Julehilsen
Vi ligger i Cane Garden Bay på Tortola i British Virgin Islands. Her skal vi feire jul sammen med Amandas familie. De har leid en villa med utsikt og alle fasiliteter. Standarden er mildt sagt høy både på natur og villa. I tillegg har vi det svært hyggelig. Marshall, Susan, Lauren og Cam ber oss hilse og ønske God Jul til alle kjente.
God Jul ønsker også vi til alle dere der hjemme. Litt vemodig er det å ligge her i tropene å tenke på venner som går på ski og spiser ribbe eller pinnekjøtt. Her går selv julesangene i calypso takt.
Når det er sagt:
Vi overlever!!
Merry Christmas and a Happy New Year !
From Eva, Helene, Fredrik, Jan Fr. & Amanda
Det kommer et detaljert reisebrev fra Karibia i romjulen.
Når man skal beskrive Karibia er det lett å henfalle til klisjeer. Vannet veksler faktisk mellom turkis og dypt blått med metervis av sikt, fiskene ser ut som de som lever i akvarium og er minst like "tamme", temperatur både i vann og sjø er høy nok til ikke å være interessant, når det regner er det behagelig avkjølende og ikke kaldt og ufyselig. Sydhavsparadisene, disse små øyene med en sandstrand og et par palmer finnes også om ikke i det antall mange forventer. Dessuten blåser vinden dag ut og dag inn tilstrekkelig for litt kjøling og førsteklasses seiling.
British Virgin Islands top
Her ligger vi med ankeret godt under en stein. Vi er sterkt i tvil om vi noen gang får det opp, så jeg har god tid til å skrive. Ankret får vi jobbe med når de andre våkner. Det kan bli en stund til for det var en støyende og rullende natt. Slikt skjer, selv her i British Virgin Islands som jo er kjent for pent vær og snille forhold. Når man kommer sent inn til Cooper Island må man forvente at de gode stedene allerede er opptatt. Når det er sagt så er snorklingen fantastisk rundt denne lille bukta med alle slag revfisk inklusive baracuda. Pål så også en ganske så rolig skilpadde.
Tiden her i BVI har vært særdeles hyggelig med først Fredrik og Amanda ombord og så Pål til Helene. Det er godt å ha kyllingene samlet (no offence). Pål er både hyggelig og nyttig selskap. Marinbiologer har svært mye å bidra med i disse farvannene.
I en uke lå vi i Cane Garden Bay hvor foreldrene til Amanda hadde leid et hus. Det var et fantastisk sted med en svimlende utsikt ned i bukta. Ikke at man måtte nyte utsikten for å ha det bra. Her var svømmebasseng og jakuzzi, flere vanlige bad en man kan telle, utendørs dam med et lite vannfall og tilhørende karpefisk, vakre rom osv. Dere har sikkert dannet dere et bilde nå. Vi var på besøk titt og ofte hos denne svært gjestfrie familien. Litt fikk vi jo også gjengjeldt med seilturer til Sandy Spit og the Bath. Disse stedene glir naturlig inn blant "top ten" når det gjelder sydhavsparadiser. Man kommer dit ikke uten båt.
Vi feiret både julaften og 1. juledag med "the Larsens". Amandas far har jo også julaften som tradisjon hjemmenifra i sin norsk-amerikanske familie. En flott julefeiring selv om vi jo til tider savner familie og venner.
Nyttårsfeiringen ble lagt til Anegada. Det første stedet her i BVI vi ikke hadde vært før. Det var et spennende sted. I motsetning til resten av BVI er dette et rev og ligner mer på Bahamas. Stedet er ikke så lett tilgjengelig med en mengde rev og koraller som stikker opp. Her bør man navigere nøyaktig. Mens vi lå der gikk en Mooringsbåt på grunn for fulle seil. Det var spektakulært å se på og vi er glade vi ikke eier utleiebåter. Denne typen tok seg ikke nær av episoden. Fortsatt med fulle seil satt han båten i revers så skummet stod. Etter en stund var han av og fortsatte som om ingen ting var skjedd.
Nyttårsfeiring var litt for "laid back" for ungdommene som var fornærmet over at signalpistol og tåkelur ikke ble brukt flittig kl. 2400. Skippern er derved avskrevet som et fossil uten sans for morsomme effekter. (ps Eva insisterer på at også hun var svært fornærmet. ds) Middagen var imidlertid bra med Anegadas spesialitet på menyen. En fantastisk porsjon Languster (hummer) ble fortært.
St. Lucia
Vi fikk faktisk opp ankeret og ligger nå trygt ved kai i Spanish Town på Virgin Gorda. Her er det strengt tatt verken "Spanish" eller noen by i ordets rette betydning. Til gjengjeld er marinaen den dyreste vi har ligget i uten at det avstedkommer noen merkbar service eller tjenester. Egentlig er det et litt kjedelig sted så det er fortsatt god tid til å skrive.
Da var Rodney Bay Marina på St. Lucia noe helt annet. Litt har dette sammenheng med alle ARC båtene som kom inn i tur og orden til leven og rom punch. Selv de som kom inn midt på natten fikk full oppvartning. Alle smilte og var muligens en smule lettet over å være fremme. Lokalbefolkningen har også utviklet seg til å bli noe av det mest smilende og hjelpsomme man kan tenke seg. Et stort fremskritt siden 96 da de var noe tilbaketrukket med en klar holdning til "dem og oss". Fremskrittet har trolig sammenheng med gode tider og en smule suksess i turisme og næringsliv. Det betyr ikke at ting går så forferdelig raskt. Som en lokal ekspert utrykte det: "Right now" means the same as "maniana", but without the urgency.
