Biscaya 12.08 - 15.08

Mye av tiden i Falmouth gikk med til å installere utstyr. Den uken vi hadde satt av kom godt med. Den 11.08 var båten så absolutt klar. Vind og slepegenerator og ikke minst "Sea-Me", vår nye radar trasponder virket. Sistnevnte gjør at vi ser ut som et lite tankskip på andres radar. Nå manglet bare to av mannskapet. Jan Magnussen og Odd Arlid Lehne er gamle kolleger av skipperen fra daVinci, sporty mennesker som hadde lyst til å "prøve" Biscaya. I løpet av kvelden og natten til 12.08 var begge på plass.

Kl. 1030 kastet vil loss og meldte fra til Falmouth Coast Guard at neste stopp var La Coruna i Spania. Utenfor elvemunningen satt vi av en halv time til mann overbord manøvre. Det var kanskje ikke så dumt for det meste kan misforstås om det ikke ligger aldri så lite drill til grunn. Etter noen mislykkete forsøk hadde vi både "mann" (fet hvit fender) og båtshake ombord igjen. Sistnevnte "forulykket" i forsøk på å hente inn den første.

Deretter satt vi kurs for et stabilt høytrykk i Biscaya og godt vestenfor separasjonssonen utenfor Brest. Trafikken her er oppsiktsvekkende og selv med vår nye radar transponder syntes vi det var lurt å holde avstand.

14.08.05: I skrivende stund er det ca 100 nm mil igjen til La Coruna. Vi gjør 5,5 knop med genaker. En hyggelig liten bris er akkurat nok. For en time siden var en stor del av besetningen i havet som holder behagelig svalende 20 grader. Vannet har den type gjennomskinnelig koboltblå farge som 3000 meter dypt hav skal ha. Ingen var særlig skremt av at en av Keikos slektninger var på besøk for bare noen timer siden. Spekkhuggeren dukket opp på Odd Arilds vakt, inspiserte Necessity, gjorde et par spektakulære pusteøvelser før den forsvant og overlot Necessity til seg selv. Vi regner dette som en sikker observasjon siden Necessity er tørrlagt når vi er på havet.

Naturopplevelsene er sterke. Delfiner er det som vanlig ganske mange av. Disse opptrådte i store flokker og hadde mindre tid enn vanlig til å leke seg med en skarve seilbåt. Allikevel fikk vi med noen utrolig grasiøse hopp.

Den første natten gjorde inntrykk med en sprakende stjernehimmel med at dusin stjerneskudd på hver vakt. Den andre var mørk og en påminnelse om vi nå er kommet et godt stykke mot syd. Nok vind til å holde en snittfart på over 6 knop og nok sjø til å minne oss om at dette tross alt er Biscaya. Sjøen var faktisk ganske rotete en stund, og Jan og Odd Arild uttrykker tilfredshet med at de ikke ble sjøsyke. Det å gå rett ombord for en havseilas innebærer en viss risiko for de fleste.

15.08.05: Vi er vel fremme i La Coruna etter ca. 3 døgn på havet. En ekte kuling fra Nordøst (16 ms sann vind) gjorde at vi "surfet" inn. Utover natten ble sjøen raskt ganske grov i de grunne områdene inn mot kysten. Bare morilden gjorde at vi fikk et glimt av brytende bølger. Høre dem gjorde vi hele tiden. Kun sjøkøyene holdt oss på plass på frivakten. Biscaya er Biscaya.

Disse ord skrives i stille tilfredshet over et liv som gir både sinnsro og opplevelser. Båten og utstyret fungerer perfekt selv om slepegeneratoren stadig gjør moen klønete forsøk på å etterligne delfinene ved å hoppe ut av bølgene. Jan døpte den øyeblikkelig Snurre Sprett. HRH Princess Anne har ikke vist seg denne gangen, men nå er det ankerdram i La Coruna så vi får se.

