Singapore 21.02.09

Langturseilere får et ganske sentimentalt forhold til sine båter. Da jeg kom tilbake til Port Dickson virket Necessity ganske ensom og litt matt i fargene. Litt vanskelig kanskje å spore noen gjensynsglede fra den kanten. Du skal imidlertid ikke stelle lenge med en båt før gjensynsgleden blir opplagt. Nå er hun blank i gelcoaten og glatt under. Selvtilfredsheten (Necessity's) er på vei tilbake.

Man kan kanskje si det samme om undertegnede. Å komme til en tom og nedpakket båt er stusselig, men etter noen dager er Necessity igjen innbodd og undertegnede har blitt kvitt litt vinterblekhet. Jeg er kanskje langt hjemmeifra, men allikevel hjemme. At jeg gjerne skulle hatt Eva ombord er annen sak, men denne gangen var det mye å ta tak i hjemme etter at Vine (min svigermor) døde. Eva blir noen måneder forsinket. Da er det veldig hyggelig å ha fått en sympatisk gutt (30 åringer er gutter?) som mannskap. Johan Mosvold Larsen kommer ombord 23.02 og seiler med oss helt til Alaska.

Dette er imidlertid å foregripe begivenhetene. Som vanlig reiste jeg via Houston for å besøke Fredrik og Amanda. Med familien jevnt fordelt over hele kloden må man benytte alle anledninger. Det var trist å forlate Eva, Helene og Jørn samt alle våre svært sosiale venner, men det hjelper jo at kursen settes mot Fredrik og Amanda. Houston var like lite preget av depresjon som Oslo. Folk var kanskje titt ettertenksomme, men ingen vi møtte var motløse. Men så er også Housten annerledesbyen i USA. Her er det olje og high tech inklusive grønn energi som gjelder. Her er dessuten mye penger. Men konkurransen er muligens blitt litt hardere, og annonsene går rett på sak. Noen annonser ville du foreløpig ikke finne hjemme: "Get a smile that says my dentist is better than your dentist". Det medfølgende bildet i annonsen var overbevisende. I annonsen for The Breast Doc er dokumentasjonen mindre fullstendig.

Jeg reiste fra Houston litt trist til sinns, men med mer elektronikk i bagasjen enn de fleste har hjemme. Ny Iridiumtelefon skulle sikre e-mail og værmeldinger mellom Japan og Alaska, en ny, liten PC som jeg fikk av Fredrik, fotoutstyr osv. osv. Med så mye verdi i bagasjen blir man litt anspent, til tross for reiseforsikring. Men vel fremme i Kuala Lumpur kom vår røde bag raskt frem på båndet. Jeg kunne puste lettet ut.

Båten hadde vår lokale oppsynsmann, Pani, tatt seg av i vårt fravær. Den var blitt luftet hver dag og det var ikke antydning til mugglukt. Det blir det raskt i tropene. Jeg var ikke fullt så begeistret av å bli møtt av den største kakkerlakk jeg noensinne har sett, dog i cockpit. Den ble kastet overbord før jeg fikk tenkt på å fotografere den. Jeg har til nå ikke møtt noen slike beist nede i båten. Nye feller er utplassert, men på meg virker de litt for små. Slike beist ville neppe komme seg inn?

Det var bestilt plass på land i Port Dickson. Det var i og for seg uproblematisk for de bestiller en svær mobilkran med spredere. Litt på den kostbare siden, men meget sikkert. Problemet i Admiral Marina er at den eneste forretningen for båtustyr har gått konkurs. Her får man ikke kjøpt bunnstoff eller annet nødvendig utstyr. Etter noen frustrerende forsøk gav jeg opp, leide en bil og satte kurs for Singapore tre timer unna. Motorveien mellom Kuala Lumpur og Singapore er meget bra og kjøringen pen. Det eneste som er litt underlig er at det ikke finnes et eneste veiskilt som viser til Singapore. Er det forsatt litt bitterhet i Malaysia over at Singapore ikke ønsket å forbli del av landet? Det er allikevel ikke tvil om hvor veien fører, så innkjøp ble gjort i utstyrsbutikken i Raffles Marina. Det var praktisk å ha sett over denne marinaen siden vi uansett hadde planlagt å ligge med båten der i påvente av at mannskap og venner skulle komme fra Norge.

Ved tilbakekomst ble båten behandlet og stelt og har som fortalt fått tilbake selvtilliten. Ikke før var båten på vannet så dukket Dave på Blitz opp. Han er dessverre alvorlig syk, men ville ta en tur for å besøke båten og ordne ting før han setter i gang med cellegift. Jeg følte meg en smule ensom i marinaen og satt stor pris på å se Dave igjen, selv om omstendighetene kunne vært hyggeligere. Vi har felles referanser til så mangt og mye å diskutere. Det var særdeles hyggelig, og da det ble klart at jeg måtte sette kurs for Singapore, mønstret han på. Det ble en hyggelig og problemfri tur opp Malakkastredet. Det ble til og med en god del fin seiling i svake vinder. Seilene er ettersett og under er Necessity glatt og fin. Det gikk godt unna. Selv om det faktisk var et tilfelle av piratvirksomhet i Malakkastredet mens vi var underveis, er nok trafikken og de mange lekterne under slep det største problemet. Disse går ikke akkurat rett frem, men svinger frem og tilbake bak slepebåtene. I mørket kan man lure på hvor de egentlig er på vei. Piratene var virksomme mye lengre nord på grensen til Thailand.
Etter noen dager i Singapore dro Dave tilbake til Port Dickson. Om noen uker er han hjemme igjen i England for å starte behandlingen.

Malaysia er et forholdsvis moderne samfunn, og kanskje det mest industrialiserte muslimske land (mulig unntak Qatar). landet har god infrastruktur og ingen synlig fattigdom i sentrale områder. Arbeidsledigheten synes imidlertid høy og mange jobber freelance. 2-300 kroner dagen er en god lønn. Toll og immigrasjonsmyndigheter er en ren fornøyelse, i alle fall så lenge man ikke blir tatt med narkotika. Smidigheten er i sterk kontrast til for eks. Indonesia hvor myndighetene gjør en stor innsats for å hindre besøk av seilende.

