Livet ombord
er ikke alltid så enkelt. Særlig når været ikke blir hva man håper og forventer. Tidlig på morgenen 26.09 gikk vi fra Sagres på en absolutt god værmelding. Portugisertraden var vel etablert med et solid høytykk ved Azorene. Vinden var styrke 2-5. Det kan ikke bli bedre, eller.... Vi var ikke kommet langt før vi oppdaget at sjøen var ganske grov. Litt senere kunne vi droppe "ganske". Nordover var det rett så dårlig vær og sjøen ble ubehagelig selv så langt syd som vi var. Slikt er ganske greit hvis vi kun har et helt innseilt mannskap. Skipperen og Bjarte blir ikke syke og er vant til å jobbe selv om skuta gjør noen rare kast. Slike forhold er imidlertid rått parti når man har kommet direkte ombord fra en bytilværelse slik tilfellet var med Ellen og Frank. Ikke sant Arne? I ettertid kan man se mer humoristisk på en ballistisk kopp med te som går inn for landing i sofaen. Heldigvis var det Franks og ikke Ellens for hun bruker melk i teen. Verre er det å være konstant sjøsyk i flere dager. En hver tur på toalettet blir en pine og menyen blir begrenset til tørre kjeks og cola. Te med melk ble som dere forstår også forsøkt, men søkte rett i bøtta. Sjøsyketabletter inntas i maks dose. Det eneste lyspunkt er at det blir lettere å få sove.

Noen lyspunkt var det da under overfarten. Temperaturen øker og solen skinner. Havet er vakkert med mange dramatiske formasjoner. Vi hadde bestemt oss for å være "grønn båt" på denne overfarten. Slepegeneratoren gir bra med strøm og vi er hele tiden fulladet til tross for våre mange tekniske installasjoner. Fort gikk det også. Vi er over på 2 døgn og 18 timer, nesten 7 knop i snitt.

Porto Santo

Spør man langturseilere fra Nord Europa hvor de tok igjen sommeren så er svaret forbausende ofte Porto Santo. Dette var en favoritt i 96 og er det fortsatt. Marinaen er akkurat som før og bedre skussmål går det ikke an å få. Vannet er krystallklart 24 grader. Konkurransen med Oslofjorden er nå definitivt vunnet.

Hva er egentlig sjarmen med denne lille ørkenflekken ute i havet? Ellen som kanskje ikke helt er konvertert til sjølivet og som hadde nok av alt som minnet om vann mente at det var et pluss at det var så tørt. Hmm.... Stranden er flott og flere km lang, men ikke unik.
Landsbyen er kanskje nærmere til å gi et svar. Et vakkert anlagt torv med stenbenker under palmene. Uterestauranter serverer små og store fiskeretter og førsteklasses bakervarer. En kald pils eller hvitvin passer naturlig inn. Tiden står nesten stille der man lett bruker et par timer i prat med andre seilere. "Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Hvem har vi møtt? tekniske løsninger samt været, været og atter været".
Store deler av landsbyen er forøvrig WI-FI sone, så folk som tidligere satt i skyggen og leste en bok har nå til tider en laptop på fanget. Teknologi behøver ikke å umenneskeliggjøre.

Men hvor lenge vil dette forbli paradis? Fredag kveld på kaia gav en indikasjon om at dette ikke vil vare. Ut av fergen fra Madeira strømmer forbrukersamfunnet. Hundrevis av delvis meget kostbare biler inklusive dusinvis av store 4WD biler med snorkelutstyr (!). Venter de på syndefloden? Dette er en øy hvor lokalbefolkningen bygger hus i uttørkede elveleier uten frykt. På mandag er forhåpentligvis alt tilbake til det normale.

