Ecuador 10.10.11
Den dagen vi krysset ekvator tok Tore på langbuksene. Hvordan er det mulig? Her er det overskyet og kalt. I tillegg har vi vinden på nesen. Hvis noen slapp meg ned hit fra verdensrommet og spurte hvor jeg trodde jeg var, ville svaret antagelig vært ”Nordsjøen”. Hvorfor er det slik? Svaret er nok Humboldt strømmen, strømmen som fører kalt vann fra Antarktis til hele vestkysten av Sør Amerika. Det senker temperaturen her med opp til ti grader. Det sier litt om hvilken virkning Golfstrømmen har for Norge. Virkningen av havstrømmer er enorm.
Turen fra Panama til Ecuador var ikke så lett. Å være på skarp kryss i 6 døgn med noe sjø imot tar på både mannskap og rigg selv om vindtyrken ikke var mer enn ca. 20 knop - ingen krise, men slitsomt. Humbold stjal også 1,5 knop fra farten. Dag etter dag leser vi 6,5 knop på loggen og knapt 5 på gps’en. Det skulle egentlig vært enda vanskeligere, for opprinnelig var målet Galapagos. Den turen hadde imidlertid blitt for tornefull med vinden enda mer ugunstig. Dit kunne det fort blitt 1300 nautiske mil utseilt heller enn 800.
En slitsom tur var det, men hyggelig allikevel. Alt fungerte og vi seilte. Vestkysten av Nord Amerika har bestått av alt for mye motring så det gjorde meg direkte glad å oppleve at dieselen forble på tanken. Og vi passerte to milepæler. Necessity krysset sitt kjølvann. I mars 2006 seilte vi fra Panama til Galapagos. Siden da har Necessity seilt ca. 34000 nautiske mil over og rundt kanten av Stillehavet. Det tilsvarer ca. to ganger rundt jorden. Stillehavet er unektelig stort. Turen har vært et eventyr som er verdt en liten feiring. Dessuten krysset Necessity ekvator for 3. gang, den første for Tore. Tore Uthaug har vært om bord før, fra Vanuatu til Australia. Han beviser at bønder kan trives i båt. Han er et meget positivt mannskap, til tross for litt røff behandling fra kong Neptun.

Mellom Amerika – en oppsummering.
Vi har seilt i mer enn seks år og har snart 45.000 nautiske mil i kjølvannet – ca to ganger rundt ekvator. Vi har brukt månedsvis i den tredje verden, og stort sett har vi satt stor pris på møtet med de litt mindre privilegerte. De har vist en gjestfrihet, og til tider en visdom, som jeg er i tvil om vi viser hjemme. Selv der hvor byråkratiet er håpløst og fungerer dårlig har vi tolerert det med et smil. De var aldri ute etter ”å ta oss”. Det er imidlertid noe med Mellom-Amerika som mange ganger har vært mindre hyggelig. Dog med unntak av El Salvador. Der var det bare smil og effektivitet. Mexico gav jo litt blandete opplevelser, men uventet nok var det Costa Rica som fikk meg til å gå lei. Veldig lei, og å tenke at nå har jeg nok av dette. Det er det første stedet jeg har vært hvor jeg slet med en følelse av ”èn feil og de tar båten”. Kanskje urettferdig, for det gjorde de aldri, men min egen agent og andres opplevelser syntes å bekrefte følelsen. Dette er den første negative rapporten vi har skrevet på hele turen.
Vår utfordring var at vi hadde et stort behov for å komme hjem i 4-5 måneder, men utenfor orkanbeltet (syd for 10grader nord) er det særdeles få marinaer på Stillehavskysten. Når du skal ha båten på land i tillegg synes det redusert til tre marinaer hvorav to er håpløst dyre (det blir 1500 nok pr. dag takk!). To marinaer er i Costa Rica og en i Panama. Selv den rimeligste, Costa Rica Yacht Club i Puntarenas, kostet oss $530 pr. måned. Ellers Ikke noe galt om Yacht klubben. Den er hyggelig, har en meget sympatisk manager og et meget bra sikkerhetsopplegg. Det siste er vesentlig, for det formelig haglet med advarsler om hvordan alle blir robbet. Det er for øvrig så typisk for Mellom Amerika at befolkningen er svært gjestfrie, og kanskje ikke fult så tyvaktige som de selv synes å mene, men det er knapt noen grense for myndighetenes evne til å stikke kjepper i hjulene for dem og for besøkende - i alle fall de som kommer med egen båt. (At norske tollere og myndigheter også har gjort livet surt for utenlandske seilere er en annen sak, som nå heldigvis synes løst.)
Innsjekking i Puntarenas i Costa Rica tok tid, delvis fordi tolleren var full. Han brukte det meste av tiden på toalettet. Vi uttrykte ingen kritikk på stedet gadd vite – man kritiserer ikke maktapparatet i disse landene. Vi kunne få tre måneders opphold for båten, vel egentlig tre ganger 30 dager, minus en helg osv. Vår agent (en velmenende, men akk så rotete person) mente at det senere kanskje kunne ordnes med fire, men om det var ønsketenkning vet jeg ikke. Den sjansen tok vi aldri. I august, i antatt god tid, kom jeg tilbake til hovedstaden San Jose noen timer fra Puntarenas. I bagasjen hadde jeg en ny propell, nødvendig siden bladene på min gamle Gori var sterkt redusert pga ”kavitasjon”. Jeg hadde komplett papirarbeid for reservedeler til ”boat in transit”. Det hjalp lite. Heller ikke forklaringen om at om jeg ikke fikk propellen til båten, kunne jeg heller ikke dra derfra. De ønsket hundrevis av dollar i skatt/toll. I land hvor lovgivningen er urimelig finnes også mennesker som spesialiserer seg på å minimalisere virkningene. Vi skaffet oss en dyktig tollagent. Enden på visa var at han fikk verdien ned. Totalbeløpet ble allikevel ca. 500 dollar, 100 av dem til agenten og 24 timer tapt. Nå var det tiden og veien om vi skulle komme oss ut av Costa Rica i tide.
Det gikk bra, propellen kom på plass og båten på vannet. Den dagen vår tillatelse utløp sjekket vi ut, og morgenen etter navigerte vi ned den meget vanskelige vannveien og ut til havet. Det var en stor lettelse, og jeg tenkte at ”aldri mer Costa Rica”. Jeg så frem til Panama noe dager mot sør før jeg igjen måtte hjem noen uker.

Enveiskjørt
Etter denne klagesangen er det verd og nevne at jeg ble pent behandlet på Yachtklubben og av min agent Koki (egentlig Jorge). Koki viste meg rundt i Puntarenas og var også med til hovedstaden San Jose. Han var en trivelig fyr, men med mye armer og ben. Egentlig var han shipping agent, men det var tydeligvis lite å gjøre. Han hadde et stadig behov for mer penger, og pt var det Necessity som fremstod som en mulig kilde. Noe gikk sikkert også til smøring av hans kontakter.
Puntarenas var i høyeste grad tredje verden, og dessuten ikke fritt for gatekriminalitet. Det plaget ikke meg i følge med Koki. Jeg leide også en bil noen dager, delvis for å løse propellproblemet i San Jose. Det ble flere turer frem og tilbake. Derved fikk jeg jo et visst inntrykk også av innlandet. Den morsomste kjøringen ble det i Puntarenas. De har ordnet med en del enveiskjøring, men hadde muligens ikke råd til skilt. Hvordan oppdaget jeg at det var enveiskjørt? Det blir kanske klart når du står nese mot nese med motgående bil helt på høyre side av veien. Til tross for skiltmangelen var det vaktisk noen som hisset seg litt opp - inntill de skjønte jeg kom utenifra.

