsatt nok om polynesiernes navigasjonsmetoder til å vite at det ikke var noen tilfeldighet hvor de havnet. Polynesierne kjente stjernehimmelen ut og inn og visste å bruke sol, måne og stjerner sammen med flere andre teknikker.

Som så mange før oss er vi imponert. Vi er fortsatt også imponert over Thor Heyerdal, men kun fordi han så klart viste at det ikke er noen heksekunst å reise på havet og selvfølgelig for hans unike evne til å gjennomføre alt han satte seg fore. Men undertegnede skulle ønske at noen ville gjøre Kon Tiki museet til en tidsmessig institusjon.

I fengsel i Christchurch 22.02.07

En tur i fengsel hører med når man er på jordomseiling. I Christchurch havnet vi innenfor. Det må dog sies å ha vært "åpen soning". Vi var blitt så bortskjemt at vi så bort fra forhåndsbestilling av hotell. Det "straffet" seg. Etter å ha prøvd ca. 30 hotell og moteller var det ingen vei utenom. Vi ringte til "the Jailhouse". Dette var et ordentlig fengsel med stor midtgang, celler og det hele. Nå ble det imidlertid drevet som herberge for "Back Packere". Det ble overnatting i en stor celle med 10 køyer. Dette var "blandete" celler med begge kjønn representert. Prisen var lav og det hele forløp rolig til i fire tiden om morgenen. Da kom en av de "innsatte" inn for å legge seg. Det var en hann, type meget overvektig og døddrukken. Han kunne ikke finne sengen sin så han tok den første og beste. Der lå det allerede en ganske beskjeden og liten jente. Undertegnede var strengt tatt ikke våken da dette skjedde, men våknet av at det tydelig sa dask, dask, dask. Det var jenta som prøvde å slå på beistet. Det skal sies at sistnevnte neppe drømte om annet enn å sove. Det gjorde han da også, og hun kunne like gjerne ha fiket til en flodhest. Nå var jeg våken og tilbød meg høflig å hjelpe. Det var hun takknemlig for, men avslo. Hun kunne like gjerne legge seg i uhyrets seng. Som sagt så gjort, og 5 minutter senere var det stille igjen. "Back Packere" er flegmatiske mennesker. Men neste gang vil jeg ha isolat

Queenstown på Sørøya 26.02.07

Vi er fortsatt imponert over "Kiwi'ene" - de uten fjær. De har skapt en svær turistmaskin så langt unna markedene som man kan kommer. De har gjort det med smak og innhold. Selvfølgelig er New Zealand et vakkert land, men det er også uendelig lett å være turist her. Hoteller, moteller og "backpackers" fungerer og alle er rimelige. Anleggene for "opplevelsene" er pent og grundig anlagt. Man kan uten særlig risiko gjennomføre sitt "Bungy jump", fallskjermhopp, paragliding, "jet boating", rafting eller gå på vakkert anlagte fotturer. Queenstown og omegn på Sørøya er selve senteret, og i denne tidligere gullgraverbyen treffer man alle nasjoner. Selv tok vi smaksprøver av tilbudene fra vår base i Arrowtown, en annen liten gullgraver by litt nord for Queenstown.

Smaksprøver? Det ble mest fotturer og som tilskuere, men undertegnede tok seg sammen og kastet seg ut fra en bro med strikk rundt føttene. Det var 45 meter ned til grønne, strømmende vannmasser. Valget stod mellom å forbli tørr eller å bli våt i håret. I utgangspunktet ville jeg forbli tørr, men siden jeg i alle fall måtte legge igjen brillene tenkte jeg at litt vann er greit. Det var det, og følelsen av vektløshet var storartet. Strikken satt og jeg merket ikke noe rykk i det hele tatt. Video og bilder er vedlagt.

Var det vakkert på Sørøya? Lignet det på Norge? Ja og tja. Naturen var meget vakker med knallblå fjorder/innsjøer, grønne elver, dramatiske fjell, overdådig vegetasjon og farger vi aldri finner hjemme. Dette er den opplagte settingen for Ringenes Herre. Vegetasjon, dramatikk og farger sørger for det. Fjorder? De fleste vil nok mene at akkurat der kan man vel så gjerne bli i Norge. Men vegetasjonen er unik. Det er helt opplagt at Ent'ene (de mobile trærne i Ringenes Herre) kommer fra New Zealand.

Her er definitivt masse å oppleve, og fotturene, som for oss ble ganske korte, skal være fantastiske. For folk i turistbransjen vil det være mye å lære.

Whangarei 05.03.07

Vi er tilbake igjen. Båten er fin og alt treverk i cockpit er nylakkert. Det er vakkert. Thomas og Lilly har gjort en god jobb. Men mye arbeid måtte gjøres før båten kan sjøsettes. Vel, egentlig var det kanskje ikke så veeeldig mye, men alt går så langsomt når man er omgitt av dusinvis av båteiere og en båtinteressert befolkning som alle ønsker å diskutere båt. Dersom vi føler en ørliten grad av utolmodighet vet vi at dette bare er fordi vi har vært hjemme og ikke helt har rukket å falle tilbake i den "riktige" rytmen. Det begynner å hjelpe nå. Undertegnede står riktignok opp ganske tidlig, men dersom man er litt søvnig etter å ha surfet litt på nettet, skrevet litt og drukket en første kopp kaffe, kan man jo ta en ekstra lur. Når man så er klar igjen i ni tiden etter nok en frokost går vi løs på pussing og stoffing. Det kan gå for seg til nærmere kl. 12. Da er det tid for en tur langs kaia for å sjekke hva andre driver med, prate om slikt som angår alle seilere og evt. ta seg en is. Ikke lenge etter er det på tide med lunsj og evt. en liten handle runde. Hvis vi er heldige rekker vi nok en runde på båten. Ofte er det sammekomster på kvelden med grilling og mer prat om reise- og båtliv. I 10-11 tiden er undertegnede utmattet og sovner øyeblikkelig når jeg faller om på køya.
I morgen skal Necessity på sjøen så da blir det sikkert roligere. Da kommer vi også til å rekke noen fine turer i det flotte terrenget rundt Whangarei. Dere hjemme synes sikkert vi har det tøfft.

Siste nytt fra Houston: (Se også historie over)

Alligatoren har vist seg rett utenfor leiligheten til Amanda og Fredrik. Den var stor, ca 4 meter. Fredrik fikk senere tatt et bilde da han var på padletur(!) senere i uken. Hans mor kommenterte saken på følgende vis:
Ohhh, ohhhh, guuuud, nei nå får han ikke padle mer nei! (kristiansundsdialekt) Herved har vi gitt beskjed. Bilde vedlegges. Det opplyses forøvrig at Fredriks padlekompis har anskaffet en revolver. Det er jo praktisk at slikt selges over disk i sportsforetningene.

Vi vil om kort tid følge opp med mer stoff fra New Zealand.

Whangarei 01.04.07 top

Jeg har alltid vært fascinert av dyr. Det samme kan ikke sies å gjelde trær. Bortsett fra ett og annet tuntre har jeg mest sett på dem som skog.

Her på New Zealand er det litt annerledes. Her har trærne sjel. Maoriene var helt sikre på det, og jeg skjønner godt hvorfor. Det har delvis med størrelse å gjøre, men kanskje i enda større grad utforming.

Tidliger har jeg besøkt et par av de kjente Redwood områdene i USA. De trærne er saktens store, men jeg har aldri hørt gisp og stønn fra dem som har kommet for å se dem.

For et par uker siden leide vi bil for å se på trær. Det dreier seg først og fremst om kauri trær, men også mange andre arter er spennende. Vi finner forøvrig mange prakteksemplarer rett ved båten her i Whangarei.

Vel fremme i Waipoua Forest kommer vi rundt en sving på stien og der står "Tane Mahuta - Lord of the Forest". Stammen har en omkrets på ca. 15 meter og selv på litt avstand må du legge nakken godt bakover for å se toppen. Eva rykker til og tror knapt det hun ser (jeg har jo vært der før). Like bak oss kommer et par meget bereiste amerikanere som stivner totalt. Etter et par sekunder kommer det unisont "oh my Gooood" som bare amerikanere kan si det. Tane Mahuta alene er beregnet å inneholde ca. 250 kubikkmeter trevirke.

Det er ikke så rart at det lages museer dedikert til Kauri treet. Da europeerne kom hit var de fascinert over å se så mye tømmer, og mange trær ble til skipsmaterialer. Enda flere gikk tapt da man ryddet for gårdsdrift og ”farming”. Man syntes nok man hadde uendelige ressurser. Dessverre vokser ikke kauri treet raskt. Tane Mahuta antas å være nærmere 2000 år gammelt. Dessverre har trær som var vesentlig større og eldre gått tapt i "europeisk" tid. Dette finnes sikre observasjoner, delvis dokumentert på bilder. Ta en kikk på bildet som vi tok i Kauri museet i Dargaville. Noen av de trærne som gikk tapt kan ha vært 4000 år gamle. Du synes det er gammelt? Det finnes også noe som kalles "swamp kauri" (sump kauri). Mange kaurier ble tydeligvis begravd i myrområder og de har holdt seg utrolig bra - i 30 til 40.000 år. Bra betyr i denne sammenheng at det fortsatt er flott tømmer. De eldes omtrent som fin Cognac og får en fin gylden farge. Vi har investert i en brødfjel av kauri som er noen 10.000 år gammelt.

