Julehilsen
Vi ligger i Cane Garden Bay på Tortola i British Virgin Islands. Her skal vi feire jul sammen med Amandas familie. De har leid en villa med utsikt og alle fasiliteter. Standarden er mildt sagt høy både på natur og villa. I tillegg har vi det svært hyggelig. Marshall, Susan, Lauren og Cam ber oss hilse og ønske God Jul til alle kjente.
God Jul ønsker også vi til alle dere der hjemme. Litt vemodig er det å ligge her i tropene å tenke på venner som går på ski og spiser ribbe eller pinnekjøtt. Her går selv julesangene i calypso takt.
Når det er sagt:
Vi overlever!!
God Jul og Godt Nytt År !
Fra Eva, Helene, Fredrik, Jan Fr. og Amanda
Det kommer et detaljert reisebrev fra Karibia i romjulen.
Når man skal beskrive Karibia er det lett å henfalle til klisjeer. Vannet veksler faktisk mellom turkis og dypt blått med metervis av sikt, fiskene ser ut som de som lever i akvarium og er minst like "tamme", temperatur både i vann og sjø er høy nok til ikke å være interessant, når det regner er det behagelig avkjølende og ikke kaldt og ufyselig. Sydhavsparadisene, disse små øyene med en sandstrand og et par palmer finnes også om ikke i det antall mange forventer. Dessuten blåser vinden dag ut og dag inn tilstrekkelig for litt kjøling og førsteklasses seiling.
British Virgin Islands top
Her ligger vi med ankeret godt under en stein. Vi er sterkt i tvil om vi noen gang får det opp, så jeg har god tid til å skrive. Ankret får vi jobbe med når de andre våkner. Det kan bli en stund til for det var en støyende og rullende natt. Slikt skjer, selv her i British Virgin Islands som jo er kjent for pent vær og snille forhold. Når man kommer sent inn til Cooper Island må man forvente at de gode stedene allerede er opptatt. Når det er sagt så er snorklingen fantastisk rundt denne lille bukta med alle slag revfisk inklusive baracuda. Pål så også en ganske så rolig skilpadde.
Tiden her i BVI har vært særdeles hyggelig med først Fredrik og Amanda ombord og så Pål til Helene. Det er godt å ha kyllingene samlet (no offence). Pål er både hyggelig og nyttig selskap. Marinbiologer har svært mye å bidra med i disse farvannene.
I en uke lå vi i Cane Garden Bay hvor foreldrene til Amanda hadde leid et hus. Det var et fantastisk sted med en svimlende utsikt ned i bukta. Ikke at man måtte nyte utsikten for å ha det bra. Her var svømmebasseng og jakuzzi, flere vanlige bad en man kan telle, utendørs dam med et lite vannfall og tilhørende karpefisk, vakre rom osv. Dere har sikkert dannet dere et bilde nå. Vi var på besøk titt og ofte hos denne svært gjestfrie familien. Litt fikk vi jo også gjengjeldt med seilturer til Sandy Spit og the Bath. Disse stedene glir naturlig inn blant "top ten" når det gjelder sydhavsparadiser. Man kommer dit ikke uten båt.
Vi feiret både julaften og 1. juledag med "the Larsens". Amandas far har jo også julaften som tradisjon hjemmenifra i sin norsk-amerikanske familie. En flott julefeiring selv om vi jo til tider savner familie og venner.
Nyttårsfeiringen ble lagt til Anegada. Det første stedet her i BVI vi ikke hadde vært før. Det var et spennende sted. I motsetning til resten av BVI er dette et rev og ligner mer på Bahamas. Stedet er ikke så lett tilgjengelig med en mengde rev og koraller som stikker opp. Her bør man navigere nøyaktig. Mens vi lå der gikk en Mooringsbåt på grunn for fulle seil. Det var spektakulært å se på og vi er glade vi ikke eier utleiebåter. Denne typen tok seg ikke nær av episoden. Fortsatt med fulle seil satt han båten i revers så skummet stod. Etter en stund var han av og fortsatte som om ingen ting var skjedd.
Nyttårsfeiring var litt for "laid back" for ungdommene som var fornærmet over at signalpistol og tåkelur ikke ble brukt flittig kl. 2400. Skippern er derved avskrevet som et fossil uten sans for morsomme effekter. (ps Eva insisterer på at også hun var svært fornærmet. ds) Middagen var imidlertid bra med Anegadas spesialitet på menyen. En fantastisk porsjon Languster (hummer) ble fortært.
St. Lucia
Vi fikk faktisk opp ankeret og ligger nå trygt ved kai i Spanish Town på Virgin Gorda. Her er det strengt tatt verken "Spanish" eller noen by i ordets rette betydning. Til gjengjeld er marinaen den dyreste vi har ligget i uten at det avstedkommer noen merkbar service eller tjenester. Egentlig er det et litt kjedelig sted så det er fortsatt god tid til å skrive.
Da var Rodney Bay Marina på St. Lucia noe helt annet. Litt har dette sammenheng med alle ARC båtene som kom inn i tur og orden til leven og rom punch. Selv de som kom inn midt på natten fikk full oppvartning. Alle smilte og var muligens en smule lettet over å være fremme. Lokalbefolkningen har også utviklet seg til å bli noe av det mest smilende og hjelpsomme man kan tenke seg. Et stort fremskritt siden 96 da de var noe tilbaketrukket med en klar holdning til "dem og oss". Fremskrittet har trolig sammenheng med gode tider og en smule suksess i turisme og næringsliv. Det betyr ikke at ting går så forferdelig raskt. Som en lokal ekspert utrykte det: "Right now" means the same as "maniana", but without the urgency.
Både Sverige og St. Lucia feirer St. Lucia. På sistnevnte sted er 13. desember faktisk nasjonaldag. Den ble feiret bl.a. med steel band opptredener. Undertegnede har tidligere avskrevet steel band etter først å ha kjøpt noen CD'er. Glem det. Steel band må oppleves av noen av topp orkestrene. Dette var gnistrende både rytmisk og musikalsk med utøvere som åpenbart var gode ikke bare til å spille, men også gjorde det hele til et visuelt show. Jeg ville ikke bli overrasket om noen av disse bandene etter hvert havnet på Europas sener. Sverige ligger muligens noe foran mht stearinlys, men kan lære mye om feiringen av St. Lucia.
