Kristiansand 07.07.2005

Som i 1996 ble vi 3 dager forsinket og kom av gårde 3 juli. Inntil vi dro var det mye "liv" og lite søvn med sosiale aktiviteter i lett blanding med "mekking" til det grydde av dag. Innimellom ble det gjort forsøk på å forlate jobben i god orden. Jan Fredrik ber om tilgivelse om det ikke lyktes helt. De fleste langturseilere vil nok kjenne seg igjen.

Det er fortsatt et mysterium hvordan vi kan makte å reise fra familie og så mange gode venner, men ut fjorden bar det. Med Amanda og Fredrik ombord gikk vi først til bøya i middagsbukta for et siste farvell med Marit og Ola. Deretter til Åsgaardstrand for et farvell med Lise og Hans Jacob og ikke minst avskjed med Amanda og Fredrik. En trøst selvfølgelig å vite at vi ser dem igjen i Portugal i september, og en trøst også at Helene kom ombord for å være med til Orust og deretter Kristiansand. På Onsøy var det avskjed med Jørn og Anita.

Hos HR på Orust er det dyrt, men deilig. Nytt fullspilet storseil, genaker på rull og en bimini kom ombord. Mens vi var der dro også gamle Rassy selv på jordomseiling i sin HR 62. Så mye utstyr som etter hvert har kommet ombord i Necessity burde nok også vi hatt en 62.

Her sitter jeg da rund midnatt 6-7 juli midt i Skagerak på veg til Kristiansand. Hydrovane'en er tatt i bruk og fungerer prikkfritt. Det har vært lite vind, men vi skjærer avgårde i 4, 5 og 6 knop. Snart er det torsdag og Kristiansand. Kanskje kan vi være utagerende fossiler på Kvart'en? God vakt skal være.

PS: Også natten med nattevakter gikk fint. Vi er en vakker soloppgang rikere og er i ferd med å finne rytmen. Nå ligger vi i Kristiansand hvor vi skal bunkre norske melblandinger og melkesjokolade.

Hidra 09.07.05

Tidlig morgen i Kirkehamn på Hidra, solblank sjø, idyllisk som bare noen få steder på jord. Jeg tror det var Ola som sa det: Det er egentlig litt kitch. Vi nyter det.

Flott tur fra Kristiansand i går. Lite vind, men vi seilte det meste av distansen. Først spinnaker, deretter kryss mot kvelden. Stort sett var det vindroret som styrte, ja selv med spinnaker og lite vind. Utrolig. Dette blir en venn.

Kvitsøy 11.07.05

Nok en perle i havet. Vi kom hit for å møte Bjarte og Astrid og for å se på kamskjell. Vi fant hundrevis av øyer med idylliske sund og svært velholdte hus og haver. Innseiling krevde oppmerksomhet, men var kurant med gode kart. Ystabø havn var et prospektkort verdig, men tilsvarende full av båter. De fastboende (det er stort sett boplikt) er kjent for å være svært gjestfrie. Dette hadde imidlertid ikke smittet over på alle de besøkende. Den kommunale havnen var stort sett opptatt av folk med den hensikt å beskytte sitt lille revir. En Bavaria 38 ville ikke ha noen på utsiden, så der røk muligheten for litt landstrøm før krysningen av Nordsjøen.

Men besøk på kamskjellfarm ble det. Selve dyrkingen foregår på 20 meter, men vi kun følge med på hydrofon fra gründer Bjarte (ikke Svenheim) mens hans svømte rundt å inspiserte sitt 3-400 meter undervannsgjerde rund farmen. Her gjelder det å holde krabber og andre rovdyr ute og kamskjellene inne. Særlig om sommeren liker de å svømme litt omkring, så det er en flyktig investering. Ca 100.000 skjell var satt ut og prisen kan bli 14-20 kroner skjellet. Det tar imidlertid 5 år. Vel tilbake i havn var det prøvesmaking av både østers og kamskjell. Dette må være fremtiden. Deretter bar det vestover med Bjarte ombord. Astrid og venner vinket farvel.

58gr 49” nord, 1gr 1” øst 12.07.05 16:30 UTC

Et døgn ut og godt over halvveis til Orkenøyene. I går og i natt var det rask seilas på kryss i stampesjø. Vi er nå godt ristet sammen. Akkurat nå er imidlertid vinden laber og vi har kurs godt sørover. Vi venter på styrke 5 fra sørvest så her gjelder det å ta "høyde".