Både Sverige og St. Lucia feirer St. Lucia. På sistnevnte sted er 13. desember faktisk nasjonaldag. Den ble feiret bl.a. med steel band opptredener. Undertegnede har tidligere avskrevet steel band etter først å ha kjøpt noen CD'er. Glem det. Steel band må oppleves av noen av topp orkestrene. Dette var gnistrende både rytmisk og musikalsk med utøvere som åpenbart var gode ikke bare til å spille, men også gjorde det hele til et visuelt show. Jeg ville ikke bli overrasket om noen av disse bandene etter hvert havnet på Europas sener. Sverige ligger muligens noe foran mht stearinlys, men kan lære mye om feiringen av St. Lucia.
Forøvrig ble dette besøket på St. Lucia for kort og dessuten preget av at vi ventet på ny aksel til Hydrovanen. FedEx lovet oss levering på to dager, men det viste seg at mange helligdager både her og der kunne legges til. Etter en trippel maniana var den imidlertid i Castries (hovedstaden) og vi satt av gårde i taxi for å hente vår så viktige del. Noen søvnige ansikter på FedEx kontoret forklarte at tollvesenet selvfølgelig ikke hadde klarert osv. osv. Da dukket det opp en energibunt av en lokal fraktmegler. Ville vi la ham representere oss. Det vil koste oss $20 US. En bagatell så vi sa ja. Mannen var høyt og lavt med mobiltelefon i den ene hånden og FedEx telefonen i den andre. Snart var tollere på plass, papirer fløy gjennom luften, ble signert osv. FedEx folkene var ikke glade, men lot det skje. Ny aksel var vår. Deretter kjørte mannen oss tilbake til Rodney Bay. Hvis dette var en "scam" så var det bedre enn noen teaterforestilling og verd pengene. Da mannen skjønte at vi antagelig ville komme tilbake til St. Lucia om noen uker gav han oss et visittkort som viste at han også var turistguide. Gjett om vi kommer til å benytte oss av det tilbudet.
Litt festing ble det også i løpet av oppholdet og vi ble bedre kjent med andre seilere som vi hadde møtt så mange ganger på kortbølgen. En mottakelse i residensen til eieren av Rodney Bay Marine vil bli husket for beliggenhet, arkitektur og stemning.
Så dro Bjarte hjem til sin Astrid. Når og om han kommer tilbake er litt uklart, men det vil alltid være en plass ombord. Det var tid for å sette kurs for British Virgin Islands og julefeiring. Her er vi nå, julen er på hell, også Fredrik og Amanda har forlatt oss. Helene og Pål blir noen dager til. Snart er det tid for å dra til St. Marten hvor båten skal på land for litt nødvendig stell og stoffing. Derfra drar også Eva hjem en tur så i neste reisebrev er undertegnede kanskje helt alene. Kan det gå bra? Følg med.
St. Maarten (Nedrlandske Antiller, men antagelig vil det være en selvstendig stat innen ett år) top
Dette blir et litt annerledes reisebrev. Vi er på St. Maarten først og fremst for å forberede båten for de neste 12 månedene. Da finner man ikke et bedre sted. Her har de "alt" fra båtutstyr via perler og diamanter til kontinuerlig trafikkork på et veisystem som ikke er beregnet på halvparten av bilene på øya. Alt er skattefritt etter gammel hollandsk - karibisk tradisjon. I hovedstaden Phillipsburg ligger det alltid to cruiseskip av det store slaget. Så vidt jeg kan se er de her stort sett for at passasjerene skal kunne nyte vareutvalget, ikke naturen. Det finnes vakre steder på øya, men her er det som dere kanskje forstår mammon som rår. For at det ikke skal være noen tvil sper man på med noen kasinoer. Mammon styres av hollendere, kinsesere og indere. I Simson Bay Lagoon ligger det til en hver tid hundrevis av båter hvorav 50 - 100 er av de virkelig store og eksklusive slaget. Dette gjelder både seil og motorvarianter. Hvor settes så grensen for "virkelig stor" seilbåt? Vi antar at når mastehøyden er så stor at de må ha rundtlysende rødt lys i toppen av hensyn til flytrafikken er man i nærheten (no kidding).
Vi gjør oss raskt tanker om utviklingen ikke er bærekraftig. Dette er fra naturens siden en vakker øy. Lagunen er opprinnelig en perle. Dessverre har den nå utviklet seg i retning depot for kloakk. Over denne lagunen tar flyene av som tunge tvangsforede gjess spekket med drivstoff og passasjerer på vei til USA og Europa. Veiene har jeg nevnt og i et leserinnlegg i den lokale avisen foreslås det nå å bygge bro over denne verdensberømte lagunen. Broer kan jo være så vakre!!.
Når dette skrives har båten vært på land og fått behandling under som skal holde i 12 mnd. I Bobbys marina var stemningen god med et yrende liv. Vi stod på og jobbet som best vi kunne mens vi ballanserte på plankerester i mudderet. Det regner nemmelig hyppig, og en natt kom det neste 200mm (målt i vannbøtte). Det monner når det ikke er fast dekke i marinaen. At det også er hyppige utslipp av oljerester, kloakkrester og særdeles giftig bunnstoff gjorde arbeidsforholdene litt mindre lystelige enn de ellers kunne vært. Mygg og knott bragte tankene hen på tropiske sykdommer der man lå lettdampet og lett antrukket i tropenatten. Men det hjelper jo litt at alle smiler og sier "How are you mon" der de vasser rundt i gjørmen.
En hilsen også til Henrik Friis på Blommenholm båtforening som tar opp 10 båter før lunsj. Her er de ganske fornøyd om de greier to.
I skrivende stund har vi også byttet alle vantene. Nå mangler bare en liten detalj i riggen så er jeg klar til å gå for å møte Eva på St. Lucia.