Allikevel er hoppet fra Malaysia til Singapore stort. I Singapore mangler ingen ting, muligens bortsett fra søppel og merker av tyggegummi på fortauene. Folkegruppene holdes under en viss kontroll, bl.a. med etnisk kvotering i alle større boligbygg. Det er neppe tvil om at det er kineserne som driver landet, mens mange profesjonelle stillinger som leger og advokater dekkes av indere. Det er litt større tvil om hvilke roller som typisk dekkes av malay befolkningen. Disse er muslimer, og mange synes godt i bybildet, for også her benyttes hijab. For undertegnede synes det som om hijab blir stadig mer vanlig både i Malaysia og Singapore. Dette er selvfølgelig et helt subjektivt inntrykk.

Særlig er det rart å observere skolejenter som er sterkt tildekket i fullt kostyme. Det hevdes jo hjemme at dette er en selvvalgt religiøs rettighet, og det kan jeg vanskelig vurdere. Skolejentene her i Singapore synes imidlertid mer opptatt av vestlige moter og mobiltelefoner enn religiøs pietisme. I alle fall var jenta på bildet helt oppslukt av sitt siste nr. av ”Seventeen” - se bildet.

Malaysia 27.02.09

Indonesia er ut. Vi hadde sett frem til å seile tilbake for nye opplevelser med Orangutanger og Komodo varaner. Den gang ei. I Indonesia knesetter de nå at alle båter må betale ”bond”. Man innbetaler et idiotisk beløp for å sikre at båten forlater Indonesia igjen. For oss var beløpet $US 20.000, og det medfølger ingen eksakt oppskrift på hvordan man får pengene tilbake. Det var helt uaktuelt, så nå seiler vi langs østkysten av Malaysia. Om noen dager setter vi kurs for Sarawak på Borneo, så Orangutanger skal det bli uansett.

Tioman 02.03.09

Tioman er en liten øy i vakkert blått hav. Området er marin nasjonalpark og øya har høye fjell som er dekket av regnskog. Det hele kan minne litt om Marquesas i fransk Polynesia. Foreløpig bærer bosetningene preg av den 3. verden, men her skjer det store ting. Hotell bygges sammen med en strandpromenade som ville være Sydney verdig. Malaysia tør å satse offensivt på turisme selv i dårlige tider. Foreløpig kan man imidlertid få en bedre middag med litt øl eller mineralvann på en av de lokale "restaurantene" for ca. 40 kroner. Som hos malayer flest smiles det kontinuerlig. Mer følger, men først skal vi krysse Sørkinahavet til Borneo.......

jfm 02.03.09

Til toppen

Om å seile med gjester

Vi har hatt besøk av Bjarte og Arne, gamle venner som jeg lenge har oppfordret til å komme på besøk. Mange langturseilere er skeptiske til å ta imot besøk. De vet at seiling inneholder usikkerhet og ukjente faktorer. Faste tidspunkt kan være vanskelig å overholde, og et fast skjema gir ikke nødvendigvis de samme opplevelsene. Dessuten er det ikke sikkert alle målene lar seg realisere. Det som skulle bli en “drømmeseilas” kan fort bli en eksersis i improvisasjon i omgivelser som er mindre enn sjarmerende. Når sant skal sies er det heller ikke alle gjester som trives i trange omgivelser om bord, med høy fuktighet og ”mykje varme”.

Vi har aldri tatt slike forbehold helt på alvor, og det har alltid falt positivt ut. Denne gangen ble det også hyggelig, men reisen ble ikke helt som forutsatt. Problemet var Indonesia. Alt papirarbeid var unnagjort og betalt for (seilingstillatelser og visa koster litt). Alt skulle være i orden, men vi ønsket å ta en siste sjekk med innsjekkingsstedet Batam vis a vis Singapore. Dit er det en 3-4 timers seiltur. Jo da, alt var i orden – bare vi betalte inn US$ 20.000 i form av et ”bond”, antagelig en slags forsikring mot at båten ville bli snikimportert til Indonesia. Hvordan pengene skulle tilbakebetales var uklart. Det er ingen langturseilere som betaler inn 20.000 US uansett land. Indonesia var plutselig uaktuelt. All planleggingen og et fantastisk mål gikk i vasken. Hva gjør vi da?

Malaysia er også et hyggelig land og med tollmyndigheter som er positive til besøk. Problemet er at de tropiske paradisene, de vakre ankringsstedene og de store opplevelsene ligger lengre unna. Mange steder, og særlig i Sarawak syd på Malysisk Borneo, foregår ankringen i skitne elver og kommersielle havner. Det påfølgende er hentet fra loggen:

Posisjon 05:16:48N 115:14:30E Labuan

Vi hopper fra en kommersiell havn til den neste. Når du tilbringer natten ved siden av et stort containerskip blir det klart at Necessity er litt småvokst. I disse havnene må vi oppgi brutto registertonn, antall containere om bord, hvor mange tonn vi har med farlig last, antall passasjerer osv. Skjemaene er nesten like store som havnene, men vi fyller bare inn navn og kallesignal. Den hyggelige havnesjefen ser litt bekymret på skjemaet, nesten ingen ting er fylt ut, men jo – det var alt. Mellom våre studier av undersiden av noen av verdens største kaianlegg, blir det allikevel besøk til steder som omtales i verdens reisemagasiner………

Når man reiser helt fra Norge vil man nok helst finne en og annen lagune i le av en palmeøy, gjerne med korallsand og snorkling på revet ved siden av båten. Når det ikke slår til er det lett å bli litt bekymret på gjestenes vegne.

Det er bare å gjøre det beste ut av det. 20.000 US er og blir uaktuelt. Derved ble det å gripe til en vederstyggelighet for en seiler – bilen. Innover på Borneo er det nemlig mye å se.