Galicia - hverdagsliv

Galicia er for mange det ukjente Spania. Her har de mange fine strender, men klima og vanntemperatur er mer som på den andre siden av Biscaya. Utenlandske turister uteblir. En konsekvens av det er at man skal lete lenge etter Galicere som snakker Engelsk. Allikevel er det sørgelig at ikke flere legger turen hit. Her er et vakkert fjordlandskap, hyggelige mennesker, vakre byer og koselige landsbyer. Og selvfølgelig Santiago do Compostella (St. Jacobs grav). Uten at man behøver legge ut på en pilegrimsferd er den så absolutt verd et besøk.

La Coruna er en flott by med en blanding av moderne og gammelt. Noe av arkitekturen er spesiell og anerkjent. Her har de også sett seg råd til utsmykning av fellesområdene og gjør det for så vidt fortsatt. Man følger seg vel enten man er på strandpromenaden eller i gamlebyen. Det gjør tydeligvis innbyggerne også for her er et yrende liv. På vanlig spansk maner er hele familien inklusive de aller yngste med ut å spiser "middag" frem til midnatt, delvis inne og delvis i de trange bakgatene. La Coruna er også behagelig fordi man kan få tak i det meste. Cruising dreier seg som bekjent om det å reise mellom det stedet du trodde de skulle ha delen til det stedet du håper de har den.

Ikke at det har vært noe problem i Necessity. Så langt har vi vært helt forskånet fra sammenbrudd av noen art (bank i bordet, touch wood, 7-9-13 osv. - selv skipperen er overtroisk akkurat på dette punktet). Litt erfaringer med utstyret begynner vi å få så vi har oppdatert utstyrssiden med noe av det vi har funnet ut.

Ellers er det et rolig liv ombord. Bjarte og Jan Fr. sitter ensomme igjen og kaster så definitivt ikke bort tiden med hverdagskrangel. Utfordringen går på forbedringsprosjekter (stort sett utstyr som ikke er ferdig installert), seiling av båten, handling og spising. Jan Fr. har også lagt inn et og annet bad. Bjarte plages ikke av slike tvangstanker med 18 grader i vannet og i luften.

Forøvrig kan vi melde at en sko og en loff gikk overbord i går kveld. Begge ble imidlertid reddet etter sob manøver. Skoen kommer seg raskt. Vi er mer i tvil om loffen.

Vi ligger for øyeblikket i Camarinas, en liten, men svært hyggelig landsby i en liten fjord rett nord for Finisterre. Det er sannsynlig at det blåser en del her for vindmøllene ligger helt inne i landsbyen. De er svære og mange. For de innvidde kan det opplyses at på Necessity har det blåst opp i 19amp. her i havnen. I morgen blir det Portosin og derfra en tur til Santiago de Compostella.

ps
Vi har vært i Santiago de Compostella i dag og vil fortelle mer om dette spesielle stedet i neste brev. Når dette skrives henger sur røyk over Portosin fra skogbrannene oppe i åsene.

Neste morgen: Båten var dekket av aske. Et brannslukningsfly mellomlander i fjorden utenfor og fyller vann etter "touch and go" metoden. Gul røyk og sviende øyne. Skogbrannene her er nok mindre enn i Portugal, men betydelige nok.

Historiske steder og litt av hvert

Fire dager senere: Vi ligger ankret bare få meter fra der Pinta må ha ankret opp da Columbus kom tilbake fra Amerika i 1493. Vi er i Bayonna. Selv som nordmann er man nødt til å erkjenne at dette er et historisk sted. "Kulissene" minner oss også om akkurat det. En replika av Pinta ligger ikke mange meter unna under murene til Monterreal, en festning som går tilbake til 1200 tallet. Her har man kjempet mot maurere og senere forsvart gull og skatter som kom med galeasene fra den nye verden. En tur rundt festningsmurene gir så absolutt mulighet for innlevelse i svunne tider, og det er ikke fort gjort. Å gå rundt tar 20-30 min. Det at bygningsmassen utnyttes som Parador gjør at alt er desto mer velholdt. Det er en flott setting selv om den nesten drukner i lokale og gjestende seilbåter. Bayonna er antagelig seilerhovedstad i Spania. En utrolig sjarmerende liten by om enn stappfull av turister, nesten alle spanske.