Det virker kanskje som om jeg er litt "grumpy" her jeg sitter å skriver. Kanskje det. Jeg er jo alene igjen etter at Eva dro hjem tidlig i forrige uke. Ensom blir man riktignok ikke. Langturseilere er sosiale individer og middag har jeg spist sammen med skipperen på Euphoria, Karl-Arne Arnesen, pensjonert flykaptein som driver båtutleie i BVI, en amerikaner med bakgrunn fra Fiji, St. Kitts og Mexico, og et kanadisk ektepar med bakgrunn fra Vanuatu, Surinam og Australia. Merk at dette er steder disse menneskene har arbeidet profesjonelt så her er det mye god informasjon om spennende reisemål.
I skrivende stund blåser det hatter og høy her jeg ligger for anker i lagunen. Av nysgjerrighet slo jeg på vindmåleren og noterte 17 m/s. Vindgeneratoren holder lett følge med kjøleskap, PC, lys og lanterner. Med ca. 25 grader i natteluften (kl. er 0500 lokalt) virker været temmelig vennligsinnet til tross for litt kuling. Dessuten begynner forventningene å melde seg. Om 10 dager kommer Eva, om fire uker møter vi Jørn og Anita på San Blaas, så Ingjerd og deretter Jørn og Nina i Panama og Galapagos.
Dere der hjemme: Pakk kofferten mens klimaet er brukbart og dollaren lav. Jeg savner dere alle,
Kollisjon top
Alt var i orden. Stående rig er byttet her på St. Maarten. Selv SSB modemet virket så vi kan nå ta ned værmeldinger direkte til kartprogrammet Worl Wide. Det eneste som ikke er helt normalt er været. Her i Simpson Bay Lagoon blåser det nå 25-30 knop. Vi ligger imidlertid bra på vårt Bruce anker. Det gjør ikke alle de andre. Jeg satt å testet SSB modemet da jeg så en båt utenfor vinduet OVER MEG! Der skal jeg kun se himmelen når jeg sitter ved kartbordet. Jeg var halveis opp trappen da det smalt. En Sørafrikansk båt hadde mistet ankerfestet. Derved hadde de tatt opp ankret uten å få motoren til å virke som den skulle.
Resultat:
Bøyde rekkestøtter og fester samt sprukket relingslist. Fenderlisten på siden tok heldigvis av for det grøvste, men morsomt er det ikke. Blir vi aldri ferdig med St. Maarten??
Lyspunktet var at Sydafrikanerene ser ut til å være skikkelige folk og beredt på å få det fikset helt på deres regning. De hadde vært her i flere år og visste godt hvem som kunne gjøre en god jobb. Forsikring hadde de som så mange andre seilere ikke.
Vel papirarbeidet er gjort, de har påtatt seg alt og vi har kopi av deres skipspapirer osv. (britisk registrert båt). Så er det bare å vente på at jobben blir gjort.
Sorger og gleder i en lagune top
Simpson Bay Lagoon er fra naturens side spektakulær. To smale kanaler går ut i havet, en på fransk og en på nederlandsk side. I lagunen ligger det hundrevis av båter. I de 3-4 store marinaene ligger dusinvis av super yachts. Lokalbefolkningen mener at 90% av disse båtene er finansiert av svarte penger, men det reflekterer kanskje mest deres misstanker til en ukjent verden. For anker ligger langturseilerne. Mange er her for lengre perioder for på St. Maarten får de arbeid for 5 mnd. av gangen. I de formidable butikkene for båtutstyr og i marinaene arbeider det et stort antall slike langturseilere som er her for å finansierer neste etappe. Butikkene har derfor en sjelden kompetent betjening.
Livet ute i lagunen er en slags forstadstilværelse med høy sosial faktor. Det er rushtrafikk av joller morgen og kveld når båtfolket reiser til og fra arbeid. Båtene kjenner hverandre og støtter hverandre i godt og vondt. Mange møtes om kvelden i de enkle barene som det er mange av langs stranden.
Da vi var blitt pårent hadde vi på et øyeblikk besøk av joller fra minst 4 nasjoner. De ville uttrykke sin medfølelse og lurte på om de kunne hjelpe på noen måte. Alle la igjen visittkort og kunne være vitner. Noen hadde kompetanse på området båtbygging (ikke så uvanlig her).
Familien i båten som drev inn i oss var imidlertid selv et offer og trengte nok litt trøst. Da båten dregget uten at skipperen var ombord hadde den yngre sønnen fått litt panikk, startet motoren og hevet ankret. Akkurat da gikk imidlertid girboksen heden og de fikk enda mer panikk. Båten drev sin egen sjø. Igjen satt de med reparasjoner på vår båt, sin egen båt - og en død papegøye. Papegøyen var av det store slaget, kostbar, godt oppdratt, meget verbal og høyt elsket. Papegøyens død hadde ingen direkte sammenheng med kollisjonen, men var ganske sammenfallende i tid. Denne sydafrikanske familien syntes nok ikke livet var så lett.
Heldigvis var familien ganske ressurssterk om ikke så pengesterk. Noen forsikring hadde de ikke. De har vært her "on & off" i flere sesonger og kjenner gud og hvermann. De synes å ha mobilisert mange gode krefter og ryktene sier at rekka inklusive en relingsbolt snart er rettet opp. Vi er ganske optimistiske.
Lagunen er forøvrig godt kjent med betydelige tragedier. Da orkanen Luis traff stedet i 1995 lå det visnok nærmere 1000 båter her. De fleste ble ødelagt og mange totalhavarerte. De færreste var forsikret og hele deres formue var bundet opp i båtene. Mange ble her i årevis for å redde stumpene.
Men her er også et svært hyggelig sosialt liv. I Evas fravær har undertegnede dyrket samvær med Canadiere, New Zealendere foruten Karl Arnesen på Eurforia. New Zealenderene har 12 års fartstid og mye å fortelle ikke minst om sydøst asia. Listen over steder som "må besøkes" begynner å ta overhånd.
