Mottakelsen på St. Lucia var hyggelig, med de båtene som var kommet før oss som velkomstkomité. Selv for oss som kom inn ca. 0200 lokal tid var det mottakelse med tåkelurer og rompunsj. Rodney Bay Marina (asylmottaket) er en flott, men lukket marina som kunne vært i Europa. St. Lucia er dyrt og ”turistifisert”, og kom ikke opp mot det vi har sett i Vestindia tidligere. Været var dessuten mildt sagt fuktig. Vi ventet ikke de 10 dagene på premieutdelingen, men dro sørover. På resultatlisten var vi i alle fall ”midt på treet”.

Det ble raskt så eksotisk som det skal være. Små fiskelandsbyer og ikke minst The Pitons (bilde). Sistnevnte sted er et av verdens mest avbildete, med spisse vulkanrester som går rett tilværs fra havet. Her møtte vi også en litt forloren engelsk Lord Glenconnor som hadde kjøpt hele området og bodde der sammen med sin egen elefant. Han hadde tidligere kjøpt og bygget ut Mystique og hadde prinsesse Margaret og Mike Jagger i sin bekjentskapskrets foruten oss. Mannen var en virkelig original som kunne fortelle, noe han gjorde mer enn gjerne. Vi hadde hans udelte oppmerksomhet for det var ikke mange gjester på hans lille restaurant. Penger hadde han antagelig nok av etter å ha solgt sin del av Mystique. Dagens standard tomtepris på Mystique viste seg senere å ligge på rundt 50 mill US dollars. Det selges og bygges fortsatt.

Vi dro videre sydover til Bequia og julefeiring. I Admirality Bay lå det mange hundre båter og den 24. desember var minst 12 av dem norske. Det ble julegrøt på Kings Legend (norsk Swan, tidligere Whitbreadbåt), julegløgg hos mister Fixman og kone Mariann. Deres Collin Archer "Fredag" var strandet for mange år siden etter flere forlis og problemer. Nå var de aktete borgere av Bequia. Huset deres oppe i åsen hadde en fantastisk utsikt, men selv gløgg'en maktet ikke å skape norsk julestemning. Julemiddag ble inntatt på Frangipani restaurant sammen med familiene Gjessing og Ullstein. Et fantastisk karibisk julebord i en flotte omgivelser "Caribbean style" gav en uforglemmelig og svært hyggelig kveld. Senere på natten var det "jump up" (det er nettopp det det er) til steelband på stranden. Familien Mack stilte ikke mannsterke her.

Noe av det vi virkelig hadde sett frem til var et gjensyn med Grenadinene, og her kan man ikke bli skuffet. Tiltross for ganske mange båter er dette fortsatt ”Sydhavet” med strender, palmer, korallrev, eksotisk fisk og fantastiske solnedganger. Vi "kruset" området en mnd. sammen med hele familien Gjessing i "Eclipse", et virkelig høydepunkt. Med en mnd. på et såpass lite område blir man jo litt kjent. Helene virket som en magnet på de lokale ”gutta”, og vi utnyttet ubeskjemmet noen av bekjentskapene til å få et lite gløtt bak fasadene bl.a. på Palm Island. Hele øya ble tilrettelagt som hotell av ”Coconut Johnny” Caldwell etter at han kom tilbake fra en jordomseiling som er utdødeliggjort i boken Desperate Voyage. Han fikk kallenavnet Coconut Johnny etter egenhendig å ha plantet hundervis av kokospalmer på øya.Noen bruker ett år i dette området, men man blir mett også på palmer, koraller og strender. Vi hadde dessuten en avtale på St.Marten i midten av mars og ønsket å ta det litt med ro oppover øyrekken. Siste kveld i Grenadinene tilbrakte vi i Salt Whistle Bay på Mayereau, en av våre favorittbukter. Den kvelden lå det 10 norske båter i denne lille bukta, samt 2 svenske. Flere er det ikke plass til. Dette var en tilfeldighet, men vi var enige om at nå kunne vi nok greie oss uten norsk selskap en stund. Likevel var det vemodig å si farvel til Gjessingene som vi hadde hatt det utrolig hyggelig sammen med i 2-3 måneder.