Søndag morgen 02.10

Det rusker og river litt i rigg og bimini selv her inne i marinaen. Vi tar det litt rolig og når vi titter opp i 9 tiden ligger det enda 3 norske båter i havna. En av dem er skøyta Christiania som tydligvis alltid er på farten. Nå er det tilsammen 8 norske flagg:
Galadriel
Snorre 4
Empire
Christiania
Stormsvalen
Blå
Medusa
& Necessity

Vi er med andre ord flere enn det pleier være i Middagsbukta i oktober. Det ryktes at Vanvara kommer inn i kveld.

jfm 02.10.05

Overfarten til Madeira "grande" top

Vanvara kom med to meget hyggelige unge mennesker ombord. Båten var en fint oppusset Hero 101. De organiserte raskt en turnering i sand volleyball, Norge mot resten av verden (Danmark, Nederland, Fanskrike og Storbritania). Den gikk vi imidlertid glipp av siden vi skulle over til hovedøya onsdag den 5.10. Ellen og Frank skulle hjem den 8. og ville selvfølgelig også se litt av Funchal og omegn. Havet endrer seg raskt. Nå var det havblikk og motring de 30nm over med innlagt stans underveis og bading i et hav som bare blir så koboltblått når det er noen tusen meter dypt. Vi var ikke de eneste som badet og solte oss. Minst et dusin havskilpadder duppet på havflaten. Stort sett lå de stille og antagelig nøt de soloppvarmingen. Kom vi for nær våknet de med et rykk, så seg forvirret omkring og kavet med loffene. Vi antar at det kalles loffer på havskilpadder, eller har de finner? For en gangs skyld lot de seg fotografere. De er ellers ikke de mest fotogene siden de normalt holder seg under vann. Et overraskende og hyggelig møte.

Vi ”mellomlandet” i Quita do Lorde, en ny marina helt nordøst på Madeira. Dette er et byggeprosjekt og kanskje ikke så hyggelig på det nåværende tidspunkt. Det blir imidlertid sikkert fint, og allerede i dag er det et egnet sted å søke ly for stormer. Det siste skulle vi få erfare først noen dager senere. For øvrig får betjeningen på marinaen en score på minst 10 av 10. Maken til hjelpsomhet og velvillighet har vi faktisk aldri opplevd. Først skulle vi imidlertid til Funchal hvor betjeningen knapt får noen score i det hele tatt.

Funchal er historisk et slags Mekka for seilere. Her har skutene stoppet for forsyninger, post hjemmeifra osv. i flere hundre år. Å dømme etter interessen for langturseilere i dag går denne æra mot slutten. Stort sett er marinaen overtatt av lokale båter. De resterende plassene må man sloss om. Vel tenkte vi, dersom vi legger oss for anker så kommer vi kanskje inn i morgen. Betjeningen ønsket ikke å bli brydd med noen køordning så her ligger et dusin båter utenfor på vakt. Når en mast rører seg inne i marinaen, er det opp med ankeret og full fart. Vi hadde til og med alliert oss med en norsk båt som allerede lå inne slik at vi skulle få forhåndsvarsel. En lite hyggelig form for regatta som garanter kan føre til dårlig tone mellom seilere som ellers alltid er innstilt på å hjelpe hverandre.

Så langt kom det heldigvis aldri. Det var meldt dårlig vær med kuling fra sør. Denne var meldt fra ettermiddagen dagen etter, men gjorde seg fullt gjeldene allerede på morgensiden. Sjøen grov seg opp og det ble ganske ruskete. Ved 6 tiden døde vinden brått og plutselig lå båtene i alle retninger. Seilere vil vite at man ikke regner fullt svingerom i alle retninger mellom båtene, men regner med at de orienterer seg nogenlunde likt. Vi hadde en katamaran innenfor oss og den ønsket definitivt å ligge motsatt. Skipperen hadde heldigvis ant uråd og var på dekk da kjempekatamaranen drev over sitt eget anker og mot oss. Det var lite valgmulighet. All mann på dekk, opp med ankeret, om bord med jollas påhengsmotor, retrett til Quinta do Lorde. Det høres jo greit ut, men det var faktisk helt mørkt og regnet fosset ned. I basketaket med jolla fikk skipperen til og med et ufrivillig bad da han feilberegnet det som eller ville vært et hopp av Wirkola klasse. Jolla var ikke helt der denne skulle ha vært da han landet. Vel vannet var 24 grader og bortsett far noe vått sjøtøy var det lite skade skjedd. Vi ble godt mottatt i Quita do Lorde. I løpet av dagen strømmet alle båtene fra Funchal inn forberedt på at det ville blåse. Det holdt stikk. Dette var restene av en orkan som hadde vært en tur over Atlanteren for så å komme tilbake. Vi har faktisk aldri opplevd så mye vind inne i en marina, Godt fortøyd var imidlertid ikke dette noe problem.