I natt gikk det unna i tykk tåke. Med sikt 50 meter (?) seilte vi slalom mellom fiskebåter stort sett basert på radar (og litt på hørsel). En ganske skummel opplevelse, men du verden hvor takknemlig vi var for å ha det instrumentet ombord. Nå er farten nede i 4,5 knop, men vi er alle fornøyd etter et bedre måltid a la Eva (vi får appetitt på sjøen). Solen har brent bort tåken og delfinene har vært på besøk med et entusiastisk show (video kommer).

Kirkwall

Vestavind og etter hvert svært skiftende vind hindret oss ikke i å komme inn til Kirkwall på kvelden 13.07. Vi ble møtt av en ny marina for her satses det på båtturisme. Sist skipperen var her i 1988 lå vi i fiskehavnen som nok var mindre praktisk, men som har enormt mye mer av sjarm.

Forøvrig var alt ved det samme. I "laundretten" hadde de ikke en gang byttet ut maskinene på de 17 årene som var gått siden sist. Den gode følelsen av å være velkommen var der fortsatt i stort monn. Her dyrkes gamle forbindelser til Norge mye mer enn nordmenn flest er klar over. Magnus katedralen er foruten å være meget stor kanskje den som har gitt oss mest følelse av historie. Det gir en stemning som gjør det lett å forestille seg hvordan det var her for 900 år siden med norske jarler, korstog og det hele.

Allikevel blir det et nybygg i forhold til Maes Howe og Scara Brae. Den første er en intakt 5000 år gammel pyramide (1000 år før Keops). Den er riktignok ikke stor, men den er stort sett som den stod da den var i bruk. Nesten, for vikingene brukte den også og etterlot runer over alt. Stort sett dreier det om grafitti uten dyp mening. Da var stedet allerede 4000 år gammelt. Scara Brae er en tilvarende og også svært inntakt landsby fra samme epoke. Intakt fordi alt ble laget i stein og fordi det har ligget under torven til en storm rev det av sent på 1800 tallet slik at arkeologene kunne sette i gang. Orknøyene er spennende.

Motvind, motvind, motvind og strøm

Når dette skrives 18.07.05 er vi kommet over til vestkysten av Skottland. Vi står sydover på skarp kryss. Det med kryss er ikke noe nytt. Vi har faktisk krysset siden vi forlot Oslo. Samlet tid med vinden aktenfor tvers må være begrenset til noe få timer. Her i Skottland har man strømelementet i tillegg. Den 16. juli tenkte vi at dersom vi står opp riktig tidlig får vi egnet strøm og kan seile til en fjord i nærheten av Cape Wrath (vredens kapp, noe a la Stadt på de britiske øyer). Vinden var 15 ms med krapp sjø rett på nesen. Båten greier seg jo bra, men mannskapet var lei etter noen timer. Vi falt av og gikk til Stromness. I Stromness er det som navnet tilsier mye strøm, men timingen inn var perfekt.

Neste morgen var vi imidlertid litt sent ut da vi skulle videre. Vi fikk en avsindig sjø ut sundet. Å snu var ingen opsjon. Strømmen gikk med 6-7 knop. Vinden kom inn med adskillige ms mer enn vi hadde regnet med - strømsjø. I malstrømmen var det bare å holde seg fast og håpe at motoren ikke skulle finne på noe tull (det har den heldigvis aldri gjort), Bølgelengden var litt lengre enn båten, høyden føltes som noe lignende. Rafting i Stromness med 40' seilbåt. Grønn sjø på dekk ble det jo, men båten greide seg fint den. At det føltes dramatisk var det ikke tvil om. Noen bilder ble det dessverre ikke. Fokus var på overlevelse.

Vi er ikke så langt fra havn i en ny skotsk fjord, Bodha Cailleach. Det er som regel riktig hyggelig med ankerdram og en bedre middag i et vakkert seneri, ikke ulikt Norge. Kaffen har jeg nettopp helt over PC'en så her gjelder det å skrive før den slukner. I morgen blir det sikkert medvind og om noen dager skal vi møte Ulstein’ene i Oleana som er på motsatt kurs (har de medvind?).

ps
Skippern har tatt skjegget - ingen success, men han ble 10 år yngre. Det varer ikke lenge.