Og nå er Eva kommet etter et hyggelig besøk i Kr-sund og Oslo. Hun rakk dessverre ikke å treffe alle hun ønsket. Det var vakkert vintervær i Oslo og kontrasten til Karibien var stor. Forøvrig mener hun det eneste siviliserte er å krysse Atlanteren i egen båt.
Siste: Båten er reparert. Snart går turen til Curacao og San Blas.
From the log - on way to San Blas: top Picture gallery
We finally left St. Maarten for Curacao on February 2., very happy to be away from this commercial, congested and polluted place. The local immigration people did nothing to soften our impression. Not helpful, not friendly and far from punctual would sum it up. We have grown used to the Caribbean axiom that "right away" means the same as "manjana", but without the urgency. Most locals practice this with a smile. The immigrations people practice it with royal contempt. Strictly speaking this is not special for St. Maarten. It is practiced throughout the Caribbean. Our experiences are not unique. Similar views are voiced in letters to the editor of many local papers. It is odd because it is not typical of the general population, and it certainly does not help the tourist industry.
2-6 February
The passage to Curacao was straigh forward and took 3-4 days with wind and sea suitably on the beam. This was the first time in a long while that Eva and I was alone on board. 3 hour watches worked fine even if we could wish for more sleep. To get up after 2-3 hours in this G dominated evironment requires some will power, but made easy by the fact that you really have no choice. We catch up on sleep during the day when the dolphins are not entertaining.
6-8 February
Curacao is also a Dutch possession and also has a large lagoon, Spanish Water. The similarity stops there. The water is clean, the surrounding housing estates are nice and tidy, and customs and immigration are a smiling and helpful lot. We have seen it before. Where the culture has some Hispanic roots even officialdom is allowed to smile and joke.
Whether the culture is really Hispanic is open to debate. Curacao is a mixture of Spanish, English, African and Dutch. This is reflected in their official language, "Papiemenu", which is a mixture of all the above languages. It is odd reading ads where the first word is sort of Spanish, the next Dutch and then a little English.
Life in the lagoon is laid back and many yachties stay permanently fixed by their anchors. Coral is growing on their boats. A nice family that we met during happy hour at one of the surrounding bars had qualms. For the last month they had considered moving 200 meters to gain WiFi Internet access from the boat. They would of course have to weigh anchor. They made it sound like moving house. When we left they were still there in their favourite spot of a year or two. Generally they wondered why we wanted to move on? "Plane connections are so good in Curacao ".
In Curacao we heard from Stormsvalen again. They were in Aruba. We wanted to meet up with them so that we could sail together along the coast of Columbia on our way to San Blas in Panama.
Night sailing 8 - 9/2: What a wonderful world
A magic night under sail. A light breeze pushes us along at 6 knots across a sea that is soft as silk. There is a full moon so even at midnight it is quite light. Off watch we sleep as were we in a good anchorage. The lights from Curacao can be seen behind us, Aruba is still invisible. There is no haste, we will make landfall before first light. If we wanted to we could proceed directly to San Blas. We are well provisioned with water, food and fuel. Of the latter we use hardly anything. The towing- and wind generators take care of the charging. The towing generator probably cuts our speed by 0,3 knots, but so what? In between writing I look through the hatch and see a silvery sea. The moonshine has outdone the phosphorescence. The Southern Cross hangs on the port bow.
10-14 February: En route to San Blas
We are at sea again, and in a few days we will be in San Blas. The coast of Columbia lies to the south, not particularly comforting. More comforting is the fact that Stormsvalen is not far away. There is a gale, and the sea is rough. That is no surprise since it is quite normal in this area. We are reefed down, but this is still a fast passage. That is no advantage since we cannot enter san Blas in the dark anyway. Into the night on the 14th we decide to heave to with reduced main and backed genoa. The movements change to a pleasant heaving motion. Stormsvalen does the same, and in the morning we release the boats and approach the low coastline.
14. February: San Blas
We are a little apprehensive. What will we find? The islands and the coastline has a fantastic reputation, complete with an indigenous tribe of American Indians, the Kuna, that has retained most of their original culture. This was 10 years ago, but what about now?
We thought it quite suitable to pass through Eden Channel on our last leg into Porvinir, the port of entry. What a sight. In the channel was a dug out canoe with a father with to small children. These are very small vessels and there was some sea running. What appeared to be a three year old was bailing as fast as he could. Still they smiled and waved and appeared all right. For them this was the most natural in the world. There were straw huts along the perfectly white beaches on the small islets.
Appearantly the Kuna people had retained their unique culture. We were relieved not least because Jørn, Anita and Ragni were joining us from Norway for a week in "paradise" on our special recommendation.
The Kuna society is intact probably because of deliberate choices by the Kuna themselves. 90% of all local vessels are dug out canoes of various sizes, called Ulus. The straw huts are completely made from natural materials and the tools are often "near" stone age. Life in these villages is difficult to explain, but I often thought that "Asterix" comes pretty close. The Kuna does, however, fight far less even if these Indians are strong and in enviable good shape. They smile a lot and are extremely welcoming to their visitors.
It probably wasn't always so. The Kuna society is matria-linage that we are told is often the case in ware like societies. There is no reason to give inheritance to men with a low life expectancy. It is also a fact that the Kuna had a long and bloody fight before Panama granted them their considerable autonomy.
Kuna Yala (Kuna Nation) is a well regulated society with their own type of democracy. The village chief, Sahila or Sila, is elected, and the more than 40 villages convene every second year to elect a common high Sahila. Every night at 6 pm the villagers meet in the Congresso, a very large hut where the Sahila rests in a hammock while the villages gather around on wooden benches. Problems are discussed and tasks are allocated. If a villager receives something that is considered a privilege, he or she has to pay an agreed amount. Sometimes visitors are also granted access to the Congresso.
The children dominate the alleys between the huts. There are certainly a lot of them, and with few exceptions they look healthy and happy - and exceedingly charming.