Pedregal i Panama
Vi hadde kurs for Pedregal, en landsby som også er en slags forstad til David. David er Panamas nest største by og ligger ganske langt inn i landet. Det samme gjør da også Pedregal. Man kommer dit via en to dagers tur gjennom vannveier som snirkler seg gjennom jungelen. Vannveien preges av sandbanker og krokodiller. Sandbankene flytter seg raskt, så her er det ikke spørsmål om man går på grunn, men hvor mange ganger. Vi endte i mudderet tre ganger hvilket visstnok er bra. Du går bare på stigende tidevann (totalt over 3 meter), så om du setter deg helt fast venter du til tidevannet har løftet deg av. Derpå prøver du å finne tilbake til ”kanalen”. Oppskriften er å se etter steder der strømmen går kraftigst. Der er det stort sett gravd ut en dypere renne.
Turen er såpass lang at den må gå over to dager. Selv om man blir litt anspent er det en naturopplevelse der Necessity siger gjennom jungelen. Brøleapene er høylytt tilstede, og du ser ett og annet par med krokodilleøyne betrakte deg fra bredden. Hva gjør jeg om noe setter seg i propellen? Fuglelivet er imponerende. Mottakelsen i den lille Yacht klubben er god, og jeg føler meg vel. Her møter jeg også noen amerikanere og engelskmenn som har sine båter her. Et par av dem har tidligere bodd i Costa Rica, men flyktet til syvende og sist fra byråkratiet. Panama er bedre.

Ecuador

Pirater?
"Jan Fredrik - fort - det haster". Stemmen til Tore sier at det haster veldig. Det er min frivakt og jeg sov godt, men tumler på dekk. Ved siden av oss en "panga", en åpen båt med godt med lys. Ombord to mann med Finnlandshetter. De veiver og gestikulerer og vil ha Necessity til å legge bi. De krysser baugen vår med liten klaring. Necessity har fulle seil i natten, men denne båten vil tvinge oss til å jibbe. Ikke det best, men storseilsjøtet kommer raskt inn og vi kommer rundt.
Tore er rystet, naturlig nok. Jeg er ikke så veldig redd, for dette har jeg opplevd før. Det er fiskere som har satt tunfisknett. Garnene er flere nautiske mil lange og de står 10-15 mil av kysten. Fiskerne vil bare stoppe oss fra å gå i garnet. Greit nok, seilene kommer ned (rulles inn) og etter hvert forstår vi hvilken vei fiskerne vil ha oss til å gå. 30 minutter senere er det "back to normal", men Tore har mistet behovet for søvn. Ikke rart. Det kan unektelig virke skremmende.

I skrivende stund ligger vi i Salinas i Ecuador. Tollerne her har tidligere hatt et rykte for også å være de egentlige piratene, men Necessitys mottakelse var upåklagelig.

Det har vært noen interessante dager i landet. Ecuador overrasker positivt. Vi tok fly til hovedstaden Quito 600km unna. Det kostet en slikk og ingen ting. Bare innflygningen til Quito var verd prisen. Byen har en unik beliggenhet der den ligger på fra 2800 til over 3000 meter (verdens nest høyeste hovedstad). Fjellene/vulkanene rundt er dekket av snø og går noen tusen meter til i høyden. Byen fremstår som ryddig med en vakker gamleby og et fint kommersielt senter. Favela’en var fraværende, og bebyggelsene rundt på de mange åsene var slett ikke verst. En moderne taubane tar deg direkte fra sentrum opp i noe over 4000 meter. For oss som er vant med havoverflaten føles behovet for litt akklimatisering. Puls og pust økte raskt ved vår lille utflukt i høyden. Nå er vi tilbake i Salinas og Necessity. Hvis alt klaffer er vi på vei til Påskeøya imorgen på denne tiden. Det vil nok ta oss en 14-15 dager.

jfm 15.10.11

til toppen

Ecuador til Påskeøya

På jakt etter passaten

Vi dro fra Salinas vel vitende om at det kunne bli et par frustrerende dager. Grib filene viste vind fra sørvest, men heldigvis ikke alt for kraftig. Det viste seg korrekt. De første tolv timene seilte vi sørover med en ikke helt behagelig sjø på nesen. Etter det døde vinden nesten helt, og vi startet jerngenoean. Det gikk ikke så fort, men vi hadde i alle fall kurs mot målet.
Ut over natten ble det også litt vind og vi kunne seile selv om det ble mer vest enn mot målet. "Slik går no dagan" som mer flegmatiske landsmenn ville sagt det. Det gikk på den måten i ca. tre dager. Delvis motring, delvis seiling vest av "målet". Så langt var det ventet, men så skulle vi møte passaten - eller? Her var det da heller stille. Nesten ikke vind, og den kommer jo rett fra sør. Fortsatt ble det motring, motorseiling og ofte seiling om natten. Av en eller annen grunn blåser det alltid mer om natten på disse traktene.
Strømmen er en annen skuffelse. Humboldt ønsker tydeligvis ikke å slippe taket. Det stjeler nærmere en knop av fremdriften. Den skulle være begrenset til 150 nautiske av kysten. Den gav seg ved 300.
Vi er nå seks dager ut, og nå kommer i alle fall vinden fra riktig retning. Det er bare så lite av den - 5-7 knop. Kanskje er dette passaten, men skuffende er det. I teorien er dette et La Nina år noe som skulle bety forsterket passat. Vel, det er fortsatt ikke for sent. I skrivende stund er det fortsatt 1400 nautiske til Påskeøya.

Drivgarn

Fire døgn ut fikk vi noe i propellen. Deretter var det en noe uballansert gange. Noe satt fast. Ganske riktig. Akterut hang det en line med små flytere. Ikke så lange greiene, men det måtte bort. Det var bare en ting å gjøre. Frem med badebukse, maske og kniv. Det var midt på dagen, men temperaturen har vært en annen skuffelse. Ingen bønn.
I propellen satt en pen liten vase, og bak roret hang en annen. Det gikk ganske raskt å få det bort, så en halv time senere var vi igjen under veis. Vi tenkte litt på fiskere som lot slikt ligge igjen på havet, men slik er det bare. Det viste seg at vi var i et område med mye mer. Vi så snart en Peruviansk fiskebåt på gang noen kabellengder unna. Det var ikke så lenge før det ble mørkt. Deretter dukket drivgarnene opp. Fiskerne bruker litt lys på disse "investeringen", men ikke mer enn nødvendig. Vi så imidlertid noen blå lys, og tolket det nok riktig. Vi hadde dem om babord, og bestemte oss for at slik måtte det forbli. Stadig nye lys. To timer senere var det fortsatt blå lys i en linje til babord. Problemet var at de sendte oss vestover, der vi ville sørvest. Til slutt så vi det siste lyset - trodde vi. Forsiktig lå vi kursen om (vi motorseilte) med øynene på stilk. Der mot vest var det flere lys, men de var pokkker så langt unna. Det kan da umulig være samme lenken?
Der, fem meter foran båten, kom svaret. garnlenken var synlig fra våre lanterner. Jeg kastet meg over girspaken og stoppet propellen. Garnlenken ble presset ned av kjølen (den skråner pent akterover). Det blir nok huking per ror. Men under over alle under. Garnlenken forble ned til også roret var forbi. Vi gikk klar. Intet nattdykk med kniv i mørket. Her, 3-400 nautiske av kysten var vi inntil videre fri av drivgarn. Jeg har stor sans og forståelse for fiskere, men dette drivgarnfisket gjør det vanskelig. De dekker jo havet med garn!