Dyrelivet

Raskt fortalt: Vi har sett hval og delfiner, hai (basking shark), masser av sel og sjøfugl i store mengder.

Lundefuglene holder regelmessige show der de forspiste prøver å lette. De bakser langs vannflaten, tar av i en bølgedal for å "crashe" i neste bølge. Alt med bred benføring og tung buk. At de senere når maten er fordøyd faktisk også kan fly i formasjon som gjess for å spare litt energi var jeg ikke klar over. Havsulen er deres rake motsetning, alltid elegante, også når de stuper rett i havet fra stor høyde. Lomvien er litt i klasse med lundefuglene, og vi ser stadig mor med unge. Når en fare truer dykker begge to, men ungen har kapasitet kun for 3 sekunder eller så. Deretter starter en slags kvitring etter mor. Hun dukker alltid opp bare noen cm unna ungen så hun holder nok kontroll. Skarven lander og blir nesten som et havpattedyr i måten den dykker på.

At vi ser delfiner er ikke overraskende. Til tider er det store flokker. De er litt mindre enn sine artsfrender lengre sør, men alltid elegante og "keen" på et show. Mer overraskende var det av vi møtte hai. Skipperen satt nede og besvarte mail da det ble ropt "hval" fra dekk. Hval var det imidlertid så absolutt ikke. En klassisk haifinne og hale var ikke til å ta feil av, men denne var dorsk og ikke på krigsstien. Vi ble etter hvert klar over at det nok var en "basking shark". Den var svær, flere meter lang, og er som vi forstår beslektet med hvalhai. De spiser med andre ord plankton. Skipperen har også sett spekkhugger, men den observasjonen er mer omstridt.

Selene er et kapittel for seg. Det er oftere selene som betrakter oss enn omvendt. Og det er mange av dem. Ved en anledning ble vi traktert med whiskysmaking av en representant fra Tallisker destilleriet. Dette skjedde som en del av Classic Malt Rally i en avsondret bukt på Isle of Skye (Lock Skywaig). Dette er en seilas om går fra destilleri til destilleri (kan det bli mer britisk?). Hvordan vi kom med på et par etapper er en annen historie, men som sagt: Vakker bukt med fjell a la Lofoten, fossefall rett i havet, 6 flasker utsøkt whisky i solnedgang. Meget skolert whisky ekspert til å foredra og veilede. Ca 12 seilere fra diverse båter som ivrige smakere og i bakgrunnen et dusin sel som lengselsfullt observerte det som foregikk. Jeg har det på video.

Hvorfor er dyrelivet så vidt vi kan observere så mye rikere på Orknøyene og Skottland enn på norskekysten?

Oleana og familien Ulstein

Vi har lenge vært klar over at Oleana var på tur hjemover fra en rundtur i Karibien. Magne og Kristin Ulstein er venner vi har seilt sammen med før, og vi hadde som klart mål å møtes underveis. Det klarte vi også. I Loch Tarport på Isle of Skye lå Oleana da vi kom inn ca. 2400 natt til 22.07. De var ikke så vanskelig å finne. Oleana er en yacht med dekkslys under salingene. En skonnert i klassisk stil, en båt som skiller seg ut av mer enn en grunn. Ærlig talt så er den vakker luksus (seilere har lov til å begynne med båten). Det var utrolig hyggelig å møte Ulstein'ene igjen. De skaffet oss også billetter til et arrangement i regi av Classic Malt Rally og trakterte oss dessuten på lunsj som mer bar preg av topp klasse restaurant enn av et relativt robust båtliv. Vi kommer til å savne Ulstein'ene, men håper å se dem igjen underveis.

At været samtidig klarnet opp, solen kom frem og vinden dreide på nord var jo heller ikke oss imot etter mer enn 2 uker på kryss. Bare havseilere vet hva vindretning kan bety. Dessverre for besetningen på Oleana så overtok de nok motvinden.

ps
Vi legger motvillig ved et bilde av skipperen uten skjegg - han tror nå at han er 48.