A Kuna's life is not an idle one. The women cook in addition to making and selling their famous handcrafted Molas (sometimes they are made by men as well). Mola really mean blouse, but the name is associated with the embroidered panels of cloth that is used back and front on the blouse. These are beautiful needle works in its traditional expression, but more modern “touristic” versions are also made.
The Kuna women are responsible for the income and take the task seriously. The molas are expensive in local terms, but cheap for us, and the sales process is uniquely entertaining.
Imagine the scene: A big canoe sets out a few hundred meters downwind paddled by a couple of small women. The cargo consists of 3 large buckets of molas, up to 10 children and frequently a small dog or cat (no kidding). They paddle against the breeze while children down to 2 or 3 bail constantly. After half an hour they come alongside, and since nails are not used to make this one log craft there is no harm done. They often like to come onboard, and they are invariably very civil and all smiles. They are, however, persistent saleswomen. We are probably easy prey, and not least our visitors Jørn and Anita contribute substantially to the local economy.
The men fish, build huts or canoes and harvest crops of coconuts, bananas etc. And they play, at least at sea. The ulus are being sailed with a lot of canvas, and with a deftness that must be seen. To balance these very narrow crafts they use trapezes, often more than one, and 49'er sailing comes to mind. We have never seen them capsize.
There is clearly a serious aspect to the sailing. They need to cover considerable distances on the way to the out islands or to rivers that are "owned" by island villages. Along the rivers are small plantations, and here they go to collect water, wash garments etc. All burial sites are also along the rivers.
On 21.02 Liza Harris came to see us. Despite the name she is Kuna as good as anyone. (It is said that some Scots had influence in the Kuna society a couple of hundred years back.) In the Ciedra village she is business woman and prime mover with special privileges. She is master mola maker and guide to Rio Ciedra. She offers canoe trips up the river including visits to the gravesite. Was the ulu big enough? Of course! She could take up to 13-14 people.
She came to pick us up the next morning at 0800. The canoe was considerably smaller than expected, or perhaps we were much bigger? With Anne Brith and Tom from Stormsvalen , Jørn, Anita, Ragni, Eva and Jan Fr. from Necessity together with Liza and two assistants, the ulu was down to the gunwale. It was blowing quite hard and there was half an hour of open sea before we would reach the river. Even Liza looked a bit concerned. Half an hour of intense bailing later we were dripping wet, but in the river. A dug out canoe from a big tree is a surprisingly seaworthy craft.
The sounds and smells of the jungle surrounding the river hit you hard. The canopy really covers this fairly small river, and a few hundred meters upstream the ulu has to be abandoned. From here on we were on foot, still partly in the river, partly on a track along the river. We arrived at the gravesite that surprisingly was full of Indians spending a few hours with their dead ones. If someone is just dead they apparently need the support of family and friends still alive. The burial site is sacred to the Kuna and preferably not to be shown to strangers. On the way back in the afternoon the site was, however, empty, and Liza had no qualms about showing us around the small red mounds of earth covered with most of the earthly belongings of the diseased. A huge thatched roof covers the entire area. Liza's father had died a few months before. We think it is fairly special that she also let us film and photograph. The site had a unique ambience. Officially the Kuna are Catholics, but I doubt that any Catholic priest visited here.
We were headed for some waterfalls up towards a Kuna sacred mountain (name forgotten). We crossed the river repeatedly so we were still wet although less salty. Underneath we could frequently see the ocean and the view was magnificent. Another hour and we arrived at a beautiful small pool. Liza explained that a mermaid lived here, but that she enjoyed company. Not bad. After a sort of prayer she just jumped in from a 3 m cliff with mola, long skirt and all. We did the same (although without the prayer). Cruisers and Kuna alike are used to being wet.
The trip down was in the river itself. Jump down into the next pool swim across etc. Not all playgrounds are man made. The assistants carried our rucksacks. Not your average Sunday outing. Unforgettable.
More from Kuna Yala in our next letter. Maybe our view of the land of the Kuna is a little simplistic?04-.03.06 top Picture Gallery
We have spent another week in Kuna Yala and we want more. Not everything is as it appears. First of all Liza was not a Kuna woman, but a Kuna man. He / she is the Kuna transvestite number one. She is, however, not alone. If a Kuna family gets no daughter, the 3rd. or 4th. son may be brought up as a girl. He / she may still take a wife, and Liza does indeed have a daughter. We don't know why, but perhaps this is to avoid loosing it all in a matrialineage society? (We have later learned that the same is practised some places in Polynesia).
Life in Kuna Yala is not without challenges. Some of the villages want to be modern. Concrete and corrugated roofs are creeping in. The result is miserable. Most stick to traditions, however, and also keep the cruise ships at arms length. Some cruise ships does come to Kuna Yala although not many. It is easy to see that 2000 cruise passengers in a Kuna village would be devastating. Most sahilas have understood this, and in Porvenir they just ferry the cruise passengers to the airport were molas and other handcrafts are being sold. A pity for the cruise passengers, but good for the Kuna.
During our stay we meet a well educated, but quite aggravated Kuna. One Sahila had sold a small "dup" to an Italian for $3000 with the blessing of Panamanian authorities. Strictly speaking Kuna Yala does not have private ownership to land. Our man expected an uprising in the tribe, but had to admit that "monkeys dance for money". There probably can't be a paradise without a snake.
Otherwise Kuna Yala is quite safe with regard to snakes. There is, however, a famous saltwater alligator on Green Island. It is being tracked each morning on the cruisers VHF net. Where was it seen last? Can we go swimming to day? People travel far to see this specimen. As far as we know no yachties have been on the menu.
We on our part are currently no threat to the wildlife. Ingrid Oudenstad came to visit 04.03 and we are now semi vegetarians. Our staple diet is breadfruit, mango, plantain, coconuts and roots I did not know existed. These “veggies” are being cooked, fried, spiced and garnished before finding their way to my plate. They are surprisingly tasty particularly if supplemented by lobster and yellow tale snapper. She also brought along a lot of food and not least sweets. The latter somehow disappears on the skipper’s watches. I am probably being framed, but life is good.
