Norge virker fjernt her vi ligger og dupper i Tobago Cays, 28C i luften og i det krystallklare vannet. På utenlandssendingen og fra radioamatører hører vi om -10 og mye snø hjemme. Det er uvirkelig. Men la oss fortelle litt om turen hit.

Turen fra Madeira til Kanariøyene gikk svært greit, men medførte 24 timer "motring"i vindstille. VHF’en ble overtatt av Maroccanere etter som vi nærmet oss Afrika kysten med mye plystring, synging og latter på kanal 16. Vi ankom Graciosa, en liten Kanariøy nordøst for Lanzarote den 25.10, denne gangen ikke med vanlig nøyaktighet. Vi benyttet et waypoint som var hentet fra en Cruising Guide. Det lå slett ikke som forventet. Heldigvis oppdaget vi missæren i god tid, men slikt kan være farlig. I fremtiden definerer vi alltid våre egne waypoints, som så blir kontrollert av et annet besetningsmedlem. Graciosa var en koselig, ørkenaktig liten øy med små hvite hus a la Lanzarote, en fiskelandsby og lite turister.

Vi har hatt det hyggelig i alle de havner vi har besøkt, inntil Puerto Calero. Her fikk imidlertid adrenalinet fritt utløp. Ved ankomst fikk vi klar beskjed om bare å dra videre - marinaen var full. Vi henviste til klar avtale (Inmarsat og telefon), men dette virket bare opphissende på mannen i "tårnet". Dro vi ikke påkalte han politiet. Vi sa de umulig kunne være verre enn ham og han grep telefonen. Dette var i kveldingen og vi var ikke innstilt på nattseiling så vi "klamret" oss til ankomstbryggen. Marinaen var faktisk nærmest tom hvis man bruker Funchal som målestokk. Etter hvert fikk vi moralsk støtte fra andre seilende som hadde hatt lignende opplevelser ved ankomst. Noe politi kom ikke, derimot en annen vakt. De gav seg motstrebende og vi kunne bli. Neste morgen skulle vi imidlertid kastes ut. Da ble vi imidlertid møtt av folk fra marinaens lille verft som ønsket oss velkommen og hev oss på land. Mannen i tårnet surmulte, men verfet gjorde en utmerket jobb og Mackita ble ren og fin under etter behandling med italiensk selvpolerende Jotun (så vidt vi kunne se inneholdt det stoffer som er bannlyst hjemme). Nå skulle det holde til vi er hjemme igjen.

De østlig Kanariøyer var generelt ikke særlig giret for langtursseilere. De er stort sett overtatt av masseturisme og marinaene er ikke utbygget for å tåle en stor mengde seilbåter. Det er forholsvis langt mellom uthavnene, selv om vi fant hyggelig steder. Spesielt kan nevnes Papa Gayo på sydkysten av Lanzarote. Vi var imidlertid på vei til Las Palmas for starten av ARC (Atlantic Rally for Cruisers) den 24.11, og vårt besøk på Fuerte Ventura ble kortvarig. Vi benytter anledningen til å teste vår lånte sekstant for å ha en back-up til våre to GPS, og oppdager at jo, vi kan med noen sjømils nøyaktighet finne ut hvor vi er.

På overfarten til Gran Canaria hadde vi imidlertid et litt kjedelig uhell. Det ble ganske vindstille og for å komme frem i dagslys brukte vi motoren. Plutselig lyser ladelampen og øyeblikket etter går temperaturvarsleren. Av med motoren. Et blikk er nok. Pumpen til ferskvannskjølingen er gåen - helt gåen!. På VHF’en blir vi tilbudt slep av en annen norsk båt, Eclipse fra Asker, men ikke er det morsomt med slep, og dette er jo en seilbåt. Vi piner oss frem i 2-3 knop med det vi kan få satt av seil. Vi har kontakt med Eclipse som nå er i Las Palmas og som lover å lose oss inn med jolla uansett når på natten det er. Det er bra, for Las Palmas er en meget travel, kommersiell havn. Store båter forventer at seilbåter viker unna. Vinden blir stadig svakere og 2 sjømil fra havnen ca kl. 23 om kvelden er det helt stille. Med jolla sleper vi oss 1 mil nærmere. 4-5 mil nordenfor bygger det seg imidlertid opp et gedigent tordenvær, med tilhørende kraftige vindbyger. Vi vurderer å ta natten på havet for vi ønsker slett ikke å seile inn til Las Palmas i kulingbyger uten motor. Men med de første lette vindbygene fra tordenværet krysser vi inn på genoan, finner et bra ankringssted og får ankret opp uten problemer. Neste morgen står folk i kø for å hjelpe oss inn i marinaen, så det går svært greit.

Vi har nå flaks allikevel. Det er to dager til Helene kommer fra Norge for å være med over Atlanteren. Det tar 3 telefoner til Volvo forhandlerne i Oslo før vi får tilslag på Padda. De har en pumpe på lager. To dager senere er den installert og alt fungerer.