Sarawak 06.03.09 - 18.03.09

Turen fra Tiomann over til Kuching i provinsen Sarawak på Borneo var lang og ganske vindstille. Motoren gikk natt og dag, svært langt fra hvordan vi ønsker det skal være. Til gjengjeld var det ingen av de nyankomne som hadde det minste grunn til å bli sjøsyke. Underveis la vi inn noen herlige bad i krystallklart vann, så livet gikk sin gang.
Utfordringen i denne delen av Sørkinahavet er drivved, eller snarere tømmerstokker. En natt da Bjarte og Arne hadde vakt våknet jeg av et skarpt smell, så ett til. Allerede i køya ante jeg at Necessity mistet farten. Var propellen gåen? Var roret ok? Kom det inn vann? En rask inspeksjon viste at skute var tett og roret helt i orden, men vi var ut av kurs og autopiloten protesterte. Ti minutter senere kunne vi konstatere at det ikke var noen skade som vi kunne oppdage i nattemørket. Vi har en Gori propell med ”to gir”. Tydeligvis var propellen regelrett slått fra ett gir til det andre. Necessity var også slått ut av kurs. Et dykk neste morgen viste ingen skader, og vi har heller ikke merket noe senere. Det er godt å ha en solid båt, for den stokken var ikke liten (om det ikke var en mørklagt fiskeflåte som det finnes en del av).

Kuching ligger oppe i en stor elv og har et ganske sjarmerende sentrum. Dit kommer man imidlertid ikke med seilbåt etter at de bygget en bro lenger nede. Derved havnet vi utenfor en liten landsby hvor innbyggerne var riktig så smilende. De var også ganske flinke til å tjene penger på de besøkende. De gjorde det raskt klart at om ikke de ble satt til å passe på båten ville både det ene og det andre antagelig bli stjålet. Det gjaldt særlig påhengsmotoren. For 150 Ringhit (NOK 300) kunne de sette en mann til å passe på Necessity hele dagen. Vi var egentlig ganske fornøyd med ordningen selv om den bar preg av ”beskyttelsespenger”. Da vi kom tilbake var det ikke èn mann om bord, men tre. Necessity var blitt innbyggernes foretrukne fiskebase, og de viste stolt frem et knippe fisk. Elven var forøvrig ganske skitten, veldig brun og med mye tidevann og strøm. Den lokale høyskolen var opptatt med å ta prøver av slammet som inneholdt betydelig med olje og tungmetaller. Den fisken var neppe sunnhetskost.

Selv dro vi på dagstur til det lokale folkemuseet som viste seg å være svært bra. Her var alle folkegruppene representert fra kinesere og malayer til ”dayaker” (de opprinnelige farmerne og fiskerne) og nomadene (de med giftige piler og flate steiner i ørene). De lange blåserørene er forøvrig effektive og treffsikre våpen i kombinasjon med gift fra et av de lokale treslagene. Det er heldigvis lenge siden blåserørene ble brukt mot mennesker og hodene som trofeer. Jo da, vi prøvde blåserøret og kan godt tenke oss å ha et liggende ombord om det skulle bli behov for å forsvare seg. På den mer fredelige siden lærte vi å tilbrede svalerede, en kulinarisk prosess som mest av alt består av å nappe fjær ut av maten.

Etter ”folkemuseet” bar det direkte til et senter for rehabilitering av Orang Utanger (bokstavelig menneske i skogen). Dit kom vi sammen med et tropisk regnskyld av det kraftige slaget. Vi hadde ikke lyst til å begi oss ut i jungelen til foringsstedet, men vi overvant oss selv. Det gjorde ikke Orangutangene, for det var ingen som ankom matfatet den dagen. Vi måtte nøye oss med å studere en mor med en nyfødt unge inne i ”campen”, samt en ungdom som holdt seg nær leiren uansett.

Det var ingen stor entusiasme for ankringsstedet i elven, så vi satt kurs for Bintulu havn. Det viste seg å være Borneos største, og det var her vi tilgangs fikk studere havneanleggene nedenifra. Det store lyspunktet var alle losene som nærmest adopterte oss og passet på båten. Få mennesker kan være så hyggelige som malayer, så hvis man gleder seg over mennesker kan man glede seg selv i skyggen av et enormt kaianlegg. Vårt mål med besøket lå langt inne i jungelen, så vi hadde all grunn til å sette pris på omtanken og vaktholdet.

Etter å ha studert Lonely Planet og andre gode kilder ville vi til Mulu. Der måtte vi overlate Necessity til losene for noen dager. To ankre og et godt akterfest mot kaia, og vi følte oss trygge. Et lokalt reisebyrå gjorde det meste galt, men vi kom oss til både Niah (enorme huler) og Mulu allikevel.

Nord på Borneo

Det ble en stor opplevelse. Niahs huler har huset mennesker i uminnelige tider (40.000 år i henhold til karbondateringer). Ved ankomst er det først og fremst arkeologiske utgravninger som minner om det. Hulene er enorme haller, kanskje 100 meter under taket. Det er ikke så langt fra at Oslo Plaza glir inn, og flateinnholdet er tilsvarende enormt. Den største hulen har en svær åpning, så det blir ikke fullstendig mørkt. Innenfor er det slags halvlys som minner om måneskinn, og landskapet kunne vært på fjellet hjemme. Her er elver og stryk, åser og sletter – innendørs. Dessuten er det en stjernehimmel. ”Hva i huleste er det” var vår første tanke. De små lysene beveger seg langt der opp. Og hvorfor går det bambusstenger, surret ende mot ende, opp til taket – 100 meter opp? Det kan umulig være - men det var mennesker. De var på jakt etter svalereder. Den lakoniske kommentaren til guiden var at de faller ned av og til. De som overlever i jobben blir helter. Usikret på slakk line på sirkus er for feiginger. Eneste ”lys i mørket” var at de var for langt oppe til at man fikk den følelsen av ubehag som man får ved å se andre på kanten av stupet.