Så fant vi passaten

Det tok seks dager. Seks dager med variabel vind og ganske mye motring. For det meste var vinden imot. Skulle det da aldri slutte? Jeg trøstet meg med å lese Amundsens beretning om sydpolen. Fram brukte 5 måneder fra Kristiansand til Hvalbukta. Passaten sviktet også dem.
Men den 6. dagen kom det en riktig vakker passat. Først 12 knop vind fra siden, siden 14-16. Siden da har det gått unna med mer enn 7 knop i snitt. Det brer seg en mer fornøyd følelse over båten.
Men 2 dager senere må vi konstatere at ikke alt er vel. Riktignok kommer vinden fra den riktige siden, men dette minner lite om passat (husk at vi har tusenvis av nautiske mil med erfaring). Det er kalt og det er overskyet. Det er faktisk mer enn overskyet, det er blygrått med masse regn. Til tider kommer det en byge i timen. Vinden friskner på en smule, men ikke som i et realt ”squall”. Antagelig er det alt for kalt også utenfor bygene.
Vinden er allikevel svært ujevn. I det ene øyeblikket 25 knop, i det neste 12 eller mindre. Særlig om natten er det ille. Vaktene er hardt arbeid. Noen få ganger gir vi opp og ruller inn seilene. Sjøen er grov, og uten vind blir det en forferdelig slåing som seilene neppe har godt av.
Selv de fantastiske svalelignende fuglene som lever av insekter her ute synes å lide. Disse lever sitt liv flyende (selv når de sover) og fanger innsekter like over havflaten. En av dem hadde fått nok. Den tok seg først inn i cockpit, så ned i salongen. Der fløy den omkring ganske så fornøyd. Den kvitret litt til og med. Men det ante meg at noe var galt, så neste dag fant vi den død liggende i gardinen i forpiggen.
I skrivende stund, etter elleve døgn, må det innrømmes å være bedre. Strålende sol og jevn passat på 17 knop. Endelig! Det er ikke en gang kaldt. I til sammen 17 døgn siden Panama har vi kjempet med ganske dårlige forhold, mye av tiden med vinden på nesen, overskyet nesten hele veien og sjøgang for viderekommende. Jeg er imponert over Tore som tar det hele på strak arm.
Vi har faktisk hatt det ganske hyggelig ombord til tross for været. Det er nok å prate om, og vi spiser godt. En dag fikk vi en vakker tunfisk. Det ble til tre nydelige fiskemåltider. Problemet er saktens at det er undertegnede som er kokk ombord (det var visst en slags betingelse). De som kjenner meg mener nok at det ikke er så lovende, men med sjøluft som appetittvekker går det faktisk bra.

Påskeøya

Vi brutke 15 døgn noe som ikke er så verst, men som kostet oss litt diesel. Ingen drømmeoverfart, men desto bedre er det å komme frem. På formiddagen seilte vi langs lesiden av øya. Her er ikke mye beplantning og nesten bare gressmarker. Det er for så vidt ingen overraskelse, for det er vel kjent at Påskeøya er en økologisk katastrofe. Det har vært frodig skog her, men meste forsvant før den første europeer kom tidlig på 1700 tallet. Polyneserne hugget skogen og utarmet øya. Det er egentlig en forferdelig historie, for uten trevirke, ingen båter. Mulighetene for kontakt med omverden forsvant, noe som var meget uvanlig for polyneserne. Mulighetene for fiske ble formodentlig også redusert. Påskeøya er et skremmende eksempel på hva som kan skje ved et økologisk sammenbrudd. Heldigvis er det også en uvanlig historie for øyene i Stillehavet. Polyneserne praktisert andre steder en til tider brutal regulering av sin egen befolkning for å unngå overforbruk av ressurser.
Alt dette angikk oss ikke så mye der vi nærmet oss Hanga Roa, den eneste lille byen på øya. Vi kalte opp havnekapteinen og fikk straks svar på litt dårlig engelsk. Vi skulle ankre opp utenfor byen sammen med de andre båtene. Andre båter? Vi er da utenfor sesongen for båter som kommer østfra. Det var neppe sannsynlig at andre båter kom samme vei som oss uten at vi visste om det. Rundt neset og der lå det to seilbåter, en østerisk og en fransk. Vi ankret opp og ventet på toll og immigrasjon. Til vår skuffelse var havna stengt og vi måtte vent til neste morgen. Påskeøya har elendige havneforhold, og det hadde vært litt vestlig vind. You tell me, den hadde vi kjempet med det siste døgnet.
Tålmodighet, tålmodighet. Vi kalte opp den østeriske båten Taurus, og ble straks invitert ombord til Barbara og Christoph. Vi tok med en flaske vin, satt jolla på vannet og dro over.
De hadde kommet over fra Chile allerede for mer enn en uke siden. Det samme gjaldt den franske båten, Objective Lune. Det ble en hyggelig kveld ombord sammen med begge mannskapene. Det kan være vanskelig å forstå for de somme ikke kjenner miljøet, men for oss var det som å møte familie til tross for at vi aldri hadde sett eller hørt om dem før. Denne lille gruppen av internasjonalt reisende finner alltid lett sammen når de møtes. Selv hadde jeg knapt sett en virkelig langturseiler på mange måneder, så det var vel også snakk om abstinens. Ombord i Taurus fikk vi et vel av informasjon om Chile. Sør-Chlle ble prist opp i skyene. Vi kunne overta kartene deres, og vi la til gjengjeld igjen mange guidebøker for øyene i Stillehavet.
Vi hadde egentlig tenkt å ligge i den mikroskopiske havna Hanga Piko. Der lå det imidlertid en annen fransk båt. Den hadde prioritet pga problemer med roret. La det være sagt, Påskeøya er ikke det beste stedet å få problemer med noe som helst. Her er det lang vei til reservedelene. Noen dager senere kom det imidlertid en tredje fransk båt fra Chile. De hadde med seg de nødvendige deler. Langturseilere hjelper hverandre.
Dagen etter ble det innsjekking med en mengde "officials" ombord. Det gikk meget greit for seg, selv om Chile nok er litt på den byråkratiske siden. Her var imidlertid ikke spor av Mellomamerikanske holdninger til betaling. Det hele kostet ingen ting. Andre seilere fremstiller Chile som en slags Europa i Sør-Amerika, og slik fremstiller også Chilenere vi møter det.
Så var det å ta jolla i land. Du tar sikte på et lite fyr som står der mellom brytende sjøer. På begge sider ligger surferne. Her må det beregnes om du ikke skal bli en av dem. Jolla vår planer heldigvis med to ombord, så innover kan vi kjøre fra en brytende sjø. Utover er det straks vanskeligere. Vi sikter på åpningen i en liten molo, og DER er vi innenfor. Ikke mye til havn. Totalt kanskje noen hundre kvadratmeter med rolige forhold. Vi kan slappe av til turen utover og hilse pent på en betydelig Moai (steinstatue) som overvåker havna. Blåser det opp vet jeg ikke hvordan vi kommer tilbake. Egentlig skal det alltid være en ombord, men det er det visst ingen som overholder.
Kulturelt har dette vært en rar øy, med kulturer som knapt har vært levedyktige - og svært lite rasjonelle. Den første europeer kom hit i 1722 (en hollender). Da var det fortsatt litt skog igjen. Da hadde befolkningen sluttet å hugge på de enorme statuene, så det var kanskje derfor de tok det siste av skogen. I dag er det bare karrige gressganger igjen - og statuene. De står der som om de har grodd opp av grunnen. De fleste synes fortsatt å være nær steinbruddet, men noen, på mange tonn, har tatt turen helt over øya. Det er helt utrolig, og selvfølgelig en vanvittig bruk av ressurser på en isolert øy som er mindre enn mange på norskekysten. Hvordan de forflyttet seg? Ingen vet det sikkert. De fleste tror de ble rullet på de siste rester av tømmer, men Tor Heyerdahl hadde så vidt jeg husker sin egen teori (selvfølgelig). Han fikk disse statuene til å vagge slik at de kunne oppnås en viss fremdrift.
Vår landsmann Heyerdahl har jo satt denne verdens mest isolerte øy på kartet. Også de lange, stygge ansiktene til Moaiene skal visstnok ha sitt opphav i Syd-Amerika. Vi har studert dem nærmere og har en alternativ teori. Det er helt klart at mange av statuene har turban, en som ligner mest på den som Sikhene benytter (se bilde). Det er derfor mest sannsynlig at disse tøffe menneskene stammer fra nord i India. Vi har nå diskutert å bygge en bambusflåte og seile fra India til Påskeøya. Saktens vil vi ta med en Sikh. Om vi greier det er jo det spørsmålet avgjort.
Spøk til side. Vi får noen fine turer rundt på øya, men mest setter jeg ærlig talt pris på den lille landsbyen med vennlige polynesere. Det hele er smilende, avslappet og trygt. Litt for avslappet selvfølgelig. Her er tre dykkeetablisementer og ganske mange fiskere etablert. For de besøkende seilere finnes det faktisk EN bøye, men den er det ingen som har fått kontrollert på overskuelig tid. Det er ingen tilbud om å frakte vann og drivstoff til båtene, selv om det antagelig kunne la seg ordne. Mens vi var der dukket nok en båt opp fra Chile og en lå i minihavna Pika Roa (plass kun til en båt). Det er altså ikke slik at ingen seilere besøker denne avsidesliggende øya. Øya er jo i dag basert på turisme, men ingen synes å ha sett potensialet i seilerne.
Øya har forøvrig også en annen gruppe innbyggere - hester. De blir benyttet flittig, så når man kjører bil bør man være forsiktig. Noen flokker går også vilt. Hesten er jo et hyggelig transportmiddel, men antallet synes å overgå behovet. Kanskje er hestene rett og slett en måte å bygge opp jordsmonn?
For øya og dens historie, se lenke og ikke minst bildene.

