17.8: Biscaya er tilbakelagt og la Coruna dukker opp av tåkehavet. Igjen ble vi eskortert inn av store mengder delfiner, men morgentåken var så tett at vi var mer opptatt av radarvarsleren og lyder rundt oss en av disse storslagne dyrene. Heldigvis sørger GPSen for at vi alltid vet hvor vi er, men kombinasjonen tett tåke og tett trafikk er aldri morsom. Sannsynligheten for å kollidere med andre båter er imidlertid liten, og det går bra.

La Coruna er en storslagen by med en like storslagen Plaza og en flott strandpromenade, "curtesy EU funding" samt en lang hvit strand. Alt hva en turist kan ønske seg, men kommunikasjon med lokalbefolkningen er vanskelig. Engelsk, tysk og fransk er til ingen nytte. Vi ergrer oss over kun å ha kommet til leksjon 2 i spanskkurset vårt. På den 18/8 (JFM 49 år) inntar vi et hyggelig måltid sammen med andre seilende - en mengde delikatesser fra havet. Her har vi fortstatt noe å lære i Norge. Alt som finnes fra strandkanten og utover kan spises!!! Utseende spiller ingen rolle. Etter middag var det et storslagent fyrverkeri bekostet av la Coruna by. Ett som må ha kostet millioner. Glem fyrverkeriet på Lillehammer under OL, det var for amatører. Spanjolene elsker fyrverkeri og dette kan de. Til dags dato er vi ikke sikre på hvorfor det ble avfyrt og ikke tror vi spanjolene tok det så høytidelig heller, men det vil bli husket.

Gallicia var en overraskelse. Det er en meget moderne del av Spania, med flere store byer som vi knapt kjenner til hjemme. Den største, Vigo er en moderne millionby. Skjønt moderne. Særlig i La Coruna var forretningene som antikviteter. Lange disker, dusinvis av personale og meter på meter med hyller som kun er tilgjengelig for betjeningen. Hvordan i huleste forklarer vi på spansk at vi skal ha røde og sorte batterikabler med klemmer. Slikt tar en dag i slike omgivelser.

Vi setter kursen for Bayona via hyggelige små landsbyer deriblant kniplingbyen Camarinas. Alle driver med kniplinger. Noen lager dem, andre selger dem. Det meste synes å forgå på gaten. Fasinerende. Av en eller annen grunn er det far som ønsker å handle, men han blir stanset av besetningen.

På veien passerer vi også Cape Finnisterre som på våre Inmarsat værmeldinger aldri har mindre enn vindstyrke 8. På vanlig Mackita maner passerer vi imidlertid i lett bris med spinnakeren oppe. Dette er ett flott, om enn utsatt fjordlandskap. Spania er en betydelig seilnasjon og det meste foregår nettopp i Gallicia. Bayona er selve seilehovedstaden. Yacht klubben er en eksklusiv affære med Monte Royal som vakker kulisse. Monte Royal er et slott fra 14hundre tallet og lå der også da Columbus kom tilbake nettopp til Bayona fra sin første tur til Amerika. På havnen ligger en replika av Pinta, den skuten han returnert med. Ingen imponerende farkost.

Vi levde godt i Bayona. Med Randi og Gunnar på besøk trålet vi verdige mål til lands og til vanns. Islas Cies er en gruppe øyer utlagt som naturreservat som gir den første forsmak på seiling i sydlige farvann (Eva påstår det ligner på "vanndamman" i Kristiansund. Det er antagelig et kompliment). Krystallklart vann (men bare 17 grader), nydelige strender, pinjelunder og bratte klipper. Vi fikk noen fine dager på strender og med turer. Inne i landet ligger Santiago de Compostelo ("St. Jacobs gravsted") med sin fantastiske katedral og mange andre historiske byggverk. Vi må nok innrømme at Spanias versjon av Nidaros overgår vår hjemlige med hensyn til storslagenhet, utsmykning og historie. Mellom utfluktene besøkte vi tapasbarer og hadde det bra.

Grensen til Portugal ble passert og forandringen var betydelige. Portugal er vesentlig fattigere og det synes. Men landet er mer utadvent og svært mange snakker engelsk. Småbyene langs kysten er ikke store turistattraksjoner, men det er til gjengjeld de store. Porto er en fasinerende by med en lang, utadvent historien. Bebyggelsen er nok forfallen, men det hele er ekte og gjenspeiler rik handel med Europa og tidligere portugisiske kolonier. Her er det arkitektur og atmosfære i lange baner. Å vandre i gatene gir litt av samme opplevelsen som første besøk til Venezia. God portvin er heller ikke å forakte. Vi spår både Porto og vinen en rennesanse.

Baksiden av medaljen er urenset kloakk. Det er ikke hyggelig å bo i en liten båt midt i stanken.

Ellers var vi på forhånd blitt advart mot det portugisiske byråkratiet. Ikke uten grunn viste det seg. De samme skjemaene fylles ut opp til 4 ganger i hver havn. Selv ikke på små steder der man delte kontor var det forenklinger i prosedyren. Denne store arbeidskraft er i kontrast til rengjøringspersonalet. Vi så aldri noen som vasket toalettene, men byråkratene skal i alle fall ha den ros at de var høflige selv om jobben må ha vært nesten uutholdelig kjedelig.

Dersom man tar rimelige forholdsregler er seiling stort sett en sikker beskjeftigelse, men i Figueira da Foz fikk vi en lei påmindelse om at havet kan være farlig og i særdeleshet der det møter land. Mens Mackita lå trygt nok oppe i elven forulykket en annen norsk båt i brenningen utenfor og aleneseileren ombord omkom. Dette satt en alvorlig støkk i alle. Inn og utseiling fra mange av de Portugisiske havnene er anerkjent vanskelige. Selv prøver vi alltid å være svært forsktige og pinlig nøyaktige særlig når det gjelder ut og innseiling av havner og har ikke til nå hatt kritiske situasjoner. Men en feil er nok.