Forøvrig ble dette besøket på St. Lucia for kort og dessuten preget av at vi ventet på ny aksel til Hydrovanen. FedEx lovet oss levering på to dager, men det viste seg at mange helligdager både her og der kunne legges til. Etter en trippel maniana var den imidlertid i Castries (hovedstaden) og vi satt av gårde i taxi for å hente vår så viktige del. Noen søvnige ansikter på FedEx kontoret forklarte at tollvesenet selvfølgelig ikke hadde klarert osv. osv. Da dukket det opp en energibunt av en lokal fraktmegler. Ville vi la ham representere oss. Det vil koste oss $20 US. En bagatell så vi sa ja. Mannen var høyt og lavt med mobiltelefon i den ene hånden og FedEx telefonen i den andre. Snart var tollere på plass, papirer fløy gjennom luften, ble signert osv. FedEx folkene var ikke glade, men lot det skje. Ny aksel var vår. Deretter kjørte mannen oss tilbake til Rodney Bay. Hvis dette var en "scam" så var det bedre enn noen teaterforestilling og verd pengene. Da mannen skjønte at vi antagelig ville komme tilbake til St. Lucia om noen uker gav han oss et visittkort som viste at han også var turistguide. Gjett om vi kommer til å benytte oss av det tilbudet.
Litt festing ble det også i løpet av oppholdet og vi ble bedre kjent med andre seilere som vi hadde møtt så mange ganger på kortbølgen. En mottakelse i residensen til eieren av Rodney Bay Marine vil bli husket for beliggenhet, arkitektur og stemning.
Så dro Bjarte hjem til sin Astrid. Når og om han kommer tilbake er litt uklart, men det vil alltid være en plass ombord. Det var tid for å sette kurs for British Virgin Islands og julefeiring. Her er vi nå, julen er på hell, også Fredrik og Amanda har forlatt oss. Helene og Pål blir noen dager til. Snart er det tid for å dra til St. Marten hvor båten skal på land for litt nødvendig stell og stoffing. Derfra drar også Eva hjem en tur så i neste reisebrev er undertegnede kanskje helt alene. Kan det gå bra? Følg med.
St. Maarten (Nedrlandske Antiller, men antagelig vil det være en selvstendig stat innen ett år) top
Dette blir et litt annerledes reisebrev. Vi er på St. Maarten først og fremst for å forberede båten for de neste 12 månedene. Da finner man ikke et bedre sted. Her har de "alt" fra båtutstyr via perler og diamanter til kontinuerlig trafikkork på et veisystem som ikke er beregnet på halvparten av bilene på øya. Alt er skattefritt etter gammel hollandsk - karibisk tradisjon. I hovedstaden Phillipsburg ligger det alltid to cruiseskip av det store slaget. Så vidt jeg kan se er de her stort sett for at passasjerene skal kunne nyte vareutvalget, ikke naturen. Det finnes vakre steder på øya, men her er det som dere kanskje forstår mammon som rår. For at det ikke skal være noen tvil sper man på med noen kasinoer. Mammon styres av hollendere, kinsesere og indere. I Simson Bay Lagoon ligger det til en hver tid hundrevis av båter hvorav 50 - 100 er av de virkelig store og eksklusive slaget. Dette gjelder både seil og motorvarianter. Hvor settes så grensen for "virkelig stor" seilbåt? Vi antar at når mastehøyden er så stor at de må ha rundtlysende rødt lys i toppen av hensyn til flytrafikken er man i nærheten (no kidding).
Vi gjør oss raskt tanker om utviklingen ikke er bærekraftig. Dette er fra naturens siden en vakker øy. Lagunen er opprinnelig en perle. Dessverre har den nå utviklet seg i retning depot for kloakk. Over denne lagunen tar flyene av som tunge tvangsforede gjess spekket med drivstoff og passasjerer på vei til USA og Europa. Veiene har jeg nevnt og i et leserinnlegg i den lokale avisen foreslås det nå å bygge bro over denne verdensberømte lagunen. Broer kan jo være så vakre!!.
Når dette skrives har båten vært på land og fått behandling under som skal holde i 12 mnd. I Bobbys marina var stemningen god med et yrende liv. Vi stod på og jobbet som best vi kunne mens vi ballanserte på plankerester i mudderet. Det regner nemmelig hyppig, og en natt kom det neste 200mm (målt i vannbøtte). Det monner når det ikke er fast dekke i marinaen. At det også er hyppige utslipp av oljerester, kloakkrester og særdeles giftig bunnstoff gjorde arbeidsforholdene litt mindre lystelige enn de ellers kunne vært. Mygg og knott bragte tankene hen på tropiske sykdommer der man lå lettdampet og lett antrukket i tropenatten. Men det hjelper jo litt at alle smiler og sier "How are you mon" der de vasser rundt i gjørmen.
En hilsen også til Henrik Friis på Blommenholm båtforening som tar opp 10 båter før lunsj. Her er de ganske fornøyd om de greier to.
I skrivende stund har vi også byttet alle vantene. Nå mangler bare en liten detalj i riggen så er jeg klar til å gå for å møte Eva på St. Lucia.
Det virker kanskje som om jeg er litt "grumpy" her jeg sitter å skriver. Kanskje det. Jeg er jo alene igjen etter at Eva dro hjem tidlig i forrige uke. Ensom blir man riktignok ikke. Langturseilere er sosiale individer og middag har jeg spist sammen med skipperen på Euphoria, Karl-Arne Arnesen, pensjonert flykaptein som driver båtutleie i BVI, en amerikaner med bakgrunn fra Fiji, St. Kitts og Mexico, og et kanadisk ektepar med bakgrunn fra Vanuatu, Surinam og Australia. Merk at dette er steder disse menneskene har arbeidet profesjonelt så her er det mye god informasjon om spennende reisemål.
I skrivende stund blåser det hatter og høy her jeg ligger for anker i lagunen. Av nysgjerrighet slo jeg på vindmåleren og noterte 17 m/s. Vindgeneratoren holder lett følge med kjøleskap, PC, lys og lanterner. Med ca. 25 grader i natteluften (kl. er 0500 lokalt) virker været temmelig vennligsinnet til tross for litt kuling. Dessuten begynner forventningene å melde seg. Om 10 dager kommer Eva, om fire uker møter vi Jørn og Anita på San Blaas, så Ingjerd og deretter Jørn og Nina i Panama og Galapagos.
Dere der hjemme: Pakk kofferten mens klimaet er brukbart og dollaren lav. Jeg savner dere alle,
Kollisjon top
Alt var i orden. Stående rig er byttet her på St. Maarten. Selv SSB modemet virket så vi kan nå ta ned værmeldinger direkte til kartprogrammet Worl Wide. Det eneste som ikke er helt normalt er været. Her i Simpson Bay Lagoon blåser det nå 25-30 knop. Vi ligger imidlertid bra på vårt Bruce anker. Det gjør ikke alle de andre. Jeg satt å testet SSB modemet da jeg så en båt utenfor vinduet OVER MEG! Der skal jeg kun se himmelen når jeg sitter ved kartbordet. Jeg var halveis opp trappen da det smalt. En Sørafrikansk båt hadde mistet ankerfestet. Derved hadde de tatt opp ankret uten å få motoren til å virke som den skulle.