Noen highlights fra turen oppover øyene:

På Martinique er befolkningen ganske mørke som på de andre øyene, men de er umiskjennelig franske. Elegante og vakre blandinger av afrikanere, europeere og asiater. Om man ønsker å sette seg ned for å se på jentene, så er dette stedet! Fort de France er en moderne "europeisk" by og man kan få det meste, også båtutstyr. Det var antagelig derfor Mackitas motorfester gikk fløyten i nabolaget. Bortsett fra at vi måtte ankre noen ganger uten motorkraft skapte dette få problemer (motoren er i det hele tatt av mindre betydning i passaten). Nye motorfester ble innkjøpt og montert i løpet av et par dager og har fungert bra. Dominca er en favoritt. Meget fattig, men med nysgjerrige, hyggelige mennesker. Øya har dårlig med strender, men har et fasinerende innland med meget bratt urskog, fossefall og varme kilder. Her traff vi en familie hvis ene sønn var gift i Norge. Vi ble sporestreks invitert inn. Selv om de fleste nordmenn ville synes det var svært enkelt, var det pent og ordentlig. Vi ba om adressen til sønnen i Norge slik at vi kunne ringe å hilse når vi kom hjem. Det førte til litt forvirring, og det ble klart at noen nedskrevet adresse hadde de ikke. De kunne ikke lese og skrive. Et telefonnr. ble imidlertid gravd frem. Vi måtte love å hilse til Nordnorges eneste rasta mann.

Les Saintes er del av Guadelope, men har utviklet seg annerledes enn de andre øyene. Disse små, vakre øyene var for tørre for sukker og ingen slaver ble importert. Fiskere fra Normandie har imidlertid slått seg ned og stedet er som en fransk landsby. Med vår overdose av sol var vi mørkere enn gjennomsnittet. Alt er uhyre velholdt og husene av høy standard. De fastslår selv beskjedent at de er Vestindias beste fiskere. Her finnes det fortsatt relativt store ville iguaner, som vi da også møtte på våre vandringer. Antigua er stedet hvor de største og raskeste seilbåtene møtes hvert år. Stedet sjarmerte oss imidlertid ikke, til det var tollere og imigrasjonsmyndigheter alt for vrange.

Sint.Marteen/St Martin er imidlertid fasinerende, halvt fransk og halvt nederlandsk. Bortsett fra deler av den franske "hovedstaden" Marigot er imidlertid stedet mer amerikansk/internasjonalt. Hele stedet er frihandelsområde og har utviklet seg til et gedigent supermarket. Båtutstyr er halv pris eller lavere. Man skal være meget velutrustet om man ikke skal bli fristet. Det er rart hvor raskt pengene går når prisene er lave.

Lagunen er et kapittel for seg. Dette er en enorm "innsjø" og regnes for å være et meget godt "hurricane hole". Det forhindret ikke orkanen Luis i å ta knekken på 1200 seilbåter på ett døgn i 95. Det ligger fortsatt en mengde vrak på strendene. Hele flåten av båter ble først feid opp på den ene siden av lagunen av vind som nådde opp mot 200knop for så å bli feid tilbake til den andre siden da vinden snudde. Lyspunktet var at ytterst få mistet livet. Mange seiler uten forsikring, og fortsatt er det mange båteiere på St.Martin som arbeider med å lappe sammen de sørgelige restene av sine båter. Kveldene tilbringes gjerne i små barer med talende navn som "Soggy Dollar".

St.Martin er mer kommers enn sydhavsøy, men for oss var det en grei forandring. Her fikk vi også hyggelig besøk fra Norge. Lise, Hans Jacob, Astrid, Bjarte og Arne leide en egen båt og seilte sammen med oss i en uke. Vi besøkte både Anguilla og St.Barts og hadde det mer sosialt og mer hektisk enn vanlig. Lise og Astrid tok også utfordringen med selv å tilbrede Conch (kjempesnegler) i hvitvinssaus. Det vil bli husket. Det var vemodig da de dro og enda mer da Helene tok Air France hjem via Paris til skole og eksamener. Familien blir hamret tett sammen i båt og det merkes når noen forsvinner.