På vei til Chile

Dette er en sesong med mye seiling. Mot slutten av November skulle vi være i Puerto Montt i Syd-Chile. Totalt fra Panama utgjør det mer enn 5000 nautisk mil til sjøs på ca. to måneder. Det er mye seiling, så etter fem dager var vi på tur igjen. Det kommer det mer om i neste reisebrev.

JFM 10.11.11

til toppen

På vei til Puerto Montt

Denne gangen var vi på jakt etter vestavinden. Passat var det siste vi ønsket, men nå var den der for fullt. I følge Jimmy Cornell, forfatter av "World Cruising Routes", skal det være mulig å oppnå litt "easting" når man seiler sørover mot vestavindsbeltet. Klart det, vi kunne krysse rett øst i sørøst passat, men da ville vi aldri komme til vestavindsbeltet, og ikke til Puerto Montt. Derved gikk vi rett sørover, fortsatt med passaten på nesen. Vi visste det ble minst tre dager. Det ble syv. Høytrykket som vi møtte på sørsiden av trakk seg stadig sørover. Drittsekk! Det gikk ærlig talt på humøret løs. Men holder man på lenge nok løser det seg jo. Etter syv døgn kunne vi sette kurs østover mot Puerto Montt.

Å seile i dette havområdet er noe ensomt. I de 17 døgnene det tok å komme til Puerto Montt så vi ikke spor av andre båter. Vi følger andres radar på vår SeaMe, men ingen ting. Dette er det minst trafikkerte havområde vi noen gang har seilt. Det er egentlig ikke noe problem bortsett fra at man blir litt vel avslappet. Utkikk? Det er jo ingen ting der. Jeg duppet visst litt. Litt!!? Det var vel nærmere en time. Statistisk sett var det vel ikke så farlig. Slik går no dagan, som Tore sier. Jeg fikk jo litt dårlig samvittighet. Hva hadde jeg dratt ham med på? Men Tore er plegmatisk. Han er både offiser og bonde. Da tar man ting som de kommer, og at det ikke skjer noe på vaktene er ikke så uvanlig. Tonen ombord var heldigvis god hele veien.

Seilingen i vestavindsbeltet var i det store og hele førsteklasses. I sør passerer jo lavtrykkene, så en og annen front sørger for underholdningen. De kommer alltid om natten, og alltid på Tores vakter. Etter hvert blir vi meget flinke til å forutse hva som er på gang, så jeg legger meg med ordene: Når vinden dreier så bare la Necessity følge vindretningen, mens du kaller på meg. Vindskiftene er brutalt raske. I løpet av 2 minutter dreier vinden kanskje 150 grader, så når jeg kommer på dekk går det gal vei. Da er det på med hodelykter. Både spridd genoa og stor skal jibbes, ofte i betydelig vind og urolig sjø. Det går imidlertid fint. Vi føler oss ganske drevne.

Det tok oss 17 døgn fra Påskeøya til Puerto Montt. Det er tre døgn mer enn beregnet, men vi led ingen nød. Siste natten var det meldt ganske godt med vind, og det ble det. I kastene hadde vi 35 knop og vel så det. Sjøen ble rotete, men ikke virkelig grov. Slik seilte vi inn i sundene utenfor Puerto Montt. Her er det trange sund og 5-6 meter tidevann. Gjennom det første sundet kommer strømmen opp i 9 knop. For oss klaffet det helt, og vi seilte rett inn i kraftig medstrøm. Etter en kort natt for anker utenfor en liten by, kom vi inn til marinaen på formiddagen den 22. november. Nå ligger Necessity på Marina del Sur. Her er servicen god og betjeningen veldig hyggelige. Etter 5300 nautiske på to måneder er det godt å være i havn. Mer om Chile og Puorto Montt kommer senere.

JFM 26.11.11

til toppen

NB: Alle bildene kan forstørres ved å klikke på dem!

16. januar: Puerto Williams – det tettstedet som er nærmest Kapp Horn

Jeg står i kontoret til Capitaneria i Puerto Williams. Som alt annet her nede er Port Captain bare et annet ord for ”Armada”, den Chilenske marinen. Målet er å sjekke ut for å gå til Mar del Plate i Argentina. Flott kontor, flott utsikt og, som vanlig, masse marinefolk. Ute på reden har Bjarte kommandoen på Necessity. Vi ble jaget fra hovedbrygga da et marinefartøy var på vei inn. Mens jeg venter på at en enslig finger skal legge inn side på side av data om Necessity i datasystemet ser jeg at Bjarte styrer mot brygga hvor Hans-Jacob står med en gassflaske. Det er egentlig god tid, for innkommende fartøy er fortsatt langt ute. Men kontoret eksploderer i stor opphisselse. Minst 16 øyne stirrer på meg og krever rasende Necessity bort øyeblikkelig. Mine psykiske evner strekker imidlertid ikke til, og noen VHF har jeg ikke. Ikke blir jeg tilbudt noen heller. I et par minutter vet jeg hvordan spissrotgang føles. Blir jeg arrestert?
Bjarte bruker imidlertid som ventet ikke mer enn to minutter på å hente gassflasken og er på vei ut. Det stanser ikke umiddelbart bruduljen, for alle ser på meg, ikke på Necessity. ”Miro” roper jeg, se! 16 øyne ser ut, og plutselig er det helt stille. Hele gjengen ser litt beklemt ut. Guden vet hvordan de hadde reagert om Argentinerne over sundet hadde fyrt av et skarpt skudd. Det var faktisk nær på for ca. tretti år siden.

Det er i realiteten Almirante Edmundo Gonzales Robles, sjefen for den Chilenske marinen, som styrer Chilensk Patagonia. Slik har det vært etter at Argentina begynte å sikle etter litt av Chiles område her nede mot Kapp Horn. Chilenerne sov mens stadig flere Argentinere flyttet inn. Chile bråvåknet da Argentina gjorde krav på flere av øyene. Det var på randen av krig, men paven grep inn og fikk en avtale. Argentina fikk egentlig ingen ting. Etter det er Chiles ”Armada” stadig mer tilstedeværende etter som vi seiler sørover i Patagonia og nærmere den Argentinske grensen. Naboskapet er ikke spesielt bra.
For øyeblikket seiler vi nord for Falklandsøyene. Egentlig ville vi gå dit, men det ble umulig. Mine venner Bjarte og Hans-Jacob har billett fra Buenos Aires og hjem. Med stempel i passet fra Falklandsøyene, eller Islas Malvinas, risikerer de å ikke slippe inn i Argentina. Som de fleste vet ønsker Argentina seg også disse øyene. Bortsett fra at øyene saktens ligger i nærheten av Argentina er det litt vanskelig å forstå hvorfor. Det har bodd briter her siden 1833 eller der omkring. (Argentina prøvde å sette opp en straffekoloni der i 1832, men gav opp etter få måneder. Også Frankrike prøvde på et tidligere tidspunkt uten å lykkes.) At Argentina også gjør krav på Syd Georgia og andre øyer ned mot Antarktis gjør det hele enda mer underlig. Men for øyeblikket seiler vi altså rett forbi Falklandsøyene (vi har sett dem på horisonten). Vi måtte gi oss for denne utpressingen som jo heller ikke fremmer sikkerheten for småbåter.
Seilingen går allikevel bra. Værmeldingen viser lite vind de neste dagene. Det er litt mer av et problem enn vanlig, for rundt propellen sitter litt av skjøtet til stormfokken. Der har det ingen ting å gjøre, men dit kom det for 24 timer siden. Jeg har tatt et bad for å få det bort – mislykket så langt. Det var kaaaaldt – 6 grader. Neste forsøk blir i morgen, med ny type redskap. Jeg har en kortarmet våtdrakt. Den hjelper ikke så mye i seks graders vann, men lina skal bort. I natt blir vi kanskje liggende bi. (Etterord: linen ble fjernet 24 timer senere etter at vi laget en våtdrakt i McIver stil av regntøy, stillongs og ”duct tape”.)

