Det forrige brevet ble sent hjem fra Cuba med Ole Havnes som besøkte oss i 3 uker. Som alltid når noen drar ble det litt stille og rastløst ombord. I bakhodet lå bevisstheten om at hjemturen stod ugjenkallelig for tur. Når sant skal sies var vi også litt lei. Lei av å måtte fylle ut et skjema for å kjøpe poteter. Lei av at det ellers så hyggelige "personalet" i Bahia de Naranjo alltid visste hvor vi hadde vært når vi kom tilbake fra en av våre utflukter. Som turist nyter du godt av en fantastisk gjestfrihet og vennlighet på Cuba, men en politistat er det, og overvåket blir du. Vi var klar til å dra! De lokale tollere og Guarda Frontiera kjente oss godt, og papirarbeidet ble unnagjort på rekordtid. Med masse ønsker om at vi måtte komme tilbake gjorde vi båten i stand for turen Bahamas – Bermuda - Azorene. Helt hjem var det 5000 sjømil så det ville bli mange dager i sjøen.

På veien ut kom det nye "gjester" til Bahia de Naranjo. En amerikansk båt med et eldre ektepar hadde etter eget utsagn "blåst" ut av kurs. De var ganske redde. Cuba er ingen "spøk" i henhold til amerikanske media, og de førte for sikkerhets skyld hvitt flagg. På VHF’en bedyret de at de kom i fred, og ingen måtte skyte på dem. Vi prøvde å berolige dem, og da vi endelig kom avgåre hadde de "våre" tollere ombord i all vennskaplighet.

Turen over til Bahamas gikk uten andre begivenheter enn at det var lite vind og nesten uutholdelig varmt. Andre båter så vi ikke. Det er liten trafikk mellom Bahamas og Cuba. Det er ikke vanskelig å forutsi at dette vil bli radikalt forandret de nærmeste årene.

Georgetown på Great Exuma er ikke verdens navle, men for oss var det sivilisasjonen. Her var det supermarkeder og vanlige butikker, biltrafikk og kafeer. Det var også usedvanlig vakre omgivelser. Ikke så rart at dette er blitt amerikanske seileres lekegrind. I sundet utenfor byen lå det noen hundre båter som absolutt ikke hadde noen hast med å komme videre. Vi akklimatiserte oss noen dager før vi dro, i første omgang mot Conseption Island som var beskrevet som paradisisk. Vi ville bevilge oss en dag der før vi satt kursen ugjenkallelig mot nord. Grunt var det over alt. Vi måtte venne oss til at "7knop over 7 fot" er dypt nok.

Conseption svarte til beskrivelsen. En meget vakker øy, og korallrevet er kanskje det flotteste vi har sett. Vannet var i hvert fall det klareste. Mackita "svevde" over sand og koraller. Her var det stor fisk, og endelig en skikkelig hai som vi kunne studere i snorkel posisjon. Delfinene kunne studeres fra dekk som gjennom en glassvegg. Men ikke en eneste annen båt. Vi ble nesten urolige. Var det ikke lov å være her? Var det ventet uvær? Så vidt vi vet var vi alene rett og slett fordi folk er makelig anlagt og perlene er mange.

Det var med et visst vemod vi satte kurs for Bermuda. Dette er et strekk på 800mil, og ikke fritt for dårlig vær. Lavtrykkene kommer ut fra USAs vestkyst som perler på en snor, av og til langt mot nord, men ofte setter de kurs rett mot Bermuda. Stormer er vanlige. Værmeldinger ble tatt inn på Inmarsat, fax og ikke minst fra radioamatøren Herb.

Herb er en institusjon i seilermiljøet. Han begynte sin karriere som "metreolog" da han selv var langturseiler. På kortbølgen sendte han ut sine prognoser fra båten "Southbound II". Dette har han utviklet til en kunst. Nå fra sitt hjem i Toronto følger han daglig ca. 70 båter på kortbølgen og gir dem individuelle værmeldinger. Han får inn mer data gjennom båtene enn de profesjonelle værtjenestene, og treffsikkerheten er utrolig stor for de viktigste strekningene, særlig rutene til og fra Bermuda. Det sies at US met.office bruker ham som konsulent. Selv bare lytter vi på vår mottaker, men det er alltid båter i området som er "gyldige" for oss. På råd fra Herb ligger vi et døgn og bare driver for å la en storm passere Bermuda før vi ankommer.

Frontene kan vi imidlertid ikke unngå. De sveiper store havområder fulgt av vindbyger og av og til tordenvær. Halvveis over og midt på natten ble vi truffet av et slikt tordenvær. Vi visste fra Herb at det kom og lynavledere var hengt ut. Det ble et utrolig fyrverkeri og i flere timer var det mer lyst enn mørkt. Det er fasinerende og skremmende på samme tid. Vi satt i cockpiten med åpen munn i forvisning om at det var lite vi kunne gjøre fra eller til. Det hele kuliminerte med et voldsomt kulelyn som for ned fra skydekket, raste bortover vannflaten for så å eksplodere med en lyd som fra et rifleskudd noen hundre meter unna. En opplevelse vi nødig ville unnvære og nødig ha igjen!