Turen nedover i Portugal var ellers en sosial affære med mange interessante og hyggelige møter. De norske båtene Siglar, Eclipse og Sammantha møtte vi stadig vekk og også andre skandinaviske, britiske og amerikanske båter. I Nazare hadde vi besøk av et amerikansk par, Karen and Nicholas på Stardust med ditto burmesisk katt. Sistnevnte oppførte seg mest som en særdeles selvbevist hund og brukte 5 minutter på å overta Mackita. Båten hadde også vært i Norge og tilbrakt en tid på Fitjar. De var storfornøyd med det besøket, men kunne ikke nok norsk til å forstå artikkelen om dem selv i Fitjar tidende. Det fikk vi hjulpet dem med. Nå var de på vei tilbake til San Fransisco etter en 5 års jordomseiling.

Etter flere sightseeing turer med bil og besøk til mange severdige steder i Portugal var tiden kommet for å sett kursen mot Madeira. 8.10 gikk vi fra Nazare med vind opp til liten kuling fra nordvest. Det gikk virkelig unna i to døgn, men så ble det nesten stille og spinnakeren måtte opp for å holde litt fart i båten.

Etterhvert lever vi greit ombord i båten også når vi er i sjøen. Eva og Fredrik må være litt forsiktig for å unngå sjøsyke de første timene, men så går alt seg til med vakter på 3 timer. Bølgene på havet varierer mye og fort, men man vender seg til de relativt kraftige bevegelsene i en liten båt. Man leser, "mekker" (det er alltid noe selv om Mackita har hatt lite problemer), skriver litt og seiler og får i det hele tatt overskudd til litt mer enn å holde seg fast. Nettene er et kapittel for seg. På disse breddegrader er det mørkt i nesten 12 timer. Den som er på vakt ser seg om av og til, leser og dupper litt. De aktive trimmer på seil (gjelder ikke kvinnelige besetningsmedlemmer). Og man kan telle stjerneskudd. Bare folk som har vært på havet kan være klar over antallet stjerneskudd. Ønskelisten går tom etter en halv time. Noen er spektakulære som fyrverkeri. Ellers filosoferer man over hvordan det går med venner og bekjente hjemme og hvor privilegert man er som kan ta et år på loffen. Det hender det melder seg både savn og litt dårlig samvittighet.

Etter knapt 4 døgn uten å ha sett en annen båt siden Portugalkysten ankommer vi Porto Santo og møter på mange måter syden på alvor. Eberspracheren kan forhåpentligvis permiteres for godt (selv i Portugal ble den brukt). Porto Santo er den minste av de to øyene på Madeira, en herlig øy med flott havn, nydelige strender og en pittoresk liten by med søvnig torg og uterestauranter. Livet stod nesten stille, noe som for en stund passet oss utmerket. Et typisk dagsverk bestod av en langsom frokost, en liten svømmetur etterfulgt av en filosofisk tur langs stranden inn til den lokale restaurant på torget. Der inntas en rimelig pils i skyggen etterfulgt av en lett lunsj, eksempelvis stekt barracuda. Deretter litt arbeid - innkjøp av nødvendige varer som Fredrik kjører "hjem" i jolla. Så en tilsvarende langsom spasertur tilbake, litt lesing, en enkel middag ombord, et par drinker med folkene på nabobåten, og så utslitt til køys. Blir vi arbeidsføre igjen?

På Porto Santo møte vi også kjente norske båter som Kings Legend og Lady Jane som pendler mellom Carribien og Norge hvert år, samt flere Collin Archer’e. Det er påfallende mange norske båter som er ute for et år eller på jordomseiling. Deriblant er også han Karl Einar - fisker og fikser fra Vesterålen som ordner alt for alle. Han har en 28 foter spekket med verktøy. Mens vi er der reparerer han roret til våre finske venner i Häxan, vindroret og propellen til Siglar og vannpumpen til Viking Crusader. Han sveiser rustfritt og arbeider greit med glassfiber. Han mekker, skrøner, banner og sjarmerer. Vulgært og effektivt. Han tar seg litt betalt og holder det gående på den måten. Han skal ta meg faen ikke heim nei.

Etter en drøy uke dro vi noe motstrebende over til Madeira Grande - til en helt annen verden og en som mange norske charterturister allerede har stiftet bekjentskap med. Havnen i Funchal var et kapittel for seg overfylt som den var. De som av økonomiske grunner eller pga plassmangel ikke lå inne i marinaen kom sjøsyke i land om morgenen. Selv folk som har ferdes på havet en stund tåler ikke slike bevegelser. Vi var heldige og fikk plass utenpå 8 andre båter i marinaen - uten å bli kastet ut igjen. Vi hadde det svært hyggelig utenpå Julia, en dansk båt som vi hadde møtt mange ganger i Spania og Portugal. Vi overtok også deres leiebil og tok blant annen en fantastisk fjelltur (Pico Areiro til Pico ??). Selv patriotiske nordmenn må innrømme at deler av turen gjør Besseggen til skamme. Lavada (vannkanaler i fjellskrånigene) turen var noe mindre dramatisk, men ikke mindre hyggelig. Selv om Funchal er en vakker by med en enda vakrere beliggenhet hadde vi nok etter 5 dager - vi skulle til Kanariøyene for å gjøre oss klar for turen over atlanteren. Mer om det i neste brev hvor vi også vil fortelle litt om det mange sikkert lurer på - hvordan går det med "båtfreden”?

Mange hilsener fra Eva, Fredrik og Jan Fredrik
Mackita 24.10.96