Kysten av Skottland

Vi nevnte i forrige avsnitt at det er et rikt dyreliv på kysten. Til gjengjeld er det dårlig med infrastruktur som vi tar for gitt. Særlig telesiden er elendig. Her er det ingen selvfølgelighet å få inn FM radio (antar det samme gjelder TV). Mobilen er i stor grad uten dekning selv der det er en husklynge. Skottene og andre briter klager også. For båtfolket er det vanskelig å få med seg noe så selvfølgelig som værmeldinger. For vår egen del reddes vi av vår Navtex som tross alt virker og som gir nødvendig informasjon.

Dette forklarer kanskje hvorfor vi ikke har vært så lette å få tak i. Vi tar selvkritikk på at Iridium telefonen ikke har stått så my på. Det vil vi rette på.

En annen problemstilling er tidevannstrøm. Vi har vært her før og syntes ikke det var noe problem. Denne gangen har utfordringene vært større. Fra Oban og ned til Crinan må man gjennom to strømområder hvor timingen ikke er mulig å få til å klaffe når man kommer nordfra. Et alternativ var selvfølgelig å stoppe i 6 timer ca. halvveis, men vi syntes det var bedre å ta den første utfordringen litt tidlig og den siste ca. 1 time etter lavvann (slack). Det første virket bra, men det andre strømområdet stilte vår tålmodighet på prøve (se bildet). Vi var nede i 0,9 knop effektiv fart før vi var helt gjennom sundet. Denne gangen var det ikke farlig på samme måte som det kanskje var oppe i Stromness, men hadde vi kommet en halv time senere hadde vi måttet gi pass.

Mull og Crinan kanalen 24-27 juli

Vestkysten av Skottland er full av perler. Tobermory på Isle of Mull er en av dem. Kaia er full av koselige pastellfargede hus og butikker. En hyggelig liten by klamrer seg til skråningen over. Solene skinte og vi kunne betrakte dette behagelige skue i vakkert vær sammen med et antall sel. Om kvelden er det kafeer og uteliv, men på et mer tilbakelent vis enn i Oslo. Det å gå ut er i større grad en del av familielivet og er en svært gemyttlig afære. Å møte folk ute på disse kanter gjør oss glade, noe som kanskje ikke alltid er tilfellet hjemme.

Crinan kanalen er et kapittel for seg. Sist vi var på disse kanter droppet vi Crinan, but not this time. Den er 15km kompakt idyll. Vi legger ved noen bilder heller enn å forklare akkurat det. I tillegg er betjeningen ved slusene utrolig smilende, hjelpsomme og lite jålete (flertallet er jenter).
Stort sett må man imidlertid greie slusene selv, de er nemlig i stor grad selvbetjente. Litt tungt er det å håndtere svære sluseporter for hånd, men særlig Eva ble dreven. De første gangene er det også litt dramatisk når man åpner "the gates" (spjeld) og vannet fosser inn, men alt blir en vane.

Det må forøvrig ha vært et svært prosjekt da kanalen ble bygget på 1790 tallet. Hotellet i Crinan er også historisk og serverer særdeles kostbare middager til kongefamilien og andre som måtte innfinne seg (Eva mener hun så Princess Ann i baren noe som glir inn blant sterkt omstridte observasjoner).
I hotellets pub møtte vi også en særdeles hyggelig skotsk familie. Han var ex navy fra ubåter. Erfaringen med Norge var delvis noen fuktige netter i Stavanger samt Hardangerfjorden fra undersiden. Her hadde han skutt torpedoer på undervannsklipper. Man møter alle slags når man seiler.

Vi er nå i ferd med å avslutte vårt besøk i Skottland. Imorgen drar vi fra Campeltown over til Bangor utenfor Belfast.

ps Vi ligger nå for anker i Campbeltown ytterst på Kintyre klar til å gå til Belfast (Bangor). Det er tid for å nevne varmeapparatet som særlig viktig utstyr. Her er det kjølig selv om været er ganske bra, og Webasto'n har gått gjevnt og trutt.
Imorgen er det meldt en frisk vind aktenfra så hvis vi regner strømmen korrekt skulle det ikke ta mange timene over til Irland.

Belfast

The North Channel mellom Skottland og Irland er ikke så bred, ca 45nm, men er kjent for dårlig vær og mye strøm. Værmeldingen før avgang fra Campeltown 28.07 var OK, men ikke mer. Eva mente bestemt hun hadde hørt et kulingvarsel og benyttet alle kanaler for å få det bekreftet. Til og med nærliggende havområder ble benyttet for om mulig å finne en aldri så liten kuling. Eva var med andre ord litt på "tuppa" og ønsket sine verste antagelser bekreftet. Litt sund skepsis er forøvrig bra i disse områdene.