Selv om Bermuda selv av og til kaller seg en karibisk øy, ligger stedet langt mot nord og med et helt annet klima. Mildt og fuktig, men langt fra tropiske temperaturer. Hele øya er en flott hage og med en meget høy levestandard. Her bruker også den svarte del av befolkningen merkeklær og spiller golf. Øya har forøvrig strenge restriksjoner på biler. Max. en bil pr. familie og ingen utleiebiler. Det gir et behagelig og rolig trafikkbilde og mange mopeder. Det er ganske rart å se veldressede forretningsfolk (Bermudashorts, hvit skjorte og slips, knestrømper og sorte sko) farte omkring på moped. De to byene St.Georges og Hamilton er forøvrig usedvanlig velholdte og vakre.

Etter et par dager i St. Georges ankommer Jan Henrik Bjørnstad som skal være med oss over Atlanteren. Turen til Azorene kan av og til være strabasiøs, og vi glad for å få litt ekstra mannskap. Dagene går med til proviantering og sightseeing. Jan Henrik har med seg masse gjetost, spekemat, norsk sjokolade osv. så her legges det også inn tid til litt fråtsing. Det viser seg at han også behersker byssetjenesten usedvanlig bra så nå går det i intrikate sauser og mange retters middager. Ganske uvant i Mackita.

Den 3.mai er vi avgåre med vinden nesten rett i "trynet". Herb har imidlertid lovet gunstig vær og muligheter for å balansere med lavtrykk i nord og høytrykk i sør. Litt forenklet kan man velge vindstyrke ved å legge kursen mer eller mindre mot nord. Problemet er at lavtrykk og fronter ikke alltid går der de bør. For oss fungerer det imidlertid bra og turen over går unna på brukbare 14 døgn. Et par dager kommer vi for nær høytrykket i sør og må bruke motoren for å komme oss gjennom, men alt i alt er det en meget lett tur. Jan Henrik som nok hadde sett på turen som en sportslig utfordring er nesten litt skuffet. Men opplevelser blir det i form av hval og delfiner.

Mellom Scylla og Caryhbdis

Vi ser nesten aldri andre båter, men nytt vennskap etableres via VHF’en. Peter og Alice er på samme kurs i Paradise Bay og i 5-6 døgn har vi kontakt regelmessig en times tid hver dag. Det går i diskusjoner om vær, hval, opplevelser og forretninger. Etter 3 døgn på VHF’en og halvveis over møtes vi faktisk til en rask "photo-session". En fin opplevelse midt på havet.

Etter hvert ble det mest et spørsmål om vi ville komme frem 17.mai. Det gjorde vi. På ettermiddagen kunne vi seile inn på havnen i Horta som mange 1000 båter har gjort før oss. En fin følelse å være fremme og hyggelig å bli møtt av Siglar på kaia. Dem hadde vi ikke sett siden i januar i Grenadinene. 17.mai feiring ble det på en av Hortas mange hyggelige restauranter sammen med familien Ulstein.

På kortbølgen hørte vi daglig at andre norske båter også var på vei mot Azorene. Eclipse, Idun og svenske Canalja hadde gått fra Antigua 4 dager før vi forlot Bermuda og vi ventet nesten å møte dem underveis. Men for en gangs skyld seilte vi atskillig raskere. Mens de måtte gjennom stillebeltet og i perioder lå mest i ro hadde vi bra fremdrift. Et par dager etter oss kom de inn, og etter enda noen dager var en meget stor skandinavisk koloni samlet.

Horta på øya Faial er verd et besøk. Noen tropeøy er Faial ikke og klimaet minner mer om norsk sommer. Men vakre fjell og vulkaner er det, og en meget gjestfri befolkning med lange tradisjoner for å ta imot seilende. Uteliv er det ikke minst i Peter Cafe Sport som i tre generasjoner har vært et samlingssted for alle seilende. Vi henfalt kort sagt raskt til langsomme dager med litt stell av båt, litt "turisme" og mye sosialt liv med andre seilere. Oppholdet ble også litt lengre enn planlagt. Herb kunne absolutt ikke se noe værvindu. Det var hyggelig for Robert Feiring som hadde ankommet fra Norge og ytterligere styrket mannskapssituasjonen. Vi var nå så mange ombord at vi for turen opp til Irland lånte bort Fredrik til Eclipse hvor Nina og Jørn Gjessing var alene.

Turen opp til de britiske øyer er ikke til å spøke med. Her må man krysse lavtrykkenes vei. Distansen er såpass (ca 10 døgn) at nettopp her kan det være vanskelig å unngå en storm. Siglar som var klar til å gå da vi kom inn var først avgåre og fikk et forrykende vær. Ganske dramatisk var det både for dem og oss som lå i Horta. Den 22/5 kom det en lite hyggelig melding inn på Capsat’en:

Xxxx

Den meldingen gav oss unektelig noe å tenke på selv om vi regnet med at det var nødpeilesenderen som var slått løs. Lettelsen var stor da det ut på kvelden kom ny melding: "Siglar safe".