A visit to a traditional Kuna village is quite an experience, and even more so if it happens before daybreak as when Jørn, Anita and Ragni were leaving for home. Generally visitors are not allowed in the village after dark, but there was no choice. Hardly any in the village has electric light even if the odd aggregate does exist. We fumble along in tropical darkness with small headlamps. The fires are being lit inside the huts to cook a morning meal and for some light. There is no chimney, but the roof or for that matter the walls are not solid so the smoke gets out easily. From the outside you are aware of the lights from the fires. Fish and vegetables are being fried. In truth there is a fairly stale smell of smoke all over the place. Small children whimper as drowsy people get out of their hammocks. It is still completely dark. We know from visits during the day that the Kunas for the most part sleep in hammocks that are suspended under the roof. As the first daylight creeps in, everyone is up and ready to go. The tasks have been allocated in the Congresso. All the men and the women that wanted to were there the night before.
We think the Kuna life is good. Even in this isolated society some Kunas get university degrees. What is most surprising is that most move back to the village and the straw hut after having completed their courses.
Truth be told, there are not only Kuna in Kuna Yala. Some "yachties" never get enough and stay for years. Every 6 month they have to leave, but they come right back after a brief visit to Columbia or Costa Rica. Some have stayed 6-8 years. They have their own sub-culture with fixed radio schedules, agreed meeting places on particular beaches etc. There are many interesting stories and backgrounds. The common denominator is flight from civilisation. Kuna Yala is a natural choice.
In addition there are the migrating "yachties" that stay for a few weeks before moving on. Both settled and more nomadic "yachies" are social animals and we meet all kinds. One day we had lunch onboard the "Ikra II", a big British yacht. Ikra means caviar in Russian, and they served canapés and enough to drink to make us stay an extra day. These were international Brits, and two families onboard lived in Kenya. All had Norwegian friends and had spent a number of holidays in our country. The boat was co-owned, and was most likely headed for the pacific.
The hunt for cocaine
The main challenge to the Kuna may well come from its neighbour, Columbia. Some of the cocaine trade comes right through in fast boats at night. They are sometimes chased by the Coast Guard and dump their cargo. Substantial amounts have drifted ashore. We have no reason to believe that the Kuna are directly involved, but individuals are put in a difficult position when an incredible fortune just drifts ashore. Reselling is rumoured or even worse; they keep it for their own use. Some of the villages further east admit to a drug problem. The Kuna practice subsistence living and are badly equipped to support "junkies".
The hunt for "Necessity"
One sunny day we were hunted too, but that was by a German boat. We had a jolly good sail headed for Porvenir. We were sailing as fast as we could. Getting into Porvenir after dark was not an option. The maps in Kuna Yala are only indicative and light is essential.
Earlier in the day a German boat "Sunny Side" had advertised on VHF the loss of their dinghy, a substantial loss both in terms of cost and because it is very difficult to find a new one in Kuna Yala. The dinghy had been lost while it was being towed.
We crossed their course and looked for the dinghy. Most likely it had already drifted far to leeward. The German boat seemed to find it suspicious, however, that we still had our dinghy. Maybe it was theirs?? They tried to catch up, but even motor-sailing they did not gain. Even more suspicious. After half an hour they came on the radio calling a Hallberg Rassy in our position. We answered and asked who was calling. Their meaning was clear - stop for inspection! This was on an agreed local calling frequency on VHF. Apparently they had lost more than the dinghy. We hove to and waited. They came, didn't find their dinghy and took off again without a comment. There must have been an eclipse on "Sunny Side".
Still life goes on and the Kuna smile along with the sun. The islets are like pearls studded with perfect white beaches and decorated by palms and small huts. Behind the reefs the anchorages are dubbed "the hot tub" and "the swimming pool". Everything is "kitch", but so completely real.
11.03
We have to admit to a weakness for a small beach restaurant in Cayos Limon. After frequent visits we knew the 3 resident Kuna quite well. They had just started the place by "command" of their Sahila. The menu was very short, beer and coconuts, but their friendly service left nothing to be desired. Two of them were father and son. The latter was there on Christmas (?) holiday, but he now had to go back to school in his local village on Narbagandup Pipi (Dup means island and Pipi means small in Kuna). This is a couple of hours by ulu so we offered to take him on Necessity. The offer was happily accepted. He was a very polite boy and a little inhibited by the strange surroundings. We gave him Kuna bread (very good) with strawberry jam and his smile grew broader. When he could see his little island and the traditional village he was really exited. Then the villagers discovered the boy and suddenly all villagers from 6 months to 60 years were at the key. The mother received her son with tears in her eyes. Family ties are close among the Kuna. Among his friends our passenger was suddenly a celebrity.
For the first time we were a little frightened by the Kuna. Frightened by the crowd and the enormous attention. We toured the village with not less than a hundred guides, trailed also by dozens of women trying to sell molas (Kuna women never let up in their effort). In addition the anchorage was not too good, so after a few hours we fled.
Ulu
The ulu is the Kuna's main means of transport. They use it in conditions that borders on "offshore" and in significant seas. Sometimes we could hardly believe our eyes. Unlike their Polynesian counterparts the do not use outriggers, so stability is a matter of balance and coordination. The original trunk may have been big, but it is still only one trunk.
At one of our trips into the jungle we came across one that was half made. This one was of medium size and would be paddled or sailed once it was completed. Some big ulus that are used for the transport of the odd tourist up the rivers have outboards. An ulu out to sell molas are most often paddled by women. If they are out fishing or carrying people or coconuts they are paddled or sailed by men.
The sails are made from whatever they have. Often this means odd bits and pieces from sails discarded by the "yachties".