Sykdom

Når dette skrives mandag 10.10 sitter skipperen på flyet på vei hjem. Det var en overraskelse ikke minst for skipperen. På lørdag dro vi igjen optimistisk til Funchal, denne gangen med buss. Det var hyggelig inntill skipperen fikk noe infernalsk vondt i maven. Dessuten oppstod en mystisk kul. Medisinfaget har aldri stått særlig i fokus, men det var ingen tvil om at dette var mer enn vanlig maveknip. Kursen ble lagt til et av Funchals sykehus. Dette var en effektiv affære med vennlige mennesker som alle snakket meget bra engelsk. Brokk ble konstatert og midlertidig avhjulpet. Kryssing av hav i liten båt ble definitivt frarådet før tilstanden var reparert. Medfølelsen syntes stor fra resten av mannskapet, selv om man blir litt betenkt når Bjarte ved hjemkost henter seg en pils og utbryter ”du skal vel ikke ha du som er syk”. Gribber!

Så nå er jeg altså på veg hjem med avtale med Volvat i morgen tidlig. Egentlig er det lenge siden jeg har følt meg så frisk. Utløsende årsak for denne brokk synes å ha vært for mye løfting i mystiske stillinger om bord. Hvordan skal man da eller få seil ut av forpiggen og vinen opp av kjøleskapet?

Bjarte og Eva har overtatt ansvaret med to ekstra besetningsmedlemmer ombord. Grace og Wenche besøker Eva denne uken. Vi får håpet været endrer seg for i natt var det røft.

JFM et sted over Biscaya 10.10.05

Rask operasjon, tilbake på Madeira top

Volvat fikset operasjonen forholdsvis raskt og Skipperen kom tilbake 20.10. 3 kikkehull og noen innvendige strukturelle forbedringer hindrer foreløpig de store utfoldelser. De andre betaler prisen og gjør det heldigvis med et smil. Praktisk også selvfølgelig å ha Astrid, en ekte sykepleier ombord. Ikke at hun har hatt noe særlig å gjøre som sykepleier, men det er det at hun er her.

Det kan ikke nektes at det også var hyggelig å være hjemme hos barn og venner selv om det ble kort tid. Problemet er oppbruddet. Godt at vi møter så mange igjen før året er omme.

Her er Evas korte resymé av hva som ble bedrevet på Madeira under fraværet:

Wenche og Grace kom fra Kristiansund med sørvest kuling og regn. Da det klarnet opp vrikket Wenche foten på vei til stranden og måtte bruke ispose mellom dukkertene. Bjarte ordnet med bil slik at de kunne komme seg til fjells - rett i tåkehavet. Her fant de en fjellhytte med ild på peisen og en utrolig sjarmerende vert. Da kom solen (skipperen vet ikke helt om dette var en fysisk sol). Derfra videre via storslagne utsikter (litt mer enn de ønsket - Madeira er veldig bratt må vite) til et saltvannsbasseng for virkelig å nyte at lykken hadde snudd. En vellykket dagstur til Porto Santo med sol og hvite sandstrender samt litt shopping ble det også tid til. Etter en uke dro to positive jenter hjem til Kristiansund.