Chilensk Patagonia fra Puerto Montt til Puerto Williams 16.12 til 13.01

Turen rundt Kapp Horn sammen med Bjarte og Hans-Jacob startet i Puerto Mont, helt nord i Chilensk Patagonia. Patagonia er et svært område. På Chilensk side strekker deg seg fra ca. 43 grader sør ned til 56 grader (eller litt lengre om man regner med noen øyer sør for Kapp Horn). Bare denne lille delen av Chile strekker seg omtrent like langt nord-sør som hele Norge. Det er uten sammenligning det villeste landskapet jeg har seilt i. Det bor noen mennesker rundt Puerto Montt og rundt Punta Arenas ved Magallan stredet. Ellers er det ganske så tomt for folk. Det er noen få mindre steder med noen fiskere, men stort sett fisker de ikke etter fisk. Det synes det å være lite av. De tar imidlertid muslinger og noen få krabber. Spør du dem har de stort sett ingen ting til salgs.
Lite fisk, med det er en god del hval, delfiner, sjøløver og sel. De må jo leve av noe de også, så noe småfisk er det nok. Sjøfugl er det mange av, og albatrossen glir alltid majestetisk gjennom luften. Et fantastisk syn. På land ser vi aldri dyr med unntak av området lengre inn på grensen mot Argentina. Der er det guanaco, en slags llama, og nandu, en slags struts. Vi kan seile i dager uten å se spor av mennesker eller landdyr.
Fjordene ligner nok litt på noen hjemme, men været ligner mer på midtvinters enn den sommer det faktisk er her. Mange isbreer går rett ned til fjorden. Det bidrar til voldsomme fallvinder. Vi trodde det var skryt og overdrivelser når andre seilere snakket om hyppige stormer i fjorden, men nå har vi sett full storm gjentatte ganger.

Sydover fra Puerto Montt

Distansen fra Puerto Montt til Kapp Horn er praktisk talt den samme som fra Lindesnes til Nordkapp!!!!!! (men bare 40% av Chiles lengde)

Hans-Jacob, Bjarte og jeg seilte fra Puerto Montt den 16. desember. Vi seilte med mange formaninger og regler fra ”Armada” om å melde oss to ganger i døgnet via VHF eller kortbølge, evt. e-mail. Det kan være lettere sagt enn gjort, både fordi forbindelsen ofte er dårlig, og fordi radio-operatørene snakker mindre engelsk enn jeg snakker spansk. Det er ikke det beste utgangspunktet. Det gjør det heller ikke enklere når Armadas mail-adresser returnerer feilmelding til Winlink, kanskje det viktigste email systemet for seilere.
Formaningen kom også fra Hans-Jacob. Har du nok mat? Har du riktig mat? Bare en stekepanne? Hva, har du aldri raket fisk ombord? Svaret viste seg å være unisont nei! Om jeg fortsatt ble sett verdig som skipper ville vise seg, men som kokk og forvalter var jeg vraket – totalt. Det viste seg at jeg særlig hadde undervurdert behovet for sukker, smør og ”noko attåt”. Da vi seilte var vi fullastet.

Armada og proviantering bekymret oss egentlig ikke så mye der vi seilte gjennom et farvann som lignet på hjemme med snøkledde fjell og masse oppdrettsanlegg. Det første strekket fra Puerto Montt fremstår som ganske sivilisert. Mange av oppdrettsanleggene er norsk eide, og supportfartøyene har norske navn som Seifisk og Saga. Noen av dem gir oss ekstra oppmerksomhet når de ser det norske flagget. Vi var imidlertid på vei til det eksotiske, så vi seilte raskt forbi denne delen av Patagonia. Bøygen heter Golfo de Penas. Her må vi utaskjærs et par døgn, og iflg. guidebøkene bør man tenke seg grundig om. Dette er Chiles Stadt. Vi hadde en brukbar værmelding, men Necessity ble utvilsomt kastet litt omkring. Ingen fare, men Hans-Jacob, som jo er mindre innseilt, ble syk. Han tok det som en mann, og spydde bar på dertil egnete steder. Ikke alle kan skryte av det. Siden har vi ikke sett spor av sjøsyke hos den mannen.

Den innerste delen av Golfo de Penas heter Golfo Covacado. Her er det hval, masse hval. Vi er litt i tvil om hvilke arter, men det var helt sikkert pilothval og gråhval, samt noen spekkhuggere. Det ”blåste” over alt i et eneste kjør. Det var mektig. Vi var i det virkelige Patagonia: Vilt, bratt og uberørt og med masse vær. Her er ingen lakseanlegg, men det finnes noen utrolige ankringsplasser. Skjønt ankret spiller ofte en underordnet rolle. Med fallvinder på 40-50 knop er det liner i land som gjelder. Vi har noen hundre meter flyteline i kurver akter (bedre enn på rull). De beste plassene er bitte små viker hvor båten spennes opp med to eller flere landliner. Det er litt arbeid, men da sover vi i alle fall godt. Og stedene er ofte utrolig vakre. Selv om det jo er midtsommer, våknet vi den første morgenen i et slikt krypinn (på Isla Zealous) med nysnø et par hundre meter opp i skråningen. Skråningen fortsatte for øvrig opp til seks hundre selv om øya var bitte liten. Det er med andro ord bratt.
Stedet er nå også berømt som stedet der to typer i full Musto utrustning tok seg et bad - ved siden av jolla og med Necessitys landliner fortsatt i hånden. Det var til og med før den første ankerdrammen. Jeg vil ikke røpe at jeg var den ene, men Bjarte var den andre. Hans-Jacob lo så også han holdt på å ende i vannet han også. Vi er nå for lengst tørre igjen og kan konstatere at Musto utstyret holdt forbausende mye vann ute. Jeg var fortsatt tørr ”på midten” etter svømmeturen.

20. desember. Det nærmet seg Julaften, og vi trengte et juletre. Necessity var på vei til Caleta Yvonne, et lite hopp nedover den meget lange fjorden Canal Messier. Været var flott og vinden var god, så vi kom inn relativt tidlig. Igjen var det et svert idyllisk lite krypinn. To liner i land samt anker. Vi lå godt, og dro rett på jakt etter treet. Hans-Jacob ville ha et taket, jeg et vesentlig mindre. Bjarte bestemte og skar av en busk med vår meget skarpe konditorkniv. Deretter en liten ekspedisjon i dette urlandskapet. Mose og lav lå halvmetertykt, men det er meget få trær av noe størrelse. Det er vakkert, og på makronivå kan det ligne steder i Norge. Beplantning og skogbunn minner mer om New Zealand. Uberørt. En falk satt i toppen av et lite tre og lot seg ikke affisere at vi gikk omkring.
Neste stopp var Puerto Eden, en fiskelandsby med et par hundre innbyggere. Her skulle vi proviantere. Særlig skulle vi sikre litt julefisk. Det ble det dårlig med. Fiskerne hadde ikke fisket på mange dager. Butikken hadde mest hermetikk, om du ikke ville ha et helt lam? Etter noen haltende forsøk på forhandlinger med noen få spanske gloser ble det klart at de hadde muslinger. Særlig Hans-Jacob var i fyr og flamme. Det ble storhandel. Vi seilte fra Puerto Eden med en stor bøtte på akterdekket. Det var gode skjell. De fleste lignet veldig på blåskjell. Vi hadde et kjempemåltid kvelden den 22. med nok av hvitvin. Hans-jacob fortsatte å spise på beholdningen i en hel uke før vi hadde nok av lukten og kastet restene over bord.
Juleaften ble feiret i Caleta Apala litt syd for Puerto Eden. Necessity var pyntet med stor flagging (alle signalflaggene), julebusken fikk lys (vi har noen elektriske tilpasset 12V), pinnekjøttet dampet på komfyren, det var poteter og potetmos av søtpoteter til (det siste var en fantastisk innovasjon drevet av mangelen på kålrabi), og det var norsk julemusikk. Det var til og med noen pakker under treet. En stund ble det litt sentimentalt, inntil juleakevitten ordnet den saken. Litt julemarsipan var det saktens også. Akevitt til tross: Vi savnet nok familien hjemme – jeg gjorde det i alle fall. Uansett så ble det noe å minnes for lang tid fremover.

