Løpende logg fra reisen fikk vi ikke til, men her kommar en beretning som kanskje er litt utenom det vanlige for en ARC kryssing. Ofte er det proviantering, frykt for kakkerlakker og frykt for ikke å ha nok vann som står i fokus. Denne overfarten var mer preget av frykt for hval, pirater og orkaner.

Turen over til Karibia fra Kanariøyene skal være selve silkeruten, passat-seilas på sitt beste. Men kanskje er det ikke alltid slik? Tvilen meldte seg under en av de siste briefingene før start. ARC gjør dette meget seriøst og stiller med egen metrolog som dessuten selv har krysset Atlanteren i seilbåt et 20 talls ganger. Vi ante uråd da han anmodet om at vi ikke måtte skyte på pianisten. Vi ville komme til å starte på kryss med tidvis ganske sterk vind fra sydvest. Vinden var drevet av enda sterkere vind, for lenger vest utviklet orkanen Delta seg. Det ville være dumt å velge korteste vei hvis vi ønsket å unngå denne Delta. Båtene ble sterkt anmodet om å gå sydover. Det var en liten hake også med det, for litt syd for Kanariøyene var det meldt om ingen eller veldig lite vind i kanskje 5-600 nautiske mil. Faktisk helt ned til Kap Verde eller omtrent som å bli lovt vindstille fra Norge til Island. Aller helst skulle man derfor gå litt øst, for der ville det muligens være et drag.

Pirater og konvoi

Slik hadde det seg at vi noen dager senere seilte langsomt nedover kysten av Marokko og Spansk Sahara. Og denne gangen hadde vi følge med mange båter. Sist gang i 1996 da vi følte denne trangen til å seile vest var passaten til disposisjon og havet vårt. Dermed var vi ganske så alene etter et døgn eller to. Denne gangen var det bare de dumdristige som ikke valgte samme antatt sikre rute. Etter en hektisk start på kryss ble det en vakker seilas med silkemyke netter, stjerner som gnistrer og et ganske flatt hav. Vi snakket med kjente og ukjente seilere på VHF og hadde det storveies. Da sendte ARC kontoret ut piratvarsel. Det gikk fra romantikk til realisme på 10 sekunder. Det var observert mørklagte og nærgående fartøyer. I et tilfelle hadde en ARC båt antatt at de ville bli bordet. I desperasjon hadde de slått av alle lys og gått for motor bort fra denne skumle farkost da de heldigvis raskt hadde kommet i kontakt med andre båter i regattaen. Andre rapporterte lignende episoder. Vi ble sterkt anmodet om å ta dette på alvor. Uansett så sveiser trusler utenfra folk sammen. Båtene samlet seg, og natten etter lå båtene på rad og rekke. ”The Norwegian Convoy” ble et begrep med søknader fra mange nasjoner. Noen lå tett sammen, andre var nærmest virtuelle deltager. Nettene var måneløse og beksvarte så alt man så av hverandre var lanterner. Det opprettholdes en ganske intens kontakt på radioen. En tysker trodde åpenbart han lå i konvoien, men så vidt vi kunne oppdage lå han 5-6 sjømil unna.

Vi fikk noen uidentifiserte ekko på radaren og den tyske båten mente et mørklagt fartøy forsøkte å komme helt inn på siden av dem. (Den norske båten Empire mente senere det hadde vært dem, men om Empire faktisk var mørklagt er uklart.) For oss forble natten silkemyk og svart med vaggende tricolorer i alle retninger. På morgensiden kom det vind og plutselig var det regatta igjen.

Var det pirater? Undertegnede tror ikke det. At fiskere langs Afrika kysten mangler lanterner er neppe noe nytt. At de er nysgjerrige og oppsøkende er heller ikke uvanlig. Men pirater finnes dessverre så man vet jo aldri. Vi kommer neppe noen gang til å glemme denne tropenatten i ”the Norwegian Convoy”.