ARC er et kapittel for seg - særlig det sosiale før start og etter ankomst. Det er et yrende liv med ca 130 båter som gjør seg klar. Innlagt er "dingy race", som slett ikke er noe race, men et sjøslag. Målet synes å være å drukne folk i de andre jollene. Seriøse folk fra 20-70 blir til barn på et øyeblikk. Selv er vi 13 personer i vår jolle så vi har lite å gå på, men regner med å bli "best in show". Helene med oppsatt hår, sminke, solbriller og kontaktlinser får sitt livs kultursjokk. Det går bra med unntak av noen få blåmerker.

Helene ble i det hele tatt utsatt for et tøft opplegg. Hun har ikke deltatt i familiens forberedelser i form av langseiling og aldri seilt om natten før. Her går hun rett ombord med 3 uker i sjøen foran seg. Hun er imidlertid tøff og sjøsterk, og det går svært bra.

Det er flere positive sider ved ARC, ikke minst at servicefolk og leverandører møter opp i stor styrke. Her kan man få reparert og vedlikeholdt det mest av elektronikk og annet utstyr. Med vannpumpen i orden er det lite å gjøre for oss, men vi får en grundig sjekk av riggen med motstandsmåling (ohm’ing) av terminaler. Båten er tross alt 14 år gammel, og vi ønsker aller minst å miste riggen. Den obligatoriske sikkerhetssjekken går uten anmerkninger og vi mener da også selv å være godt forberedt for de 2800 milene (drøyt 500 norske) til St. Lucia.

Las Palmas er forøvrig et førsteklasses sted for proviantering. Mat av alle slag er billig og av god kvalitet. Det fylles opp i alle skap med drikkevarer, hermetikk og litt fersk mat. Kjøleskapet, som i varme strøk må omdøpes til "Lunken" blir fylt til randen. Frukt henger i nett for holde seg bedre - båten får hengende haver. De siste nødvendige kart og flagg kommer ombord.

Vi glemmer heller ikke at det er julebordstid og inviterer til vårt årlige bacalaoparty i uvante omgivelser. Fisk fra Norge er lett tilgjengelig her og juleakevitten kommer på bordet. Det blir en livlig kveld ombord i Mackita. Noen dager senere samler Nissen-Lie fra Seilas de norske båtene til hyggelig avskjedsmiddag og etter 10 dager ønsker vi bare å komme avsted.

Starten går i fin vind og vi kommer raskt og greit avgåre. Vi antar å ha minst 3 uker i sjøen foran oss og det hele er en spesiell opplevelse. Sydover langs Cran Canaria går det unna for spinnaker, og vi drar unna langt større båter. Værmeldingen gjorde at vi prøver å gå en nokså direkte rute, mens tradisjonell visdom tilsier at man går langt syd før man dreier vestover. Vi hadde imidlertid undervurdert vindskyggen fra Cran Canaria. Vi betaler med kraftig skvalpesjø og vindstille - en urolig natt.

Neste dag er vinden tilbake, og tilstrekkelig for rask seilas. Med to genoar spridd til hver sin side samt storseil går det unna med 140-150 nm i døgnet. Men det er mer arbeid enn vi hadde trodd. Passaten varierer i både styrke og retning, og kraftige regnbyger blir kastet på oss, særlig om natten. Plutselig blåser det kuling i kombinasjon med et tonn med vann fra himmelen. Ti minutter senere er det nesten vindstille.

Enkelte netter blir det mange purringer, andre er fredelige. Vi reduserer etter hvert seilføring kraftig ved solnedgang, ikke minst etter en hårete erfaring. Fredrik har vakt da en kraftig "squall" blir kastet på oss. Jan Fr. tomler søvndrukken på dekk hvor det er bekmørkt. Vannet fosser ned og man er gjennomvåt fortere enn i dusjen. Etter å ha fått ned en genoa roer vinden seg noe og dreier. Vi bestemmer oss for å jibbe, noe som går greit. Autopiloten settes på for å få litt styrehjelp mens vi fester preventeren på motsatt side. 2 sekunder senere og før preventeren er festet får vi en ufrivillig jibb og sjøtevognen ryker. Ved en feiltagelse var autopiloten satt på slag (100o kursendring). I mørket merket vi ikke at båten dreide. Hellet er imidlertid bedre enn forstanden. Preventeren lå løst rund vinsjen og må ha dempet bevegelsene noe på le side for bommen slapp unna uten vesentlige skader. "Squalls" førte forøvrig til skade også på våre spribommer som viste seg noe underdimensjonert. Vi mekket imidlertid til løsninger på de problemene.

En formiddag blåser det en fin bris og spinnakeren er oppe. Det går bra unna og det håndstyres. Plutselig forlater spinnakeren mastetoppen og lander i sjøen langs skutesiden. Vi er heldige som ser at det skjer og får vi spinnakeren opp av vannet uten skader. Sjaklet som holdt spinnaker blokken på plass i mastetoppen var slitt rett av etter langvarig bruk. Mackita uten spinnaker på slør og lens er ikke samme skuta og det er 1500 mil å gå. Vi velger en gunstig kurs i sjøen og Jan Fr. går opp i mastetoppen med båtsmannsstol. Det ble å klamre seg fast for harde livet. Selv om man delvis kan spenne seg fast blir man rask forslått mot mast og vant, men blokka kom da på plass og spinnakeren kunne igjen brukes.