Kaurien forklarer også at det var mulig å bygge enorme kanoer av uthult tre. Det forklarer selvfølgelig ikke hvordan maoriene organiserte arbeidet med sine steinalderredskaper.

Det finnes også mange andre trær som gjør inntrykk. Blandt dem er the "Silver Fern", som egentlig er en bregne, men som må regnes som et tre. Dette er New Zealands nasjonalplante og benyttes som logo for alle New Zealandske landslag samt Air New Zealand og mye annet. Det er litt vanskelig å se hvor "silver" kommer far, men kanskje bildene gir en liten forklaring. Det bildet er tatt noen få hundre meter fra båten i Whangarei hvor det også er noen praktfulle skoger. Også Puriri treet er spesielt og er kanskje det som først og fremst bringer tankene til Tolkiens Ent'er.

Eva, Vegard og Lisbeth (fra Pomona) på tur ved kysten

jfm 05.04.07

Auckland 11.04.07 - livet ombord. top

Her er det endringer. Det begynte tidlig en morgen. Tidlige morgener tilhører tradisjonelt meg. Kl. var 0600 og det var så vidt blitt grålysning. Jeg var ikke helt våken, men det var Eva. Hun så strengt på meg og uttalte "Skal du ikke opp snart?". Hva i huleste! Er det noe galt? Hun svarte raskt: " Det er meldt kjempevind, 15 sekundmeter vind fra vest, vi må komme av gårde". Eva hater alle meldinger på over 10 sekundmeter. Var hun gått helt over styr? Kunne det være.....?

I går kveld lå Eva fortsatt å leste da jeg la meg. Hun leste boken til Ellen MacArthur. Kunne det være årsaken?

Det var det. I flere dager nå har Eva hatt initiativet. Det er utrolig. Hun er på vei inn i en ny verden. Her en dag var hun til og med oppe i masten (de som har lest boken vet at Ellen MacArthur tilbrakte nokså mye tid der). Riktignok lå vi i havn, men allikevel. Hva blir det neste, Eva MackArthur. Bare hun ikke ønsker å seile alene.....

Cruising Hauraki Gulf

Dette er New Zealandske seileres lekegrind. Verdens for den saks skyld. Her har det vært arrangert to Amerikas Cup seilaser. Kiwi'ene er svært fornøyd med dette området, og med god grunn. Ved første blikk ligner det en god del på ytre Oslofjord. Det er imidlertid ganske forskjellig. Først og fremst bunnforholdene. Her er det 10-25 meter "all over" med gode forhold for ankring. Det er massevis med idylliske bukter. Og selvfølgelig vegetasjonen. Den er alltid annerledes på New Zealand. Når du står på en av de mange øyene og ser utover kan det minne litt om mange steder i Middelhavet, og klima er også svært behagelig. Seilmessig er dette det beste på New Zealand så langt.

Ta øya Kawau. 4-5 flotte bukter å ankre i. OK strender og ved innløpet et staslig hus. Her har en av de tidlige guvernørene på New Zealand holdt hus - stort hus. I dag er det museum og åpent for publikum. At det ligger vakkert til er et "under statement". Rundt er et parkanlegg som går over i naturstier. Disse strekker seg over hele øya. Stedet er litt "Koster" i konsept. På bildene fra tidlig 1900 ser vi at yachtene som kom på besøk var 12 metre og oppover. Selv møter vi igjen kjente fra øyene i Stillehavet, bl.a. Prozyon, Minarette og Jade. Cruisingverden er begrenset.

Var det noe jeg glemte? Vel det er fortsatt godt over 20 grader i vannet selv om det er langt på høst. Det er også mye hummer og du har lov å ta dem dersom de ikke er for små.

Auckland....

har vi nå besøkt flere ganger. Det er allikevel spesielt å ligge med båten midt i byen med utsikt rett til Sky Tower. Marinaen, Westhaven, er enorm med nærmere 2000 båter. Ikke så rart at tettheten av båtbutikker er særdeles høy. Turen ned hit var ment å være en test tur for vår videre seilas. Litt skuffet var vi over at VHF'en vår syntes å ha så kort rekkevidde. Noen få timer etter at vi var ankommet hadde vi en spesialist på radioutstyr og antenner ombord. Han lokaliserte raskt problemet til antennen. (Den hadde tidligere blitt litt maltraktert slik at det etter all sannsynlighet var blitt vanninntrengning.) Spesialisten visste også hvor alle ting var og hadde skaffet ny antenne av samme merke (Celwave) på ca. en time. Nå har vi antenne som tar imot de 30 watt som vår Skanti/Simrad radio produserer (litt mer enn lovlig, men godt å ha).

Til helgen bærer det nordover. Det er fortsatt mange øyer å besøke før vi setter kurs for Opua. Her blir det å ligge i påvente av et godt værvindu for ferden mot Fiji. Det begynner å krible litt.

Great Barrier Island.......

fikk sitt navn av Kaptein Cook. Det er en lang, bratt øy ca. 30 nautiske mil av kysten. Den utgjør på mange måter ytergrensen for Hauraki Gulf. Her er det fortsatt et preg av nybyggervirksomhet. Det bor ca. 1000 mennesker på øya, men det er intet strømnett og knapt nok veier. De som er, er svært smale og svingete siden dette er en øy med høye fjell og dype skoger. Det er også fantastiske havner. Kombinasjonen av godt skipstømmer og havner gjorde at det første skipet fra den Britiske marinen ankom allerede i 1791 (mindre enn 30 år etter at Cook var her første gang) for å hente tømmer til master og rær. Etter det gikk det hardt ut over kauri skogen, men det er fortsatt noen trær igjen. Trærne ble forøvrig hentet fra innlandet på en ganske brutal måte. Store dammer ble bygget høyt opp. Her ble de enorme tømmerstokkene lagret. I ett slipp gikk alt utfor bratte, skogvokste fjellsider. Det rev med seg det meste av vegetasjonen, men var man heldig havnet tømmeret i sjøen. Det hele kunne høres mange km unna. I dag er nesten hele øya fredet, og den er en yndet mål for seilere fra Auckland.

Menneskene her bærer også preg av å være litt nybyggere. På vår tur til det minimale og dyre samvirkelaget kommer vi raskt i snakk med Graham, en av "the locals". Han er født og oppvokst på "GB" og drar til fastlandet bare en gang i året. Han har en Land Rover og mener det er helt nødvendig at han tar oss med over fjellet til vestsiden av øya hvor han har sitt hjem. Vi takker ja og klyver inn. Før vi er på den andre siden har vi fått en inngående gjennomgang om sønner, døtre og barnebarn. Dessuten blir det et par stopp når en annen bil kommer i møte. Da ruller man ned bilvunduene og snakker i vei som når man møter kjente på et gatehjørne. Det blir aldri noen trafikkork av den grunn, og utsikten er som regel praktfull.

Her er faktisk såpass øde at BBC har innspilt en reality serie "Casteway" (skipbrudden) på Great Barrier Island. Akkurat det synes nok noen New Zealandere er litt rart.

Nok en øy på New Zealand vi kommer til å huske lenge.

Det nærmer seg slutten på vårt opphold på New Zealand. Etter mange mnd. føler vi oss hjemme i dette velfungerende og mangekulturelle samfunnet. Det siste er ingen overdrivelse og gjør det hele enda mer imponerende. Bare se på statistikken:

1. 23% av innbyggerne er ikke født på New Zealand.
2. Maoriene utgjør 15%.
3. Andre asiater og polynesere utgjør nærmere 20%.
4. Alle er entusiastiske Kiwi's - det skapes raskt en New Zealandsk bevissthet.
5. Arbeidsledigheten er lav. Man må stå på egne ben i større grad en hjemme selv om det er en sosialdemokratisk regjering. Trygdesystemet er mye mindre generøst enn hjemme.
6. Innvandrerne skryter av at tonen mellom befolkningsgruppene er meget god. Folk gifter seg i stor grad på tvers av gruppene.
7. Dette er et svært sekulært samfunn.

Vi har sikkert et litt naivt bilde av landet, og det er utvilsomt gnisninger. Når det skjer blir det stor offentlig ståhei.

Den viktigste debatten her for tiden? Det blir nå innført en lov mot "smacking". Skal foreldre ha lov til å gi ungene en omgang og evt. i hvilken grad? Praksis i så måte er nokså lik Storbritannias, og også Maoriene synes å kunne slå til litt i overkant hardt. Det synes hevet over tvil at loven går igjennom.