Det virket tomt ombord på turen over til Jomfuøyene, men her møter vi igjen sydhavsparadiset og gamle tomter. Baths, Sandy Key og strendene på St.John er vanskelige å overgå og noen uker her er fantastisk selv etter flere måneder i Vestindia. Dette var også siste stopp på "standard" ruten. Herfra videre nord-vestover er det mindre seilbåter og mer ustabile vindforhold. Passaten blir påvirket av kaldfronter fra nord.

Seilingen har vært et kapittel for seg. Natt og dag blåser passaten 7-12 sekundmeter. Reiser man riktig vei går det alltid unna med mer enn 6 knop. Vi bruker praktisk talt ikke diesel, for vindgeneratoren sammen med solcellepanelet gir også nok ladning. På de lengste seilingene mellom øyene bruker vi nettene som er som fløyel. Man må bare være oppmerksom på ”squalls” og cruiseskip. Siden St.Vincent har vi ikke møtt en eneste norsk seilbåt, men desto flere cruiseskip. Det er en god del norsk på VHF’en hvor norske cruisemannskaper snakker med hverandre. Vi blir godt kjent med engelske, amerikanske, hollanske og franske båter. Det er mange invitasjoner til "sundowners" på båter som Happy Hippy, Tara osv. Langseilere har på mange måter en sub-kultur på tvers av landegrensene.

Den 4. mars forlot vi de amerikanske Virgin Islands og satt kursen for de spanske Virgins. Derved forlot vi hovedstrømmen av seilbåter. Puerto Rico, den Dominikanske Republikk for ikke å si Cuba er for de spesielt interesserte.

De "spanske" Virgins er egentlig en del av Puerto Rico. De ligger noen få mil fra de amerikanske og britiske, men tilhører en annen verden. Naturen er mer ørkenaktig, men strendene er meget vakre. Ofte er det ikke en båt å se, men av og til møter vi amerikanske båter. Manglen på båter kan forklares ved at øyene har vært brukt av USA og NATO som bombemål, enkelte strender er fortsatt "hot" på hverdager. Disse strendene er tilgjengelig i helgene, men det er forbudt å røre det man finner. Og det gjør man: Granater, raketter (såkalt kalde og av og til noen "varme" ifølge lokalavisen), utbrente stridsvogner osv. Et lyspunkt er at siden folk flest blir holdt på avstand, er det et betydelig dyreliv, inklusive havskilpadder som bruker strendene. Som en innfødt bemerket tørt, "preservation by bombing" (i hekkesesongen er det visstnok ingen bombing).

Bare deler av øyene er militært område, og siden de innfødte ikke er overeksponert med turisme er gjestfriheten tilsvarende stor. Det avstedkommer både hyggelige og spennende episoder. På Culebra ligger en usedvanlig vakker strand, Playa Flamenco. For en gangs skyld benyttet vi bena for å nå stedet. På veien tilbake var vi gode og varme. Ganske raskt stanset en liten Zuzuki jeep, nærmest vrak med ditto familie, mor, far og tre barn. Bilen var egentlig full, men ville vi være med? Eva krøp inn og nå var bilen virkelig full. Fredrik og Jan Fredrik klamret seg bakpå. Vi hadde kjørt 200 m da bilen punkterte. Familiefaren som var liten, ganske mørk og naturlig optimist, snudde seg og utbrøt med kraftig spansk aksent "no problem". Deretter sjaltet han inn firhjulstrekk og lavgir og kjørte ufortrødent videre oppover bakkene. På den andre siden var det ganske bratt nedover og det ble fort klart at bremsene var for dårlig for lasten. Farten økte kraftig og sjåføren snudde seg igjen, smilte bredt og utbrøt "no problem". Det ble deretter en hektisk aktivitet for å få bilen i lavgir. Slalomkjøring gjorde at vi unngikk møtende trafikk som det strengt tatt ikke var plass til. Det hylte i tannhjul som motsatte seg behandlingen mens vi lurte på hvordan i huleste dette ville gå. No problem, på bunnen av bakken stanset bilen, vi takket noe rystet for skyssen, og familene kjørte muntert videre som om ingen ting var skjedd. Litt på skrå med punktert bakhjul.