Ellers var det mange andre som fikk problemer med overraskende hardt vær og utstyr som røk. På vår kortbølgemottaker fulgte vi med på ARC nettet og det kom en jevn strøm av meldinger om store og små problemer. Av de 130 deltagerne mistet to riggen fullstendig og den norske Eclipse var på nippet. Halvveis over bøyde masten seg 10 grader til den ene siden og var nær ved å kollapse. Et undervant røk enten før eller etter. De fikk et svare strev med å rigge til ekstra avstivning. Med sterkt redusert seilføring og nervene på høykant kom de seg videre til St. Lucia. Hele riggen må skiftes ut.

I Mackita går livet ombord sin gang med mye lesing. Etter hvert som vi slipper opp for brød, blir det baking av både boller og brød. Alt utstyret ombord virker bra. Ikke minst har vi meget gode værmeldinger både fra Inmarsat’en og fra værfaxen. Vi får inn vakre værkart hver dag. Problemet er bare at passatbeltet har få isobarer og det er lite å holde seg til. Etter hvert ser vi mer på satelittbildene som viser skydannelser og derved squalls. Pr. Inmarsat har vi kontakt hjem annenhver dag og får returmail fra Havnes’ene. Et sikkert og godt system.

Båtene som lå tett ved avgang ser vi nesten aldri noe til. Flere døgn går uten at vi ser andre båter. Av og til kommer vi imidlertid svært så nær. En natt satt Eva å så på lysene fra en båt som tilsynelatende var langt unna. Her var det god tid trodde hun. Avstander er imidlertid vanskelig å bedømme i måneskinn og plutselig var vi svært nær innpå en "tuna" fisker. Det ble hektisk aktivitet både hos dem og oss for faktisk å unngå kollisjon.

Hyggeligere var det å møte hval og delfiner, deriblant to spekkhuggere som gled langsmed båten en lang stund. Et majestetisk syn. De var på størrelse med Mackita eller litt lengre. De virket nysgjerrige, men var ikke nærgående. Siden har vi hørt fra andre langtursseilere at de faktisk hopper uti med snorkleutstyr for a ta hval i nærmere øyesyn og det ikke er noe som tyder på at vi står på menyen. Vi kommer til å prøve dette ved neste møte, men vi begynner med delfiner......

Været blir stadig varmere og halvveis er vi i badebukse på heltid. Av og til henger vi etter båten i sele og line for å kjøle oss litt. Vi har vann nok til en ferskvannsdusj nå og da. Ellers svinger stemning og humør litt fra dag til dag. Det hender at vi krangler litt, særlig når far vil ha opp spinnakeren tidlig på morgenen for å få fart på båten. Han er eneste a-menneske ombord. Men vi blir også sittende å prate og diskutere på en måte vi nesten aldri har tid til i land. Særlig har vi noen fine stunder etter middag.

Maten er god selv om vi beveger oss fra fersk mat til hermetikk. Vi er så tilfreds at vi diskuterer å utgi "101 gourmetmiddager av hermetikk". Frukt og særlig epler holder seg godt i mer enn to uker ombord. Egg og poteter holder seg hele veien. Sjokolade og kjeks blir dosert og holder til hele overfarten. Vi nyter også mange gode pizzaer med Fredrik som kokk.

Med 500 nautiske mil igjen dør vinden hen. Spinnakeren blir avgjørende for å holde litt fart. Med satelittbildene som sikkerhet lar vi spinnakeren stå litt utover natten og det går bra. Det er anledning til å bruke motor i ARC, og selv om straffen er grusom resultatmessig motrer vi i en 15 timers periode i absolutt vindstille. Derved kommer vi også inn til St.Lucia på 19,5 døgn - raskt for en Najad 343. Snittfart 5,8 knop. I den grad ARC er en regatta havner vi på øverste halvdel av resultatlisten, men vi får si som Norsk Seilskole – handicapsystemet passer ikke for Najader. Enkelte båter kommer imidlertid inn en hel uke etter oss.

Var det ingen farlige situasjoner underveis? Egentlig ikke. Det måtte være da Jan Fr. var nær på å bli torpedert av en flyvefisk. I mørket føk den centimetre fra hans hode og smalt i sprayhood’en bakfra. Den brakk nakken momentant i motsetning til artsfrendene som ofte ble liggende på dekk å flakse.

Etter mer festivitas i St. Lucia, Rodney Bay marina ligger vi nå under nær paradisiske forhold på Tobago Cays og venter på at året skal ta slutt. Mer om opplevelsene herfra får komme i neste brev. Der vil vi dekke julefeiring, "boatboys", koraller og akvariefisk og ikke minst priser. Norge er billig dere!

Godt Nytt År til dere alle! Vi savner dere selv om vi har fått mange nye venner. Vi skulle ønske at flere tok turen hit, men ser nå frem til å møte Arne, Karin, Astrid, Bjarte, Lise og Hans Jacob på St Maarten i begynnelsen av februar.

Mackita 31.12.96 fra Eva, Helene, Fredrik og Jan Fredrik