Værvindu - til Ilhahs Selvagens Grande

Vi forlot nok Madeira litt raskere enn planlagt, men på sjøen er det ofte været som bestemmer. Såkalte "vær-vinduer" gir sterke insentiver til å kaste loss. Så også med oss. Været var notorisk ustabilt, men den 22.10 ble det meldt en litt svak nordavind de neste dagene. Vi dro avgårde mot Islas Selvagens med spesialtillatelse til å gå iland i dette isolerte fuglereservatet midt mellom Madeira og Kanariøyene. Uten slik tillatelse slipper man ikke i land. Vi var fremme etter drøyt ett døgns lett seiling og ble møtt av et uvirkelig, men spennende landskap. Det er kun en liten bukt utenfor vaktstuen på Selvagens Grande som kan benyttes for ankring over natten, og da helst med lett sovehjerte. Navnet på øya gir heller ikke grunnlag for overmot - navnet henspeiler nok helst på skipbrudd. Bunnen var mest rullesteiner og plassen var ikke stor. Vi var heldigvis eneste båt så plassen var tilstrekkelig. Det var også praktisk talt vindstille. For første gang benyttet vi vår støyende vindgenerator som ankervakt. Vær gang den startet opp med sin vanlige kraftige romlig for vi opp og sjekket at vi var der vi skulle. Det gikk bra og rundturen rundt øya neste dag var verdt litt nattevake.

Her lå de utvokste ungene til Madeira Petrels (Peteridoma Madeira - stormfugler?) i små groper i landskapet. Foreldrene var ferdig med jobben og hadde dratt til sjøs igjen. Ungene hadde ikke helt oppfattet situasjonen og i følge vokterne ville de enda forbli i redet et par uker før de prøvde vingene og for til havs. Da ble de til gjengjeld ute i 3-4 år før de selv var kjønnsmodne og kom tilbake for å legge egg. Redde var de ikke for de har ingen naturlige fiender på øyene. Tvert imot ble de svært godt passet på av vokterne. Disse fuglene er utryddingstruet og vi hadde inntrykk av at vokterne var på fornavn med hver og en.

Av vegetasjon var det ikke mye, men Astid og Eva ber om at de ville tomatene blir nevnt spesielt. Om de er ville eller forvillete vet i ikke, men de var søte og gode.

På ettermiddagen 24.10 dro vi videre til den nordvestligste av Kanariøyene, La Palma. Etter nok et døgn var vi fremme i St. Cruz de La Palma og kunne konstatere at vi hadde utnyttet værvinduet godt. På Inmarsat'en tikket det inn en ny værmelding:

MADEIRA :

IN NORTHWEST : SOUTHWEST 4 TO 6, INCREASING SOUTH OR SOUTHWEST 7 OR 8 LATER. VIOLENT GUSTS. IN SOUTHEAST. BECOMING ROUGH OR VERY ROUGH IN NORTHWEST RAIN AND THUNDERSTORMS

Det ble ikke mye bedre på La Palma og igjen hadde vi kuling og vel så det inne i marinaen.

Der ligger vi nå og er i ferd med å utforske øya. Neste gang vil vi bl.a. fortelle om noen fantastiske fjellandskap og utsikter samt et møte med en ekte, vill Canari - den opprinnelige hunderasen som gav Kanariøyene sitt navn.

jfm 28.10

La Palma: top

31.10: Når dette skrives er vi på vei til La Gomera. Vi slører av gårde i ca. 6,5 knop så livet er herlig. Herlig var det også på La Palma. Dette er en ung øy, bare ca. 1,5 mill år gammel. Den vokser fortsatt, sist i 1971 da en ny vulkan oppstod på sydspissen av øya. Ingen grunn til bekymring. På turistspråk er dette "snille vulkaner". Når de skal eksplodere sier de fra i god tid og holder seg som vi forstår unna tettbygde strøk. De er spektakulære å se på, og dessuten er det utmerket å dyrke bananer og vindruer i lava og aske. Alt dette direkte fra en tysk turistvideo.

En mer nøytral kilde viser til at halve øya muligens er i ferd med å rase ut på vestsiden. Det anslås at dette vil skje mellom 2005 og 2500. Derved er det jo allikevel litt nerve i det å være her. Om det raser er det ikke bare La Palma som har et problem. Den påfølgende tsunami ville gjøre seg gjeldene på alle omkringliggende kontinenter.