Deretter ble det fly fra Miri til Mulu. Mulu ligger langt inne i jungelen, øst for Brunei. Tidligere var eneste adkomst med elvebåt i ca. en dag. Med fly går det på 30 minutter. I jungelen fant vi en oase. Et hotellkompleks står på stylter rundt et vakkert svømmebasseng. Maten og beteningen er førsteklasses. Frokosten inntas på elvebredden. To dager med utflukter og full kost og losji til ca. NOK 1000. For den prisen får man enda større huler med større elver og eventyrlige dryppsteinsformasjoner. Takk og pris var det ingen svalereder, men derimot millioner av flaggermus. Om dagen sover og skiter de oppunder taket, så jeg beholdt ”capsen” på. Noen særlig glede av flaggermusene har man ikke før ved solnedgang. Da skal de på jakt, alle på en gang. Det kommer en sky ut av huleåpningen, et syn man ikke glemmer så fort. Etter en slik opplevelse går man tilbake til hotellet, glir ned i svømmebassenget og får en ”Tiger” (Singapore pils) levert på bassengkanten. Neste dag kan man se flere huler via en tur med elvebåt oppover den klassiske jungelelven, eller man kan ta en ”canopy walk” i trekronene i regnskogen via den typen hengebroer som man ser på film. Hvis ikke dette er et godt turisttilbud er man temmelig blasert.

Sabah 18.03.09 - 26.03.09

Tiden var ute for Bjarte og Arnes besøk, og som alltid ble det litt tomt. Johan og undertegnede satt kurs for Sabah og nye opplevelser. Ikke langt fra Kota Kinabalu ligger Gunnung Kinabalu, et at regionens høyeste fjell på 4095m. Johan ville opp, og undertegnede sier helst ja. Mer om det senere. Navnet Kota Kinabalu gir assosiasjoner til Østen, men Sabah og Kota er i virkeligheten svært vestlig med velutbygget turisme. På veien stoppet vi i Labuan, en liten malaysisk øy og frihandelsområde rett utenfor Brunei. Labuan betyr havn, og dette er nok en svær industriell utgave av arten. Mest øyenfallende er imidlertid sprit- og ølomsetningen. I dette muslimske landet foregår salget i annenhver butikk. Delvis er kundene vestlige, men hit kommer også ”gode muslimer” fra det strenge Brunei for å ta seg en liten ferie fra avholdet. Vi handlet litt vi også før vi satt kurs for Kota. Vi ankom den flotteste marina vi noensinne har ligget i, målt i fasiliteter og service.

Egentlig er marinaen bare pynt for et enormt ferieanlegg. For undertegnede var det fantastisk å kunne ta sin tiltrengte trim i et 50 meters basseng helt og holdent forbehold folk som svømmer. De som ville ”bade” kunne benytte et stort antall andre basseng. Liker du badminton, squash, tennis eller golf så er dette stedet for deg. Selvfølgelig må et ferieanlegg ha egen kino. Standarden på alt er helt på topp.

Siden marinaen er der til pynt er det ganske strengt. Septiktanken ble sjekket (bra) og tørking av tøy på dekk er forbudt. Vi fikk faktisk en hel bok med lover og regler, for det meste om det som er forbudt. Men lokalbefolkningen er som alltid positiv, så det meste lar seg ordne.

Det store målet: Gunnung Kinebalu

Vi kunne lett ha nytt tilværelsen i en ukes tid, men for Johan dreide det seg om ”fjellet”. Tidlig på morgenen ble vi hentet og kjørt et par timer opp til 1800 meter. Kl. 0930 startet vi på en meget bratt sti, og klokken 1400 var vi i en liten hytte på 3300 meter. Undertegnede var da noe tung i beina og temmelig kortpustet. Jeg har aldri vært noe fantom i høyden og lever som de fleste vet mest på havflaten. Jeg må innrømme en viss skepsis til de siste 800 meteren opp til toppen. Turen skulle starte kl. 0300 neste morgen. Mat og forpleining der oppe var imidlertid førsteklasses, og kreftene kom fort tilbake.

Mat og drikke samt masse byggemateriale blir forøvrig fraktet opp av bærere. Med opp til 50 kg i sekk og med pannebånd går de opp på 3-4 timer. De får visstnok ca. 6 kr pr. kg. Den gjengen holder seg i form.

Vi delte rom med en far og to sønner fra Singapore. De hutret og frøs og var dessuten ganske slitne. På 3300 meter var det ca. 10 grader, noe de fant uhørt kalt. For dem var dette en kjempeekspedisjon. Selv sov jeg godt i en 5-6 timer, men jeg tviler på at Singaporefamilien hadde blund på øyet. En ”ond” norsk lærer hevdet at det kan ha vært fordi jeg snorket. Singaporefamilien skulle forøvrig avgårde tidligere enn oss. Fjellførerne anså oss visstnok for å være i ganske god form.

Ca. kl.0300 var vi i gang, og det gikk når sant skal sies svært greit. For det meste er det ”turister” som er ute, så da vi kom opp var nok de fleste bak oss. Det var et flott syn og meget stemningsfullt med lyset fra alle hodelyktene i en lang ”slange” på vei opp fjellsiden. Soloppgangen var vakker, men dessverre var det disig. Derved gikk vi glipp av det som anses for å være en av verdens store utsikter (det er ingen høye fjell i nærheten).

Etter toppen bar det nesten direkte tilbake til 1800 meter. For mine lårmuskler er en oppstigning på 800 meter etterfulgt av en nedstigning på 2300 trim for en dag.

Nå sitter jeg her og prøver å unngå trapper. Johan er i svømmebassenget, og om et øyeblikk setter jeg kurs samme sted. Om to dager sjekker vi ut for Filippinene.

jfm 26.03.09

Til toppen

Puerto Princesa 05.04,09

Seiling og komfort.

Noen vil hevde at seiling sjelden er komfortabelt. Faktum er at vi bor på et antall kvadratmeter som mange sammenligner med et stort garderobeskap. At "garderobeskapet" selv under "normale" forhold kan bevege seg ganske kraftig kan ikke benektes. Hva så når forholdene ikke er normale.