Estero Collingwood: Vi seilte i et vilt landskap

Vi skulle møte Fredrik, min sønn, i Puerto Natales den 27. Vi hadde dårlig tid. Det er en situasjon som ”cruising” seilere ikke liker, men vi stod på. En nattseilas, en overnatting i Caleta Jamie, som vi senere skulle stifte nærmere bekjentskap med, gjennom Kanal Kirke (tidevann på 8 knop om man ikke” timer” det riktig) og til Puerto de Natales den 27. om kvelden. Det var på mange måter en tankevekkende tur. Vi seilte mer enn 200 nautiske på noen av de viktigste fjordene på vei til en by med 19000 innbyggere. Det er omtrent som fra Haugesund til Molde. På veien møtte vi ikke en eneste båt, så ingen hus, eller for den saks skyld et eneste lys. Dette landet er rett og slett helt tomt for innbyggere. Det er saktens noen rundt Puerto Natales, hvor det går det vei både til Punta Arenas (150.000 innbyggere) og nordover gjennom Argentina.
Vi kom inn til Puerto Natales samtidig som Fredrik kom med bussen fra Punta Arenas. Vi møttes i en liten havn, Puerto Consuelo, noen miles lengre inn i fjorden. Det var herlig å se ham igjen.

Torres del Paine 29 til 30 januar

Poerto Natales er en stor omvei. Vi hadde to grunner for å gå dit:
1. Møte Fredrik
2. Dra til nasjonalparken Torres del Paine
Det første hadde vi oppnådd. Nasjonalparken hadde vi hørt mye om. Torres del Paine skulle være et fantastisk sted, så nå gjaldt det å komme seg dit. Vi måtte finne et hotell og vi måtte leie bil. Det viste seg å være flere utfordringer. Det var ingen biler å få leid i P. Natales, det var ingen ledig hotellplass og nasjonalparken stod i brann, så store deler var stengt. Vi var imidlertid ikke kommet så langt bare for å gi oss. Fredrik hadde ”clout” hos Avis og Hertz, så etter intensive forhandlinger ble den saken ordnet. Bil ble kjørt 20 mil fra Punta Arenas. At store deler av parken brant var det mindre å gjøre med, men det var også deler som ikke brant. Men hvordan får vi tak i hotell i den delen? Fem ”reisebyråer” senere var vi ikke kommet lengre. Til slutt: Det var ett reisebyrå med litt tak i. De visste om et lite gjestehus på grensen til parken. ”Det er rent og hyggelig, men alle fire må dele ett rom. Es ok?” ”Claro!” Vi dro av gårde grytidlig neste morgen.
God vei, interessant og storslagent landskap med snøkledde vulkaner. Veien gikk først til den Argentinske grensen, så på grus mot parken. Etter hvert luktet det litt røyk, men det var til å holde ut. Langs veien dukket det opp guanacos (en type llama) og nandu (en type struts). Det er alltid interessant å se nye dyrearter. De var ganske fotogene også. Til slutt var vi ved vårt ”refugio”. Førsteinntrykket var huset på prærien – fra før toget ble oppfunnet. Enkelt utvilsomt, men det var rent, det var dusj og sengene var ok. Men det var fortsatt tidlig. Før vi testet huset på prærien skulle vi på fottur i fjellet.

Torres del Paine er kjent for sine imponerende granittårn. Vi kan legge til snøkledde vulkaner, isbreer og enorme morener. Egentlig var det bare en av stiene innover som var tilgjengelige. Langs de andre brant det. Det skal ikke spøkes bort, for det var litt av en katastrofe. Hoteller og eiendeler gikk tapt i stor stil, men så vidt vi vet ingen menneskeliv. Selv gikk vi en fantastisk sti innover i et landskap som var litt annerledes enn hjemme. Granittårnene hang over oss, men det var også et praktfullt skue i andre retninger. Dessuten føltes det godt å lange ut. Vi får litt mosjon på båten, men ikke denne typen. Her inne i Andesfjellene skal det også være puma og fjelleoparder. De så vi ikke noe til. Ikke så rart, for her var en god del andre mennesker, noen på hesteryggen. Vi så imidlertid en Patagonia rev som lignet mer på en ulv enn en norsk rev. Vi kom aldri helt inn til tårnene, men kanskje i morgen? Det ble aldri noe av, for dagen etter var hele parken stengt. Flammene tok over. Tilbake på vårt ”refugio” var det riktig hyggelig. Maten var god, og nå var det masse mennesker der. Noen var evakuert, ikke alle særlig fornøyde. Et hyggelig amerikansk par hadde reist ut med bil om morgen og gått sin tur i fjellet. Da de kom tilbake ble de stanset av en ”ranger”. Området rundt hotellet brant, de kunne ikke dra tilbake. På hotellet lå eiendelene inklusive passene. De hadde utvilsomt grunn til å henge med nebbet, men tok det sporty.
Neste morgen hang røyken tykk over fjellene, så for oss var det bare å sette kurs tilbake til Necessity.

Vi hadde planene klare. En av de flotteste fjordene heter Estero de las Montanas. Den er kjent for nordavind, som regel mer enn 30 knop, og med staupete sjø. Oftest er det rett og slett umulig å seile nordover inn i denne fjorden. Nå var det meldt lette vinder for en dag eller to. Vi forlot Puerto Natales med håp om å være oppe i fjorden i løpet av kvelden. Der ville vi også feiere nyttår. Vi hadde litt dårlig samvittighet, for vi var også invitert til nyttårsfeiring med helstekt lam sammen med de andre langtursseilerne i Puerto Consuelo. Muligheten for å se den unike fjorden vant og vi kom oss faktisk opp til isbreene og de fantastiske fjellene uten for store problemer. Halvveis opp var det til og med en nydelig liten sidefjord med en vakker ankringsplass. Det ble en verdig feiring av det nye året og også noen telefoner hjem på vår satellittelefon.

Imponerende breer og veldige fallvinder

Neste morgen var nordavinden tilbake for fullt, men nå skulle vi sørover. No problemas – trodde vi. Dette er imidlertid Patagonia, så vinden hadde kast på 55 knop. ”Det nærmer seg orkan, guta”. Necessity er en praktfull båt, men også hun kan protestere. I en slik byge, med kraftig bruk av roret for ikke å ”broache”, røk styrekjettingen. Det er den som overfører rattbevegelsene til styrevaieren. Der lå vi i vindkastene i en smal fjord uten styring. Jeg er relativt fornøyd med at vår ekstra rorkult var på plass på et par minutter. Nå hadde vi manuell styring, selv om det krevde to mann. En må nemlig stå nede i akterlugaren med rorkulten. Det hører med at autopiloten virket hele tiden siden den er koblet direkte på kvadranten/rorakselen.
Vi kom oss ned til en ankringsplass vi kjente fra turen innover, Caleta Jamie. Det er et blåsende sted. Jeg seilte båten inn på autopilot. Deretter ble det beskjeder til Bjarte som stod nede: Halv styrbord, rett frem, hel babord. Ankeret ville ikke sitte i den kraftige vinden og den dårlige bunnen. Det måtte sitte litt slik at vi kunne få liner i land. Det gikk på femte forsøk. Da var vi så innkjørt med vår ”maskintelegraf” at savnet av ratt var mindre. Nå har vi døpt autopilten for ”Bjarte” i håp om at den skal bli like god.
Men hva gjør vi nå? Bjarte, den opprinnelige, så ikke frem til å tilbringe resten av turen i akterlugaren. Vi var tre sivilingeniører om bord, så dette måtte kunne fikses. Bjarte og Hans-jacob er fiksere av høy klasse så de ordnet det hele på tre timer. Kompasset av pidestallen. Langt der nede lå restene av kjedet. Åtte ledd var revet av. Med en fiskekrok på en del av en spile ble resten av kjedet fisket opp. Litt beregninger viste at det var tilstrekkelig kjede igjen for fullt rorutslag. Mer mekking: Endestykkene på kjedet ble flyttet, justeringer av vaier på kvadranten foretatt. Styringen var god som ny. Alt tilbake på plass. Bjarte og Hans-Jacob er gull verdt. Neste dag blåste det fortsatt hatter og høy så vi ble liggende på våre liner og slappet av med en fottur i land på den lille øya.