Her er det få strender og ikke mange turister. Mange av de vi møter går fotturer i fjellet. Det gjør de klokt i for fjellene er svært vakre om enn bratte. Det er ikke så langt fra kysten opp til toppen på drøyt 2400 meter.

Vi leide bil og krøp oppover fjellsiden. Det er behov for avkjøringer hele tiden for utsikten er spektakulær. Teide kom snart til syne over sundet ca. 70nm unna. Snart så vi også over til La Gomera og Hierro. Under oss bølget furuskog, fargerike blomster og en del dragetrær. De siste blir vistnok noen 1000 år gamle og har rød sevje. Dyrelivet utgjøres mest av kryp og kaniner (nasjonalrett), men også noen ville hunder.
Vi møtte faktisk et eksemplar av arten. Der den krysset veien foran oss trodde vi først det var en hjort. En meget spesiell hund.

Helt på toppen (2428m) troner et stort antall teleskoper i en internasjonal by for astronomi. Her er også et skandinavisk teleskop. På La Palma er bruk av lys regulert. Her skal ikke sikten til rommet hindres av lysforurensing.

Byen Santa Cruz De La Palma er også vel verd et besøk med vakre bygninger, små torg og smale gater fra sin historie som senter for handel og skipsbygging. I dag preges byen av lokalbefolkningen som på vanlig spansk maner tilbringer kveldene i gatene eller på en av de mange restaurantene. Santa Cruz De La Palma er en by med helt spansk karakter.

I marinaen lå det kun noen få båter, og de som kommer hit er mer garvete langturseilere. Den vanlige migreringen av båter fra nord følger vind og strøm via de østligste Kanariøyene og så mot vest til Gran Canaria eller Tenerife før de krysser til Brasil eller Karibien. La Palma forblir uberørt.

Vi ble raskt kjent med Phil, en brite som seiler alene. Etter mange år har familien forlatt ham til fordel for studier og jobb. Han seiler en relativt liten Rival og har vært flere ganger over dammen. Han savner familien og håper og tror at de besøker ham til jul. Han er ikke her fordi han mangler alternativer. For noen år siden underviste han en periode ved en maritim skole i Falmouth.
Phil er typisk for en kategori seilere som ikke greier å gi opp sjøen. Som tiden går blir budsjettet trangere og båten eldre. Utstyret slites, men man trenger jo egentlig ikke ankervinsj og rulleseil, kanskje ikke en gang motor og absolutt ikke kjøleskap. Han setter desto større pris på en kald pils i en annen båt eller på land. Selv om han savner familien har han mange venner og bekjente blandt andre seilere i området. Med sosialt talent er han nok aldri direkte ensom selv om han som sagt savner familien.
I denne kategorien seilere finnes forøvrig også noen kvinner.

31.10: La Gomera

Med Phil som guide dro vi de 44 sjømilene over sundet til Valle Gran Rey. Overgangen var stor. Fra spansk tradisjon og stil kom vi til en kombinasjon av enkel fiskelandsby, tysk 70 talls turisme og et islett av hippi kultur. De siste hippier benytter fortsatt noen gamle huler som nok også ble brukt av Gauchoene (originalbefolkningen) før spanjolene kom på 1400 tallet.
Apropos tysk turisme. Tyskerene satt virkelig sitt preg på stedet med egne bakerier, håndverksforretninger og diverse. Phil omtalte stedet som "the German Republic of Gomera". Sjarmerende på sin måte, men litt rotete og anemisk.

Naturen er flott også på La Gomera, men igjen er det litt smålåtent i forhold til La Palma. Det forhindret ikke en ordentlig fottur oppover Valle Gran Rey. Dalen var ikke fullt så kongelig som navnet, men flott allikevel.

Ankringsplassen hadde sine sider. Her var det kraftig svell så søvn fikk man kun dersom man behersket teknikken med å bite seg fast i madrassen. Til gjengjeld kunne man sitte å studere geiter som tilsynelatende uanfektet beveget seg i en vertikal bergvegg 100-200 meter over båten. Vi har ikke ankret så mange steder hvor det er behov for advarsel om steinsprang. Vi ble bare en natt, men Playa de Santiago var ikke bedre uansett Fred. Olsens luksushotell på klippen over.