Det mest negative i vårt perspektiv? Kjøringen her er ofte ganske rabiat. New Zealand har ikke giftige dyr, men de har dødelige sjåfører. Det er meget dårlig tilrettelagt for forgjengere og syklister.

Utenfor Tutukaka 25.04.07

Vi er på vei til Opua hvor vi skal ligge å vente på god bør for turen til Fiji. Dessuten skal vi vente på et par andre båter som fortsatt har arbeid å gjøre ombord. De fleste har problemer med å forlate Whangarei. Det er så trygt å godt å ha riggere, sveisere, motorfolk, seilmakere samt flotte utstyrsforretninger innen gådistanse. Når man har gjort det som må gjøres så finner man opp et par ekstra behov.

Vi har nå løsrevet oss og har det fint i lett vind langs kysten. Det blåser veeeldig lite så her går det i ca. 4 knop. Vi atspredes av musikk, skriving, lesing og spising. Vi gikk fra Tutukaka med tidevannet kl. 0545 så vi har god tid på de ca. 40 nautiske til Opua. Dessuten ser vi etter hval. Dette er sesong for migrering av Spekkhuggere og Knølhval. I dag har det vært lite å se, men vi fikk et glimt av en Spekkhugger da vi var på vei ned til Auckland litt tidligere i måneden. Observasjonen var kort, men sikker. Vi skulle gjerne se litt mer av disse majestetiske dyrene.

Jan Fr. 26.04.07 top

Biltur

Det ble en siste liten biltur på New Zealand. Eva hadde ikke vært på Waitangi, New Zealand's Eidsvoll. Vi reiste sammen med Christina og Jan fra Christina. De er svenske, men har seilt så lenge på vestlandet at de nå er adoptert.

Savusavu 14.06.07

Vi er fremme på Fiji og vi har nettopp sovet en hel natt i strekk. Det gikk helt greit selv om det selvsagt blir mer variasjon i natten når man står opp hver 3. time.

Den 1100 nm (ca. 2000km) lange turen fra New Zealand byr som regel på noen overraskelser. Det fikk vi klar beskjed om allerede for et par uker siden. Da gikk vi på værseminar med Bob MacDevitt. Han er New Zealands ubestridte værguru når det gjelder været til sjøs, en slags marinisert versjon av Vidar Theisen. Han gjorde det helt klart at det viktigste fundamentet for hans arbeidsområde er kaos teori. Små endringer i forutsetningene kan få store konsekvenser for været. I dette området skjer det titt og ofte. Han viste til "the Queen's Birthday Storm" i 1997 da det som opprinnelig var et godt værvindu raskt ble en "tropical bomb" og 40 sekundmeter vind (full orkan). New Zealand har aldri før eller siden håndtert så mange nødpeilesendere på ett døgn. Det er forøvrig ikke siste gang. I Whangarei går finnen Timo omkring uten båt. For et par år siden gikk den ned under lignende forhold. MacDevitt dristet seg allikevel til å fortelle oss at torsdag 03.05 og noen dager utover ville være et godt tidspunkt for å forlate New Zealand. Det ble umiddelbart hektisk på kaia. Her var det bare å kaste seg ut i det.

Vi var ikke alende da vi dro. Ut gjennom Bay of Islands seilte et stort antall båter inklusive Blue Marlin, Riga Balsam, Christina og Pomona. Den siste riktignok direkte fra Whangarei. Været var vakkert. Varmt og godt med en lett bris fra øst. Vi seilte ikke så fort, men nøt å være på havet igjen.

Idyllen varte i et drøyt døgn. MacDevitts kaosteori var flyttet langt bak i bevisstheten. Dette var et perfekt værvindu. Men hva var det? En liten krøll på en isobar ved Fiji. Krøll på tropiske isobarer kan indikere et lavtrykk under utvikling. Vi tok en rask kikk på høytrykket som lå over New Zealand. Det hadde nå raskt høynet til 1034 millibar. MacDevitt hadde da tydelig sagt at "higher than 1030, the weather gets dirty".

En kort forklaring:

Med et lavtrykk på Fiji og et høytrykk på New Zealand får du en såkalt "Squash Zone" imellom disse systemene. Isobarene blir trykket sammen og en normal passat på 7 - 10 sekundmeter akselereres raskt til det dobbelte eller mer.

Dersom lavtrykket beveger seg sørover blir selvfølgelig avstanden mellom isobarene mindre og vinden kraftigere. Dette er en såkalt "Tropical Bomb" og kan gi vind med orkan styrke (for metrologer betyr ”bomb” muligens noe annet). Dette kan skje til alle årstider og en slik situasjon oppstod under "the Queen's Birthday Storm".

Dersom lavtrykk og høytrykk kommer riktig tett på hverandre er det neppe noen overraskelse at det kan bli heftig. Det hjelper ikke å si til seg selv at dette ikke er orkansesongen. MacDevitt kaller slike værfenomener for "egg beaters" eller julvisper. Da er det ofte mer enn egg som blir knust.

Dette var tanker som gikk gjennom hodet da lavtrykket på Fiji var et faktum. Blir det hvor det er eller går det sørover? Det var uansett tid for å forberede båten. Eva var ikke glad og ønsket å returnere til Opua. Vi inngikk et kompromiss. Pomona lå 80 sjømil bak oss. Vi snudde og gikk for å møte dem (vi hadde diskutert å seile sammen).

Vi hadde et par dager med litt usikkerhet. Værmeldingene sprikte "kaotisk". Noen spådde lavtrykket sørover, noen mot øst og noen mot vest. I realiteten ble lavtrykket liggende der det var. Det ble kraftig vind, men innen rimelige grenser. Vi målte opp i 20 sekundmeter, med litt mer i kastene. Sjøen ble grov og brøt overraskende ofte over båten. Vi er ikke vant til vann i cockpit, men nå fikk vi noen skikkelige skyll. Det viste seg også at vi var litt rustne når det gjaldt forberedelser. Å glemme en luke eller to når det er liten storm i kastene er direkte dumt. I Whangarei hadde vi kjøpt hetter til våre dorade ventiler, men hvorfor var de ikke i bruk? Den tanken for lynraskt gjennom hodet da jeg i min dypeste søvn ble vekket av en vannstråle som var en brannslange verdig - rett i køya.

Dette er selvfølgelig bagateller. Å være våt er ikke farlig når man er varm. I tørre Necessity tørket det fort opp.

Rundt oss meldte båter om større eller mindre problemer. Seil blåste ut. Mange langturseilere har lave budsjett og tilsvarende dårlige seil. Dutch Tuch, en meget rask 60 foter, fikk de største problemene. Luka forut ble slått inn og den fikk også andre lekkasjer. De sendte ut en "sucurite" melding for å varsle om potensielt behov for hjelp. I nærheten meldte mange båter om 25 sekundmeter vind, men vindmålere er vel ikke kalibrert helt likt. Hevet over tvil er det at mange fikk kjørt seg og ble meget slitne. Alt gikk imidlertid bra.

Selv hadde vi ingen problemer og særlig på dagtid hadde vi en flott seilas. Om natten, når du ikke ser sjøene, er det litt mindre sjarmerende. Vindstyringen klarte imidlertid forholdene. Det er godt vi slipper å slite ut autopiloten. De fleste båtene vi seiler sammen med er begeistret for sine vindstyringer.

Havsvaler

Ikke vet vi om de faktisk er svaler, men de lever definitivt på havet mange hundre sjømil fra land. Dette er ikke vadefugl som kan lande på sjøen. De må fly om de da ikke slår seg ned på nærmeste båt i noen timer. De ligner på svaler med ganske lange vinger og splittet stjert. De har små "gripeføtter" og meget god balanse. De fleste båtene hadde besøk av en eller to eksemplarer av gangen. På Pomona satt en av disse fuglene faktisk og slappet av på dorgesnøret! Vi har tidligere mest dårlige erfaringer med fugl som lander ombord. De er ofte utmattet og har en tendens til å dø. Disse kjappe krabatene setter seg imidlertid ned ved siden av deg og kikker litt på det som foregår. De sitter seg gjerne under spreyhooden antagelig for ikke å bli mat for måker og sul. Etter kanskje en halv time flagrer de videre. Vi har hørt at de faktisk lever av innsekter på havet og at de kan sove flygende. Om dette er en myte vet vi ikke. Kanskje kan noen av leserne hjelpe?