Resultat:
Bøyde rekkestøtter og fester samt sprukket relingslist. Fenderlisten på siden tok heldigvis av for det grøvste, men morsomt er det ikke. Blir vi aldri ferdig med St. Maarten??
Lyspunktet var at Sydafrikanerene ser ut til å være skikkelige folk og beredt på å få det fikset helt på deres regning. De hadde vært her i flere år og visste godt hvem som kunne gjøre en god jobb. Forsikring hadde de som så mange andre seilere ikke.
Vel papirarbeidet er gjort, de har påtatt seg alt og vi har kopi av deres skipspapirer osv. (britisk registrert båt). Så er det bare å vente på at jobben blir gjort.
Sorger og gleder i en lagune top
Simpson Bay Lagoon er fra naturens side spektakulær. To smale kanaler går ut i havet, en på fransk og en på nederlandsk side. I lagunen ligger det hundrevis av båter. I de 3-4 store marinaene ligger dusinvis av super yachts. Lokalbefolkningen mener at 90% av disse båtene er finansiert av svarte penger, men det reflekterer kanskje mest deres misstanker til en ukjent verden. For anker ligger langturseilerne. Mange er her for lengre perioder for på St. Maarten får de arbeid for 5 mnd. av gangen. I de formidable butikkene for båtutstyr og i marinaene arbeider det et stort antall slike langturseilere som er her for å finansierer neste etappe. Butikkene har derfor en sjelden kompetent betjening.
Livet ute i lagunen er en slags forstadstilværelse med høy sosial faktor. Det er rushtrafikk av joller morgen og kveld når båtfolket reiser til og fra arbeid. Båtene kjenner hverandre og støtter hverandre i godt og vondt. Mange møtes om kvelden i de enkle barene som det er mange av langs stranden.
Da vi var blitt pårent hadde vi på et øyeblikk besøk av joller fra minst 4 nasjoner. De ville uttrykke sin medfølelse og lurte på om de kunne hjelpe på noen måte. Alle la igjen visittkort og kunne være vitner. Noen hadde kompetanse på området båtbygging (ikke så uvanlig her).
Familien i båten som drev inn i oss var imidlertid selv et offer og trengte nok litt trøst. Da båten dregget uten at skipperen var ombord hadde den yngre sønnen fått litt panikk, startet motoren og hevet ankret. Akkurat da gikk imidlertid girboksen heden og de fikk enda mer panikk. Båten drev sin egen sjø. Igjen satt de med reparasjoner på vår båt, sin egen båt - og en død papegøye. Papegøyen var av det store slaget, kostbar, godt oppdratt, meget verbal og høyt elsket. Papegøyens død hadde ingen direkte sammenheng med kollisjonen, men var ganske sammenfallende i tid. Denne sydafrikanske familien syntes nok ikke livet var så lett.
Heldigvis var familien ganske ressurssterk om ikke så pengesterk. Noen forsikring hadde de ikke. De har vært her "on & off" i flere sesonger og kjenner gud og hvermann. De synes å ha mobilisert mange gode krefter og ryktene sier at rekka inklusive en relingsbolt snart er rettet opp. Vi er ganske optimistiske.
Lagunen er forøvrig godt kjent med betydelige tragedier. Da orkanen Luis traff stedet i 1995 lå det visnok nærmere 1000 båter her. De fleste ble ødelagt og mange totalhavarerte. De færreste var forsikret og hele deres formue var bundet opp i båtene. Mange ble her i årevis for å redde stumpene.
Men her er også et svært hyggelig sosialt liv. I Evas fravær har undertegnede dyrket samvær med Canadiere, New Zealendere foruten Karl Arnesen på Eurforia. New Zealenderene har 12 års fartstid og mye å fortelle ikke minst om sydøst asia. Listen over steder som "må besøkes" begynner å ta overhånd.
Og nå er Eva kommet etter et hyggelig besøk i Kr-sund og Oslo. Hun rakk dessverre ikke å treffe alle hun ønsket. Det var vakkert vintervær i Oslo og kontrasten til Karibien var stor. Forøvrig mener hun det eneste siviliserte er å krysse Atlanteren i egen båt.
Siste: Båten er reparert. Snart går turen til Curacao og San Blas.
Fra loggen på vei til San Blas: top Billedgalleri
Den 2. februar dro vi endelig fra St.Maarten. Vi hadde ærlig talt stedet opp i halsen. Mest fordi vi hadde vært der for lenge, men også pga forurensing og trafikkorker. Immigrasjonsmyndighetene gjorde oss ikke vennligere innstilt. Deres servicegrad kan kort oppsummeres som ikke til stede og ikke hyggelig. Anvist kontortid er satt opp slik at køen kan bli ekstra lang før en "tjenesteperson" kommer slentrende 30 min til to timer for sent. Når vesenet dukker opp er han eller hun svært ofte ikke unnskyldende, men tvert imot ekstra sur og uhøflig. Dette er ikke spesielt for St. Maarten, men en sykdom som har rammet mye av Karibien. Rekorden for vår del kom i British Virgins hvor damen kom 2,5 timer for sent og utbad seg en forklaring på hvorfor vi hadde vært så frekke å vente så lenge. Det stilte henne antagelig i et dårlig lys. Det er ikke bare vi som har slike erfaringer. Det går igjen i lokale leserbrev i aviser og båtblader. Det er rart for det er ikke typisk for befolkningen forøvrig. Godt for turistindustrien som øyene jo lever av kan det heller ikke være.
2-6 februar
Turen over til Curacao var en enkel 3-4 døgns seilas med vind og sjø sånn passe fra siden. Det gikk fort og det fungerte bra med bare 2 ombord. Man kan selvfølgelig ønske seg mer søvn om natten. Det å stå opp i stupmørket etter å ha sovet 2-3 timer i en sterkt G påvirket køye krever litt, men det hjelper en god del å ikke ha noe valg. Det vi taper tar vi igjen om dagen når ikke delfinene underholder.
6-8 februar
Også i Cuarcao er de en stor lagune, Spanish Water. For øvrig er dette en annen verden enn på St. Marten. Vannet er rent, bebyggelsen er ryddig og pen og tollerne smiler og er våkne for en spøk. Vi har sett det før: Der kulturen er latinamerikansk er det smil og humor til og med på offentlige kontorer. Riktignok kan det sikkert diskuteres om kulturen er latinamerikansk. Den er når sant skal sies svært blandet. Det reflekteres i Curacaos offisielle språk som består av spansk, hollandsk og engelsk, "papiamentu". Det er besynderlig å lese reklameplakater hvor hvert enkelt ord så umiskjennelig stammer fra et av språkene, mens det neste kommer fra et annet.