Beklager La Gomera. Vi begikk dødssynd nr. 1 og brukte for kort tid til å bli kjent. Etter det lille vi så er vi ikke desperate etter å komme tilbake. Til andre som planlegger reisen må vi imidlertid si at San Sebastian på østkysten har et svært godt rykte.

Ting vi ikke er så glade i:

Seiler får selvfølgelig endel antipatier. Vi har allerede nevnt dårlige ankringsplasser. Her er noen andre ting som ikke er å morsomt sett med en seilers øyne.

Fred. Olsens monster ferger: De er bygget for å gå raskest mulig og ta seg dårligst mulig ut. Sikten fra broen kan heller ikke være god der de manøvrerer i trange havner. Vi føler oss utrygge enten vi møter dem i havn eller til havs.

Containere: Av og til tikker det inne hastemeldinger på Inmarsat'en:
LES 121 - MSG 1575 - MetWarn/Fore Urgent Call to Area: 2 - PosOK
LES21 FRANCE TELECOM 20890004045 3-NOV-2005 04:41:28 766027
NAVAREA TWO
343/05 - PAZENN
TEN CONTAINERS ADRIFT IN VICINITY 46-19.1N 007-27W AT 022300Z NOV

Vi antar at 10 er bedre enn 25 som det var for noen uker siden. Det er også en trøst at dette var langt unna. Vi er glade Biscaia og Galica er vel tilbakelagt. Tanken på en container som dupper usynelig i vannskorpen der vi seiler i 7 knop er ikke god.

jfm 05.11.05

top

Tenerife og forberedelser i Las Palmas

Reisebrevet blir nok litt kortfattet denne gangen. Årsaken er at det brer seg en egen type reisefeber her i Las Palmas. Denne sykdommen er svært smittsom og sprer seg raskt mellom alle båten som skal delta i ARC. Egentlig dreier det seg ikke om feber men en slagt hysterisk reaksjon på alt de andre gjør for å sjekke og forbedre rigg, motor, lading, kommunikasjon, værmeldinger, proviantering, sikkerhetsutstyr, ror, skroggjennomganger, fiskeutstyr, nødutstyr osv. Hva sier du? Har du med 500 liter drikkevann for 3 personer? Kommer vi som bare har 150 liter til 4 personer til å tørste i hjel? (For å berolige, vi har også 500 l i båtens vanntanker). Hva med stramming av riggen? Skal den stå enda strammere? Må vi ha satellittelefon i redningsflåten for å kunne følge redningsaksjonen on-line? Det er ingen grenser. Naboen har det, vi må ha det.

Når dette er sagt. Forberedelsene til ARC gjør at vi utvilsomt fokuserer mer på sikkerhet. Vi blir grundigere i vår gjennomgang av båten. Det er ikke bare den obligatoriske sikkerhetskontrollen som sørger for det. Småting som skulle vært gjort for lengst blir endelig realisert. Og de lokale båtforretningene tjener seg rike. Her er det 225 ARC båter samt en del som seiler utenfor ARC. Ingen synes å spare på noe. ARC er så definitivt også kommers.

Apropos sikkerhet: På Necessity har det nå vært følgende gjennomganger:
- Den nevnte sikkerhetskontroll uten anmerkninger.
- Full gjennomgang av riggen ved Solent rigging betalt av Admiral Insurance. Det ble noen anmerkninger til tross for at også Whitt gjorde en riggsjekk før vi dro. Nigel Cox i Solent rigging er antagelig en av de mest proffe riggfolkene som finnes. Dette er et viktig felt, og nordmenn er litt nonsjalange.
- Full gjennomgang av motor, mast og rorsystem ved en service team fra Hallberg Rassy (ingen anmerkninger, men masse informasjon). Kjempeservice fra HR!

Mellom innkjøp og installasjon av utstyr har i gått på et dusin foredrag og seminarer samt en uendelighet av mer eller mindre sponsete sammenkomster. Ølet flyter og vi går heller ikke sultne.