Virkeligheten var at de hadde hatt et forrykende vær med over 60 knop vind i flere dager. De hadde en stund vært nærmere Lisboa enn England og hadde hatt en skikkelig "knockdown" med masten under vann og en god del vann inn i båten. Alle ombord var blitt utslitt, men som vanlig greier båten påkjenningen. Det var med dette i bakhodet vi startet fra Horta den 30.mai etter at Herb hadde gitt oss et noe betinget "værvindu". Det ble foreslått å gå østover rundt et lavtrykk som lå i ro sydvest for Irland.

De første 3 dagene var snill seiling og gode værmeldinger. Den fjerde dagen kom Herb på og ba alle i området å dra til Spania i stedet for England. I løpet av 3 dager regnet han med storm og mer til i hele området fra Lisboa opp til Storbritania. Verst utenfor den engelske kanal. Et usedvanlig komplekst system av lavtrykk var i ferd med å slå seg sammen. Han regnet med at dette ble "en av de store". Om man var i Cape Finisterre på 3 dager var det mulig at man kunne slippe det verste. For oss var det minst 5 døgn igjen. Noen sov dårlig om natten etter det, selv om meldingen ikke lot seg underbygge av de værkartene vi fikk inn. Dagen etter kom samme melding fra Herb, men enkelte båter i området diskuterte i lys av værkartene om de ikke burde gå til England allikevel. Herb ba dem relativt innstendig om å la være. Uværet kunne bli forsinket opp til et døgn, men det ville komme.

Vi ventet i spenning og gjorde båten klar. Ekstra forsterkning ble satt på lukenedgangen, slepeliner og drivanker ble gjort klar, komfyr og løse deler nedenunder ble "strappet" fast osv. Vi var godt forberedt da været kom ca. 24 timer før beregnet ankomst til Bayona i Galicia. Nå gikk vi doble vakter og lenset unna stormen som gav kast opp til 60knop. Heldigvis visste vi at Fredrik var trygt fremme i Portosin litt lenger nord og kunne konsentrere oss helt om seilingen. Med en liten flik av Genoa’n ute viste det seg å gå helt fint. Selv om det var friskt nok og en veldig støy, greide Mackita seg svært bra. Av og til er det en fordel å ha en båt med litt "skøyte" egenskaper. Selv om vi hadde enkelte "kast" med krengninger opp til 70-80 0 var det ganske behagelig nedenunder og aldri noen dramatikk. Ingen ting ble ødelagt. Sønnavinden gjorde det imidlertid uforsvarlig å krysse mot Bayona, så det ble Portosin også på oss.

En fantastisk velkomst fikk vi av Eclipse og Canalja da vi kom inn sammen med Viking North (norsk) og Gleipner (svensk). "Været til sjøs" kan virkelig spleise folk sammen og det ble litt av en middag om kvelden. Jan Henrik og Robert virket også svært fornøy over å ha fått med seg en storm. Det hører liksom med til en atlanterhavskrysning fra vest mot øst.

Gjensynet med Galicia var i og for seg hyggelig med nye besøk til perlen Santiago de Compostella osv. Litt arbeid fikk vi også med riggen. Slitasjen i stormen var blitt såpass at det var røket et kordel i hvert av 3 undervant. Det var enkelt å bestemme seg for å bytte alle. Det ordnet seg greit i løpet av tre dager og gjorde oss enda bedre kjent i La Coruna. Allikevel ønsket vi nå mest av alt å komme hjem mette på opplevelser som vi var.

Biscaya ble krysset nærmest i vindstille med mye "motring". Guernsey var et hyggelig sted, men besøket ble kort. Vi følte oss allered hjemme. Kanalen og nordsjøen var vrang med kuling fra nordøst. Vi ble lei og gikk inn i de nederlandske kanalene og så Kilerkanalen. Derfra var det imidlertid direkte gjennom Storebelt og Skagerak og tidlig om morgenen 3.juli kom vi inn i Oslofjorden – under spinnaker som vi hadde drømt om. På kaia på Blommenholm ble det gjensyn med familie og kjente og Champagnen kom frem. Usigelig hyggelig var det å møtes igjen. Det virket helt uvirkelig at det var ett år siden vi forlot akkurat samme sted. Det var nesten som vi ikke hadde vært hjemmeifra i det hele tatt.

Nå 3 uker senere er snart alt ved det gamle. Brev og kort har begynt å komme fra nye venner på begge sider av Atlanteren. Huset stod der like bra, oppdrag ventet på norsk Hydro og Fredrik er fullt opptatt med å pusse opp båten. Mackita blir nok solgt om ikke så lenge. For oss er den litt for stor for hjemmeseilas. Men rundt middagsbordet går praten om neste tur.

Jar 26.7.97