Savusavu……

ligger på Vanua Levu, den minst turistifiserte av de store øyene på Fiji. Turisme her betyr i stor grad langturseilere. Noen blir her i lang tid og lever i en slags symbiose med lokalbefolkningen. Forholdene er svært idylliske og de innfødte er sjarmerende og positive. Alle hilser (hei heter Bula på Fiji og sies dusinvis av ganger hver gang vi går i land). Som ellers på Fiji er befolkningen enten melanesere eller indere. Det finnes også en polynesisk minoritet som dominerer enkelte mindre øyer. For oss er det praktisk at alle har engelsk som et slags felles morsmål, selv om de innfødte i utgangspunktet snakker fiji, hindu eller polynesisk. Sa du rasediskriminering og militærdiktatur? Alle vet jo at det er problemer på Fiji. På Tonga var misnøyen med de styrende meget merkbar. Her synes det ikke å være tema overhodet. Så vidt vi kan se lever indere og fijianere relativt godt side om side. Om de faktisk blander seg er kanskje mer tvilsomt, men det finner vi kanskje ut mer om etter hvert. To døgn gir knapt nok noen innsikt. Nå ser vi frem til opplevelser over og under vann, i de høvdingstyrte landsbyene og på de sagnomsuste korallrevene. Fargerike steder på hver sin måte. At vi antagelig kommer oss til den tidligere stengte Lau gruppen er en flott bonus.

jfm14.05.07 top

Fawn Bay, Fiji 23.05.07
Ingen ting å rapportere (nesten).
Dette blir for enkelt. Været er selvfølgelig fint. Det er ca. 30 grader i vannet (litt for varmt). Utenfor oss ligger en liten holme med en strand og en palme. Innenfor et ganske vakkert plantasjehus med perfekt utsikt over bukta. En og annen skilpadde og en god del fisk. Sikkert en del hai, men de holder en lav profil. Vi skulle sikkert ikke si det, men også sydhavet kan være litt kjedelig. Av og til lengter vi hjem til mer utfordrende forhold og først og fremt til familie og venner. Selv i "paradis" kan humøret svinge en smule.

Da synes det annerledes med fijianere. De smiler fortsatt bredt, men først og fremt kan de kunsten å le. Når 3 fijianske kvinner møtes begynner latteren å trille. Det fortsetter den med til de skilles ad. Det kan være på gaten eller i en båt. Ofte drar kvinnene ut for å lystre i natten. Da ser man et lys i den blanke tropenatten, mens latteren bølger over havet. Er det mulig at de er så fornøyde? Hvis man spør ser de litt overrasket ut, men bekrefter at jo, livet er bra på Fiji. Når sant skal sies er fijianerne (melanesere) ikke like vakre som polynesere, men de er om mulig enda mer sjarmerende (etter europeisk norm selvsagt). Det er ganske rart å tenke på at de også for 100 år siden var kjent for å sette pris på sine gjester, men da ofte stekt eller fritert.

Men så var det den andre folkegruppen. Inderne ble importert av britene for ganske lenge siden. De ser ikke like fornøyd ut. De sitter i sine butikker og er grav alvorlige selv når de får et salg. De har vært her i mer enn 100 år, men fijianere er de så definitivt ikke selv om de dominerer økonomien fullstendig. Uansett hvor rike de er får de imidlertid ikke eie land, så det er kanskje en grunn for at de ikke ser så fornøyde ut. Mer om det senere.

24.05.07
Vi har forflyttet oss til Viani Bay og her er det mye å rapportere.
Stedet er kjent for Rainbow Reef, the White Wall - og Jack Fisher. Jack er alle yachties beste venn, og lever i en slags symbiose med dem. Det er litt som på Palmerston.

Jacks bestefar var engelsk og kom hit for ca. 100 år siden. Han giftet seg med en "litt" amerikansk kvinne fra Samoa og det gjorde også hans far. Dermed er Jack mest polyneser, litt amerikaner, en god del brite og helt fijianer i hjertet. Allikevel kan han aldri bli "ordentlig" fijianer i henhold til det gamle høvdingveldet. Da er det bare blodlinjen som gjelder. Noen av Jacks barn er ekte fijianere for Jack har blant flere også vært gift med en ekte fijiansk kvinne. Såpass rause er de.

Da Jacks bestefar ankom hadde britene makta, men han måtte allikevel kjøpe land av den lokale høvdingen. Han kjøpte når sant skal sies nokså mye slik det høvde seg for en sukkerplantasje. Senere ble det mange barn og eiendommen er blitt svært oppdelt, men beliggenheten er praktfull. Noe er solgt til en amerikansk milliardær, men her er fortsatt nok å ta av. Og Jack er god venn av høvdingen. Det er viktig, for Fiji er ikke et moderne demokrati, selv når det ikke er et militærdiktatur. Lokalt er det fortsatt høvdingene som rår. Når Jack får problemer med en nabo, eller noe blir stjålet av en ungdom på ville veier, går han til høvdingen. Dette er visstnok en klok og særdeles handlekraftig mann, i alle fall det siste. (Det er også en god del kvinner som er høvdinger.) Hvis vi forstår det riktig tar det sjelden mer enn 30 min før høvdingen finner ut at Jack har rett. Da går det rett i fengsel for slyngelen. Dersom forholdet var alvorlig sendes han over til sentrale myndigheter når høvdingen slipper ham ut. Da kan det fort bli 3 mnd. til, etter at en rettssak er avholdt i mer høvelige former.

Høvdingen har med andre orde mye makt, og etter høvdingen er det normalt eldste sønn (eller datter) som blir høvding. Dersom avkommet ikke ter seg kan storfamilien imidlertid velge en annen. Totalt finnes det noen 1000 høvdinger. Man kan vel si at det lokalt er et samfunn med klare føydale preg. Fijianere, og det gjelder også Jack og hans brødre og søstere, er for det meste fornøyd med systemet. De som har fulgt litt med i de senere viderverdigheter har muligens lest litt om "the Great Council of Chiefs". Her møtes de største høvdingene og opptrer som et slags overhus. De har reell makt. Militærdiktaturet avsatte "the Great Council of Chiefs", men folk flest synes mest forundret. De møtes enten de er avsatt eller ikke.

Fra frigjøringen på 70 tallet har Fiji nå og da vært et "demokrati". På spørsmål bekreftet imidlertid Jack at det stort sett var høvdinger som ble ministere. Den sist avsatte statsminister var høvding på Lau. I 2003 ble en indier statsminister. Skrekk og gru. Urbefolkningen så for seg "little India". Indierne utgjør ca. 50% av befolkningen og siden ikke alle de resterende er fijianere kan det fort bli flertall av slikt. Dermed var forrige statskupp et faktum og problemet var "løst", i alle fall midlertidig.

Selv om jeg har spurt en del fijianere, har undertegnede ikke klart for seg hva som egentlig er målet med militærregimet. Det tegnes imidlertid et bilde som kan tyde på at de militære ønsker å bryte høvdingenes makt og dermed få til et mer moderne styre. Fijianere flest synes å mene at de militære er i lomma på inderne. Blant annet er den tidligere avsatte indiske statsministeren nå finansminister. Det antas at militærregimet ønsker å gjennomføre jordreformer som gjør det enklere også for indere å eie land. Det vil vel synes rettferdig for oss, men fijianere vi møter legger ikke skjul på at selges landet til indere (de har nok penger til å kjøpe det meste) blir det borgerkrig. Det er skremmende, for om fijianerne er lite villige til å jobbe etter vestlig og indisk mønster, så er de desto mer villige til å krige. De er en slags Stillehavets Gurka'er.

Uansett så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne at de lokale indierne ikke smiler så mye, selv om jeg nok tror det er mye kulturelt.

Fijianerne et et pratsomt og selskapelig folkeferd, og skal man virkelig få dem til å løsne på stemmebåndene skal man ta med seg en Sevusevu, eller en gave. Dette er alltid en Yaqoni (kavarot på polynesisk). Dette er en pepperrot og visstnok ikke noe narkotikum. Kommer man med yaqoni finner verten, evt. høvdingen, frem sin kavabolle og begynner å mikse den oppmalte roten med vann. I enklere familier er det som regel et litt slitent oppvaskfat som er kavabolle. Det er ganske så passende for drikken smaker mye som oppvaskvann. Selve drikkebollen er et halvt skall av en kokosnøtt, kalt bilo, og alle drikker av det samme skallet. Etter mange runder med kava er vi imidlertid fortsatt like friske (tror vi), så yaqoni har muligens en viss desinfiserende virkning. Selve drikkingen er en smule seremoniell, og etter tur blir man tilbudt bollen, man klapper, drikker tomt (helt tomt), sier noe sånt som "mother" (som ganske riktig betyr tomt), leverer tilbake skålen og klapper noen ganger (det siste for å uttrykke tilfredshet). Alt foregår på en foreskreven matte med bena i kors. Etter noen timer har men lite følelse i bena, men en avslappet følelse i hodet (definitivt ikke full - dette er ikke alkohol). Iflg. vertskapet vil man ha vanskeligheter med å holde balansen hvis man har drukket et par dager. Det betviler vi ikke. Under slike forhold er det heller ingen som bekymrer seg for å si hva de mener, militærregime eller ikke.