I virkeligheten surfet vi over i nesten ideelt seilvær. Nesten fordi striregn og ca 12 grader i 7 timer på slør gjør at det hele blir mindre av en nytelse. Igjen ble Hydrovane og Webasto kåret til overfartens nyttigste utstyr.

Vel fremme i Bangor utenfor Belfast ble forholdene ikke bedre. Om det ikke var kuling på havet så ulte det desto mer i rigger inne i denne store og moderne marinaen. Vannet kom vannrett i skinnet fra neonlyset. Også lokalbefolkningen var værsyk. Vi gikk på byen i fullt seilutstyr uten å føle oss overkledd. Dårligere vær hadde ingen av oss opplevd siden en høstkveld i Newcastle på 70 tallet.

Dagen etter var det i alle fall opphold og tid for å være turist i Belfast. Flott tog inn til Great Victoria Station og ut på byen. Sightseeing med buss er ofte en fin måte å bli kjent med severdighetene. Belfast var faktisk en rik by for ca. 100 år siden så vi forventet i alle fall noen flotte bygninger. Her var det imidlertid svært få spor av rikdom. Høydepunktene på bussturen var Shankill road (unionistisk), Falls road like ved (katolsk), flagg over alt for å tilsynegjøre tilhørighet, veggmalerier med sterke politiske budskap, murer, piggtråd, kontrollposter og politistasjoner bak mer murer, gitter og piggtråd. Et fengsel stod også på agenda'en.

Dette var dagen etter at Sinn Fein og IRA bekjentgjorde at krigen var over. Ikke en sjel vi møtte, katolsk eller protestant, trodde noe særlig på det. Bussguiden var talefør og sterkt preget av galgenhumor. Mens vi var der ble en unionist skutt av en annen unionist fordi han ikke var nok unionist. Vi endte opp med samme følelse som etter et besøk i øst-Berlin på 80 tallet. Interessant, men ikke så hyggelig.

La oss håpe våre overfladiske inntrykk er feil, men her er det nok et stykke frem til fred og fordragelighet. Kommer du utenfra blir du i alle fall godt mottatt. Turistene står ikke i kø.

Isle of Mann (lokal stavemåte)

I Bangor hadde det oppstått en slags værpsykose som av og til kommer over seilere. Noen danske seilere som skulle nordover ble stadig mer depressive over styrke 6 fra nord og ganske opprørt sjø. Fra innsiden av moloen hørtes det ikke bra ut, men vi vet av erfaring at med vinden i ryggen og en ganske god værmelding blir det som regel bra. Og Isle of Mann trakk. Sist vi var der med Mackita i 1996 hadde vi det svært hyggelig.

Det ble en stile overfart den 30.07 med ganske mye motring da vinden døde hen stikk i strid med alle værmeldinger.

Lokalbefolkningen er fortsatt opptatt av å være enten Gæliske eller etterkommere etter Vikinger. Da ser jeg bort fra et betydelig antall skatteflyktninger. Ganske typisk var stasjonsmesteren i Port St. Marys.

- Where do you come from?
- Norway
- Oh aye, we used to be Vikings you know.
- Wasn't that a long time ago?
- Oh aye, before we were born. There was a celebration not long ago you know.
- Why was that?
- That breaking up with Sweden thing. There is still an exhibition in Douglas.

Typisk Isle of Mann. Feiringen var sikkert bedre enn i Oslo. Det eneste de er litt misfornøyde med er manglende oppmerksomhet fra Norge mht deres historie.

Isle of Mann er et protektorat direkte under kronen og del av Storbritannia, men ikke United Kingdom. De er utenfor EU og liker ikke kontroll med bankkonti. De liker heller ikke forandringer. Det siste er på mange måter OK, for det er hyggelig å være turist på Isle of Mann. Fortsatt går det smalsporet damptog fra Port St. Marys til Douglas. Alt er museumsgjenstander bygget på 1870 tallet. På veien kan man gå av i Castle Town, den gamle hovedstaden fra 1100 tallet. Her er middelalderfestningen fortsatt forbausende inntakt. Den ble påbegynt av vikingene og det siste norrøne overhodet Magnus ?? bodde her når han var på disse kanter. Her har de på en særdeles instruktiv måte innredet forskjellige deler av borgen etter forskjellige epoker, noe som gir god mulighet for innlevelse.