I lagunen går livet sin gang. Båtfolket synes om mulig enda mer "fastgrodd" der de ligger med korallrev under båten. En meget hyggelig familie vi møtte under "Happy Hour" på en av de lokale barene langs bredden hadde store kvaler. Hvis de flyttet båten litt lenger inn i en bukta kunne de ha trådløst Internett ombord. Da måtte de imidlertid ta opp ankeret.....De fikk det til å høres ut som de måtte flytte et hus.
Da vi dro tre dager senere lå de fortsatt trygt på samme sted. Der blir de nok et år til, for som de sa: "Flyforbindelsene på Curacao er utrolig gode."
Folk var hyggelige og svært hjelpsomme, men de så på oss som noen rastløse raringer. Tre dager i lagunen var alt for lite. Vi hadde imidlertid fått kontakt med Stormsvalen som lå på Aruba. Vi ønsket å treffe dem igjen og eventuelt seile sammen med dem langs Columbias kyst på vei til San Blas i Pananma.
Natt til 9/2: What a wonderful world
I natt er det flott å seile. En fin bris fra øst gir oss drøyt 6 knop over en sjø som ikke har vært så myk siden vi passerte Cap Verde på vei over Atlanteren. Det er nesten fullmåne så det er lyst selv om klokken nærmer seg midnatt. Eva sover godt under forhold som er myke som et godt ankringssted. Lysene fra Curacao ligger 15 nm bak oss. Aruba har enda ikke dukket opp, men det har ingen hast. Vi har landkjenning der lenge før det blir lyst. Dette er velvære og en følelse at slik kunne vi lett fortsette til vi traff Mellom-Amerika. På en måte er det sant. Vi har nok vann og mat forberedt som vi er for en drøy mnd langs kysten av Panama. Av diesel har vi masse og bruker nesten ingen ting. Ladning tar slepe- og vindgeneratorene seg av. Kanskje vi taper en kvart knop på slepet, men hva så? Jeg tar en kikk opp gjennom luka der måneskinnet farger havflaten i sølv og har danket ut morilden. Om babord henger Sydkorset.
10-14 februar: På vei til San Blas
Vi er til havs igjen og om noen døgn er vi i Panama. Vi seiler langs kysten av Colombia. Landets rykte gir det hele litt nerve. Vi er sammen med Stormsvalen som hele tiden er i nærheten. Det blåser en kuling og sjøen er ganske grov. Det er den som regel i dette området så det er ingen overraskelse. Det har gått raskt unna til tross for sterkt redusert seilføring. Det er ingen fordel for i San Blas går man ikke inn i mørket. Natt til 14. er det bare å legge bi. Med redusert og "bakket" genoa samt passe mye storseil beveger vi oss langsomt fremover. Til tross for sjøgangen er bevegelsene ombord meget behagelige. Stormsvalen benytter samme strategi, og om morgenene slipper vi skutene fri og står inn til kysten.
14. februar: San Blas
Vi var svært spent da vi ankom San Blas. Øyene og kysten innenfor har et fantastisk rykte og en urbefolkning som har beholdt det meste av sin opprinnelige kultur. Slik var det for 10 år siden, men hvordan er det nå? Helt passende tok vi det siste stykket inn til Porvenir gjennom Eden Channel. For et syn. Perfekte små sydhavsøyer med små stråhytter. Litt ut av sundet en uthulet kano med far og to små barn. Dette er små farkoster og her var det sjø så 3 åringen øste for livet. Men de smilte og vinket. For dem var dette det natruligste i verden. Vår lettelse over at det vi hadde lest fortsatt syntes sant var stor. Lettelse også fordi vi fikk besøk fra Jørn, Anita og Ragni som skulle tilbringe en uke sammen med oss på vår spesielle anbefaling.
Samfunnet er intakt antagelig fordi Kuna samfunnet selv velger bort mye av det moderne liv. 90% av farkostene er uthulte kanoer av forskjellige størrelser. I stråhyttene benytter de opprinnelige materialer og redskapene er ofte nesten stenalder. Livet i landsbyen kan vanskelig beskrives, men landsbyen til Asterix er ikke så langt unna. De sloss imidlertid langt mindre, selv om indianerne er sterke og seige. De smiler desto mer. Kanskje var det ikke alltid slik? I Kuna samfunnet er det kvinnene som arver noe som vi tror ofte kjennetegner krigersamfunn hvor mannens overlevelse ikke er noe å satse på. På 1920 og 30 tallet måtte de også kjempe hardt for sin delvise uavhengighet fra Panama.
Kuna Yala (Kuna Nation) er et velregulert og autonomt samfunn med et eget demokrati. Høvdingen, Silo, i hver landsby velges, og de mer enn 40 landsbyene kommer sammen hvert annet år for å velge et overhode over dem alle. Hver ettermiddag møtes landsbyen i Congresso, en stor hytte hvor høvdingen dingler i en hengekøye mens undersåttene sitter rundt på benker. Her diskuteres problemer, og oppgaver tildeles. Tildeles du noe som minner om et privilegium må du også betale til Congresso. Vi besøkende får av og til adgang. Ungene virker sunne og leker i gater av sand mellom hyttene. Dette er dessuten vakre mennesker. De sjarmerer oss i senk.
Kunaene lever ikke noe slaraffenliv. Kvinnene koker, syr og driver handel først og fremst med sine verdensberømte håndarbeider. Mola betyr bluse, men forbindes først og fremst med broderte og "applikerte" paneler som sys på foran og bak på blusene. Dette er vakre håndarbeider i både tradisjonelle og mer moderne utforminger som appellerer til turistene. Etter lokal standard vet de å ta seg betalt, men for oss er det "sjit billig". Tenk dere senen. En stor kano med et par små kvinner, 3 store bøtter med Molas og opp til 10 små barn (no kidding) samt kanskje en hund setter ut nedvinds noen hundre meter unna. De padler gjevnt og trutt mot 12-14 sekundmeter vind mens unger ned i 2-3 årsalder øser. De legger ganske så nensomt til skutesiden og siden farkostene er uten spiker eller nagler gjør de sjelden noen skade. Ofte ønsker de å komme ombord, og det er etter vår erfaring bare hyggelig. Men når det kommer til salgs- og forhandlingskunst står de ikke tilbake for noen. Vi blir kanskje for lett bytte, og ikke minst Jørn og Anita bidrar betydelig til den lokale økonomi.