Vi er litt tidlig ute. I april er det fortsatt nordøst monsun og da kommer vinden i Sørøst-Asia nettopp fra nordøst. Det samme gjør strømmen. Det gjør fremdriften langsom der vi slår oss nordover. Dette er ingen ting for seilere som synes 90 graders slag er et minimum. Motstrømmen kan være på nærmere 2 knop, og når vi får opparbeidet litt fart kommer en krapp sjø og gjør slutt på farten også. Slik arbeider vi oss nordover fra Balabac stredet mellom Malaysia og Filippinene mot Puerto Princesa, det første stedet der vi kan sjekke inn i Filippinene.

Vi holder på time etter time, og når kvelden kommer skal vi sove på våre frivakter. Båten har vært godt lukket hele dagen, for her går enkelte av sjøene over baugen, og, hvis anledningen byr seg, ned gjennom lukene. Selv om det er godt med vind så er det fortsatt meget varmt. Nede i båten kan det være mer enn 35 grader når vi legger oss for å få litt søvn. I 35 grader svetter man. Vanligvis sørger vi for litt lufting, og vi vet at da tar svettingen slutt bare vi ligger i ro. Ikke nå: Skal vi sove må vi sove mens vi svetter, et fenomen som sjelden dyrkes hjemme i Norge. Komfortabelt? Neppe. Mulig? Absolutt. Du må bare sørge for å være tilstrekkelig trøtt.

Slik holder vi på i drøyt to døgn. Fremdriften pr. døgn er blant de dårligste vi har opplevd, og slepelinjene ser ut som en dårlig tegning av et juletre. Men vi holder det ut og tenker på de gamle oppdagelsesreisende som hold ut under alle forhold, ofte i langsomme båter. Da er det desto bedre å komme frem, og den gode følelsen blir nesten euforisk når strømmen slipper, du kan ta et stikk i skjøtet, og båten begynner "å fly" igjen. Det er kanskje rart, men selv i frustrasjon over elendige seilforhold har jeg personlig aldri ønsket et annet liv.

Filippinene

Vi sjekket ut av Malaysia i Kudat, en ganske enkel liten by helt nord på Borneo. Stedet er ikke spesielt sjarmerende og er berømt først og fremst for å ha vært et sjørøverrede. Det var heldigvis for 200 år siden. Her er mye søppel og det lukter kloakk over alt. Som vanlig er kloakken relativt åpen. I bukta utenfor flyter plast og avfall i store mengder. Kontrasten til det striglede Kuta Kinabalu er stor, men her er det lett å sjekke ut. De tre kontorene (marine dept., immigrasjon og toll) ligger tett i tett og er mest interessert i å stemple seg ferdig raskest mulig. Vi tilbringer en siste natt i Malaysia ute på Tiga, en liten øy i Balabac stredet. Her er livet enkelt, og de få innbyggerne er interessert først og fremst i mat. Ris, pasta, hva som helst. Vi er ikke akkurat overlastet, men gir fra oss det lille vi har til de uthulte kanoene som kommer ut fylt med kvinner og barn. Bildet setter oss nesten tilbake til Kuna Yala (San Blas), men det virker som om de har enda mindre her.

Over stredet går det greit, og noen timer senere ankrer vi opp i en liten bukt på Balabac Island. Vi er i Filippinene og tar en tur i land. En hyggelig landsby fullstendig tradisjonelt bygget. Dette er fortsatt muslimsk område, men det synes ikke utenpå. Jeg er i tvil om kvinnene her vet hva en hijab er. En far vi gjerne bli med ut i båten og finner frem sin kano. Et hyl fra stranden. Batman, en liten gutt på ca. tre, vil være med pappa. Han blir plukket opp, og vi får et par veldig hyggelige timer ombord. Også her vil de gjerne ha litt mat, og når vi "graver" finner vi litt mer. Selv får vi en stor klase at de små, men svært så gode banene. Også Batman tør opp med et stort glass appelsinjuice. Han får også en bok og noen fargestifter. Johan er lærer og praktiserer på den unge Batman (vi vet ikke hvordan han fikk det navnet). Dette er blant de stedene vi gjerne kunne blitt noen dager, men ikke har vi særlig med mat, ikke har vi penger og ikke har vi sjekket inn. Neste morgen seiler vi opp til den bitte lille byen ”Balibac town” på jakt etter penger og litt mat.

Vi fant begge deler selv om vi måtte benytte US$ og dårlig kurs. Menneskene her var hyggelig, vel strengt tatt svært lik sine brødre i Malaysia. Det er allikevel mer amerikanisert her. Filippinene var amerikansk fra 1897 til 1946, og forholdet har satt noen spor inklusive å snakke engelsk med bred amerikansk aksent.

Det vi ikke fant var et sted å sjekke inn i Filippinene. For det måtte vi til Puerto Princesa, 150 nm lenger nordøst. Som fortalt tok det oss et par døgn. Belønningen var en helt ren by og en nydelig liten yacht klubb. Byen er berømt i hele Filippinene for at den er helt ren, dvs det finnes ikke søppel i gatene. Meget uvanlig på disse trakter.

Vi ankom Palmesøndag, en meget viktig dag i det svært kristne Filippinene. Det var folk over alt. I den store og flotte katolske kirken gikk gudstjenestene kontinuerlig hele dagen. Hit kom hele familien, og etterpå var det brus og iskrem til barna. Men fortsatt ikke en eneste liten bit papir på gaten. Utrolig.

Yachtklubben ble vi klar over dagen etter. "Det ligger da faktisk en del seilbåter på den andre siden av bukta." Vi tok oss tvers over et område som er meget dårlig kartlagt, og med litt hjelp kom vi frem. Her fant vi en liten oase. Yachtklubben er egentlig beregnet på lokale seilere i små båter, men de er meget fornøyd om de får noen midlertidige medlemmer. For NOK 70 er vi medlem i en uke og har en mengde fordeler:

• Et nydelig lokale med utsikt over bukta.
• En betjening som rett og slett er blant de aller hyggeligste (og peneste)
• Sikkert sted for jolla mens vi er i byen eller andre steder
• Verdens billigste pils (høy kvalitet)
• Førsteklasses middag med div. av den nevnte pils til 35 kr.
• Et dusin sosiale seilere som har mye på hjertet og som deler sine erfaringer om andre deler av Filippinene

Det er ikke så overraskende at noen gror fast her. For oss var det imidlertid uaktuelt. Det er mye vi skal se og mange nautiske mil å dekke på relativt kort tid. 9. april gikk vi nordover, i første omgang til Honda Bay og så til Verde Island. Vi ”motret” minimalt, og seilte fortsatt mot vind og strøm. Målet var å komme frem til Verde Island i godt dagslys, så motoren var ikke helt til å unngå.