Puerto Rico gav hyggelig besøk i flere vakre havner. Her skal man ikke dra langt før man finner store byer med amerikanske "malls" hvor proviantering og handling er en enkel sak. Dette er et stykke USA på godt og vondt (kriminaliteten overgår dessverre selv de verste byene i USA). Men språket er definitivt spansk. Her er det faktisk færre som snakker engelsk enn hjemme i Norge. Innimellom er det landlig idyll hvor hesten fortsatt er i bruk som transportmiddel, kanskje mer for moro skyld enn egentlig behov. Det største irritasjonsmomentet med Puerto Rico er egentlig det amerikanske byråkratiet. Her måtte vi fylle inn 10 sider med skjema og melde fra hvor vi seilte. Det er rart at USA er det vanskeligste landet i så måte med unntak av Cuba. Begrunnelsen er imidlertid en annen. Puerto Rico er har et enormt problem med smugling av narkotika og mennesker inn på amerikansk område. Dette gjorde at vi også hadde flere møter med den amerikanske kystvakten. Disse opptrådte til det ytterste høflig, og selv om de kom seilende og spurte oss ut på VHF’en kom de aldri om bord. En familiebemannet norsk båt ble tydelig ansett for å være lav risiko.

Hispanola er den nest største øya i Karibien og takket være Haiti har den et elendig rykte. Størsteparten av øya består imidlertid av den Dominikanske Republikk, og her er det mange perler. DR er preget av ekte spansk tradisjon (og stolthet) selv om landet er meget fattig. Dog er det ingen sult og de påpeker selv at de spiser bedre og sunnere enn på Puerto Rico. Vi hadde noen flotte dager i Luperon, en liten landsby på nordvestkysten som ligger i en perle av en bukt omgitt av mangrove og sandstrender. Landsbyen var fra en annen tidsalder. Her går ikke bare høns fritt i gatene (det gjør de over alt i Karibien), men også svin, gjess, geiter, esler og hester. Hesten er forøvrig fortsatt et viktig transportmiddel. Som sal brukes hva man har, halm, gamle klær og bildekk. Men ri kan de. Livet leves mest på gaten og muntert er det. Går du forbi en bar, og dem er det nok av, blir man raskt sjanghaiet inn til en cerveza og da blir det som regel fler. Prisene er ubetydelige.

I Luperon ligger det forøvrig alltid en del seilbåter. Mange amerikanske båter kommer denne veien og en del blir liggende i månedsvis i dette "paradiset". Her ble vi også kjent med en fransk båt, Tara som vi også hadde mye kontakt med på Cuba. Skipperen var en ikke ubetydelig seiler som bl.a. hadde vært skipper på to franske Americas Cup utfordringer. En meget hyggelig familie og en av de få franske båtene vi fikk kontakt med.

På DR er det også høye fjell og regnskog med utrolig flotte elver. Fredrik og Jan Fredrik leide en motorsykkel og dro avgåre til det flotteste naturlig "badeannlegg" vi har sett. Her var det fosser i 7 etasjer med naturlige sklier imellom. Kulpene var dype nok til å hoppe eller stupe opp til 5 meter ned. Det var svømbare ganger og huler i fjellet osv. samt 26 grader i vannet. Det eneste triste var at her lot det seg ikke gjøre å ta med video eller kamera, så dette minnet kan vi ikke dele pr. film.

Kriminalitet var det lite av på denne delen av DR så her låste vi ikke jolla når vi var i land. Noe skal man jo være redd for, så trafikken var tilgjengjeld "dødelig". Bilene inkl. taxi’ene var "vrak", noe som ikke forhindret dem fra å kjøre 130 km/t med forbikjøringer også på innsiden. Vi har nå sett biler merket i alvor om at de ønsker forbikjøring kun på venstre side. Byen Puerta Plata som vi besøkte på denne måten var knapt verdt risikoen.

Men det er Cuba som er det egentlige annerledeslandet og det manglet ikke på advarsler mot å dra dit med båt. Vi ankom Baracoa på østkysten, den eldste "europeiske" byen i den nye verden. Førsteinntrykket var da også at den var meget "gammel". Den Cubanske dualismen ble anskueliggjort på under en time. På land stod folk i klynger og ropte velkommen. To "Guarda Frontiera" kom roende ut med brede smil og hjalp oss med ankeret. Dette blir bra, trodde vi. Neste båt ut til oss var imidlertid "imigration". Mannen var på gråten. De hadde ikke flere immigrasjonsskjema, vi kunne ikke komme i land. De ventet nye skjema fra Havana om 5 dager - kanskje. Det skulle gjenta seg hele veien. Cubanere er utrolig gjestfri og sugne på kontakt med omverden, men "systemet" er undertrykkende og håpløst.