Mennene fisker, snekrer, høster kokosnøtter - og leker. Leker seg gjør de i alle fall på sjøen hvor de seiler små kanoer med store seil. For å få opp farten benyttes trapes og bildet er ikke så fjern fra 49'er seiling. Vi har aldri sett at de har kantret. Seilkanoen er imidlertid også et meget seriøst transportmiddel som benyttes over betydelig avstander, ikke minst fra fastlandet og ut på øyene. Kuna landsbyen har ofte land både på øyer og langs en elv på fastlandet hvor det vaskes, hentes vann og hvor de døde begraves.
Den 21.02 ble vi oppsøkt av en ganske spesiell Kuna kvinne, Liza Harris. Navnet betyr ikke så mye i denne sammenheng for hun mener selv hun er ren Kuna så god som noen. I landsbyen Ciedra er hun imidlertid kremmer og organisator nr. 1 med betydelige privilegier. Foruten tilbud om kvalitetsmolaer er hun også guide. Hun kunne tilby kanotur oppover elven inklusive omvisning på landsbyens gravplass. Om hun hadde plass i sin kano? Selvfølgelig; hun kunne ta opp til 13-14 mennesker.
Neste dag ble vi hentet ombord kl. 0800 i en kano som var noen nr. mindre enn ventet (eller kanskje det var vi som var noe større?). Da Tom og Anne Brith i Stormsvalen og Jørn, Anita, Ragni, Eva og Jan Fredrik fra Necessity dro avgårde sammen med Lisa og hennes to hjelpere blåste det kraftig og kanoen var tungt lastet. Det var en halvtime på åpent vann før vi ville rekke inn til elven. Til og med Liza så litt betenkt ut, men frem kom vi. Vi var gjennomvåte, men i live. Det er utrolig mye god i båt i en tilstrekkelig stor uthult trestamme.
Stemning opp elven var ubeskrivelig med jungelvegitasjon og dyreliv. Noen hundre meter oppover måtte kanoen oppgis, og vi tok bena fatt. Det bar gjennom gravplassene som for Kuna'ene er noe spesielt som de helst ikke viser fremmede. Liza hadde imidlertid som nevnt privilegier så den saken var grei. På gravplassene var det mange indianere som ikke sjelden tilbringer dagen sammen med sine døde slektninger representert ved små røde jordhauger med respektive eiendeler lagt på toppen. Lizas far var død noen mnd. i forveien så hun viste oss hans grav og forklarte ritualet. At vi på tur nedover da gravstedet var tomt for andre indianere også fikk lov til å fotografere og filme tror vi er litt unikt. Uansett var gravplassen et stilfullt og stemningsfylt sted.
Vi hadde kurs for noen fossefall som ligger opp mot et av Kunaene hellige fjell (navntet glemt dessverre). Stien var noen steder overgrodd, andre steder bra. Vi krysset elven gjentatte ganger så vi var stadig like våte om enn litt mindre salte. Havet lå under oss og utsikten ned var upåklagelig. En drøy time senere var vi der ved en nydelig kulp. Lisa forklarte at her bodde det en havfrue, men at det var helt ok at vi badet. Deretter jumpet hun rett uti fra 3 meters høyde med mola, langt skjørt og det hele. Vi gjorde som henne. Seilere har antagelig det til felles med Kunaer at de er vant med vått tøy uansett. Turen ned gikk i elven med hopping til neste kulp, svømming over osv. Ikke alle badeland er laget av mennesker. Sekkene ble båret at Lizas unge medhjelpere. En tur ikke helt som en søndagstur i Nordmarka. Uforglemmelig.
Dette reisebrevet sendes hjem med Jørn og Anita. I Kuna Yala finnes ikke mobiltelefoner og enda mindre Internet tilgang. Vi kommer tilbake med mer fra Kunaenes Yala når vi ankommer Colon om noen uker. Kanskje er vårt glansbilde av Kunaenes rike litt for enkelt?
04-.03.06 top Billedgalleri
Vi har tilbrakt ytterligere en uke i Kuna Yala og er fortsatt ikke mette. Dog er ikke alt som først antatt. Det første som må nevnes er at Liza Harris slett ikke var kuna kvinne, men kuna mann. Hun/han er kunaenes transvestitt nr. 1 uten at lokalbefolkningen tar seg nær av det. I Kuna Yala kan det tenkes at hr/fru Benestad hadde fått sitt ønske om to pass innfridd.
Livet i Kuna Yala er imidlertid ikke helt problemfritt. Noen landsbyer prøver å bli moderne med betonghus og bølgeblikk. Resultatet er som ventet miserabelt. Det fleste holder imidlertid på tradisjonene og mange landsbyer holder cruise-skipene på armlengdes avstand. Cruise-skipene kommer nemlig også til Kuna Yala om ikke i stort antall. Vi forestiller oss at to tusen cruise-passasjerer i en Kuna landsby kunne være ganske ødeleggende. Det er nok mange Sahila's (høvdinger) enige i, for i Porvenir ferger de ganske enkelt cruise-turistenen til flyplassen hvor det settes opp boder for mola salg og annen husflid. Uheldig for cruise-turistene, men sikkert bra for kunaene.
Under vårt opphold møter vi forøvrig en velutdannet kuna som er ganske i harnisk. Han kan fortelle at en Sahila har solgt en liten holme til en italiener for $3000 med velsignelse fra Panamanske myndigheter. Kuna Yala har strengt tatt ikke individuell eiendomsrett til land. Han forventer et opprør i stammen, men må innrømme at "monkeys dance for money". Det finnes vel ikke noe paradis uten en slange.
Apropos slanger. Kuna Yala virker ganske trygt med hensyn til slanger, men det bor en ganske så berømt saltvannsaligator på Green Island. Hver morgen omtales den på VHF nettet. Hvor er den sett sist? Kan vi bade her i dag? Folk reiser langveis fra for å ta dyret i øyesyn. Oss bekjent har den ikke hatt "yachties" på menyen.
For tiden er vi heller ikke noen trussel mot dyrelivet. 04.03 kom Ingjerd Oudenstad ombord og vi beveget oss mot det vegitariske. Nå går det i jukka, brødfrukt, mango, plantain og frukter jeg ikke visste eksisterte. Disse arme grønnsakene stekes, kokes, krydres og får garnityr før de blir fortært. Det er overraskende godt særlig når vi i ny og ne kan supplere med languster og "yellow tail snapper". Vi kan heller ikke underslå at hun brakte med seg mye nødvendige matvarer og dessuten snop som har en tendens til å forsvinne på skipperens vakter. Vi har det i det hele tatt godt.