I denne settingen blir Norge fjernere og fjernere. Delvis kommer dette av at nyheter fra Norge ikke er så lette å få tak i. I Galicia er det vanskelig å finne en eneste avis som ikke er på spansk eller galisisk. Selv Time Magazine og Yachting World selges kun på spansk. I går kveld fikk vi så vidt inn norske nyheter på mellombølgen. Litt Irak, mye Bondevik og Hagen som ikke vil ha hverandre. Gjesp - det kunne vært reprise fra før vi dro. Søvnen kom på 30 sekunder.
Spanjolene er like innadvendte som andre litt større land. El Pais, som vi gjør vårt beste for å forstå litt av, inneholder et par sider om lokale skogbranner, masse om spansk politikk, er ganske bra i sin dekning av Midtøsten i sin helhet, men er ganske uinteressert i resten av verden. Flommen i mellom-Europa fikk en halv spalte.

Men dette er historisk grunn på mer enn en måte. Det er bare noen dager siden vi var i Santiago de Compostella. Er man litt interessert i historie er dette et "must". Det har vært et pilegrimssted siden 900 tallet. Myten sier at apostelen Jakob er begravd her. Det krever litt fantasi å forstå hvordan han havnet akkurat her, men fantasi hadde de i middelalderen mellom slagene med muselmenn. Hva er mer oppkvikkende enn graven til en ekte apostel? Gamlebyen er en middelaldersk labyrint kun for gående. Her er det et yrende liv av mer eller mindre troende pilegrimer og dessuten en del gjøglere. Katedralen har vært målet i hundrevis av år, men har tydeligvis vært bygget på etter hvert. Fasaden er imponerende barokk. Innvendig er det gull og glitter fra Spanias storhetstid. Dessuten mange relikvier som etter sigende har stått der siden pilegrimstiden begynte. Folk står i køer over alt i katedralen for å legge hånd på, omfavne eller kysse disse relikviene alt etter som. Vi verken kysset eller omfavnet, men en viss andektighet meldte seg uansett.

Islas Scies øyene nord for Bayonna er også en "katedral", men på en helt annen måte. Disse øyene er fantastisk innbydende og utsikten utover strendene og havet gjør at man godt kan få en sakral følelse. Dette må være noen av de vakreste strendene i Europa. Vanntemperaturen sa du? 15 grader. Skipperen bader på trass og har havet stort sett for seg selv. Formodentlig er det fortsatt 3-5 grader varmere i Oslofjorden?

Vi lengter ikke hjem, men nå får temperaturen i vannet og luften pina dø bli litt høyere!

Vi får prøve i Portugal. Og om en uke kommer Eva, Amanda og Fredrik og like etter det kommer Astrid.

Langs kysten av Portugal

Vi fortsetter på gamle tomter, først i Viano do Castello. Dette er en hyggelig gammel by som skal ha slått seg opp med å bytte port(ugisisk)vin med fiske på Newfoundland. En hyggelig gammel by med gamle bygninger og lange tradisjoner. Men dessverre, åsene rundt er helt avsvidd. Det brenner faktisk fortsatt friskt enkelt steder, selv om "the locals" hevder at alt er under kontroll. Ja vi kan igjen snakke i hele setninger med "the locals". Noen få sjømil og befolkningen er åpne mot verden og snakker engelsk. I første aviskiosk har de et utvalg av engelskspråklige aviser (og fransk og tysk) som overgår det meste. Vi er i Portugal. Marinaen som i 96 var et slags kloakkanlegg (må ikke forveksles med et kloakk renseanlegg) er nå ren og fin. Nye sanitæranlegg har kommet til. Tollere, havnepoliti osv. osv. er der uforandret, fortsatt totale byråkrater, men du verden så smilende og hjelpsomme. Vi gikk på restaurant og spiste gratinert Bacalao. Kelneren var meget tilfreds med utlendinger som forstod hva Bacalao var.