Mens politikken er en smule dramatisk går dagliglivet sin vante gang. Vi inviteres også på kirkebesøk og lunsjer. Som et bilde på fijianernes manglende sans for det materielle så er det første gang vi har vært i en kirke som, om ikke noe drastisk gjøres ganske snart, kommer til å falle ned av seg selv. Når det serveres spares det imidlertid ikke på noe. Her er kyllinger, fantastisk fisk og all verdens salater, alt behagelig krydret. Maten er virkelig god. Men kjøkkenet bør man ikke besøke med mindre man er spesielt interessert i det lokale dyre og innsektslivet. Her regjerer foruten skabbete hunder og katter, prima eksemplarer av kakerlakker og andre eksotiske arter. Og her møter man igjen kavabollen, nå med ekte oppvaskvann.

Som dere kanskje skjønner er vi litt mer "gira" igjen. Ikke bare pga Jack Fisher og hans storfamilie, men også på grunn av revene. Da vi kom innenfor "Rainbow reef" her i Viani ankret vi opp for å snorkle. Regnbuens farger var ganske rikelig representert både på korall og fisk. Noe av det første vi så var white- og blacktip revhai, en enorm barracuda og en havslange som litt blygt snek seg langs korallene (en svært giftig, men pasifistisk havslange).

For et par dager siden var vi ute igjen for å dykke med Jack. Det hele var nesten andektig. Navnet "White Wall" kommer av noen praktfull krystallignende koraller, blendende hvite. Det blir også litt mer nerve når vi vet at det i området går tigerhai. De tar faktisk en og annen svømmer. Dermed blir det å dykke på "the White Wall" mer av et adrenalin-kick.

Tigerhaien er heldigvis mest på naboøya, 2-3 sjømil unna. Her er det et stor slakteri så haiene er helt på diett av landdyr, inklusive mennesker. Også landsbyen her i Viani har mistet folk til tigerhaien. En fetter av Jack skulle i land på naboøya og la båten for anker ti meter fra land. Han uttrykte at en så kort svømmetur skulle gå greit. "Famous last word". For de få som måtte bli bekymret: Vi skal ikke prøve det samme.

jfm 29.05.07

ps Vårt undervannskamera har sviktet. Derfor ingen bilder fra revet. ds

Kioa 31.05.07 top

Et lite hopp over sundet nord for Viani og vi er i Kioa. Derved har vi tatt skrittet over til "Tuvalu". Egentlig er vi selvfølgelig fortsatt på Fiji, men Kioa ble kjøpt av Tuvalesere i 1947. Tuvalu er lave atoller, og utsatt både for uvær og overbefolkning. De trengte mer land og dessuten litt høyde over havet. Kioa er en idyll. Øya er vakker og befolkningen er usedvanlig vennlige og ryddige, også i polynesisk målestokk. Dessuten holder de strengt på sine tuvalesiske tradisjoner. Dette er en fin balansegang, for det siste som trengs på Fiji er nok en gruppe som ikke lar seg integrere. Dette skjønner de tydeligvis på Kioa, for fijianere er hjertelig velkommen i landsbyen, og den lokale fijianske høvdingen over sundet behandles med stor respekt.

Men tuvalesere er de både av utseende og av skikker. Her produseres de tradisjonelle tuvalesiske pandemus mattene, og de tradisjonelle pau-pau'er bygges på gammeldags vis. En pau-pau er en utriggerkano hvor selve kanoen er en uthult trestamme. Disse kanoene bygges lettere enn de vi har sett tidligere, og er lettpadlede. Det er et syn når et stort antall styrer ut på revene tidlig om morgenen. Det hele foregår uanfektet og med stor ro, en person pr. pau-pau. Ofte sitter de og synger for seg selv. (Å synge er en annet ting de gjør usedvanlig bra.) Ofte har de et dorgesnøre festet til skulderen. De drar langt av sted og kommer ikke tilbake før det begynner å mørkne. Dersom det er litt vind bruker de sine spesielle "crab" riggede seil, riktignok ikke med flettet duk. Det fortelles at de drar ut kun med en kokosnøtt og en kniv. Når de får fisk spises den rå (levende iflg. lokale fijianere) til kokoskjøtt og kokosmelk. Da jeg spurte den lokale landsbyhøvdingen om dette var tilfelle innrømmet han riktignok litt nølende at de kanskje også hadde med litt brød og ris.

Kvinnene fletter pandemus matter og kurver. De kan også flette en og annen skilpadde hvis de få turistene ønsker det. Vi var fire båter sammen i Kioa noe som er litt uvanlig, så høvdingen trommet sammen et lite marked i forsamlingshuset. Det ble en del nyervervelser og undertegnede fikk seg en flott pau-pau modell til litt under NOK 100,-. Apropos skilpadder. Også skilpaddeskall kan man få kjøpt, for skilpadder står fortsatt nå og da på menyen her. Det innrømmes at de er blitt sjeldne, men de er ikke helt kommet dit at de ikke benyttes. Vi hoppet over skilpaddeskallet for ikke å oppmuntre dem til å ta flere enn nødvendig, men innrømmer at det var fristende.

jfm o4.06.07

Siste nytt fra University of Auckland: Polynesiske kyllinger kom først til Sydamerika

Vi har skrevet om de før, og nå er det bekreftet. Polynesiske kyllinger kom til Amerika før Columbus brakte med seg sin Europeiske variant (genetikk og karbon datering). Siden de polynesiske kyllingene neppe kom på egen kjøl (eller vinge), følger det at polyneserne har seilt mot vinden helt til Sydamerika og så returnert bl.a. med søtpoteter. Søtpotetene var som alle sikkert husker Heyerdals siste støttespiller. Den siste utviklingen er ikke det minste overraskende for oss som kjenner til polynesisk sjømannskap og "high tech" seilfartøyer. Det kan også tenkes at polyneserne bragte med seg en og annen indianer tilbake, noe som kan forklare enkelte genetiske anomalier hos befolkningen på Påskeøya.

Daliconi Village 07.06.07

Såpeopera i landsbyen

Vi er nå på Vanua Balavu i Lau gruppen. Vanua Balavu er et svært atoll med hundrevis av bukter, strender og palmeøyer. Det mest bemerkelsesverdige er at vi er eneste båt her. Lau har i det siste vært delvis stengt for fremmede. Årsaken til det er litt uklar, men Lau's stor-høvding bestemte for en del år siden at slik skulle det være. På Fiji lytter man til storhøvdinger uten innsigelser. Man kan lure på hvorfor det er slik servilitet, for befolkningen ønsker så definitivt besøk. Delvis kan det vel komme av at Fiji's høvdinger i større grad en de fra Tonga arbeider for felles goder. Det hjelper også at høvdingene tilskrives overnaturlige evner. De kan for eksempel beskytte mot haier. Dersom ditt harpunfiske på revet er velsignet av høvdingen er du sikker selv om natten. Dersom du driver tjuvfikse er du "dead meat". Det er lite tjuvfiske på Fiji.

Men altså såpe. Alle vil ha besøk, men hvordan få folk til å komme når det er forbudt? Det finnes et smutthull. Gjestehus må selvfølgelig kunne invitere gjester, og et gjestehus på Vanua Balavu har spesialisert seg på å invitere båter. De har lisens og alt i orden. Det er imidlertid en liten "snag". Gjestehuset er stengt pga sykdom. Det er imidlertid utpekt en representant for gjestehuset i landsbyen Daliconi, og lisens er lisens.

I landsbyen er aktiviteten temmelig laber. Når man er sulten henter man fisk i havet eller frukter på trærne. Forøvrig synes befolkningen å være delt i to grupper. De som sitter i en eller annen av landsbyens mange komiteer, og de som sitter utenfor på plenen og røyker fijiansk tobakk. Den siste gruppen er velvilligheten selv og "Bula, Bula" (hei) sitter svært løst. Men det er altså svært mange som sitter i komiteer med lite penger og lite å gjøre. Vi vet alle hva det kan føre til. Særlig er formannen i turistkomiteen ganske frustrert siden han ikke kan invitere turister. Han er meget sjalu på gjestehuset som har "lisens". Han kan selvfølgelig kompensere ved å vise turistene traktorstien til flyplassen hvor det til og med kommer et fly hver tirsdag. Men når sant skal sies er det den bitte lille landsbyen som er interessant i kraft av sine innbyggere. En organisert omvisning tar tre minutter. Kunne han utstede invitasjoner, gjøre papirarbeidet og gi de få dollarene som kommer inn videre til høvdingen vil han stige i innflytelse og prestisje. Til det mangler han altså lisens, men han har utarbeidet en taktikk som går ut på å "stjele" de turistene han vet er på vei inn.