Et besøk i en tradisjonell Kuna landsby er en sterk opplevelse og gjør et enda sterkere inntrykk om det skjer før grålysning slik det skjedde da Jørn, Anita og Ragni skulle på flyplassen svært tidlig på morgenen. Nesten ingen i landsbyen har lys selv om det finnes et og annet aggregat. Det ligger et tropisk mørke over landsbyen der vi famler oss frem med våre små hodelykter. I hyttene tennes bålene både for å koke og kanskje for å gi nødvendig lys. Hyttene har ingen pipe, men verken tak eller vegger er særlig tette så røyken siver ut. Utenfra ser man gjenskinn av bålene. Mat stekes på store plater som henger over bålet, eller den grilles. Det er en ganske særegen lukt av røyk og mat. (Røyklukten henger når sant skal sies over hele området morgen og aften og når også ut til oss i båtene utenfor. ) Barn sutrer litt av morgentretthet og folk snakker dempet. Ute er det fortsatt fullstendig mørkt. Fra våre besøk i hyttene deres vet vi at de fleste sover på rad og rekke i hengekøyer, men det drøyer ikke lenge. Når det første dagslyset siver inn er det full aktivitet. Oppgavene er fordelt i landsbyrådet, "Congresso". Der møtes alle menn og de kvinner som ønsker det hver kveld.
Vi tror kunaens liv er godt. Selv om dette er et isolert samfunn er det enkelte som får høyere utdannelse dekket av enten Panama eller en og annen misjonær. Det som overrasker andre panamanere mest er at kunaene etter endt utdannelse foretrekker å flytte hjem til øya og stråhytta.
Det bor når sant skal sies ikke bare Kunaer i Kuna Yala. Noen "Yachties" får tydeligvis aldri nok og blir her i årevis. De må riktignok ut en tur hver 6 mnd., men er tilbake etter en snarvisitt i Columbia eller Costa Rica. Det er ikke uvanlig med en fartstid på 6-8 år. De lever i egne subkulturer for "yachties" med faste møtetider på den og den stranden, faste tider på radion osv. Her er mange interessante historier og alle slags bakgrunn. Alle har det til felles at de har flyktet fra sivilisasjonen. At de har valgt Kuna Yala som fristed er ikke så rart.
I tillegg kommer "yachties" på gjennomreise, slike som oss. De blir noen uker før de drar videre. Både de "fastboende" og mer turistiske "yachties" er sosiale dyr. Selv spiste vi en bedre lunsj på Ikra II (betyr kaviar på russisk), en stor britisk yacht. Her var det stil og kanapeer og ikke rent lite å drikke. Avgang fra Cayos Hollandes ble forsinket en dag. Dette var internasjonale briter og et par av familiene ombord bodde i Kenya. Alle hadde norske venner og hadde tilbrakt diverse ferier der. Båten skulle antagelig videre til Stillehavet.
Jakten på kokain
Den største utfordringene for Kuna folket er muligens kokaintrafikken som går rett gjennom Kuna Yala. I øst grenser Kuna Yala til Columbia og det snakkes en del om mørke, raske båter. Av og til jages de av kystvakten og dumper da sin last så fort de kan. Det er ikke små mengder som kan drive iland. Vi har ingen grunn til å tro at kunaene er involvert, men det blir jo litt vanskelig for enkelte når en formue bare driver i land på stranden. Det ryktes at noen selger videre og, kanskje enda verre, beholder litt for bruk i landsbyen. Enkelte av øyene lengst øst innrømmer et problem med misbruk av narkotika som bare driver i land. Kunaene lever fra hånd til munn og har neppe overskudd til å ta seg av "junkies".
Jakten på Necessity
Også Necessity ble jaget en dag, men det var av en tysker. Vi ante fred og ingen fare, men seilte så raskt vi kunne for å komme frem til vårt ankringssted i dagslys. San Blas er ikke stedet å navigere i mørket. Kartene gir bare en antydning om hvor øyer og grunner befinner seg så sikt er avgjørende. Tidligere på dagen hadde en båt "Sunny Side" etterlyst sin jolle på VHF. De hadde slept og så mistet den underveis med motor og det hele. Vi var på kryssende kurs og så etter jolla, men antok, antagelig korrekt, at den på det tidspunkt var havnet langt i le. Den tyske båten kom imidlertid på kryssende kurs og fant det mistenkelig at vi faktisk hadde vår jolle i behold. Kanskje var det deres?? De la seg etter. De seilte så raskt de kunne, men greide ikke ta oss igjen. Stadig mer mistenkelig. Etter en halv time kom de på radioen og kalte en Hallberg Rassy der og der. Det var relativt klart at det var oss så vi svarte og spurte hvem det var som kalte. En relativt kryptisk melding betød i klartekst at vi skulle stanse "for inspeksjon". Dette gikk ut på en felles kallefrekvens for båter i San Blas så vi ble ganske irritert, men ventet slik at de kunne ta en kikk. Det ble jo raskt klart for den andre båten at det var lite ved vår jolle som stemte. De dreide av og forsvant uten et ord. Ikke alle er hyggelige og noen er til og med ganske dumme. I "Sunny Side" var det solformørkelse.
Men livet går sin gang og Kunafolket smiler om kapp med solen. Holmene ligger som perler med perfekt, kritthvit strand og et par pyntepalmer. Bak revet får ankringsplassene moderne navn av "the Yachties" som "the Hot-tub & the Swimming pool". Farger, temperatur, sikt og befolkning er nærmest Kirsch, men allikevel så fullstendig ekte.
11.03
Sammen med Stormsvalen må vi innrømme en svakhet for en liten strandrestaurant i Cayos Limon. Etter hvert ble vi godt kjent med de tre kunaene som drev stedet. De er i oppstartfasen på oppdrag fra sin lokale Sahila og strengt tatt har de foreløpig bare øl og kokosnøtter. To av dem var far og sønn og sistnevnte var der fordi det var juleferie (!). Ferien var snart over og sønnen måtte hjem til sin lille landsby på Narbagandup Pipi (Dup betyr øy og Pipi betyr liten på Kuna). Dette var halvannen times seiltur unna så vi tilbød oss å frakte sønnen hjem. De hadde vel ikke hatt noe problem med å seile ham hjem i sin seil-Ulu (uthulet trestamme), men tilbudet ble mottatt med glede. Gutten var både høflig og hyggelig, men litt preget av alvoret ved å være i så fremmede omgivelser. Vi foret ham med kunabrød (meget godt) og syltetøy og han smilte stadig bredere. Da han skimtet sin lille øy overfylt av tradisjonelle hytter var han begeistret, og da vi etter litt viderverdigheter hadde fått ankret opp hadde også landsbyen oppdaget gutten. Alle fra 6 mnd. til 60 år var på brygga for å ta imot. Moren mottok gutten med tårer i øynene. Familiebåndene er meget tette blant kunaene. Det er første gang vi er blitt litt skremt i Kuna Yala. Skremt over å være midtpunkt i så intens og positiv oppmerksomhet. Vi vandret rundt i landsbyen med et følge på noen hundre. Gutten var blitt en slags celebritet. Men kuna kvinnene er alltid kremmere og alle ønsket å selge Molas. Presset ble til slutt for stort og ankringsforholdene var ikke gode. Vi flyktet fra all viraken etter noen timer.