Porto

Etter vårt første besøk i Porto for 9 år siden har vi vært av den oppfating at Porto er et undervurdert turistmål. Dette er ikke bare pga portvinshusene, selv om det er besnærende at man kan bedrive vinsmaking i minst en uke uten å bli tatt for gå to ganger til samme sted. Disse portvinshusene kan skalte med stamtavler tilbake til 1600 tallet. I dag oser det av tradisjon, men også av big business. Vi besøkte Croft som ikke er av de største, men som eies av et av de store. Ikke minst er det interessant å høre om det å lage så gode produkter i Duro dalen som egentlig er et håpløst vindistrikt med kalde vintre og brennhete sommre.

Men Porto er så utvilsomt mye mer der den henger i skråningen langs Duro elven. Her er det et yrende liv som nærmest virker litt bysantinsk. Stikk innom en kneipe i et smug og kanskje får du fortsatt høre original Fado av folk som har det i blodet. At det ligger så mange Barca'r på elven bidrar også til miljøet selv om det kanskje er litt "fake".

Fuglefrø

I to mnd. har Necessity seilt rundt med en skipslast fuglefrø. Skippern har ikke helt skjønt hvorfor. Av en eller grunn har Bjarte presset disse i seg til frokost, ofte mens skipperen koster seg med ferske rundstykker med ost og syltetøy (vi er da kontinentale).

I går gikk det endelig opp for skipperen hva frøene kunne brukes til. Vi fikk nemmelig besøk. Vi lå 6-7 sjømil av kysten da det plutselig utspant seg et lite drama i luften rundt båten. En skogsdue hadde forvillet seg helt ut på åpne havet. Kanskje var den husløs eller brannene. En del måker konkurrerte om å få seg et raskt kjøttmåltid. Mye snittflygning delvis over båten. Duehjernen på størrelse med en peanøtt må ha skjønt at båten ga bedre odds enn luften. Den stypte ned og landet under sprayhooden, nærmest i fanget på Bjarte. Den var totalt utkjørt.
Privaliv for duer er vanskelig ombord så den må ha innsett at den av nødvendighet måtte opptre som tam (den var ikke ringmerket). Den la seg tett inntil Bjarte og etter få minutter "duppet" den (det er i alle fall vår fortolkning). Vi trodde vel egentlig ikke den skulle komme seg, men hentet litt vann som den i første omgang ignorerte. Etter en time eller to kviknet den til, så seg rundt og fant det naturlig sitte på benken bak rattet. Av og til skottet den opp på måker som passert og bestemte seg for at det var ok å benytte ferge. Vann i skål ville den ikke ha så den veltet skålen og drakk vann at teaken. Skipperen fant frem fuglefrøene (Bjarte så skeptisk ut) og tilbød duen noen. Når sant skal sies så tok den ikke mange. Det var imidlertid nok til at den sket noen ganger for liksom å gjøre oppmerksom på at dette i grunn var ok. Seks timer senere nærmet vi oss land, men her var fortsatt måker. Duen vandret nå rund i cockpit, plukket litt i fjærene og følte seg som hjemme. Først da vi vel i havn hadde fortøyd (den var litt misfornøyd med å måtte oppgi rorplassen) strakk den på vingene og dro. Den sa ikke egentlig takk for seg, men vi antar at den mente det. Skogsduer er ganske smarte på tross av hjerner på størrelse med peanøtter.

Apropos kosthold. Vi prøver å være flinke gressenkemenn og spiser bl.a. frukt og grønnsaker. Det fleste stedene nedover kysten av Portugal har flotte markeder med innbydende grønnsaker og frukt. Vi handler og spiser og tenker at egentlig er dette bedre enn hjemme. Etter i går er vi ikke så sikre. Skipperen spiser et saftig eple og ser at det er litt brunt. Pytt, han biter av og hilser på en av verdens største eple-mark. Den må ha vært stor nok til å være et etisk problem for en vegetarianer. Marken ble fiskemat og skipperen prøver å glemme.