Hval

Dagene gikk og vi seilte ganske så effektivt med den lille vind som var. I syd lovet metrologene muligheter for en slags passat. Svak og midlertidig, men dog. Mer vind om man kom enda lengre sydover. Svært mange tydde til motor for å komme ut av stillebeltet. En armada styrte mot Kap Verde og videre. Slikt tar på dieselbeholdningen og diesel er nødvendig også for lading av batteriene. Aldri før har jeg hørt om ARC med ”pit stop” på Kap Verde, men slik ble det for mange. At det ble mye viderverdigheter i et land som stort sett ikke tar kredittkort er en annen historie som de får fortelle som var der. Selv skar vi døgn etter døgn på stille hav. Motor brukte vi kun om farten kom under 2 knop. Og nettopp i denne perioden hadde vi en majestetisk opplevelse. En finnhval som var like bred og vesentlig lengre enn Necessity laget show. Vi har sett hval flere ganger før, men de har aldri lekt med båten a la delfiner. Denne viste seg frem i mer en 30 min og laget en ”grand finale” ved å skjære opp bak båten, blåse kraftig bare 5-10 m rett bak, for så å dykke med cm klaring under ror og kjøl. Vi stod igjen både skjelvende og andektige og med bilder og film som minne.

Like godt kanskje at neste hvalepisode skjedde et par dager senere og ikke før. Dag 9 ble vi kalt opp av en britisk båt med et mannskap som bokstavlig talt var rystet. Historien var dramatisk ikke minst i lys av at det var barn om bord. De ba oss formidle en advarsel via ARC nettet via vår Inmarsat installasjon:

SUBJECT:Blase collision with whale reported 1650 UTC

Blasé has asked us to report the following incident:

The boat hit a whale with calf a short while ago. The wale(s) were badly hurt and proceeded to give Blasé quite a bashing. The boat appears, however, to be ok.

The collision happened at 16,38N 28,12W.

Blasé wants to warn other boats in the area about this incident and to be on the lookout for the injured whales.

ARC 227 Necessity at LAT: 16,51.81N LON: 028,22.00W

Slagene som båten hadde mottatt var meget kraftige og en stund trodde mannskapet at båten var fortapt. Det gikk flere dager før de følte seg trygge på at det ikke hadde oppstått alvorlige skader. Havseilere (dette var en Dufour) er heldigvis solide saker så det har gått bra. Det har senere vist seg at propeller akslingen var slått litt skjev.

Våre hvalopplevelser slutter ikke der. Den 5.12 fikk vi igjen besøk av hval som ønsket å opptre. Denne gang var det så vidt vi kunne konstatere vågehval (vi har stort sett tatt ned det norske flagget på åpne havet så de følte seg antagelig trygge). Denne gangen var det en flokk på 6-8 dyr som underholdt. De var nærgående som delfiner, men virket på ingen måte aggressive. De skled langsomt inn bakfra, løftet nesen opp over vann for som å ta oss i øyesyn over havflaten før de skar ned under båten. De gav oss god tid til å finne fram vårt undervanns videokamera. Der vi hang bak på badeplattformen med kamera under vann opptrådte vi ikke helt i henhold til Necessitys sikkerhetsbestemmelser, men vi fikk film av hval under vann på meget kort hold. Kvaliteten hadde neppe imponert Sverre Fjellstad, men det er allikevel morsomt å kunne dokumentere at vi var 0,5 – 1 meter fra disse svære dyrene. I et par frames sees kun et svært øye som åpenbart gjengjelder vår nysgjerrighet.

Orkaner:

Orkansesongen er i følge hevd over 1. desember. Det var nok før og gjelder åpenbart ikke for 2005. Først ble vi ført inn til Afrikakysten for å unngå orkanen Delta. Det var sikkert ikke så dumt for den tok en runde i Atlanteren for så å slå kraftig til på Kanariøyene. Den merket vi ikke så mye til der vi hadde lagt hundrevis av sjømil mellom oss og den. Ikke før var den ute av bilde så dukker Epsilon opp, og den ble en smule nærgående. Epsilon endte opp med en front bare 7 grader nord for oss. Ikke slik at vi opplevde den kraftige vinden, men vi har nå opplevd en uke med pill råtten sjø. Dette har vært steder der flere bølgefronter hver med 3-4 meter høye bølger møtes. Dette har gitt oss en berg og dalbane uten sidestykke. Dette har vært et av de store samtaleemnene på kortbølgenettet. Alle er lei og ikke minst de mindre seilivrige besetningsmedlemmene ”vil hjem”. For de av oss som har ”gjort det før” er kontrasten enorm. Dette er sjø som vi ofte har funnet i Nordsjøen når det blåser litt, men da har vi maks 2-300 sjømil frem. Her kom sjøen mens mange enda hadde 1000 sjømil igjen. Å bli ristet, skumpet og sentrifugert i en uke til ende kan være en prøvelse for noen og enhver. Kontrasten er stor når vi sammenligner med vår egen tur i 1996 da det var lange lette dønninger i jevn god passat på 5 -10 m/s.