Vi skulle videre sørover, i første omgang til området rundt Punta Arenas. Fjordene var ikke like villige hele tiden. Vi skulle ut i Magellan stredet omtrent der det går ut i havet mot vest. Værhardt er fornavnet, så første forsøk endte med at vi snudde og gikk inn i Caleta Teokita. Det regnet mer enn jeg tror jeg har opplevd utenfor et tropisk regnskyll, men stedet var uansett et av de mest idylliske Necessity noen gang har ligget. Dessuten rant vannet i strie strømmer nedover fjellsidene. Vi trengte vann. Jolla gikk i skytteltrafikk med våre to 20 liters kanner. Det tok ikke så lang tid å fylle.
En natt kan gjøre stor forskjell, og dagen etter seilte vi Magellanstredet i strålende vær og med god bør. Fantastisk vakkert var det, og vi møtte til og med et par seilbåter og noen lasteskip. Her var det rett så folksomt. Ikke som på Joshua Slocums tid (den første som seilte alene rundt jorden). Det var antagelig her han var nærmest ved å forulykke. Han må ha vært en fantastisk sjømann som greide seg i dette farvannet, alene, uten gode kart, uten sikt og med en storm på nesen.
For oss var det praktfulle forhold, og på en dag og en natt seilte vi hele den vestlige halvdelen av Magellan stredet. Vi tenkte på Golden Hind, skipet til Francis Drake, britisk sjørøver og beseirer av den Spanske Armada. Han gikk gjennom hele stredet fra øst til vest på 70 døgn. Det anså han for å være svært raskt. Dette er ikke et enkelt område å ferdes i.
For oss betød det også at Fredrik skulle av igjen. Besøket ble ikke så veldig langt, men desto mer velkomment. Flyet gikk fra Punta Arenas, men Necessity ankret ved Puerto Hambre, sultens havn. På dette værharde stedet prøvde Spanjolene å etablere en liten koloni på 1500 tallet. Et skip skulle hjem etter forsyninger. Det ble mange forsinkelser, og menneskene som var igjen på Puerto Hambre fikk store problemer. Jeg er litt usikker på hvor mange som sultet i hjel. I dag er det en replika av dette første fortet i Puerto Hambre.

Nå stod Hornet for tur. Det er mange begrensninger mht hvor du kan seile her nede. Mange sund er stengt for ikke Chilenere, og Armadaen er etter dem som prøver å snike. Av og til er de lovlige rutene lite å trakte etter pga spesielle værforhold. Vi hadde imidlertid et bra værvindu, så Necessity gikk syd gjennom Canal Magdalena, Canal Cockburn og Canal Brecknock. Lovlige alle sammen. Den siste fører inn i Beagle kanalen. For å få et skikkelig offshore cruise gikk vi til havs gjennom Bahia Cook. Det gav oss 1-2 døgn offshore, og en bedre følelse av å ha seilt rundt Hornet enn og bare ha ”vært der”. Det er nemlig fullt mulig å ankre mindre enn 15 nm fra Kapp Horn, og så bare seile ut dit når været er bra. Ikke akkurat noen stor ekspedisjon eller prestasjon. Det var ikke så voldsomt det vi gjorde heller, men det gav litt mer en følelse av ”the real thing”. Dessuten er Kapp Horn ganske så majestetisk og fotogent. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva steder er når det stormer og sjøen går grov. Husk at grov her er det antatt groveste som finnes på kloden. Til sjøs snakker man om ”fetch”, dvs distansen vinden kan virke på sjøen. Jo mer ”fetch”, dess mer sjø – mer eller mindre. Her er det ingen ting som hindrer sjøen hele jordkloden rundt. ”Fetch” er således uendelig –” round and round we go”. NB: Sterkt popularisert!

Vi kom oss rundt Hornet akkurat i tide. Det blåste rett og slett opp. Inne i Puerto Maxwell, et lite ankringssted i nærheten av Hornet, blåste det kraftig. Med to liner i land ble det etter hvert ganske så komfortabelt. Vi var værfaste i et par døgn, men andre dagen kom vi oss i alle fall i land. Da vinden la seg satt vi kurs for Puerto Williams, Armadaens fremskutte utpost. Det var ikke vanskelig å merke at vi nærmet oss. Vi ble kalt opp på VHF’en med stadig kortere mellomrom. Til slutt var det vel omtrent hvert tiende minutt. Du blir jo lei, men disse menneskene var i alle fall alltid like blide. Necessity, donde es – hvor er dere nå? Etter en overnatting lengre øst i Beagle kanalen var vi inne i denne sanne utpost. Da VHf’en ikke lengre var aktuell kunne du som fortalt bruke dagene i kontoret til ”Capitania”.
Også yacht klubben ble drevet av Armada. Noe annen infrastruktur finnes egentlig ikke for besøkende båter. Det er en slags marina som har oppstått ved at de har senket en gammel damper. På begge sider kan man legge til. Hele overbygningen er over vann, og man kan få elektrisitet og ferskvann. Det er også en bar. Den viktigste delen av miljøet utgjøres av de mange båtene som er samlet her. Mange har permanent base og tar med betalende passasjerer ned til Antarktis. Dette er ofte tunge, solide stålbåter. Men her er også mange vanlige langturseilere, de som tar de litt mer krevende turende, som er ute lenge og som har mye å fortelle.
Vi var ikke de eneste norske. Her lå Anne Mari, en vakker 46 fots Swan. Den har to eiere, Henning Torp og Tore Bjørn-Hansen. Da vi møtte dem var de totalt fem, men de har stadig utskifting med nye venner/mannskap på besøk. Målet deres var Antarktis, og da vi var der gjorde de seg klar til å dra. Det riktige værvinduet lot imidlertid vente på seg, så de satt i stedet kurs for en av de mange vakre isbreene.
Her møtte vi også John Wheeler, norsk-britisk, i norsk båt og vanligvis bosatt på Inderøy. Han arbeider i oljebransjen, men bruker noen måneder her ned hvert år. Han går i fjellet og seiler litt omkring. Båten var seilt fra Norge, og skal vel en gang tilbake.
Vi kom oss tilslutt avgårde fra Puerto Williams, og i skrivende stund er Necessity i Uruguay, men det kommer jeg tilbake til i neste reisebrev.
JFM 03.02.12