Med fast grunn - under kjølen

Vi kom frem innenfor øya i dagslys, men vannet var så uklart at vi måtte stole på kartene våre. De gav oss ikke mye tiltro, så vi gikk meget langsomt frem. Der, en dugong på styrbord baug! Deretter skratsj, hopp, hopp. Vi stod fast. Støtet var lett, så det var ingen fare for skade, men vi kom heller ikke løs. 30 minutter senere var det klart at vannet falt rundt oss, men hvor langt? Det forelå ingen tidevannstabeller for området, og jeg så for meg Necessity liggende på siden. Grøss og gru. Men jeg hadde lest ett eller annet sted at det lokale tidevannet i hovedsak var månedrevet. Et par hyggelige karer i en lokal båt bekreftet det. Det var fullmåne, og månen ville komme opp om noen timer når solen gikk ned. De anslo at vannet ville komme opp ca. en meter og at det nesten var på det laveste nå. Det var jo lovende, og det var bare å vente. Vi hadde også en utfordring med noen korallhoder som befant seg rundt båten. Det var bare en vei ut - den veien vi kom inn. Siden det var klart at vi måtte gå ut i mørket la vi ut 2. ankeret langsetter riktig kurs. Slik kunne vi delvis styre etter linene og delvis trekke oss selv ut.

Det ble mørkt, og litt etter kom månen til syne. Det ble raskt ganske stemningsfullt. Vannet begynte å stige. Etter tre timer begynte dybdemåleren å røre seg, og Necessity dreide litt rundt. Her nyttet det ikke å vente for lenge, for da kunne strømmen sette oss på grunn lenger inn. Vi gav forsiktig gass, og ikke så forsiktig, akterover. Vi vant ca. en meter, men satt fortsatt fast. 30 minutter senere var vi imidlertid fri. Deretter fikk vi ankerlinen i propellen etter at det oppstod litt kommunikasjonsproblemer. I strømmen fikk vi raskt ut hovedankeret og satt for så vidt bra. Episoden førte ikke til tørre utfordringer enn litt nattsnorkling. I lyset fra lykten var det klart at den eneste skaden var litt avskrapet bunnstoff. Vi gikk til sengs relativt fornøyd.

Kart og terreng

Vi har seilt mange steder med dårlige kart. Her i Filippinene har vi skaffet oss et komplett sett papirkart i tillegg til våre elektroniske. Det hjelper imidlertid så lite når begge settene er like gale. Oppe ved Dumaran Island ble vi faktisk ganske lamslått. Heldigvis tok vi ikke sjansen på nattseilas opp hit. Utenfor hovedøya lå det ganske mange øyer. Ikke var de små heller, en km eller så lange. Det var rart. Der lå de som perler på en snor, men på kartet var det kun en øy som var vist. Store øyer manglet fullstendig. Gud bedre. Neste dag skulle vi døgnseile opp til Coron 110 nautiske lengre mot nord. Kunne vi ta sjansen?

Det gjorde vi, og det var ganske klart at litt lengre ut var det en slags led. I alle fall gikk det noen større båter der. Jeg har allikevel aldri seilt med dårligere magefølelse. Vi brukte radar og satt klistret til dybdemåleren over områder med 10-30 meters dyp. Etter som vi kom lengre nord ble det heldigvis klart at kartene stemte bedre og bedre.

Dykking

Det er ikke bare dårlige kart som kan være farlig. Rundt byen Coron ved øya Basuanga ligger det et dusin japanske vrak. Disse var senket i 1944 av amerikanske fly fra et større antall hangarskip. Nå ligger de der til glede for dykkere fra hele verden. Vi dykker jo litt vi også, så vi ble med en tur. Vrakene lå der på alt fra 5 til 40 meters dyp. Det gir meg ikke noe stort "kick" å gå ned for å se på vrak, men dette var klart en viktig del av historien. Dessuten var korallene i nabolaget førsteklasses med vakre farger. Det var også ganske mye fisk, noe som var gledelig etter Malaysia og Indonesia hvor de fisker med dynamitt. At de lokale filippinerne som drev dykkestedet var svært hyggelige og dyktige var selvsagt en bonus.

Puerto Galero 17.04.09

Etter noen dager i Coron skulle vi rundt til nordsiden av øya Basuanga. Det var mest for å få litt forandring, vi hadde intet spesielt formål. Rundt øst og nordsiden fikk vi en perfekt gennaker bris. Seilet bare måtte opp. Etter uker med bidevind var det uimotståelig. Ikke snakk om at vi stanset. Vi la om 20 grader nordover og var på kurs mot Puerto Galero. Takk o bris. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var. Brisen hold i mange timer og vi seilte inn til Puerto Galero på Mindoro tidlig på morgenen. Ny yacht klubb, nye bekjente og kanskje det sikreste ankringsstedet i Sydøst-Asia. Nå ligger vi på en Tyfonsikker bøye. Men mer om det senere.

jfm 18.04.09

 

Til toppen

Helene og Jørn skal gifte seg!

Helene skal gifte seg med sin Jørn. Det var på tide tenker foreldrene. Det er ikke hvem som helst som blir godtatt av Helene. Riktignok er det litt tid frem til selve seremonien, så vi kommer tilbake med mer når tiden nærmer seg. Vi regner med at Jørn mønstrer på når vi trenger mannskap.

 

To the top

In the eye of a Typhoon - the devastation by Chan-Hom - click on pictures to enlarge

We have seen the eye of a major Typhoon and know that we will never forget. Unfortunately you only get to the eye through the wall. When afterwards you see the destruction you are simply glad to be alive. To still have Necessity almost unscathed is a bonus almost beyond belief. Necessity was the only boat out of 12-14 not ending up on the beach (one was able to go on after a few days of repairs).