Even toddlers go in the ulus and we have never seen a lifejacket. Fortunately even small children appear to swim like fish.
Going inland
Our time in Kuna Yala was about to run out. Before leaving, however, we wanted to experience the inland once more. Although most Kuna live on islands, there are also some villages up the rivers. With a guide from one of the most traditional villages (Tupsuit Dumat) we headed for Rio Mandinga and the village of Cangandi. This is a substantial trip. First en hour by ulu and then 2 hours on foot each way. The local Sahila and a local policeman came along since they could visit relatives anyway. The jungle is ever fascinating with animal sounds and enormous vegetation. It really is hot and humid.
After the predicted time there were subtle changes in the vegetation. There were small banana plantations and some coffee plants. The fairly big Cangandi river appeared, and on the other bank was a village. In the river were lots of people. Naked children and fully dressed women were out swimming, washing or both.
Our arrival led some excitement and a little frustration. Ours was a surprise visit and there were few molas available for sale. Some took off their own in order to have something to offer. Trying to earn some cash is the duty of all good Kuna women. The village had a few hundred inhabitants so our contribution was relatively small. We were, however, received by the guide’s sister and her family, and again we gained some insight in this unique society. Panama kanalen 
Tiden var kommet for å forlate Kuna Yala. Dette stedet kommer vi til å savne, men det gikk rykter om at ventetiden i Colon for å komme gjennom kanalen begynte å bli lang. Den 10. mars forlot vi Porvenir etter et besøk som kanskje har gjort større inntrykk på oss en noe annet noen gang. I skrivende stund ligger vi i Portobelo på vei til Colon. Mer om det i neste reisebrev.
Panama top
Når man forlater Kuna Yala hopper man noen hundre år frem i tid materielt sett. Dessverre medfører dette et møte med slum og fattigdom.
Første stopp var Portobelo som historisk er svært interessant. Dette var spanjolenes utskipingshavn for gull sent på 1500 tallet. Det var visst mer enn nok for det fortelles at i glansdagene var det så mye gull at sølvbarrer bare lå stablet i gatene. Dette var selvfølgelig en uendelig fristelse for folk som Francis Drake, engelsk admiral og sjørøver på fritiden samt Henry Morgan som for det meste var sjørøver. Henry erobret og ranet stedet sent på 1600 tallet. Det var til slutt admiral Vernon som tok knekken på Portobelo i 1739, og byen har ikke kommet seg siden.
For oss var Portobelo et kultursjokk med ett totalt nedslitt bybilde. Ordet slum rant oss nok i hu, men det var vel ikke fullt så ille. Vi satt dessuten stor pris på igjen å kunne få en pizza og gå i et normalt supermarked.
Om Portobelo ikke helt kunne karakteriseres som slum så kvalifiserte Colón ved innløpet av Panamakanalen med god margin. Advarslene haglet. Ikke gå i byen. Det er ikke sannsynlig at du blir slått ned, det er sikkert! Visuelt så det ut som en sene fra en av disse filmene hvor bysamfunnet har brutt totalt sammen, og det er vel omtrent det som har skjedd. Vi stirret stumme ut gjennom låste bilvinduer på vei til de nødvendige kontorer eller forretninger.
Den lokal yacht klubben var godt gjerdet inn, og selv lå vi de første dagene for anker på "the Flats" sammen med 50-60 andre båter som alle ventet på tur for å komme gjennom. Vi sjekket inn 12.03 og kanalmyndighetene kunne ikke love oss gjennomreise før 12.04. Vi fikk frysninger i varmen. Gjessingene skulle komme 04.04 og vi var helt sikre på at det ikke var for å se Colón. Vi vurderte alternativer for rask transit, men eneste opsjon ville koste oss nærmere NOK 20.000. Stemningen ombord var laber.
I skrivende stund 01.04 ligger vi imidlertid i Stillehavet så skippertak er ikke noe særnorsk fenomen. Dag for dag ble vi flyttet frem. Kanalmyndighetene mobiliserte "rådgivere" som alle småbåter må ha på sin tur gjennom kanalen. De hadde kommet litt på etterskudd under Karnevalet og en ukes "hangover" periode som på disse kanter er en naturlig konsekvens. Nå skulle det ryddes opp, men mer om turen gjennom senere. Selv var vi enige om ikke å tilbringe ventetiden i Colón omegn. Vi gikk til Shelter Bay Marina på den andre siden av havnebassenget, ca en halv times båttur unna.
Det er ikke bare Kuna Yala som er verd et besøk i Panama. Landet har enorme områder med ganske uberørt jungel og dessuten en fascinerende historie. Shelter Bay gav oss god tilgang til førstnevnte. Marinaen var helt ny og ikke helt ferdig, men her var strøm, vann, dusjer, en fremtidig restaurant som båtfolket kunne benytte for å møtes. Ikke minst var det WI-FI i hele marinaen noe som gav oss ubegrenset tilgang til Internet og Skype fra båten. Marinaen vil bli svært bra i fremtiden. I jungelen var det godt med stier som vi benyttet flittig. Dyrelivet var storartet. Brøleapene hørtes godt fra marinaen der de brukte stemmen for å holde konkurrerende flokker på avstand. Disse dyrene som er ca. 50 cm lange hadde en stemme som kunne gjøre Pavarotti grønn av misunnelse, selv om de kanskje synger litt falskt. Etter hvert fant vi ut hvor de likte å holde til så vi fant dem stort sett når vi ville. Eneste problemer var nakken. Etter å ha sett opp i trekronene en halv time er man ganske utslitt, men det var verd det. En enda større opplevelse var det å komme over et dovendyr der det tok seg over stien. Det var et prosjekt som tok ca. en halv time, så det var god til til å filme og fotografere. Nesten over hadde dyret fått nok og tok seg like godt en rast mens den myste nærsynt på oss. Ingjerd ble spesielt god på dovendyr imitasjoner noe som i parentes bemerket var ganske langt fra hennes egentlige natur.