Ulu
Ulus er kunaens farkost, og de ferdes under forhold som må betegnes som utaskjærs. Her er det bølger og dønninger av respektabel høyde. Vi andre tror knapt våre egne øyne for en Ulu er en uthult trestamme verken mer eller mindre. Uteriggere benyttes ikke så stabiliteten er så som så. Stammen kan være stor, men er fortsatt bare en trestamme. Langt inne i jungelen på en av våre turer var vi så heldige å kommer over et halvfabrikata av noe som ville bli en middels stor Ulu i løpet av en mnd. eller to. Disse farkostene padles, stakes eller seiles. Noen få som benyttes for transport er turister inn til land og opp i elvene har påhengsmotor. Dersom det er en kano som er ute for å selge Molas padles de stort sett av kvinner. Er de ute for å frakte folk eller kokosnøtter padles eller seiles de av menn. Seil sys av hva man har for hånden, ofte avlagte seil fra "Yachties". Selv spedbarn er med og unger på 4-5 år er ute på egen hånd. Redningsvest har vi aldri sett de her benyttet, men ungene synes å svømme som fisk. Vi lar vedlagte bilder tale sitt eget språk.
Innlandet
Vårt besøk i Kuna Yala nærmet seg slutten. Først ville vi imidlertid enda en tur inn i jungelen. Det finnes landsbyer også i innlandet og slik hadde det seg at vi med guide fra en av de mest tradisjonelle landsbyene (Tupsuit Dumat) satt kurs mot Rio Mandinga og landsbyen Cangandi. Dette var en ganske lang tur, først en time i Ulu og så to timer til fots hver vei. Vi hadde følge av den lokale Sahila og en kuna politimann som skulle på besøk hos slektninger i den samme landsbyen. Jungelen er alltid fascinerende med dyrelyder og voldsom vegetasjon. Det var varmt og fuktig. Etter den foreskrevene tid ble det litt endring i vegetasjonen. Det dukket opp banantrær og halv-ville kaffeplanter. Vi kom så ned tl Cangandi elven. Her ved bredden av denne ganske store og flotte elven dukket det opp en stor landsby. I elven badet en mengde barn og noen fullt påkledde kvinner - mola og det hele. Da vi kom ble det en viss oppstandelse. Antagelig kom det få turister for de hadde færre molas tilgjengelig. Det problemet løste de imidlertid i en fei ved å ta av seg noen av sine egne. For kuna kvinner er det en plikt å skaffe noen dollar fra mola salg. Her var det imidlertid flere hundre innbyggere så det var litt begrenset hva vi kunne bidra med. Vi ble imidlertid traktert av guidens søster og hennes familie og syntes igjen vi fikk et lite innblikk bak kulissene i dette helt spesielle samfunnet.
Panama kanalen
Tiden var kommet for å forlate Kuna Yala. Dette stedet kommer vi til å savne, men det gikk rykter om at ventetiden i Colon for å komme gjennom kanalen begynte å bli lang. Den 10. mars forlot vi Porvenir etter et besøk som kanskje har gjort større inntrykk på oss en noe annet noen gang. I skrivende stund ligger vi i Portobelo på vei til Colon. Mer om det i neste reisebrev.
Panama top
Når man forlater Kuna Yala hopper man noen hundre år frem i tid materielt sett. Dessverre medfører dette et møte med slum og fattigdom.
Første stopp var Portobelo som historisk er svært interessant. Dette var spanjolenes utskipingshavn for gull sent på 1500 tallet. Det var visst mer enn nok for det fortelles at i glansdagene var det så mye gull at sølvbarrer bare lå stablet i gatene. Dette var selvfølgelig en uendelig fristelse for folk som Francis Drake, engelsk admiral og sjørøver på fritiden samt Henry Morgan som for det meste var sjørøver. Henry erobret og ranet stedet sent på 1600 tallet. Det var til slutt admiral Vernon som tok knekken på Portobelo i 1739, og byen har ikke kommet seg siden.
For oss var Portobelo et kultursjokk med ett totalt nedslitt bybilde. Ordet slum rant oss nok i hu, men det var vel ikke fullt så ille. Vi satt dessuten stor pris på igjen å kunne få en pizza og gå i et normalt supermarked.
Om Portobelo ikke helt kunne karakteriseres som slum så kvalifiserte Colón ved innløpet av Panamakanalen med god margin. Advarslene haglet. Ikke gå i byen. Det er ikke sannsynlig at du blir slått ned, det er sikkert! Visuelt så det ut som en sene fra en av disse filmene hvor bysamfunnet har brutt totalt sammen, og det er vel omtrent det som har skjedd. Vi stirret stumme ut gjennom låste bilvinduer på vei til de nødvendige kontorer eller forretninger.
Den lokal yacht klubben var godt gjerdet inn, og selv lå vi de første dagene for anker på "the Flats" sammen med 50-60 andre båter som alle ventet på tur for å komme gjennom. Vi sjekket inn 12.03 og kanalmyndighetene kunne ikke love oss gjennomreise før 12.04. Vi fikk frysninger i varmen. Gjessingene skulle komme 04.04 og vi var helt sikre på at det ikke var for å se Colón. Vi vurderte alternativer for rask transit, men eneste opsjon ville koste oss nærmere NOK 20.000. Stemningen ombord var laber.
I skrivende stund 01.04 ligger vi imidlertid i Stillehavet så skippertak er ikke noe særnorsk fenomen. Dag for dag ble vi flyttet frem. Kanalmyndighetene mobiliserte "rådgivere" som alle småbåter må ha på sin tur gjennom kanalen. De hadde kommet litt på etterskudd under Karnevalet og en ukes "hangover" periode som på disse kanter er en naturlig konsekvens. Nå skulle det ryddes opp, men mer om turen gjennom senere. Selv var vi enige om ikke å tilbringe ventetiden i Colón omegn. Vi gikk til Shelter Bay Marina på den andre siden av havnebassenget, ca en halv times båttur unna.