Han mislykkes med oss ganske enkelt fordi vi ikke hadde vår VHF påslått (vi visste ikke at landsbyen hadde noen). Dermed ble vi på normalt vis møtt på stranden av gjestehusets representant. Turistsjefen, Joeli, kunne ingen ting gjøre. Surt. Vi kommer tilbake til seremonien. Dagen etter var det imidlertid ventet inn TO BÅTER, våre venner Diva og Christina. På VHF avtaler turistsjefen at Diva skal møte høvdingen til Sevusevy seremoni (gave seremoni - mer kava) så raskt at det egentlige vertskapet kanskje ikke vil oppdage det. Sistnevnte har ikke VHF. Problemet er at Diva er litt på Fiji tid hvor klokkeslett er å anse for vage antydninger. Dessuten ønsket de å vente på Christina.

I mellomtiden sitter landsbyens eldste å venter. Disse er bokstavelig talt de eldste og selv om de er høflige og tålmodige medfører venting noe ubehag. Derved er det ingen som er særlig fornøyd. Det hører også med til bildet at høvdingen selv er den aller eldste og at han dessuten har hatt slag. Han kan til nød løftes ut av sengen og over på sin pandemus matte (voyvoy på Fiji). Han er knapt nok tilstede og skriver under uten påholden penn. Det får holde med at hans tommeltott føres av formannen i landsbyrådet over på en blekkpute og deretter på arket som gyldig underskrift.

Turistsjefen har feilet for annen gang og det med landsbyrådet og høvdingen sittende å vente. Han er meget misfornøyd, og de eneste han har å klage til er oss. Vi er nemmelig allerede i landsbyen på vår svært målløse, men meget hyggelig vandring mellom hus og hytter. Han er høfligheten selv. Det er fijianere alltid med mindre de er på krigsstien. Dessuten er han jo turistsjef og vi er turister. Og det er ikke vår skyld........... selv om han nok mener vi er medskyldige. Vi opptrer som diplomatiet selv og uttrykker en slags medfølelse. Vi skilles som venner.

I dag dukket han opp ved Necessity i en liten båt og vil gjerne komme ombord. Det er selvfølgelig greit. Han har med et brev skrevet til en eller annen offentlig person hvor det legges ut om temmelig mye, blant annet om fiskerettigheter. Dette brevet har en rekke nokså ustødige underskrifter, deriblant høvdingens tommeltott. Vi skjønner ikke helt hva det gjelder, for vi har definitivt ikke fisket i nærheten. Vi spør om han ønsker at vi og de andre skal dra? Det gjør ham litt rystet, for han er jo turistsjef. Det viser seg at han mest er ute etter et telefonnr. til agenten i Savusavy som har ordnet med invitasjonen. Vel det kan han jo saktens få.

I morgen kommer det visstnok enda en båt. Da holder vi oss ombord.

Innbyggerne i Daliconi

er om vi ser litt bort fra turistsjefen verdens mest gjestfrie. Vår Sevusevu gikk ganske greit. Vi tok med et par av disse ganske kostbare røttene og gikk i land. Det "riktige" vertskapet ventet på stranden og var smilet selv. Dette er et par, Coka og Sera. De fylte ut papirer og kvitteringer og forklarte litt om landsbyen. Vi hadde på oss våre fineste Zulu'er (undertegnede har bare en, men den er ensfarget og har lommer og er derfor ekstra fin). Vi ble funnet verdige til å møte høvdingen. Det siste kom imidlertid litt an på om noen som var tilstede orket å løfte ham ut av sengen. Noen av de eldste kom vi helt sikkert til å møte og dessuten høvdingens sønn. Det ble en stilfull seremoni der vi satt med bena over kors på den store pandemus matten og passet på ikke å vende fotsålene mot høvdingsønnen (skrekk og gru og direkte i fengsel?). Vi klappet på de riktige stedene og på den riktige måten slik vi etter hvert har lært. Som dere skjønner hadde ingen orket å løfte høvdingen ut av sengen, men ham møtte vi senere. Kavarøttene ble inngående studert mens det ble sagt mye og antagelig vektig på fijiansk. Egentlig er det feil at røttene ble studert for disse er innpakket i avispapir. Det er derfor ikke helt umulig at de rett og slett leser avisen. Nei, dette blir for frivolt. Faktisk er det en fin og seriøs seremoni som vi selv deltar i på alvor. Landsbyen påtar seg visstnok et slags ansvar for vår sikkerhet og for at vi har det mest nødvendige. De viser hver dag at de lever opp til løftene.

Selve kava'en ble drukket på plenen utenfor og under uformelle forhold. Høvdingens sønn og høvdingens niese dukket opp. Den siste var omgjengeligheten selv og hadde mye å fortelle. Det er faktisk ikke høvdingfamiliens hus som er det flotteste i landsbyen, men familien er ofte bedre skolert og bereist. Denne niesen hadde vært i Storbritannia for et år siden for å besøke sin søster som var gift med en profesjonell soldat bosatt i Wales (sommer i Wales var uutholdelig kaldt). En annen søster var lege i Suva. Da er det litt verre å huske hvor mange barn man har. Da vi spurte hadde hun 7, men det ble overhørt av en sønn som stod like ved. Men mamma, du har jo 8!

Vi er blitt gode venner med vårt vertskap. De har vært ombord med 3 av sine barn. Dette er mennesker som nesten lever på steinaldervis, men de er skolert, er pene i klærne, har gode manerer og er meget høflige. De er også morsomme og ler lett, i det hele tatt godt selskap. Vi blir stadig advart mot å ta innfødte ombord, men vi ser dem an og tar sjansen. Ingen ting har forsvunnet de gangen vi har gjort det. Vi synes vi har fått mye igjen. Og er ikke det å møte de lokale en viktig grunn for at vi reiser?

"the Midway blues"

Denne delen av Fiji gir sterke, positivt inntrykk, men allikevel merker vi litt til et fenomen som rammer de fleste som vi møter. Vi har vært ute i to år og er halvveis rundt. Da melder det seg uvegerlig litt hjemlengsel. Opplevelsen er fortsatt mange, men man skal være svært entusiastisk for ikke å føle seg litt mett. Noen få seilere blir del av et eller annet lokalt samfunn og glemmer nesten hvor de kommer fra (gone native). Det er ikke vanskelig å skjønne at det kan skje i disse omgivelsene, men vi må nok innrømme at vi som de fleste er mer observatører. Vi blir gode venner med mange av de innfødte og prøver så godt vi makter å forstå deres levesett og deres verdier. Vi får ofte stor sympati for disse samfunnene, men vi satser når sant skal sies ikke på å bli del av dem. Det er derfor ikke tilfeldig at mange blir rastløse på denne del av reisen. At vi, og mange andre, også savner familie og venner bidrar også. Mange selger båten i New Zealand eller i Australia og enda flere "haster hjem".

Hva gjør vi så for å motvirke slike følelser som nok kan ødelegge både opplevelse og innlevelse. Vel, vi er enda ikke så avstumpet at vi ikke lar oss begeistre. Vi ser frem til Vanuatu og andre sydhavsøyer som vi vet har helt spesielle kulturer. Men først og fremst ser vi etter det som er litt annerledes enn sydhavet. Hva med Alaska?

Planen lever, og neste vår setter vi om alt klaffer kursen direkte mot Japan, Aleutene og Alaska. Men da trenger undertegnede litt mannskap, for Eva oppmuntrer til turen, men ønsker ikke selv å være med på overfartene.

jfm 13.06.07

ps Vi er nå på vei tilbake til Savusavu etter bl.a. å ha besøkt Somosomo og Lomolomo. Under veis har vi presentert Sevusevu. For et herlig språk. ds

09.07.07 top

Jordomseilinger kan være utfordrende. Det gjelder når sant skal sies oftere til lands enn til vanns. Undertegnede fikk erfare dette i Savusavu. Stedet er kjent for vakker korsang i kirkene. Flere båter bestemte seg for å ta en tur for å høre på. Vi ankom tidlig, pent antrukket i Sulu (skjørt) og relativt nyvasket. Presten hadde noen minutter å slå i hjel før det hele startet og spurte om hva vi het, hvor vi kom fra og om vi var kristne. Vi svarte og nikket litt vagt og presten smilte bredt. Kirken fyltes etter hvert til randen og seansen begynte (I enkelte kirker på Fiji er seanse antagelig riktig utrykk). Det svingte rett så bra. Så kom prekenen, muligens flere, det hele foregår på fijiansk så det er ikke så lett å avgjøre. Vi sitter der og smådupper mellom sanginnslagene. Plutselig slår imidlertid presten over på engelsk og utbryter: "And now Jan from Norway would like to address the congregation". Jeg glippet med øynene og kunne forsverget at så var tilfelle. Men vi er gjester og vil jo gjerne fremstå som gode representanter. Mens jeg langsomt gikk frem lurte jeg på hvordan i huleste dette kunne løses uten at jeg ble grosserer i hykleri. De andre båtmannskapene knipset ivrig og lurte på hva som foregikk. Det som sjokkerer mest i ettertid er at bildene utvilsomt viser et pietistiske og salige uttrykk.
Hva jeg sa? Dere skal spares for detaljene, men fijianerne fikk mye ros for sine spirituelle sider og manglende vekt på det materielle samt sin gjestfrihet, alt fortjent

Vi har beveget oss fra øst til vest. Fra Lau til Yasawa. To øygrupper på hver sin side av Fiji. Begge litt utenfor allfarvei, men helt forskjellige. Lau grønn og frodig, Yasawa litt brunet og vesentlig tørrere. Der Lau offisielt er stengt for turister trykker Yasawa dem til sitt bryst. Turistene kommer ikke uten grunn, for Yasawa er vakre øyer både over og under vann. Hit kommer både Hollywood stjerner og back-packere. Til Super Yachts og Super Resorts eller til de enkleste forhold. Tom Hanks kom hit så vidt vi kan se fra filmen Casteway ganske så tomhendt. Tom Hanks satte imidlertid spor. Nå heter det Casteway Island og Casteway resort.