Isle of Mann var en opptur etter Belfast. Til og med solen viste seg igjen. At besøket var såpass kort kom av at vi må være i Falmouth eller omegn innen 07.08.

Falmouth & selebriteter

Vi seilte inn til Falmouth om morgenen 04.08 i en fin morgenbris etter 3 døgn stort sett under seil, de siste 2 uten stopp. Igjen hadde vinden stort sett vært imot og sjøen "skvalpete". Eva uttrykte misnøye og vi andre var nok enige selv om vi fremholdt at det hadde vært mye fin seiling. Fin seiling i denne sammenheng uttrykte nok første og fremst at vi synes det er flott at båten greit gjør 7,5 knop med 7-8 m/s vind på ca 50 grader og krappe sjøer rett imot. Men særlig komfortabelt er det ikke.

Vel, vi var i Falmouth, langturseileres Mekka, og vi seilte rett inn til 200 år jubileet for "the Battle of Trafalgar". Nelson er begravet i Falmouth og det skulle markeres. Vi ankret midt i bukta og havnet uforvarne ikke på første rad, men rett og slett på senen. En noe oppglødd "harbourmaster" kom fossende og fortale at "Princess Anne is coming". Det var jo hyggelig tenkte Eva som ikke hadde sett henne siden Crinan.

Denne gangen har hun bevis. Skipperen som ikke ventet så mye hadde funnet frem sitt beste videokamera for å filme mannskapet, havnen og omgivelsene da en hel armada kom utover. Det var HRH prinsessen omgitt av fire vaktbåter stort sett bemannet av svært mørke briller. Vi kan ikke ha blitt vurdert som noen trussel for en stund var vi langt nærmere HRH enn noen av brillene. Eva vinket til Anne og Anne vinket til Eva. Alt mens skipperen filmet. Litt senere kom følget tilbake. Siden skipperen hadde lagt bort kamera ville han også vinke og HRH vinket igjen tilbake. Bjarte sier han ikke er misunnelig, men vi tror ham ikke. Vi kunne forøvrig godt ha tenkt oss å veksle noen ord, men den damen hadde det travelt og forsvant mellom solbrillene.
Vi feiret med mer ankerdram og en bedre middag.

Neste dag kom det flere selebriteter da Amanda og Fredrik kom på besøk. De hadde vesentlig bedre tid (to dager) og sikkerhetsopplegget var mindre påtrengende. Høydepunktet var en tur i Necessity opp elven Fal. Hjemme har vi kanskje noen spektakulære fjorder, men i Cornwall er det enkelte elver og bukter som er pittoreske som var de tegnet av Disney. Fal bød på mengder av seilbåter (det er "race week" i Falmouth), vakre omgivelser og 5 nm opp elven en pub som ser ut som den har vært der siden 1500 tallet og er overgrodd med vakker beplantning som man ellers bare ser i tropene. Puben heter "Smuglers Inn" noen den helt sikkert har vært. Vi ble ikke overrasket over at flere filmer som utgir seg for å være fra mer eksotiske steder er innspilt nettopp her, bl.a. Treasure Island. På veien tilbake ble vi eskortert av sel og enda flere seilbåter. En spesiell dag som vi kommer til å huske.

På en måte føler skipperen at han er blitt litt selebritet han også - i båtutstyrsbutikken. Falmouth er stedet for å handle utstyr på utadgående. Vi hadde en betydelig liste og samlet effektivt inn det vi kunne finne og bestilte resten. Vel tilbake i båten kom vi på at vi hadde glemt en radar transponder og ringte opp med nok en bestilling. Innehaveren var usedvanlig høflig og positiv da han mottok bestillingen. 20 min senere ringte han tilbake og sa at i lys av alt vi hadde kjøpt ville han uoppfordret gi oss en ekstra rabatt. Vi har vært innom senere også og alle smiler og kjenner oss på fornavn. Vi er usikre på om dette er et godt tegn.

I skrivende stund er Eva reist hjem på "ferie". Nå skal hun ta seg av Vine og gode venninner før hun møter oss igjen i Bayonna senere i måneden. I dag kommer Jan og Odd Arild fra daVinci for å være med oss over Biscaya.

Falmouth 11.08.05