Det er ikke bare Kuna Yala som er verd et besøk i Panama. Landet har enorme områder med ganske uberørt jungel og dessuten en fascinerende historie. Shelter Bay gav oss god tilgang til førstnevnte. Marinaen var helt ny og ikke helt ferdig, men her var strøm, vann, dusjer, en fremtidig restaurant som båtfolket kunne benytte for å møtes. Ikke minst var det WI-FI i hele marinaen noe som gav oss ubegrenset tilgang til Internet og Skype fra båten. Marinaen vil bli svært bra i fremtiden. I jungelen var det godt med stier som vi benyttet flittig. Dyrelivet var storartet. Brøleapene hørtes godt fra marinaen der de brukte stemmen for å holde konkurrerende flokker på avstand. Disse dyrene som er ca. 50 cm lange hadde en stemme som kunne gjøre Pavarotti grønn av misunnelse, selv om de kanskje synger litt falskt. Etter hvert fant vi ut hvor de likte å holde til så vi fant dem stort sett når vi ville. Eneste problem var nakken. Etter å ha sett opp i trekronene en halv time er man ganske utslitt, men det var verd det. En enda større opplevelse var det å komme over et dovendyr der det tok seg over stien. Det var et prosjekt som tok ca. en halv time, så det var god tid til å filme og fotografere. Da dovendyret var nesten over stien hadde det fått nok. Det tok seg like godt en rast mens det myste nærsynt på oss. Ingjerd ble spesielt god på dovendyr imitasjoner noe som i parentes bemerket var ganske langt fra hennes egentlige natur.
Fra Shelter Bay syklet vi også gjennom jungelen til San Lorenzo fortet. Dette må være verdens minst besøkte turistattraksjon sett i forhold til historisk verdi. Jeg tipper at de har 5-10 besøkende pr dag i høysesongen. Fortet ble bygget da Portobelo ble oppgitt. Spanjolene trengte noe sikrere, og fortet ble anlagt ved innløpet til Rio Chagres, praktfullt og høyt på en klippe. Elven og fortet antas å ha sett mer gull en noe annet sted. Her passerte alt spansk gull etter 1590 tallet. Det kom både fra Panama og senere fra Peru. Deretter gikk det meste av gullet fra gullrushet i California samme rute. Selvfølgelig ble fristelsen for stor for britiske admiraler og sjørøvere. Først greide Henry Morgan å ta fortet på 1670 tallet. Det kostet 300 av 330 spanjoler livet. Henry fortsatte over stredet til Stillehavet og sved for ordens skyld også av Panama City. Spanjolene bygget fortet opp igjen, enda sterkere enn før. Det holdt til 1739 da admiral Vernon tok turen innom, tok fortet og ødela det. Spanjolene bygget det opp igjen. I dag er det en vakkert beliggende ruinhaug. Det er mer enn nok igjen til å leve seg inn i en periode med både rikdom og elendighet også pga. gul feber og malaria.
Chagres elven har forøvrig skapt rikdom også på en annen måte. Uten elven hadde Panama kanalen formodentlig vært umulig. Delvis utnyttes løpet direkte og delvis skaffer den vann til den oppdemmede Gatun innsjøen som i dag utgjør det lengste strekket av kanalen. Innsjøen var i sin tid verdens største kunstige innsjø.
Selv har vi nå vært gjennom kanalen 3 ganger. Alle båter må ha 4 "line handlers" som skal holde båten på plass i slusene når vannet stiger eller synker, og det er vanlig at "Yachties" hjelper hverandre. Særlig på opptur er det ganske turbulent når vannet strømmer inn i slusekammeret. Det er store dimensjoner og tilsvarende krefter. Det er ikke tvil om at kanalmyndighetene benytter en transitt metode for småbåter som må betegnes som "over-kill", men man skal heller ikke ta for lett på det. Som "line handlers" har vi dessuten fått nye venner, både britiske og norske. (Kjære søster Ellen: en av båtene hadde skipper fra Bridgenorth. Verden er ikke stor.)
Selv hadde vi "line handlers" fra Blue Marlin. Det var særlig hyggelig å ha de 6 år gamle tvillingene Hedda og Marita ombord. Nå er skottene våre tapetsert med fine tegninger. Vi har forøvrig lagt ut en oppskrift på hvordan man pt bør gripe an en transit gjennom kanalen. Turen var dramatisk bare en gang. Innløpet til kanalen er preget av store slepebåter som farter omkring mellom store og små båter. De innvidde vil vite at en taubåt kan grave opp mer sjø når de setter full fart en noe annet fartøy. Vi ble bedt av vår rådgiver om å fortøye inntil en amerikansk seilbåt slik at vi sammen kunne gå gjennom slusene. Dette er vanlig, men mens denne operasjonen pågår er man sårbar. Riggene kan fort komme i kontakt og skade både rigg og utstyr. Vi hadde kommet inntil og delvis forøyd. Heldigvis hadde vi vår mast godt forenom nabobåtens da taubåten kom. For dem er seilbåtene uten betydning og denne gikk for full fart. Det var nære på at det gikk galt. Våre vant smalt i dere forstag og akterforøyningen røk. Det siste var bedre enn enn at kryssholt skulle bli revet ut. Våre rådgiver så bekymret ut og ba taubåtene ta det litt med ro. Vi kan imidlertid ikke finne noen skader.
Hele turen opp til Gatun sjøen foregikk i mørket, og vel opp i innsjøen la seilbåtene seg på en bøye for natten. Kl.0030 gikk vi til køys med beskjed om at ny rådgiver vil komme kl. 0600 neste morgen. Brøleapene som holder til i umiddelbar nærhet vekket oss kl. 0530. Kl. 0700 kom det rådgivere til de andre båtene, men ikke til Necessity. Det har vært tilfeller der båter er blitt liggende mer enn ett døgn så vi ante uråd. Hver gang vi kalte opp kanalmyndighetene fikk beskjed om at ny rådgiver ville komme innen 30 min. Han kom kl. 0900 så egentlig var det ikke så galt. Vi motret relativt raskt over og da vi kom til første sluse på vei nedover 4 timer senere lå de andre fortsatt og ventet. Det er forøvrig en vakker tur over innsjøen. Hele området er nasjonalpark og det er mye dyreliv på øyer og på landet rundt. I vannet er det alligatorer så bading fristet ikke så veldig.
Turen ned gikk problemfritt. Vi ligger nå på en bøye i Balboa Yacht Club som alle de andre og farter ut og inn med "Water taxi" som er inkludert i prisen. Ingjerd dro hjem i går og er vel antagelig fremme i Oslo. Her i kanalsonen ligger det nå også 5 andre norske båter. I umiddelbar nærhet har vi Riga Balsam, Stormsvalen, Uturus og Checkmate.
Panama City fremstår i sterk kontrast til Colón med mange interessante steder, meget gode forretninger og et ganske så imponerende forretningsområde. Det hevdes av svært mange Panamanere at pengene til alle høyhusene stammer fra Columbianere og at hvitvasking er viktigere enn å tjene penger. Kanalmuseet i gamlebyen er forøvrig et must.
Vi er stort sett klar til å gå til Galapagos, så når familien Gjessing kommer på tirsdag drar vi avsted.
jfm 01.04.06
Kommer!