til toppen

Fra Puerto Williams til Piriapolis i Uruguay

Etter spissrotgangen hos ”Armada” i Puerto Williams føltes det godt å komme av sted. Vi hadde bunkret diesel og vann – og sjokolade. Vi hadde en del Chilenske Pesos igjen og Hans-Jacob hadde fått i oppdrag å bruke resten på noe godt å spise. Godt var blitt til godteri, så han kom tilbake fullastet med sjokolade. Det var så mye at det var direkte oppsiktsvekkende. Mitt tidligere mannskap og venn, Tore, var en ekspert på å handle sjokolade, men i forhold til Hans-Jacob ble han direkte smålig. Her dreide det seg om store mengder. Så mye at Hans-Jacob etter det bare het ”Willy Wonka”. Vi andre så på med store øyne som små ”Charli’s” (jeg går ut fra at leserne kan sin Roald Dahl).
Vi var altså ikke ferdig med Chilensk sjokolade, som for øvrig er meget god. Vi var heller ikke helt ferdige med den Chilenske Armada. Sin vane tro kalte de oss opp med korte mellomrom. Det tok vel nærmere 12 timer før vi var helt klar av Chilensk farvann og ikke lengre kunne høre Aramda’ens rop på Necessity.
Vi var sjekket til Mar del Plata i Argentina. Det er en tur på 1250 nautiske, ca. 9 døgn med rimelige vindforhold. Egentlig hadde jeg stor lyst til å gå til Falklandsøyene, men siden Bjarte og Hans-Jacob hadde flybilletter fra Buenos Aires tok vi ikke sjansen. Ingen båter som kom fra det stedet var ønsket i Argentina. Å dra direkte til Uruguay ville bli en betydelig omvei.
Etter hvert kom vi vestover til Islas de Estados øst for Beagle kanalen. Dette er argentinsk område, og vi vurderte en stopp på denne visstnok vakre øya. Vind og strøm var imidlertid meget gunstig, og en stund gjorde vi ca. 10 knop der vi rundet Estados og satte nordover. Vi holdt stor avstand til land, for her er strømmen til tider voldsom, og dette er en stor ”skipskirkegård”. Det gikk med andre ord så det ”grein”. Vi passerte Falklandsøyene ganske raskt, og kunne så vidt skimte dem på horisonten. Litt ergerlig ikke å kunne besøke stedet.
Vinden holdt ganske lenge, men etter et par døgn ble det en periode med lite vind. Dessverre var det fortsatt en del sjø. Det er de verst mulige forhold: ingen vind, men sjø. Da blir det mye rulling og slag i seilene. For å stabilisere båten ville vi starte opp og bruke motoren, i alle fall til sjøen la seg. Motor på, i gir – en stygg lyd og så stopp. Forbannet. Vi slo av, satt motoren i fri og startet opp igjen. Fortsatt stygg lyd. I revers og fri igjen og lyden forsvant. Det var muligens et problem med giret, men hvorfor forsvant lyden? Motoren var det ikke noe galt med. Før vi gjorde noe mer måtte vi også sjekke propellen. Sjøen var opprørt, og vannet holdt seks grader. Dessuten begynte det å bli sent på dagen. Det var uforsvarlig å dykke for å sjekke propellen. Vi satt storseilet med to rev, meget stramt. Vi lå på sett og vis bi, men drev i alle fall i riktig retning med et par knop. Vi hadde ikke sett en båt siden vi forlot Beagle kanalen. Den aktive radarreflektoren viste ikke tegn på andre båter i nærheten. Vi satt på ankerlanternen og gikk og la oss. En kikk av og til var alt.
Neste morgen var det roligere sjø, og på dekk fant jeg at skjøtet til stormfokken lå over siden på Necessity. Da jeg tok det opp var det ganske riktig revet av. Store krefter. Det var bare en ting å gjøre. På med den kortarmede og kortbenete 3mm våtdrakten, ikke mye for seks grader, og gikk ned. Der fant jeg århundrets blodknute. Vanligvis redes slikt ut på 30 sekunder, men her var det verre. Som sagt var det også kalt. Etter fire forsøk var jeg underkjølt, og skjønte at det ikke kunne fortsette. Jeg kreket meg på dekk, fikk av drakten og krøp under dynen. Jeg hakket tenner i 30 minutter. Det var helt uaktuelt å gå ned igjen med det første.
Heldigvis kom det litt vind, så vi seilte i hvert fall. Mens vi seilte tenkte vi gjennom situasjonen.
1) Det var for kaldt uten bedre beskyttelse
2) Jeg trengte dykkerutstyret for å kunne være nede tilstrekkelig lenge
3) Jeg måtte ha en bedre kniv.
De to siste punktene var greie. Det første punktet krevde litt mekking a la MacGyver (for dem som husker ham). Neste morgen var forholdene igjen ok med lite vind og sjø. På med våtdrakt, to sett stillongs og ett sett med regntøy. Rundt armer og ben ble det teipet igjen. Dykkehansker hadde jeg. På med dykkerutstyret, føtter og maske. Vel ute i vannet og under båten var forholdene nå meget bra. Jeg ble ikke kald i det hele tatt. Etter noen minutter med en Stanley kniv var alt fjernet. MacGyver er en god rollemodell. Ett av anodesettene var revet av, men det kan man jo leve med når man har to sett.
Nå hadde vi propell, og nå fikk vi vind også – mer enn nok. I et par døgn gikk det skikkelig unna. Litt huskete, men flott seilas med vinden aktenfor tvers.
Da vi kom inn til Mar del Plata var vi i og for seg glade for ikke å ha vært på Falklandsøyene. Det vil si, egentlig ble jeg mer om mer irritert på Argentina. På ca. 40 land tror jeg ikke jeg har blitt like dårlig behandlet en hos den lokale Armada, i Argentina kalt Prefectura Naval (kystvakt). Immigrasjon og toll oppførte seg ok, men hos Prefectura var de ubehagelig og uhøflige grensende til skremmende. De var tydelig mistenksomme. Uten at de sa det like ut var vi under mistanke om noe så fryktelig som å ha besøkt Islas Malvinas. Til tross for korrekt antall kopier av et eller annet dokument ble jeg sent av gårde for å skaffe flere. Kopimaskinen stor riktignok ved siden av, men er man full av faen så er man vel det.
Ved andre forsøk tok jeg med hele mannskapet (Bjarte og Hans-Jacob). Teorien var at det ikke er like enkelt å være en drittsekk når det er vitner. Det stemte nok på et vis, uten at det av den grunn var noen bevegelse i steinansiktet.
Det store lyspunktet i Mar del Plata var restauranten i Yachtklubben. Den var riktig så bra, så etter å ha prøvd noen mindre bra alternativer, var det her vi inntok alle middagene (ble det fem?). Resten av yachtklubben var hyggelig den også, men de kunne ikke skaffe Necessity plass slik at jeg kunne legge opp Necessity og reise hjem. Egentlig var det like bra, for Mar del Plata var ikke så mye å skryte av. Det er et turiststed, men bortsett fra at man kunne finne et par kvadratmeter på uendelig store, men overfylte strender, var det ikke mye i Mar del Plata som trakk. Sentrum var i beste fall et likegyldig sted, om man da ikke er huket på kasinolivet. Det var litt for mye søppel i gatene – ikke mye å trakte etter.
Bjarte og Hans-Jacob skulle reise hjem fra Buenos Aires. Jeg skulle legge båten opp i Piriapolis i Uruguay og reise hjem fra Montevideo.
Tidlig om morgenen den 31.1 forlot ”gutta” båten og jeg dro ut fra Mar del Plata med Piriapolis som mål. Alle papirene var i orden og værmeldingen var god. Jeg fikk meg imidlertid en overraskelse. Ikke langt nord for havna lå et svært tordenvær og sendte en god nordlig kuling rett på nesen til Necessity. Tordenværet så ut til å kunne ligge en stund. Det er ingen skam å snu, men det er ikke alltid så lurt. Jeg kom meg inn bak moloen og kalte opp ”armada”. ”Jeg trenger å vente her noen timer”. Jeg ventet ikke svaret jeg fikk: ”Du må sjekke inn med Prefectura Naval på kontoret i byen”. Jeg kjente at jeg ble kvalm – fysisk kvalm. Jeg gikk på radioen og meldte at hvis det var tilfellet gikk jeg straks ut igjen. Lima2Uniform som var Armadas kallesignal var strakts tilbake og krevde retur. Jeg svarte på engelsk at det ikke var mulig (hittil hadde jeg brukt en slags spansk). De krevde at jeg skulle snakke på spansk, noe jeg nektet – ”English is the international language of the sea”. Det siste er faktisk sant nok, så da ble det helt tyst. De hadde tydeligvis ikke en engelsktalende for hånden akkurat da. Dersom de senere kom tilbake med krav om retur så hørte jeg det ikke. En time eller to senere trakk jeg et lettelsens sukk. Jeg var ferdig med Argentina for en stund.
Tordenværet forsvant raskt og vinden ble som lovet. Jeg hadde gode forhold på veien opp til Uruguay. Det er bra, for det er ikke noe hyggelig sted med dårlige vindforhold. Det er grunt, sjelden mer enn 20 meter, det er mye strøm og en god del trafikk. Dessuten var jeg nå alene om bord. Å seile alene er ikke noe jeg gjør så ofte. Mange liker å seile alene. Jeg foretrekker selskap i alle fall når det er netter involvert. Litt før midnatt den 1.2 seilte jeg greit inn på reden i Piriapolis. En rask samtale med det lokale prefectura, og jeg kunne ankre i påvente av dagslys.
Uruguay var på mange måter en overraskelse. Det var pent, rent og ganske moderne i Piriapolis. Det hele virket veldig europeisk, og selv om ”prefectura naval” var klart overbemannet, så var de ikke ”ute etter å ta deg”. Her var det også få begrensninger mht til opplag av båt og lignende. Jeg følte lettelse og ikke lenge etter var Necessity på land i en meget moderne marina med gode forhold. Jeg var blitt kjent med flere båter i marinaen, og følte ingen uro ved å etterlate Necessity på et sånt sted. I løpet av en uke dro jeg hjem for å se til familie og kjente. Der er jeg nå…….

jfm 20.02.12

til toppen

Neste reisebrev