When we left home four years ago we were pretty certain that we would experience no Typhoons or Hurricanes. Yachties hardly ever do. But if you approach the area from the Philippines to Japan the odds increase, probably one reason why so few boats go this way. To be hit "off season" i still pretty unusual. The Philipinos are quite convinced that the increase in unseasonal Typhoons is due to increased water temperature caused by climate change.

We checked out of the Philippines in Puerto Galera as early as 26. April. We intended to visit some places along the coast of Luzon (the main island with the capital Manila) on the way north. This is normal in the Philippines were officials are quite relaxed about formalities as long as the paperwork can be accompanied by a small bribe. We moved along, visited a few places and kept an eye on the weather forecasts. The sea between the Philippines, Taiwan and Japan can be tough with bad current and wind conditions. Bad weather in the Bashi strait can be uncomfortable to say the least. A typhoon can spell disaster.

We arrived in Bolinao, a small town 150 nautical miles from the north cape of Luzon, when the forecasters told us "tropical disturbance with tropical storm or typhoon likely to develop within 48 hours". The center was not so far away, so we stayed in Bolina, an "excellent typhoon shelter” according to our pilot books. Bolinao is also a nice little town with a good anchorage. We enjoyed the delay, and time passed with visits to the very old cathedral, small shops and cafes with or without Internet - all that is needed in the tough life of the Yachtie.

Then the typhoon died off the cost of Vietnam, and we were off again. On our way to the Bashi strait it became clear that the weather was not exactly settled. Another typhoon, "Kushira" had materialized on the east side of Luzon moving northeast. The prognosis was that “east it was”, but with no guarantees. At the north end of Luzon we met a northeasterly gale with currents setting north. The sea was not nice. We needed to think, and returned to the small port of Currimao. There we were told that the first typhoon had reinvented itself, got a Vietnamese name, Chan-hom. Now it was headed for us.

Even in the Philippines they don't pretend that there are any typhoon shelter on the northwestern part of Luzon. We could press on through the gale and maybe meet Kushira, or we could return to Bolinao. The choice was simple even if it meant going 24 hours south again. We had two to three days to get to Bolinao.

When we returned there were three other yachts there, all having made the same decision. We had someone with whom to discuss the best strategy. At a common dinner in town, the mood was optimistic. The forecast was for a "moderate" typhoon. The harbor would surely protect us? The locals agreed. The two men strong local branch of the Coast Guard had no advice to offer, but was not particularly worried. Bolinao was a good "typhoon shelter". On the beautiful Camper and Nicholson ketch Dagon they had extra reason to be optimistic. They had borrowed a "typhoon" mooring, and had themselves checked the ground tackle.

The next day the wind prognosis was up, and no one was that sure any longer. It looked like a direct hit on Bolinao. Even the locals were a bit concerned, with exception that was of the Coast Guard. They were still legs up, and why not. They didn't have a boat anyway. They thought our chosen anchorage was perfect. Other than that, they had no help to offer.

We still thought we would fix this, and started taking down everything that could catch the wind. Down came our furling genoa, the awning etc. Then we redeployed our anchors, in tandem. No. one was our "genuine Bruce" and no. two a fairly big Spade. Ten meters of chain for the Spade was shackled to the regular rode just in front of the Bruce. We fixed our normal “snubber”, but didn't quite trust it. We added a special snubber and led the lines back to the genoa winches. As it turned out, that saved us.

The other yachts were anchored around us using two anchors in a V. A bit further away were the fishing boat on typhoon moorings and some at anchor. A little further away were a dozen floating fish farms. I viewed the latter with great scepticism.

The next day gave no ground for optimism. Chan-hom was headed straight for Bolinao. The prognosis was now 75 knots, gusting 80-90. No one was sure of anything. We were all worried about our boats, though no one fared for their lives in the quite protected sound. No one wanted to leave the boats. New forecasts came in constantly from family members back home with access to Internet.

07.05.09 - the log:

The wind starts to pick up at 1400 hours. At 1600 hours we are using the engine to offload some of the force on the anchors. The wind instrument shows 60 knots, and we think we have maybe dragged a little bit. The American boat Wild Goose to windward is definitely closer - then much closer. A let up on the throttle a couple of times because Wild Goose is about to hit us as it veers from side to side. I act partly on instinct because it is hard to see anything more than 20 meters away. It is not only the wind and the foam. It is raining like we have never seen before. It has become surreal. Then suddenly Wild Goose passes us, and a moment later she is on the beach surrounded by light local boats that are being ground to bamboo sticks. With a flash of bad conscience we feel relieved. Now Wild Goose cannot hit us.

At 1700 hours our very conservative wind instrument shows 70-80 knots. Items from land are flying in the air. The engine is running full throttle, but then something fouls the propeller. We are partly resigned to our fate, and switches off. We move a little backwards towards the peninsula behind us. I remember thinking "that was that". Something in the air hits the wind generator pole with a loud bang. The stay brakes and the 2inch steel strut bends slowly, but without destroying the deck fitting.

Now the Hong Kong boat Aisling Five is in trouble. It seemed to be ok after moving a little initially. Now the anchors give way, and it moves closer to us. Then it is behind us after I was certain it was going to hit. The mizzen is in the water. It clears us by what Johan estimates to be centimeters. Then Aisling hits land and is knocked on the side. Then she disappears in the foam. Again I selfishly feel relief that it cannot hit us any more.

A little after 1700 hours and everything is chaos. The noise is deafening. It is painful to look above our fixed sprayhood. Drums from the fish farms do not float past us. They roll incredibly fast on the water. That none of them hits us is pure chance. The same can be said of the lethal roof plates flying through the air. Onshore they take lives.

It looks like our turn. We are dragging anchors and move towards land, or? The wind has shifted a little, but we have less than two meters of water under the keel. Then the wind shifts more, and we are clear of the peninsula. The anchors are holding again.

