Her sitter vi og ser opp på kaikanten som er 8 meter over oss. Tidevannet på Isle of Mann er ingen bagatell og fortøyning får en ny dimensjon når "heisen" går kontinuerlig opp og ned.

De fleste seilberetninger er krydret med dramatikk. Vår tur har så langt vært en opplevelse, men mangler drama selv om det var friskt nok i Nordsjøen. Rundt 8 juli var det et forbasket lavtrykk på vei fra Polen opp gjennom Skandinavia som sørget for relativt kraftige vindstyrker i Utsira sør. Telefoner til værvarslinga på Vestlandet ga ingen trøst før om morgenen 9. juli. De meldte kun liten kuling begrenset vestover til 3 grader øst. Senere ville forholdene bli verre igjen. Meldingen ble bekreftet senere på dagen. At vinden var rett fra vest fikk ikke hjelpe. Underveis til Farsund forandret vi målet til Inverness og stod sørvestover fra Lindesnes.

Værvarslinga på Vestlandet kan være svært beskjeden. Vinden frisknet raskt til sterk kuling (korrigert) og med en del mer i kastene. Et par av mannskapet ble grønne i maska og følte seg ikke trygge. Mackita viste imidlertid raskt at den seiler bra under tvilsomme forhold og med kun en del av genoa'n rullet ut gjorde vi 4-5 knop på kryss i 5-6 meter bølger. Kursen kunne vært bedre, men vi var underveis.

Bjarte og Astrid (Svenheim) hadde kommet ombord i Kristiansand. Ikke bare var vi glad for meget godt selskap, men ekstra seilerfaring var også svært velkomment i slikt vær. Natten til 10 juli ble det mye sjø over dekk (hvordan greier man seg egentlig uten fast sprayhood?). Litt fuktighet ble det også under dekk, men mindre enn på andre båter jeg har seilt med på havet.

10.7: Spaknende til frisk, etter vært laber bris fra V/SW, smul sjø. Det forandrer seg fort på havet og det ble raskt hyggeligere ombord.. 11.7 fikk vi Nelson og Forties feltene i sikte. Og stadig mer dyreliv - niser og sel foruten sjøfugl. 12.7 ca 0500 landkjenning og innseilingen til Morey Firth. Og for en flott dag det ble innover denne meget lange og brede "fjorden". Niser, delfiner og sel i store mengder. Delfinene laget show og hoppet delvis over baugen på båten. Alt dette mens vi kruset innover med vinden i ryggen og spinnakeren oppe. Inverness er kjent for sine "bottlenosed dolfins" som synes å stortrives akkurat her. Ellers foretrekker disse dyrene mer sydlige farvann. En uforglemmelig opplevelse.

17.7:Tidlig morgen. Hodet stikkes opp gjennom luken og blir møtt av svakt skinn av sol gjennom morgendisen. Rundt er det grønne beitemarker med lukt av sauer og kyr. Lave fjellformasjoner går noen hundre meter opp. Våre venner som har hytte på Geilo er enig at det er en betydelig likhet. Kontrasten er stor fra Nordsjøen for noen dager siden, stiv kuling mot pastoral ro. Etter frokost tar vi en fottur i "fjellet" før kursen igjen settes mot Loch Oich og Loch Lochy med sluser som behagelig avveksling. Behagelig ikke minst pga en utrolig hyggelig betjening. Underholdning og spenning sørger de for som prøver båtlivet for første gang. Av dem er det mange på Caledonia kanalen. Fendrene må holdes klare.

Vel var vi heldig med været, men uansett er Caledonia kanalen et besøk verdt. Seiling ble det også på Loch Ness og Loch Lochy med innlagte kappseilaser. Mot nybegynnerne var vi overlegne uansett. Mot de "hotteste" måtte vi benytte vårt moderate lystall for å bevare ansikt.