Vi ventet besøk fra Norge om 4 dager og kunne ikke vente på skjema i Baracoe. Vi ganske enkelt hevet ankeret og dro videre til neste havn, Bahia de Nipe (det viste seg senere at dette var en svært ulovlig handlemåte). Vi ankom tidlig om morgenen til en svær bukt med nydelige strender. På land var det et lokalt hotell og et naturreservat med afrikanske dyr. Denne gangen hadde Guarda Frontiera stenansikt. Vi skulle vente, imigratione ville komme til båten. Utover dagen ble vi ganske utolmodige da ingen meldte seg. Vi tok jolla iland, men ble bryskt vinket tilbake. Vi gjorde det klart at vi var meget misfornøyd med Cuba og det likte de åpenbart ikke. Noen merkelige forklaringer ble gitt om at bilen til imigratione var brutt sammen (i og for seg ikke usannsynlig). Vi fikk heller ikke seile videre. Vi var både sinte og frustrerte. 4-5 døgn hadde vi tilbragt i båten siden vi forlot Den Dominikanske Republikk. Måtte vi gi Ole hjemme i Norge beskjed om at Cuba ikke var et egnet møtested? En time senere ble alt forandret. En svær båt lastet med et kompani tollere, immigrasjonsmyndigheter, veterinær og leger ankom. Alle strømmet ned i Mackita som var fullere enn under Bacalao festen i Las Palmas. Til akompanjement av øl og aquavit (som de likte og drakk i store mengder - reserveflasken måtte frem) ble det ene papiret utstedt etter det andre. Det hele stoppet imidlertid opp et øyeblikk da det ble klart at vi ikke hadde rottesertifikat. Vi så alvorlig på dem og forklarte at Mackita var en meget liten båt. Hvis det var rotter ombord så måtte vi da vite det? På det tidspunkt var alle pirum og nikket ivrig. Rotttesertifikat ble utstedt. Det hele endte med fest. Vi var seilbåt nr. 12 som ankom den delen av Cuba iår. Vi kunne gå iland.

Cuba er verdt et besøk til tross for konstant overvåkning. Det er lite å få kjøpt, selv om dollar og mye tålmodighet kan fremskaffe det meste. Men befolkninger har et utrolig humør og er meget gjestfrie og nysgjerrige. Noen snakker litt engelsk, flere snakker tysk etter utdannelse i DDR. Med leiebil (de finnes bl.a. i turistmaskinene på nordkysten) besøkte vi flere ganger det indre og på mange måter det virkelige Cuba. I Holguin ble vi invitert hjem til en hyggelig tysktalende familie som hjalp oss å handle, viste oss severdighetene og fortalte om cubansk historie og kultur. De bodde i en etter norske forhold svært spartansk blokk, men med et yrende liv i bakgården med gris, høner og gjess (frittgående). De disket ikke minst opp med en nydelig lunsj med cubansk mat med svin, ris, bønner, plantainer (en slags banan), agurk, sitrusfrukter osv. Mye av dette er mat som er nesten umulig å få tak i, men gjestfriheten går foran. Vi traff denne familien igjen flere ganger og lærte mye. De la ikke skjul på at forholdene var svært vanskelige, men vek tilbake for høyrøstet kritikk mot regimet. Politikk er det ikke lurt å diskutere, selv om cubanere nå helt klart har frihet til å invitere folk hjem.

De materielle forholdene er etter norsk mål svært enkle med temmelig mistrøstige murblokker i byene. Det er på mange måter mer sjarmerende på landsbygda med små betonghus med stråtak. De russiske TV’ene som de fleste har stående har for det meste sluttet å virke. Selv fingernemme cubanere kan ikke lenger holde dem i gang. Elektriske kokeplater er vanskelig å få tak i (fingernemme mennesker lager dem selv). Gassplater finnes, men nesten ingen gass.