Livet om bord….

preges av forholdene utenfor skutesiden. Vi åpner et skap og ut kommer 4 flyvende tallerker. De treffer en godt forankret juicekartong som riktignok står, men som får Geysir egenskaper ved ”impact”. Vi er ganske drevne og båten er ”preppet”, men vi kastes omkring og mat går i dørken. På kortbølgen hører vi om små og store ulykker. En literflaske med matolje går overende og pannekakerøren havner i sofaen. Helt obligatorisk hos de fleste synes å være å glemme en luke slik at minst en køye fylles med sjøvann. En båt trodde en redningsvest hadde blåst over bord i en squall, men den ble funnet igjen bak komfyren. Under slike forhold er det heller ikke til å unngå at utstyr bryter sammen. Mange melder om brukne spribommer, avslitte fall og til og med forstag som brytes av. Rulleprofilet hang bare i fallet på genoaen. I det siste tilfellet gjorde mannskapet på Fatuhiva en imponerende innsats og reparerte det hele i sjøen. Norseman terminaler som kan skrus inn på vaier anbefales på det varmeste. For vår egen del gikk roraksen på vindroret ”Fiskefangeren” rett av, men den installasjonen har vært to ganger rundt jorden så noe måtte man vente. Den får vi fikset først her på St. Lucia og Fiskefangeren var dypt savnet underveis. Det litt underlige navnet fikk innretningen for øvrig da en flyvefisk boret seg inn i duken på vindfløyen. Flyvefisk er prosjektiler i natten og ikke til å spøke med.

ARC o ve

Vi blir ofte spurt om hvorfor vi seiler med ARC, til og med for andre gang. ARC har to store fordeler. Det sosiale er fantastisk og her får man gode venner og nyttige bekjentskap på rekordtid. Mange vil kanskje si at det å seile over Atlanteren i passaten ikke er så vanskelig. Sant, men dog er det i praksis 3000 mil hvor man er overlatt til seg selv under lite forutsigbare forhold. ARC utgjør et skjebne-fellesskap som gir nær sosial kontakt. Det andre er at ARC direkte og indirekte gir fokus på sikkerhet. Dette er en nyttig korreks nettopp når man begynner å bli litt selvtilfreds. Jeg tenker ikke på sikkerhetssjekken som er relativt elementær. Diverse foredrag og ikke minst de andre båtene gir en enorm fokus på forberedelsene som man ikke får om man ligger alene og venter. For øvrig møter mange utstyrs- og båtleverandører frem og gir service på stedet. Vi er svært fornøyd med gjennomgangene til Solent rigging og representantene fra Hallberg Rassy.

Men medaljen har altså en bakside. ARC går til fast tid og svært tidlig i sesongen. Ønsker man å gå i november så er det antagelig bedre å sette kurs for Kap Verde. Da er det jo like greit å besøke denne spennende øygruppen. Derfra kan man dra videre til Brasil noe som ikke gir de samme værbegrensningene. Med ARC velger man bort fleksibilitet. Grunnleggeren av ARC, Jimmy Cornell holdt et foredrag som la vekt på timing for å finne de beste værvinduene. Det er et tankekors at ARC gjør at noe av muligheten for timing forsvinner.

Men om tiden skulle komme for å velge igjen – hvem vet?

ps
Vi er blitt spurt om vårt resultat i ARC. I utgangspunktet mener vi det er galt å se på ARC som en regatta. Mange av de andre båtene har også mindre gunstig handikap en Necessity. Når det er sagt endte vi på 17. plass av 225 båter. Vi fikk denne plassering via den sikre og ikke den raskeste ruten. Vi er fornøyd med seilingen.
ds