21.7: Fort Williams . Slutten på kanalen og Svenheimene må hjem Godværet tok de med seg. Det ble litt stusslig en stund, men man glemmer raskt når man logger 10-11 knop over grunnen 6-7 timer i strekk i en Najad 343. Tidevannstabeller kan være nyttige. Irskesjøen ble preget av raske seilaser og meget hyggelige besøk i yach klubber underveis. I en yacht club utenfor Belfast ble vi forsikret at uroen ikke var noe å bry seg om - "just the locals having some fun". De var imidlertid tydelig bekymret over Nordirland's tvilsomme rykte som holdt alle turister unna med unntak av noen få tyskere.

Isle of Mann (de skriver det slik lokalt) ble et høydepunkt med fantastiske gamle slott, museer og stor velvilje for Norge. Enkelte uttrykte velvillig irritasjon over at denne tidligere delen av det norske rike (Vesterøyene) til dels blir ignorert i norsk historie. Landsbyene og landsbygda var meget idyllisk selv om Douglas virket litt forsoffent.

Opptatt av sin fortid som vikinger var de ikke bare på Isle of Man. Museer over Vikinge funn annonseres stort i Dublin så vel som i Douglas. I Dublin ligger det en replika av Osebergskipet på elven. Vi fikk en rask innføring i irsk historie av en talefør guide. Grovt sett er det snakk om Keltere (tildels kristne), vikinger (tildels kristne og "nice guys after having stopped to rape and pillage") og Guinnes. Mellom vikingene og Guinnes var det en tung periode.

14.8: Biscaya - ansett av mange og oss selv for den vanskeligste biten. Her sitter jeg imidlertid på slutten av den tredje natten, helt stjerneklart, 16.- 17 grader og 7 sekundmeter vind, slør - silkeføre. Stemningsfullt er det. Ingen måne og stjernehimmelen er overveldende. Det svake lyset fra PCen ruinerer nattesynet helt, men en liten pause avslører at vi er alene i denne delen av verden. De to første døgnene var det heller for lite vind og helt flat sjø. Syden forhold om dagen og meget behagelig ombord. Innimellom utprøver vi egnede og uegnede retter for langseilas Værmeldingen indikerer god bør de 150 sjømilene som står igjen til la Coruna.

Det var helt andre forhold en drøy uke tidligere da Fasnet levde opp til sitt rykte. På 15 minutter midt på natten bråsnudde vinden og vi fikk stiv til sterk kuling. Det hadde blåst "cats and dogs" i mer enn 6 timer da det kom kulingvarsel om "force 8 imminent" på VHF’en. Sjøen ble svært grov (Eva insisterer på at det var fjell). Vi hadde aldri noe problem med vinden, aktenfra som den var, men vi var slitne da vi ankom det meget gjestmilde Scilly. Scilly er absolutt verdt et besøk, dette den sydligste og vestligste delen av England. Her er det kanskje ikke så mange vanlige turister, men desto flere trekkfugler på gjennomreise og ditto "bird-watchers".

Fallmouth var den siste utrustningshavnen. Båten er nå full ikke bare av mat i alle slags forpakninger som lover holdbarhet. En ekstra autopilot, en kortbølgemottaker osv. kom også ombord. Nå mottar vi værkart underveis og føler oss litt sikrere på hva vi har i vente. Ellers er Fallmouth en ideell utrustningshavn. Alle tjenester og forretninger er tilgjengelige. Det er bare ett problem. Det er alt for hyggelig. Hvordan får vi gjort noe når havnen er full av jordomseilere som ønsker å dele sine erfaringer. Uhyre interessante opplevelser fra steder på din egne rute deles mer enn gjerne. I tillegg dukker etter hvert de tre andre norske båtene som er påmeldt ARC over Atlanteren opp. Siglar, Eclipse og Viking Crusader. Basert på værmeldingen skulle vi vært av gårde 2 dager tidligere en vi ble, men dagene gikk uhyre fort, og som berettet holdt høytrykket ved Azorene stand mot alle lavtrykkene.

Så langt på turen har vi bare en klage. Temperaturen har ikke vært direkte tropisk. Det håper vi imidlertid å rette litt på i neste episode---

Mackita 27.7.96