I skrivende stund nærmer vi oss Cascais ikke langt fra Lisboa. Vi har hatt fin seiling delvis i lite vind. Genakeren gjør jobben. Til slutt ble det helt stille så vi motrer (triste greier). Vi møter en del andre norske båter samt den vanlige miksen av svenske, danske, britiske og hollandske. Endelig har vi også møtt noen som skal seile ARC og som vi sikkert får mer befatning med. I morgen kommer Eva tilbake sammen med Amanda og Fredrik. Vi gleder oss. Mer om det i neste utgave.

Lisboa til Algarve

Vi surfet inn til Cascais den 01.09. Vinden kom brått på oss rundt Cabo de Roca (det vestligste punktet i fastlands-Europa) med opp til stiv kuling. Etter litt trøbbel fikk vi berget genakeren og seilte på genoa. Marinaen i Cascais er godt beskyttet bak en stor molo, men å legge til var krevende med 20 m/s på tvers. Etter å ha nektet å benytte anvist brygge kom vi oss vel på plass på en bedre pongtong. Dagen etter hentet vi Eva sammen med Amanda og Fredrik som kom på 14 dagers ferie. Det ble straks mer liv enn Bjarte og skipperen kan frembringe. 2 dager senere kom også Astrid så nå mangler bare Helene. Bjarte tok imidlertid straks ut sin ferie og dro på biltur med Astrid.

Cascais & Sintra

Vi lå ca. en uke i Cascais. Det er en turistby, men en turistby med stil og lange tradisjoner. Dette er dessuten Portugals seilerhovedstad med særlige tradisjoner hva angår Drake-seiling. (Muligens har dette bidratt til at denne nå snart 80 år gamle Ankerbåten utvikler seg til igjen å bli en av verdens store klassebåter.) Cascais er et sted å falle til ro der vi går til bakeren tidlig om morgenen for å hente en rasjon rundstykker og kanskje en avis. Stille, velholdte smug, karakteristisk brolegging og keramiske fliser på veggene, ca 20 grader pluss. Vi begynner å komme i riktig modus. Ikke rart at de rike alltid har trivdes her og i nabobyen Estoril enten de kom på ferie eller de var i eksil under diverse kriger og politiske episoder. Ikke langt unna oppe i åsene ligger Sintra som også så definitivt var stedet for de velstående. Her er kongenes sommerresidens fra 1300 tallet og ikke minst Pena palasset til kong Ferdinand 2. fra 1840 bygget rundt et 1500 talls kloster på en fjelltopp. Her er spir, brystvern, mauriske portaler og atrium og viktoriansk innredning alt i skjønn forening og forvirring. Det må ha kostet en slant både å bygge og vedlikeholde. Kanskje bidro det til at Portugiserne kvittet seg med kongedømmet i 1910. I dag er det imidlertid en verdig turistattraksjon sammen med den Mauriske nabofestningen. Maurerne okkuperte selvfølgelig også Portugal inntil de ble kastet ut rundt 1150. De gjenværende murene i festningen er imponerende der de slanger seg som en kinesisk mur i miniatyr over fjelltoppene. Etter en dag atskillelse var det selvfølgelig godt å møte igjen Bjarte og Astrid som også la turen til denne severdigheten.

Våpen på kaia, i marinaen og i byen.