At 1730 the wind dies fast. Suddenly it is calm with clear skies. Around us we can see a black wall of rain and clouds. We are now the only boat in the sound. The fish farms are on the beach further north. We can hear cries for help, from someone. It sounds like a child. What about Aisling Five? She disappeared on the other side of the peninsula. Can we help anyone? We discuss launching the dinghy, but know that this is not over. We are in the eye. When will the wind be back? And from where?

We don't have to wait long. At 1745 the storm is back at the same wind speed, and now it is also nearly dark. The propeller is still fouled. We can only monitor the chart plotter. The anchors hold on for a short while with the new wind direction. Then we move fast across the sound. There is nothing to hit except land on the other side. We have a quarter of a nautical mile and two very good anchors moving across "good holding in mud and sand". Half way across, and the anchors are set again. We are resigned, but hope for the best.

The anchors held. We were saved by a Bruce and a Spade. At 1830 it is only blowing 30-35 knots. We talk about getting the dinghy out, but realize we have to wait a little longer. 30 minutes later, and it is all over. Incredibly Wild Goose is now also anchored in the sound. She had been fended off by a wharf and the local boats, all of which were smashed to pieces. Then Wild Goose drifted off with the wind shift. Claud, the skipper, then set the anchors again. Wild Goose is a very sturdy Seattle built boat, and sustained only minor damage to the hull.

We got the dinghy in the water. It was very quiet. No more calls for help. We could see Aisling Five. She was on her side on the rocky beach, mostly under water. When we got there, Peter and Phoebe were on land. A quick look inside Aisling revealed utter chaos. The galley had moved from port to starboard side and was upside down. There was little hope for the boat. Claude from Wild Goose was also there to help. We took Peter and Phoebe across to Necessity.

Then I went looking for Dagon over by what was left of the fish farms. The boat was floating at least, but it looked badly damaged. Even so, Tom and Fran was onboard after having been on shore for most of the storm. The Typhoon safe mooring had dragged, and they had scrambled onshore when Dagon hit the rocky shore. They were not sure they could save the boat, but wanted to stay onboard. There was some water in the boat, but they thought it had mostly come from above or from the water tanks.

Back on Necessity, Peter and Phoebe was now in Johan's shorts and t-shirts. At least they were dry. When Aisling hit the shore, they swam ashore. Not easy in the storm. Once there, earth and vegetation was coming down around them. Aisling took off and disappeared, only to come back when the wind shifted after the eye. Peter and Phoebe were glad simply to be alive. There was an unreal silence and the sound was very dark. The electricity was out all around, and cell phones were not working. Our sat phone was put to good use. Family and friends were contacted and reassured in Norway, the US, Great Britain, Hong Kong and New Zealand.

Then there were beer and Aquavite. The latter is normally not that popular with Brits and Chinese, but now it disappeared quickly. We went to bed when the bottle was empty.

Daylight gave no comfort. Bolinao was transformed. The vagetation was gone together with most of the houses. The boats lay damaged on the beach. It looked like a Hollywood war movie. Many people were missing, particularly from the fish farms. Philippino families live on the fish farms in small houses, and also children were missing.

The Coast Guard reappeared the next day. Aisling became their center of attention. There were forms to fill in. We asked if they had been out to rescue people during the storm. The answer tells something about the difference between a developed country and the third world: "Oh no, far to dangerous". In fairness they had not equipment other than a concrete house, and probably little training to speak of. When we asked why Bolinao was considered an excellent Typhoon shelter it became clear that it was because it had not been hit in recent years. The following days the Coast Guard was still in their little concrete house while people around them worked frantically to save their possessions. Then the Navy visited, possibly to help. They told us that many people had drowned in the harbor. When it got dark they used a strong search light across the sound. The next day they left without any real effort to find the missing. Not that the locals expected much.

18.05.09

Three weeks have gone by, putting some distance to the disaster. Officially the wind in Bolinao was 80-85 knots gusting 105-115. Johan has left Necessity, and Eva is on board. Johan undoubtedly did very well keeping his calm during the typhoon.

We have now done some work on the boat in Subic Bay, another "day" in the wrong direction. We had to check into the Philippines again. Now a new pole for the wind generator is in place, though without generator. The generator itself was the only fatality on Necessity, a trifle.

Aisling Five has been written off. Dagon is afloat and has made it to Subic Bay. Tom and Fran plans to spend a year to repair her. There is still no electricity in Bolinao. The local Philipinoes have suffered a lot. The support from central government is not much, and attention in Manila newspapers is limited. We gave our friend Romeo a few hundred dollars to rebuild his house.

Much has not been said. Johan's and my visit to Manila was overshadowed by the storm. It is a chaotic urban sprawl of 11-12 million people. It is not among the most attractive of metropolises unless you are out to "buy girls". When you decline, the Viagra salesmen are there immediately. That they targeted me is one thing, but Johan was somewhat offended by that particular offer. Add to that, scores of street kids and a continuous traffic congestion. It is invariably faster to walk than to take a taxi. Not that a Philipino with some money would ever consider that option.

Most people are not aware that the Philippines have 80-90 million inhabitants, and that 30% of the seamen of the world are Philipino. Norwegian shipowners have a heavy presence in the "Seamens Exchange" in Manila. The Philippines is also a country that looses very many people in ferry accidents and bad weather offshore. Maybe Philipino seamen and Norwegian shipowners, not to mention Norwegian humanitarian help, could contribute to a functioning Philipino Coast Guard?

At the time of writing we are no longer in the Philippines, but in Japan. The little island of Ishigaki is charming and absolutely Japanese, even if historically it has been part of the Ryukyu kingdom and often under the influence of the Chinese. This is, after all, much closer to Taiwan than to mainland Japan.

We are no longer in the 3. World. This place is modern with a harbor built to protect boats in winds up to 150 knots. The place looks a bit like a fortress, so we tend to believe them. For addition protection there are two huge Coast Guard vessels stationed here. I doubt that these guys would hide in a house if a typhoon were to strike.

But English speaking Japanese are in short supply, and Internet is difficult to come by for visitors. I suppose most people have it in their house. In a few days we will head for Okinawa and then Nagasaki(?).

We got to Ishigaki in time for the Dragonboat festival

jfm 28.05.09

To the top