Alle skryter av helsevesenet. Det finnes da også flere leger pr. innbygger enn i de fleste land, men med hensyn til materiell og medisiner er det dårlig. Vi kjørte en haikende cubansk familie til sykehuset. De fleste norske pasienter hadde kan hende blitt friske ganske raskt om de hadde møtt slike materielle forhold.

Det er få biler, og mange av dem som finnes er eldre østeuropeiske eller amerikanere fra 50 tallet. At de går er et vitnesbyrd om individuelle talenter og et ganske godt utdannelsesnivå. Vi hadde dog forventet et visst kollektiv tilbud. Den gang ei. Vanlige busser finnes ikke der vi var. Istedet har alle som ferdes på veien plikt til å ta med passasjerer. Og hvilke transportmidler. Åpne lastebiler er det ganske mange av, de fleste av dem overfylte med mennesker. Dernest veteranbiler, men også heste og oksekjerrer. De siste er meget vanlige på Cuba. Det er også mange som rir, og med en turists øyne er dette utvilsomt et flott syn. Selve stammen i cubansk transport er imidlertid sykkelen, og her er det også sykkel taxis. De fleste er blitt til i samarbeid mellom Cuba og Kina og er enkle, men ok.

Vi ble stadig invitert hjem til folk, og var også flere ganger på besøk hos lokale fiskere, småbrukere og lærere på landsbygda. Hyggelige og pittoreske bosteder, og også lærere må ha, grønnsaker, noen griser, høner og sauer på si. Mennesker og dyr går ut og inn av husene og alle er svært vennlig stemt. Aldri har vi møtt mer gjestfrie forhold, men alle klager over situasjonen og det snakkes åpent om tilstander som grenser til sult. For et par år siden var det mange steder en realitet. De fleste er seg også overvåkningen sterkt bevisst, og selv om vi stadig undersøker hos Guarda Frontiere er det ikke snakk om at lokalbefolknningen kan besøke oss i båten. Dette var imidlertid ikke noen overraskelse for cubanerne. Systemet virker ikke og de vet det, men de har heller ingen forståelse for den amerikanske embargoen. Både USA og Castro synes å stå lavt i kurs.

En ny tid tvinger seg imidlertid også frem på Cuba. Nye turistkompleks bygges av kanadiske, italienske og spanske interesser i en natur som overgår alt vi har sett på Europeisk side av havet. Nydelige anlegg som også burde appellere til nordmenn. Det er heller ikke vanskelig å besøke Cuba som pakketurist. Her blir man feid gjennom moderne flyplasser, rett i bussen og til hotellet og stranden. Områdene er avstengt for den jevne cubaner. Cubanere som arbeider med turisme og som har adgang til området og til dollar er i ferd med å bli en ny overklasse. Også som pakketurist er det imidlertid mulig å leie bil, motorsykkel o.l. og se det virkelig Cuba.

Selv lå vi en betydelig del av vårt Cuba besøk i Bahia de Naranjo, en svært vakker bukt som er lagt ut som naturreservat. Her finns også et stort akvarium hvor man blant annet kan hoppe uti og svømme og spille ball med en flokk delfiner. En flott opplevelse, men kun for turister. Ikke en Cubaner utover de ansatte slapp til. Castro selv var dog et unntak - han var avbildet med delfiner og det hele.

Cuba gjør i det hele tatt alt for å tjene dollar, ingenting for pesos. (Det gjelder også for en del av jentene, og "chica amore" kan plukkes opp alle steder der det finnes turister, selv på landbygda.) Cuba produserer forøvrig også turist "dollar" som er konvertible med US. Dollarprisene er ikke spesielt lave. Prisene er tydeligvis satt ved at man kopierer europeiske prislister fra tilsvarende hoteller i Europa. Men får man tak i lokal valuta koster grønnsaker og helt enkle varer en slikk og ingen ting - om man får tak i dem. Mat og de mest nødvendige artikler får cubanere på rasjoneringskort, men det er altså ikke mye de får. Allikevel har Cuba et stort potensial, kanskje først som turistnasjon, men også mht til jordbruk og industri. Det nåværende regime står utvilsomt for døden. La oss håpe de får en god erstatning.

Hjemreisen står nå for tur. Vi ses i Norge til sommeren.

Cuba 12.04.97