Og ikke minst, vi har hatt besøk av Gerd, Lise og Hans Jacob. Det var veldig hyggelig, selv om skipperen nok i stor grad måtte prioritere båt. Dessverre har vi litt problemer med de vakre bildene som ble tatt mens de var her (jeg tenker på motivene), så vi må vente med å få dem på plass på nettsiden.

Så en liten oppsummering av hva som har skjedd siden La Gomera. Det var lite vind på veien over til Tenerife. Til gjengjeld var det masse hval. Vi antar at dette dreide seg om såkalte Pilot Wales, 5-10 meter lange. Om noen kan identifisere dem ved hjelp av bildene så gi oss et ord. Møte med slikt dyreliv gir oss alltid et løft. På veien in til Los Christianos møtte vi turistene på vei ut til Wale watching i raske båter.

Men hva har de gjort med Los Christianos? Da vi var her for 20 år siden var den en liten fiskelandsby. Nå består hele stedet av solsenger, shopping og restauranter samt et islett av spillebuler. Litt Las Vegas "on the beach", men mindre interessant. Fra La Gomera og Las Palmas var dette det komplette kultursjokk. Havnen var imidlertid bra og neste dag dro vi til Santa Cruz.

Det var litt mer slitsomt. Vinden forsterkes mellom øyene og nå hadde vi den og strømmen rett på nesen. Hele dagen med liten kuling midt imot. Krapp sjø var det også. Astrid fikk testet livet på kryss. Toalettet ligger mellom 10 og 30 grader på skrå og håndtakene er ikke lenger pynt. Arbeid under dekk kan medføre sjøsyke om man ikke er innseilt. Men til Santa Cruz de Tenerife kom vi helt greit. En relativt vanlig storby som sikkert byr på fin shopping. Mange båter var det der også siden hele "Blue Water Rally" lå i marinaen. "Blue Water Rally" er en jordomseiling i flokk, og blandt deltagerene var både Gipsy Moth (ref. sir Francis Chichester) og Bamsen. Førstnevnte er nå restaurert for en latterlig høy sum. Morsomt å ha sett den, men heller ikke mer. Sistnevnte skute er 62' til Rassy senior (ref. Hallberg Rassy). Han skal endelig realisere sin drøm.

Et besøk på det historiske museet var også interessant. Endelig fikk vi litt innblikk i livet til Gauchoene, de opprinnelige beboeren på Kanariøyene. Dette var et steinaldersamfunn helt til øyene ble erobret av spanjolene i løpet av 1400 tallet. Motstanden var overraskende heftig og erobringen tok lang tid til tross for spanjolenes fullstendig overlegne teknologi og våpen.

Høydepunktet var imidlertid en tur opp til Teide. Vi hadde sett denn vulkanene fra alle de andre øyene så et besøk var et "must". Vi ble ikke skuffet. Brosjyren sier at Teide er det fjell i verden som kaster den lengste skyggen. Selv om skipperen synes dette er litt underlig siden Hawaii også går direkte fra havet og er høyere, er Teide en svær og dramatisk vulkan. Vi tok taubanen opp og stoppet ved endestasjonen. Været var klart og utsikten var formidabel. Det var bare et lite skår i gleden. Vi oppdaget for sent at man må ha spesialtillatelse for å gå helt opp. Den får man i Santa Cruz og uten den er det stopp 150 meter under toppen.

Siste 20.11.05:

Det er søndag morgen og vi er klar til å dra. Sommerfuglene har meldt seg her jeg sitter med kaffekoppen en tidlig morgenstund. Dette kan ha sammenheng med at passaten er søkk vekk. Vi starter på kryss og det kan bli situasjonen i mange dager fremover. Ikke en drømmestart, men før eller senere kommer vel godværet. Forøvrig er sommerfugler en god ting som skjerper oppmerksomheten. Hyggelig også med telefoner, mail og SMS'er som strømmer inn for å ønske god tur. Den siste var fra Arne i Spania.

jfm 20.11.05