Vi har ikke lagt skjul på at vi trives i Portugal. Hyggelige mennesker, hyggelige byer og landsbyer, imponerende historiske steder og fine marinaer. Og de snakker engelsk eller prøver i alle fall. Det er allikevel ting som ikke helt faller i vår smak, og vi tenker da ikke på lukten av grillet fisk som alltid henger i gatene i landsbyene. Vi tenker på våpen. Mange land har væpnet politi, men i Portugal er det så utrolig mange av dem. Ikke alle er strengt tatt politi heller. De vi møter oftest er faktisk Guardia Fiscal eller tollvesenet. Disse menneskene kan bruke timer på en enkelt brygge. De teller båter, leser registreringsnr., teller en gang til, og en tredje gang. Egentlig er de vel arbeidsledige og de er definitivt bevæpnet. Men skulle du føle for å spørre dem om noe så smiler de bredt og er verdens hyggeligste. De vi ser nest mest er Policia Maritima. Vi ser dem ikke hver dag, men når de kommer så kommer de i stimer, ofte i raske gummibåter. De er også så definitivt bevæpnet. Når du går i land treffer du ganske mange Policia Municipal, igjen bevæpnet osv. osv. Det er mer enn 30 år siden Salazar, og portugisere flest har så menn kommet over den perioden. Det virker imidlertid som om det samme ikke gjelder byråkratiet. En gang væpnet kontroll over alt, alltid væpnet kontroll over alt i alle fall om man seiler. Sånn sett har spanjolene endret seg raskere enn portugiserne. Faktiske var det ikke på langt nær så mye væpnet politi på Cuba da vi var der for 8 år siden.

Sines

Vi hopper i denne omgang over Lisboa som vi planlegger å besøke igjen med tog når Amanda og Fredrik skal hjem. Å ligge på elven Tejo inne i Lisboa er forøvrig ikke særlig hyggelig. Til det er det for mye kloakk. Mange elver i Portugal har kommet seg veldig siden vi har her sist for 9 år siden, men Tejo ser ut til å være som før.

Til gjengjeld er Sines ca 50nm leger sør en perle av en landsby. Den ligger midt i et stort industriområde, men dette merker du ingen ting til der du ligger i en meget hyggelig marina i en tilsvarende gammel landsby. Dette var Vasco da Gamas by og fortsatt en favoritt blandt seilende. Andre turister er det ikke så mange av, i alle fall ikke i september. De innfødte dyrker ikke turisme, men er naturlig hyggelige. Skjønt på en lokal restaurant fremkalte vi ikke akkurat smilet da vi toget inn. En gammel ulk drev stedet og han nærmest hvilte haken på disken, stirret på oss og var forøvrig helt utrykksløs mens vi spiste. Kun da vi gikk ble grimasen til et slags smil.

En festning passer på byen som den gjorden da sjørøvere fra Algier angrep på 1700 tallet. I gamlebyen er det nok mest sjarmen å passe på i dag.

Lagos

De turistene som ikke er i Sines møter vi i Lagos. Her dominerer turistene og særlig britene. Dette er heldigvis ganske kultivert turisme og lite bråk. Kulissene er en fascinerende gammel by som en gang var provinsens viktigste handelsby med røtter fra Kartagenere, Romere og Maurere. Dessuten var dette springbrettet for Henrik Sjøfareren da han etablerte Portugal som verdensmakt å 1400 tallet. Her var også datidens største slavemarked.
Marinaen er en perle, men med priser som matcher. Her koster det ca. NOK 350 pr. dag for Necessity. Som kompensasjon er utstyrsforretningene svært velfylte og dessuten meget rimelige, og vi spiser oss rike på mat som koster en slikk og ingen ting enten vi tilbereder selv eller spiser ute.

Vi er privilegerte her vi ligger. Fredrik og Amanda er på besøk. Bjarte og Astrid er tilbake. Ellen og Frank kommer fra England om en uke for å være med til Madeira. Der kommer Grace og Wenche på besøk osv. Helene blir med over fra Gran Canaria til St. Lucia. Det var vårt håp å gjøre Necessity til et besøksmål, og så langt har vi lykkes. Det kan ikke bli bedre.