Midt oppe i alt dette opprettholder enkelte landsbyer sitt tradisjonelle levesett. Yasawa har mye å tilby.

Det siste var viktig for vi ventet besøk fra Jørn, Anita og Ragni. Sist de kom var på San Blas og det er et helt unikt sted. Kunne det bli like bra i Yasawas?

15.07.07

Vi hadde en veldig hyggelig tid med Jørn, Anita og Ragni. Yasawa skuffet ikke og vi hadde mange høydepunkter. Personlig blir jeg aldri mett på å oppleve livet under vann. Et av passene i Yasawa gruppen er kjent for sine Manta Rays som svømmer igjennom på høyvann. Dette er noen kolossale rokker. Etter litt tålmodighet kom de gjennom sundet med sine svære gap vid åpne. De lever av smådyr som plankton og krill og elsker å svømme motstrøms gjennom dette ganske grunne passet. Vi var nær nok til å kunne ta på dem og fikk film til å bevise det. Fantastisk!
At det også er mange steder i Yasawas med fantastisk sikt og nydelig koraller skader ikke.

Vi fikk nærkontakt også med andre svære dyr. Det er ganske vanlig at vi dorger. Da setter vi på våre blekksprut-kroker av moderat størrelse. De har Eva kjøpt i Panama med det uttrykte formål å få "små" fisk. Mannen som solgte dem så forbløffet ut. Dette var en butikk for havsportsfiske og "big is beautiful". Disse var imidlertid de minste han hadde og burde være en god garanti for at de største så på dem med en viss forakt. Der tok han feil. Vi hadde vel ute ca. 50 meter snøre da fisken beit. På få sekunder hadde den tatt ut 150 meter til mens det vinte i snellen. Da var det ikke mer, men snøret holdt takket være en god og fleksibel stang. Undertegnede liker best å fotografere dyrelivet, men å se en 1,5 meter lang sverdfisk komme spinnende ut av vannet for å komme fri er også en slags naturopplevelse. Vi hadde sverdfisken langs skutesiden på 15-20 minutter. Noen filmet, Eva fant frem spriten (litt gin i gjellene og fisken er død), og jeg gjorde klar kleppen. Jørn løftet litt på fiskehodet så jeg skulle komme til. Da røk festet til fortommen. Vi var selvsagt litt skuffet, men håper at kroken "gror" ut av fiskekjeften. Det sies at de som oftest greier seg.

Somosomo på Naviti

Som de fleste land i den 3. verden går den gamle byggeskikken heden ganske raskt. Den velges bort til fordel for ruskete betong og blikktak. Det er vel slik at betongen overlever en orkan, mens stråhuset spres for vinden. Noen er imidlertid flinke til å ta vare på tradisjonene. De gamle husene på Fiji kan være usedvanlig vakre. Like ved landsbyen Somosomo bor det en familie som har kjøpt et flott landområde ved stranden. Det er blitt et vakkert anlegg i helt tradisjonell stil. Vi lar bildene tale. At disse fijianske pensjonistene også var usedvanlig gjestfrie gjorde besøket til en opplevelse. De har forøvrig også et flyvrak liggende i lagunen like utenfor. Dette er en amerikansk P39 som styrtet omtrent da 2. verdenskrig tok slutt. Vraket er lett å finne, men det er muligens mer spenning i fiskelivet rundt vraket. Mark på båten Diva skulle ta tak i en litt underlig utseende del da en av hans sønner gjorde ham oppmerksom på at det var en skorpion fisk. De er meget giftige så det vraket kunne raskt ha fått nok et offer.

Jørn, Anita og Ragni avsluttet sitt besøk med noen fargerike opplevelser. Raymon Burr, alias Perry Mason, har donert penger og orkideer til en park på Fiji. I "Garden of the sleeping giants" dyrkes de og stilles ut i et vakkert anlegg. Undertegnede har ikke sin styrke på området potteplanter, men ble allikevel imponert. Dessuten er de takknemlige å fotografere.

For å følge opp dro vi direkte til Hindu tempelet i Nadi. Fiji er som tidligere beskrevet delvis et Hindu land. Indierne som bor her har betydelige midler og Hindu tempelet er en opplevelse. Det er stort, meget velholdt og fullstendig kitsj. Det siste gjør det ikke mindre interessant og imponerende. Dessuten er prestene hyggelige og utrustet med en god del humor. Til en hver tid er kunstnere fra India i arbeid for å vedlikeholde og forbedre.

Nå går livet sin gang i en marina utenfor Nadi. Det er litt tomt etter at Jørn og Anita reiste, men langturseiler miljøet er meget sosialt så ensomhet er ukjent. Om en måned kommer Fredrik.

jfm 14.07.07

Ola

Vi har vært spart for virkelig dårlige nyheter siden vi forlot Norge. Så en helt utenkelig en. Ola omkommet ombord i Vivind.

Vi hadde som så mange andre en andel i Ola. Vi har seilt sammen i mange år, og vi har vært kolleger i flere 10 år. Min første virkelige havseilas fra Mandal til Orknøyene var med Ola og Marit. Det er langt fra den eneste de så typisk og sjenerøst har tatt meg med på. Ola har også krysset Nordsjøen på Necessity. For ikke å snakke om de mange møtene på fjorden senhøstes når det ikke var andre båter ute.
Ola var en meget dyktig seiler og sjømann. Men først og fremst var han det mest positivt og inkluderende menneske som tenkes kan. Han rett og slett elsket livet og ville inkludere sine medmennesker i festen. han var den mest lekne 60 åring jeg har møtt.
Kanskje er det slik at det medfører en viss risiko å leve livet fullt ut. At det er nå er slutt er umulig å forestille seg. Til det er minnene alt for levende.

jfm 18.07.07 top

07.08.07 Rariteter:

Vi begynner å glede oss til neste stoppested, Vanuatu. Dette er kjent som et sted med fantastisk natur og meget gjestfrie mennesker. Vanuatu er også et land hvor grisetenner er gangbar mynt og hvor de faktisk kan settes i banken. På Vanuatu holder de på sin gamle spirituelle verden.
Her om dagen fikk de et problem. Det er nokså mange ting på Vanuatu som er tabu, og hvis ikke det er tabu så kan en medisinmann gjøre det tabu. Dette gjelder også palmer. En person som hadde tapt en rettssak ble ganske fornærmet så han gikk til medisinmannen og fikk en stor palme plassert foran døren til rettsbyningen. Deretter kom medisinmannen og erklærte planten tabu. Det førte selvsagt til at ingen kom ut eller inn gjennom døren. Det hele ble løst ved at man ofret en gris, jeg tror det var medisinmannen som fikk den. Derved kunne planten flyttes og alt var ok inntil den fornærmede fikk enda en plante erklært tabu. Nå klør myndighetene seg i hodet for å finne ut hva som kan gjøres. Nok en gris kommer visstnok ikke på tale.

I mellomtiden seiler vi rundt på Fiji som heller ikke er noe gjennomsnittsland. Siden sist har vi besøkt den gamle hovedstaden Levuka. Gjennom forfallet kan man ane fordums prakt med et gammelt viktoriansk hotell, et dusin flotte kirker og ikke minst frimurerlosjen. Frimurerne var nok en betydelig maktfaktor i denne byen, men ikke godt likt. Ikke minst var de mislikt av metodistene, en annen betydelig maktfaktor. Det var ganske lett å overbevise de noe overtroisk Fijianerne om at frimurerne stod i ledtog med djevelen og kanskje til og med regjeringen (enda verre?). Det ble fablet om tunneler fra den lokale losje til regjeringskontorene, til djevelens gemakker og visstnok videre til frimurernes hovedkvarteret i Skottland. I forbindelse med et av de mange kuppene (så sent som i 1999) sved de av hele etablissementet og lette etter tunnelene. Det sies at de fant dem. Fiji er ikke helt som andre land. På den andre siden ligger jo losjen i Oslo vegg i vegg med Stortinget…….