Fra Shelter Bay syklet vi også gjennom jungelen til San Lorenzo fortet. Dette må være verdens minst besøkte turistattraksjon sett i forhold til historisk verdi. Jeg tipper at de har 5-10 besøkende pr dag i høysesongen. Fortet ble bygget da Portobelo ble oppgitt. Spanjolene trengte noe sikrere, og fortet ble anlagt ved innløpet til Rio Chagres, praktfullt og høyt på en klippe. Elven og fortet antas å ha sett mer gull en noe annet sted. Her passerte alt spansk gull etter 1590 tallet. Det kom både fra Panama og senere fra Peru. Deretter gikk det meste av gullet fra gullrushet i California samme rute. Selvfølgelig ble fristelsen for stor for britiske admiraler og sjørøvere. Først greide Henry Morgan å ta fortet på 1670 tallet. Det kostet 300 av 330 spanjoler livet. Henry fortsatte over stredet til Stillehavet og sved for ordens skyld også av Panama City. Spanjolene bygget fortet opp igjen, enda sterkere enn før. Det holdt til 1739 da admiral Vernon tok turen innom, tok fortet og ødela det. Spanjolene bygget det opp igjen. I dag er det en vakkert beliggende ruinhaug. Det er mer enn nok igjen til å leve seg inn i en periode med både rikdom og elendighet også pga. gul feber og malaria.
Chagres elven har forøvrig skapt rikdom også på en annen måte. Uten elven hadde Panama kanalen formodentlig vært umulig. Delvis utnyttes løpet direkte og delvis skaffer den vann til den oppdemmede Gatun innsjøen som i dag utgjør det lengste strekket av kanalen. Innsjøen var i sin tid verdens største kunstige innsjø.
Selv har vi nå vært gjennom kanalen 3 ganger. Alle båter må ha 4 "line handlers" som skal holde båten på plass i slusene når vannet stiger eller synker, og det er vanlig at "Yachties" hjelper hverandre. Særlig på opptur er det ganske turbulent når vannet strømmer inn i slusekammeret. Det er store dimensjoner og tilsvarende krefter. Det er ikke tvil om at kanalmyndighetene benytter en transitt metode for småbåter som må betegnes som "over-kill", men man skal heller ikke ta for lett på det. Som "line handlers" har vi dessuten fått nye venner, både britiske og norske. (Kjære søster Ellen: en av båtene hadde skipper fra Bridgenorth. Verden er ikke stor.)
Selv hadde vi "line handlers" fra Blue Marlin. Det var særlig hyggelig å ha de 6 år gamle tvillingene Hedda og Marita ombord. Nå er skottene våre tapetsert med fine tegninger. Vi har forøvrig lagt ut en oppskrift på hvordan man pt bør gripe an en transit gjennom kanalen. Turen var dramatisk bare en gang. Innløpet til kanalen er preget av store slepebåter som farter omkring mellom store og små båter. De innvidde vil vite at en taubåt kan grave opp mer sjø når de setter full fart en noe annet fartøy. Vi ble bedt av vår rådgiver om å fortøye inntil en amerikansk seilbåt slik at vi sammen kunne gå gjennom slusene. Dette er vanlig, men mens denne operasjonen pågår er man sårbar. Riggene kan fort komme i kontakt og skade både rigg og utstyr. Vi hadde kommet inntil og delvis forøyd. Heldigvis hadde vi vår mast godt forenom nabobåtens da taubåten kom. For dem er seilbåtene uten betydning og denne gikk for full fart. Det var nære på at det gikk galt. Våre vant smalt i dere forstag og akterforøyningen røk. Det siste var bedre enn enn at kryssholt skulle bli revet ut. Våre rådgiver så bekymret ut og ba taubåtene ta det litt med ro. Vi kan imidlertid ikke finne noen skader.
Hele turen opp til Gatun sjøen foregikk i mørket, og vel opp i innsjøen la seilbåtene seg på en bøye for natten. Kl.0030 gikk vi til køys med beskjed om at ny rådgiver vil komme kl. 0600 neste morgen. Brøleapene som holder til i umiddelbar nærhet vekket oss kl. 0530. Kl. 0700 kom det rådgivere til de andre båtene, men ikke til Necessity. Det har vært tilfeller der båter er blitt liggende mer enn ett døgn så vi ante uråd. Hver gang vi kalte opp kanalmyndighetene fikk beskjed om at ny rådgiver ville komme innen 30 min. Han kom kl. 0900 så egentlig var det ikke så galt. Vi motret relativt raskt over og da vi kom til første sluse på vei nedover 4 timer senere lå de andre fortsatt og ventet. Det er forøvrig en vakker tur over innsjøen. Hele området er nasjonalpark og det er mye dyreliv på øyer og på landet rundt. I vannet er det alligatorer så bading fristet ikke så veldig.
Turen ned gikk problemfritt. Vi ligger nå på en bøye i Balboa Yacht Club som alle de andre og farter ut og inn med "Water taxi" som er inkludert i prisen. Ingjerd dro hjem i går og er vel antagelig fremme i Oslo. Her i kanalsonen ligger det nå også 5 andre norske båter. I umiddelbar nærhet har vi Riga Balsam, Stormsvalen, Uturus og Checkmate.
Panama City fremstår i sterk kontrast til Colón med mange interessante steder, meget gode forretninger og et ganske så imponerende forretningsområde. Det hevdes av svært mange Panamanere at pengene til alle høyhusene stammer fra Columbianere og at hvitvasking er viktigere enn å tjene penger. Kanalmuseet i gamlebyen er forøvrig et must.
Vi er stort sett klar til å gå til Galapagos, så når familien Gjessing kommer på tirsdag drar vi avsted.
jfm 01.04.06
Kommer!