I tillegg møter vi båter underveis. Vi har hatt besøk ombord av amerikanske lærere, utrolig muntre engelske tannleger, svært gemyttlige svensker og dessuten andre nordmenn. Langturseilere har mer en nok å snakke om og god tid til å gjøre det. Fremover vil vi legge ut referanser til noen av disses nettsider samt interessante nettsider fra seilere som vi kun møter på nettet.

Dere synes kanskje det var dårlig med sensasjoner denne gangen? Det er kanskje forde dere ikke så ansiktene til Astrid og Bjarte da de hørte at bannkboksen deres i Fanabanken stod under vann.

JFM 15.09.05

Algarvekysten 15 - 25.09.05

Portimao

Stedet er bare 7 nautiske mil fra Lagos. Innenfor moloen ligger mange langturseilere i hyggelige omgivelser med sandstender, klipper og huler på den ene siden og med en moderne marina på den andre. Det er utmerket å bade her særlig på høyvann. På ebb kom det mye rart nedover elven, men ikke kloakk så vidt vi kunne bedømme. Dessuten ligger det en liten landsby på sydsiden som virket original portugisisk på oss. Trange gater, hvite hus med blå render, hyggelige mennesker og alltid sardiner på grillen. Kanskje er det annerledes på høysesong, men for oss var det tiltalende.

Vilamoura

Dette er muligens stedet for golfere. For oss er ikke Vilamoura verdt så mange ord. Marinaen har sikkert ambisjoner for teknisk sett var anlegget bra. Vi lå imidlertid midt i et amfi der barer, restauranter og souvenirforretninger lå hele veien rundt. Den litt lavmelte tonen fra Lagos manglet fullstendig. Musikk til langt på natt fikk vi gratis. Om dagen var denne gryten dessuten ganske het med knapt et vindpust. Prisen for å ligge der var som på hotell. Vi fikk Bjarte ombord og forlot stedet etter nok en runde papirarbeid. Var det da ingen positive trekk? Ikke med mindre lett tilgang til VG og Dagbladet teller som sådan. Dessuten har vi aldri tidligere hatt mindre enn 100 skritt fra dekk til nærmeste vinbutikk. Vi benyttet anledningen til å proviantere. Deretter dro vi rett tilbake til Portimao for å forberede turen over til Madeira.

Livet ombord er rolig selv om det er litt å gjøre. Vi har nå montert mastetrinn helt til topps. Skipperen er for dum til å være redd høyder, men synes at operasjoner som å bore og sette popnagler har sine interessante sider når målet for arbeidet (mastetoppen) svinger noen meter fra side til side. Slik er livet 18 meter opp når en lokal turistbåt synes de må vise sine betalende tilskuere hva for raringer som ligger i egne båter på reden. De graver sjøen opp som best de kan der de passerer på 5 meters avstand. Etter hvert venner man seg til å være del av underholdningen og vinker tilbake mens man klamrer seg fast med den andre hånden.

Kjøleskapet har forøvrig oppført seg litt rart i det siste og tar ikke alltid imot beskjeder fra termostaten. Det kan bli svært kaldt men oftere svært varmt. Ja ja tenker dere sikkert, varmt øl og varm hvitvin. Ikke særlig til liv.
Ha! Vi har to kjøleskap ombord så vi tar ingen sjanser. Vi er forøvrig stadig optimister og trekker regelmessig ut noen ledninger og setter dem tilbake, dunker litt og sparker litt. Bjarte har sågar tatt ut hele den sorte boksen (den er hvit) og satt den tilbake. Av og til går skapet nesten som det skal, men det synger nok på siste verset. I mellomtiden leser vi brosjyrer og vurdere nytt aggregat. Vi mottar råd og innspill med takk.

Når dette leses er vi antagelig på vei mot Madeira. Ellen og Frank ankom i går kveld. Solen skinner, høytrykket ved Azorene ligger der det skal og "Portugiser traden" gir god bør. Kanskje får vi følge at av 2-3 andre norske båter som også er klare til å dra. Vi snakkes på Porto Santo.

JFM 25.09.05