De fleste land har hatt økonomisk fremgang de siste årene. Så ikke på Fiji. Det er mange årsaker til de økonomiske tilbakeslagene, men mye kan nok tilskrives de stadige kuppene. For kuppmakerne er dette selvsagt et paradoks, siden ett av de uttalte målene deres er å bedre økonomien. Blant annet ønsker de å bedre utnyttelse av jorda. Kuppmakerne har nok et poeng for fijianerne, som i stor grad eier jorda, ønsker ikke å fornye leasingavtalene på jord som til nå har vært dyrket av indere. Mange inderne kom for ca. 99 år siden på slavekontrakter, og det var britene som ordnet med leasingavtalene. Nå blir jorda liggende brakk. Fijianere flest har definitivt ikke til hensikt å bli jordarbeidere.

Militærregimet ønsker altså å gjøre noe med dette, men i mellomtiden går det elendig med de andre næringsveiene, særlig turismen som i utgangspunktet er mye viktigere enn dyrking av sukker. Fiji har et meget stort potensial som turistland. Fra naturens side danker Fiji lett ut for eks. Kanariøyene, og i nærområdet har de New Zealand, Australia og Japan og etter hvert Kina. Men hvem ønsker å besøke et land som har et kupp hvert 5 år? Annet enn oss seilere selvfølgelig som utmerket godt vet at Fiji er et fantastisk og gjestfritt land uansett. Til tross for noen flotte anlegg uteblir de forventede turistene.

Egentlig får ikke militærregimet gjort så mye med jordspørsmålet heller. Jordspørsmålet er i henhold til Fijis konstitusjon overlatt til ”the Great Council of Chiefs”. Det er jo like greit, for høvdingene eier allerede en det meste av jorda, og de har tydeligvis støtte fra de innfødte fijianerne. Dersom militærregimet skulle sette makt bak ordene kan det fort bli virkelig bråk.

Nå er inderne ganske lei seg og forlater Fiji i stort antall. Siden det er inderne som står for en stor del av de tradisjonelle næringsveiene, kan det bare gå nedover med økonomien. Slik har det seg at Fijis økonomi går tilbake med nærmere 4% per år, år etter år. For noen svir det alvorlig. Det er betydelig fattigdom på Fiji, og det snakkes nå om direkte sult i enkelte områder. For oss er det litt underlig for her kan maten hentes direkte fra havet og fra jungelen. Det siste gjelder i alle fall for innbyggerne i landsbyene. Det står antagelig dårligere til i de største byene.

Selv henter også vi i noen grad mat direkte fra havet. I skrivende stund har vi nettopp spist en utmerket tunfisk som ble fisket på en av Evas kroker for små fisk. Denne gangen virket kroken etter forutsetningen. Fisken var på bare 1-2 kilo. Denne lekkerfisken nøt vi mens solen gikk ned bak en vakker strand garnert med kokospalmer ispedd bananplanter. Øya er nesten ubebodd, for det vakre turistanlegget på den andre siden av øya mangler turister.

I morgen skal vi ut å ”snorkle”. Vi har vært her før og vet at dette er et praktfullt sted med fantastiske koraller og tusenvis av fisk. Men altså ingen turister. Stakkars Fiji.

Nå har ikke Stillehavet monopol på rariteter. Vi har mottatt et nr. av Yachting Monthly hvor det står om hvordan Gipsy Moth kom tilbake til Storbritannia i triumf. Hvorfor det ble en triumf er litt uklart. Man tar den gamle båten til den nå avdøde Francis Chichester som han selv i parentes bemerket ikke kunne utstå etter at han hadde seilt jorden rundt non-stop. Han mente selv det var på tross av båten. Han var ikke en gang den første som seilte alene jorden rundt non-stop. Det var en annen brite, Knox-Johnston. Men som sagt, man tar Gipsy Moth og bruker omtrent 3 ganger så mye penger som det hadde kostet a bygge en ny. Deretter meldes den på Blue Water Rally som går jorden rundt. Dette “Blue Water Rally” hadde forøvrig ca. 35 deltagere. Gipsy Moth er satt opp med vekslende mannskap på forskjellige etapper. Det går ikke helt på skinner. I Tuamotos gikk det snarere rett på revet, noe kapt. Cook greide å unngå selv uten å vite sikkert hvor verken båten eller atollene befant seg. Det ble store skader på Gipsy Moth som ble plukket opp av et frakteskip. Slik kom den bulkete båten til New Zealand. Der brukte de antagelig det en ny hadde kostet enda en gang. Så vidt jeg skjønner ble båten så skipet til Sydney for å ta igjen litt av det tapte. Deretter greide de å seile båten hjem. I følge statistikken har de utstedt 286 flybilletter for å holde båten med mannskap. Dette er et prosjekt som antagelig hadde hatt en bedre CO2 profil om de hadde sent en kullfyrt, dampdreven taubåt, men det ble altså en ”triumf”. Dette i et land som har en fantastisk maritim tradisjon. Selv begrenser vi oss heldigvis til å sende balsaflåter over Stillehavet og sivbåter over Atlantern.

23.08.07

Det har gått en mnd. siden forrige reisebrev. Det er lenge i vår verden. Årsaken er at livet her på Fiji føles litt som rutine..... Hvor avstumpet kan man bli?
Når vi ikke omgås lokale Fijianere så omgås vi andre seilere. I går spiste vi middag sammen med engelske Lucy and Jamie på Sovoir Vivre, kinesiske Jessica på Seamore og en australier som driver et av de bedre hotellene ute på Yasawa øyene. Jessica er en av meget få kinesere som seilere rundt på denne måten (den andre er Cam på Jade, se bilde). Hun er alltid blid og energisk og har mye å fortelle fra en for oss fremmed bakgrunn, selv om engelsken er litt haltende. Vi sitter rundt bordet og er ”gamle venner”. Miljøet mellom seilere er unikt. Uansett bakgrunn får vi raskt mange felles referanser og historier. Det må være et av de mest internasjonale miljøer som finnes. At Jamie i likehet med undertegnede har studert ved University of Newcastle gjør det hele enda mer familiært.

Slike små sammenkomster overskygges imidlertid helt av at Fredrik har vært på besøk. Han kom for å feire min fødselsdag samt kose seg her i en drøy uke. I går reiste han hjem til Houston etter et besøk som ikke gikk helt etter planen. Fødselsdagsfeiringen gikk strålende, været var pent, strendene og korallene fantastiske. Men så slo en visdomstann til på sin mest ondskapsfulle måte. I vår verden glemmer vi raskt hva tannpine er. Denne slo til 13 timers seiltur unna nærmeste tannlege. Selv var vi litt trege og tok ikke i bruk antibiotika som vi har ombord. Det ble noen tøffe dager for Fredrik. I ettertid vil han kanskje ha en viss glede av å tenke tilbake på en tannlege uten tannlegestol, uten skikkelig lys i taket og uten røntgen. Diagnosen var tilsvarende enkel og antibiotika ble forskrevet. Etter nok et døgn var han nesten tilbake til det normale, men da var det tid for å reise hjem. Moralen er at visdomstenner og blindtarmer ikke passer ombord. (Paraplyer, ryggsekker og kvinner er imidlertid helt ok.) Nå savner vi Fredrik, gleder oss over noen flotte presenter og trøster oss altså med våre seilvenner her i Vunda Point. Dessuten begynner vi å se frem til å komme hjem en tur (Eva i september, undertegnede i oktober/november).

Det nærmer seg avreise til Vanuatu. Når været stabiliserer seg setter vi kurs for Tanna med en meget aktiv vulkan og en kultur som sies å være mer inntakt enn de fleste andre steder i Stillehavet. På Vanuatu får vi også nytt mannskap ombord. Vi ser frem til å møte Tore Uthaug fra Ørlandet.

Når vi forlater Fiji blir det antagelig via Malolo og Musket Cove. Vi har lenge lurt på hvorfor det heter "Musket Cove"? Det har nok andre båter lurt på også. Her om dagen leste undertegnede om den amerikanske Wilkes ekspedisjonen, og da ble det ganske klart. På 1840 tallet var det en uoverenstemmelse mellom ekspedisjonen og den lokale høvdingene på Malolo, en av de mektigere høvdingene på Fiji. Høvdingen ønsket seg geværer (muskets) i bytte for mat. Det ville ikke ekspedisjonen gi fra seg. Høvdingen følte seg nok ydmyket og tok livet av to offiserer. Ganske dumt. Ekspedisjonen gikk amokk og utryddet den største landsbyen inklusive kvinner og barn. Dette var en såkalt befestet landsby, men fijianerne kom helt til kort for moderne våpen. Etter det kapitulerte de andre landsbyene betingelsesløst. Dagens fijianerne synes ikke å kjenne historien, men dette må være forklaringen. Det er veldig rart å tenke på hvilket blodbad det har vært på disse nå så fredlige strendene.